Høringssvar fra Høgskolen i Innlandet

Dato: 26.02.2021

Høringssvar fra Høgskolen i Innlandet vedrørende Forskrift om nasjonale retningslinjer for operasjonssykepleieutdanning.

1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov

Oppleves å være ivaretatt, siden det beskrives at «kandidaten skal kunne møte samfunnets og helsevesenets behov for operasjonssykepleie ...».

2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med pasientenes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?

Oppleves å være ivaretatt under formål med utdanningen §2.

3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?

Fokus bør være på større likhet på fellesområder på samme utdanningsnivå, mer enn fokus på utdanningsinstitusjonenes rett til autonomi og lokal tilpasning. Viktig at vi utdanner operasjonssykepleiere med så lik sluttkompetanse som mulig. Her ligger også en utfordring til utdanninginstitusjonene å være generelle og ikke tenke spesifikke operasjonsavdelinger og tilhørende stedlige prosedyrer. Her har stipendordningene gitt utfordringer opp mot det enkelte praksissykehus.

4. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

Nasjonal standardisering vil være ivaretatt med nasjonal retningslinje for den enkelte utdanning. Det kan med fordel rettes fokus på områder det ikke bør være forskjeller (eks: Etikk, lovgivning, pasientsikkerhet, forskningsmetode, masterkompetanse) for at standardisering bli ivaretatt på en enda bedre måte. Eks: Lik beskrivelse for kapittel 6 (her har A også lagt inn kapittel 7 og I har teknologi og digital kompetanse i kapittel 6).

5. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?

Tydeligere på Operasjonssykepleie som profesjon, klinisk operasjonssykepleieutøvelse, observasjon- beslutnings- og handlingskompetanse (beskrives tydeligere av anestesi)

Vurdere eget kompetanse område for operasjonssykepleie som profesjon.

Kvalitet og pasientsikkerhet favner bredere enn det som er beskrevet. Kan med fordel være et eget område: kvalitet, pasientsikkerhet og tjenesteforbedring.

Få tydeligere frem anvendelse av vitenskapelige metoder og gjennomføring av et avgrenset vitenskapelig arbeid. Her bør det være større likhet mellom de forskjellige utdanningene på samme nivå.

6. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?

Det fremstår noe rart at utdanningene med tilsvarende studiepoeng ikke beskriver praksis med større likhet. O 28 uker, A-I 30 uker. Operasjon har dessuten 40 timers uker som total arbeidsbelastning. Beskrivelsen på A fremstår tydeligere, med minst 30 timer pr uke med direkte pasientrettet arbeid.

Når det gjelder simulering som i dag kan være 10 % av praksis, er heller ikke det tydelig skissert, her kan det bli store forskjeller fra et utdanningssted til et annet. Sånn sett planlegger