Høringssvar fra VID vitenskapelige høgskole

Dato: 20.09.2021

Høringssvar fra VID vitenskapelige høgskole

Masterutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid for sykepleiere

1) I hvilken grad vurderes læringsutbyttebeskrivelsene i utkastet til forskrift å dekke behovet for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig tjenestene gi innspill på dette spørsmålet.

Læringsutbyttebeskrivelsene i utkastet er gode, men samtidig svært omfattande. VID savner et fokus på fagfeltene somatisk helse og palliasjon. Dette på bakgrunn av hva som er beskrevet som formålet med utkastet til forskrift: «et udekket kompetansebehov innen psykisk helse- og rusarbeid. Det er for eksempel høy oversykelighet og overdødelighet av somatiske sykdommer hos personer med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Pasienter som trenger behandling for både kropp og sinn må få det – samtidig. Tjenestene til brukere/pasientene må derfor være helhetlige ved at psykiske helsetjenester, rusbehandling og somatikk henger godt sammen.» Ellers er det mange gode fagområder som dekkes av utkastet til forskrift. Spesielt vil VID fremheve betydningen av at relasjonskompetanse, etiske- og lovmessige perspektiv blir belyst, og også at samtykkekompetanse, tvang, pårørendearbeid og ivaretakelse av barn er inkludert. VID kan derimot ikke se at læringsutbyttebeskrivelsene er spesielt innrettet mot sykepleiefaget og sykepleieprofesjonen.

2) I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes syn på fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig brukerorganisasjoner gi innspill på dette spørsmålet.

Brukergrupper og brukerorganisasjoner bes spesielt å svare på dette høringsspørsmålet. VID vil likevel påpeke at betydningen av erfaringskompetanse bør få en større plass i forskriften. De fleste enheter har erfaringskonsulenter ute i feltet.

3) Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes behov for autonomi (mulighet for lokal tilpasning)? Vi ber særlig utdanningsinstitusjonene gi innspill på dette spørsmålet.

Med tanke på forskriftens omfang og detaljnivå på læringsutbyttebeskrivelsene, vil det bli utfordrende for utdanningsinstitusjonene å inkludere egne satsinger og prioriteringer i masterprogrammet. VID har for eksempel et felles profilemne for alle bachelor-, master- og PhD-program, kalt Verdier, relasjoner og profesjonell praksis. VID vurderer at eksistensielle perspektiv bør få større plass blant læringsutbyttene. I lys av den offentlige diskusjonen som har vært om nye forskrifter knyttet til spørsmålet om ensretting versus mangfold, mener VID at verdien av diversitet og institusjonell profilering blir svekket gjennom forslaget, noe vi tror verken praksisfeltet eller brukere er tjent med.

4) Formålet med forskriften er å sikre at kandidater med samme utdanning får felles sluttkompetanse uavhengig hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved. Hvordan vurderes dette å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

Emnene som omfatter psykisk helsevern og rusavhengighetsarbeid, er i dag svært ulikt lagt opp i ulike utdanningsinstitusjoner. Videreutdanningen har, og skal fortsatt i følge høringsforslaget, ha et tverrfagleg fokus. Det kan derfor stilles spørsmål med hva en faktisk ønsker å oppnå med en monofaglig masterutdanning for sykepleiere. Er formålet å styrke grunnlagstenking og akademisk plattform for sykepleie som fag på dette området? Eller skal en styrke rammene omkring det sykepleiefaglige virkefeltet ute i klinikken? På den andre siden kan det stilles spørsmål ved hvor heldig det er å introdusere et monofagleg masterprogram på toppen av en tverrfaglig videreutdanning. Bør en for eksempel vurdere å åpne for et felles masterprogram for sykepleie og vernepleie innan dette feltet. Flere av læringsutbyttene kan ikke ansees som rent sykepleiefaglege, i og med at flere helse- og sosialprofesjonar kan dekke dem.

5) Er det innhold som bør legges til eller forsterkes i utdanningen? i så fall hva:

- Fagområder som somatisk helse og palliasjon bør legges til. Sykepleiere har blant annet behov for økt kompetanse innen palliativ omsorg til personer med rusavhengighet. Viser til spørsmål nr. 1.

- Dersom dette skal vere en masterutdanning for sykepleiere, bør sykepleieteori inkluderes.

- Fokus på eksistensielle tema

6) Er det innhold som bør tas ut eller nedtones i utdanningen? I så fall hva:

VID kan ikke se at noe bør utelukkes, men, bør om mulig formuleres meir spesifikt inn mot sykepleie. Følgende formulering bør tydeliggjøres: «kan analysere og forholde seg kritisk til samt anvende aktuell kunnskap innen brukermedvirkning både på individ-, gruppe- og systemnivå». (kapittel 2, § 5, punkt i).

7) Praksisstudier kan beskrives i forskriften, men skal da beskrives på et overordnet nivå. Detaljert beskrivelse av praksisstudiene skal skje ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Er beskrivelsen av praksisstudiene hensiktsmessig beskrevet, både i innhold og omfang?

VID mener 10 uker praksisstudier er i overkant mye. På grunnutdanningen har en 8 uker praksis innen feltet psykisk helsevern og rus. Formålet med praksisstudier på masternivå må tydeliggjøres. Et forslag kan være at praksisstudiene knyttes til arbeidet med masteroppgaven.

8) Har du/dere andre innspill enn det dere allerede har gitt ovenfor?

VID støtter formålet med masterutdanningen - et helhetlig faglig perspektiv og fokus på bedring av levekår for brukergruppene. Men det må argumenteres bedre for og tydeliggjøres hvorfor utdanningen skal være monofagleg. Under §22, Studiets oppbygging, står det for eksempel at utdanningen «bygger på bachelorutdanning i sykepleie eller tilsvarende.»

9) Avhengighetsproblematikk inngår som et tema i utdanningen. Bør "avhengighet" inngå som en del av betegnelsen på utdanningen slik det nå er foreslått?

VID støtter det foreslåtte og mener at «avhengighet» bør inngå som del av betegnelsen på utdanninga.

10) Hvordan kan behovet for å styrke kunnskapen om kliniske studier ivaretas i retningslinjen?

Dette kan komme tydeligere frem i forbindelse med kapittel 1, § 2 – «Formål med utdanningen».

Tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid

1) Hvordan vurderes den tverrfaglige videreutdanningen på 60 studiepoeng i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid samlet sett å dekke kompetansebehovene i tjenestene på disse fagområdene? Vi ber særlig tjenestene gi innspill på dette spørsmålet.

Feltet psykisk helse-, rus- og avhengighet som utdanningen skal dekke, er både bredt og mangfoldig. Forslaget til forskrift tar utgangspunkt i at rusproblematikk forståes og behandles som en psykisk lidelse på linje med, og i kombinasjon med, andre psykiske lidelser. Enkelte læringsutbytter gir en forståelse av at psykisk helse, rus- og avhengighetsarbeid er et fagfelt som bør sees som en helhet. Det gjør at inngangen til å forstå og arbeide med rus og avhengighetsproblematikk ikke tar utgangpunkt i at de enkelte områdene også bør forståes selvstendig. Slik forskriften nå er utformet, har ikke politiske, sosiale, juridiske og økonomiske perspektiver fått tilstrekkelig fokus, og VID stiller seg kritisk til dette. Tverrfaglighet og samhandling mellom ulike sektorer er viktig innenfor rusfeltet. Det hadde derfor vært mer hensiktsmessig at også sykepleiere blir målgruppe for denne tverrfaglige videreutdanningen.

2) I hvilken grad vurderes utkast til forskrift å være i tråd med brukernes syn på fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Vi ber særlig brukerorganisasjoner gi innspill på dette spørsmålet.

3) Hvordan vurderes graden av detaljering med hensyn til utdanningsinstitusjonenes behov for autonomi (mulighet for lokal tilpasning)? Vi ber særlig utdanningsinstitusjonene gi innspill på dette spørsmålet.

Utkastet til forskriften inneholder 49 læringsutbytter fordelt på fem kompetanseområder i en 60 studiepoengs utdanning. Omfanget og deljnivået i de læringsutbyttene som nå foreslås er vanskelig å forene med utdanningsinstitusjonenes behov for autonomi, særpreg og lokal tilpasning. Utdanningsinstitusjonenes mulighet for utvikling og utnyttelse av vitenskapelig spisskompetanse vil bli betydelig utfordret. Slik VID vurderer utkastet, er det i liten grad mulig å ivareta tilstrekkelig autonomi med de detaljstyrte læringsutbytter som er nå er foreslått.

4) Formålet med forskriften er å sikre at kandidater med samme utdanning får felles sluttkompetanse uavhengig hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved. Hvordan vurderes dette å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

Det store omfanget og den varierte detaljeringsgraden i læringsutbyttebeskrivelsene er lite egnet til å gi felles sluttkompetanse. En mer overordnet beskrivelse av kompetanseområdene og overordnete læringsutbytter ville vært langt mer hensiktsmessig. Forutsetningen om at man kan detaljstyre frem til likhet i sluttkompetanse med bredt opptaksgrunnlag i et vidt og ulikt organisert felt nasjonalt, er slik vi ser det ikke adekvat. VID oppfatter derfor at høringsspørsmål 3) og 4) til en viss grad står i motsetning til hverandre. Det er behov for noe autonomi for å kunne tilpasse utdanningen til den enkelte utdanningsinstitusjons visjon og målsetting. Dersom teksten i liten grad setter tydelige rammer for tema og nivå, blir det derimot vanskelig å sikre at sluttkompetansen blir felles for alle utdanningsinstitusjoner. I lys av den offentlige diskusjonen som har vært om nye forskrifter knyttet til spørsmålet om ensretting versus mangfold, mener VID at verdien av diversitet og institusjonell profilering blir svekket gjennom forslaget, noe vi tror verken praksisfeltet eller brukere er tjent med. Læringsutbyttebeskrivelsene i forslaget er tidvis generelle, lite operasjonalisert og vanskelig å forstå. De tre læringsutbyttene knyttet til etikk er vage og svært generelle. For eksempel bør man under ferdigheter også vise til etikk – hva betyr det å ha kompetanse i etikk? Hvordan kommer det til uttrykk? For eksempel ved å kunne arbeide systematisk med «etikktiltak». Et annet eksempel er 12b: «kan analysere relevante etiske problemstillinger» om også bør konkretiseres. Dagens tekst fremstår som selvfølgelig. Kunnskap og ferdigheter i etikk bør utdypes og spesifiseres nærmere for eksempel ved å knytte dette mot teori, lovverk og metoder for etisk refleksjon/etikkarbeid. Overskriften i kapittel 3 bør henvise til gjeldende lovverk.

5) Er det innhold som bør legges til eller forsterkes i utdanningen? i så fall hva:

Kapittel 4 fremstår som noe utydelig og mangelfullt både språklig og tematisk. Kapitlet foreslås delt inn i tre kapitler (etikk/lovverk, kommunikasjon, relasjon og samhandling). Læringsutbyttene bør tydeliggjøres og settes i sammenheng med det som er formulert i Forskrift for master i psykisk helse-, rus- og avhengighetsproblematikk kapittel 3 og 5. Når det gjelder kunnskaper og ferdigheter i klinisk arbeid, bør læringsutbyttene i videreutdanningen formuleres nærmere læringsutbyttene i masterprogrammet. Dette vil gi en tydeligere sammenheng mellom nivåene. Slik vi leser de to forskriftene gjelder dette Forskrift for videreutdanning kapittel 4 og Forskrift for master kapittel 3 og 5. Begreper som «bærekraftige arbeidsformer» må tydeliggjøres (§10b; 11b) for en felles forståelse.

6) Er det innhold som bør tas ut eller nedtones i utdanningen? I så fall hva:

7) Praksisstudier kan beskrives i forskriften, men skal da beskrives på et overordnet nivå. Detaljert beskrivelse av praksisstudiene skal skje ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Er beskrivelsen av praksisstudiene hensiktsmessig beskrevet, både i innhold og omfang?

Beskrivelsen av praksisstudier, at de er minimum 4 uker og ellers der eneste føring er at de «skal være knyttet til ett eller flere av læringsutbyttene i denne forskriften og bidra til å utvikle kandidatens praktiske, analytiske og kritiske kompetanse», virker lite hensiktsmessig. Når utdanningsinstitusjonene skal utvikle utdanningsplaner, må praksis legges til et emne. 4 uker utgjør 1/10 av studiet totalt (40 uker/1600 t) og vil utgjøre en stor del av et emne/emner. Studentenes utbytte av å bruke så mye tid av et svært fortettet studium til en løst definert praksis er høyst uklart, og i beste fall avhengig av den enkelte students arbeidstilknytning, og at denne passer til det emnet/ene praksisen er plassert i. Praksisstudiene vil medføre stort administrativt arbeid for utdanningsinstitusjonene.

8) Har du/dere andre innspill enn det dere allerede har gitt ovenfor?

Språkføringen i hele dokumentet bør gjennomgås for å oppnå et høyere presisjonsnivå. For eksempel bør den hyppige bruken av «både» sløyfes, samt begrepet «ulike perspektiver» slik det er brukt gjentagende ganger i kap. 2 § 4. Likedan er uttrykket «fenomenene psykisk helse og rusmiddelbruk» brukt i kap. 4 c uklart. Begrepet «psykisk helse, rus- og avhengighetsproblematikk» bør brukes konsekvent. For eksempel bidrar § 4 e til forvirring.

9) Hva bør betegnelsen på videreutdanningen være: a) Tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse- og rusarbeid eller b) tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid?

Det er gode faglige argumenter for å ha med avhengighetsbegrepet. Vi finner det derfor naturlig at dette er tatt inn i betegnelsen på utdanningen.

10) Masterutdanningen for sykepleiere inneholder følgende to læringsutbyttebeskrivelser som blant annet tematiserer selvmordsadferd og overdosefare.

Kandidaten kan bruke relevante metoder for å avdekke, forhindre og redusere selvmordsatferd og overdosefare. Kandidaten har kompetanse, profesjonelt mot og kjenner sine profesjonelle grenser, samt ansvar, og kan bidra til at krevende livserfaringer som vold, overgrep, selvmordsfare og avhengighet, gis rom til å kunne erkjennes, deles og bearbeides.

Bør denne tematikken også inkluderes i den tverrfaglige videreutdanningen?

Begge de to læringsutbyttene bør inkluderes i den tverrfaglige videreutdanningen da det gjelder studentenes kunnskap og ferdigheter i utøvelse av psykisk helsearbeid. Læringsutbyttene har innvirkning på studentenes kompetanse i det direkte møte med brukeren.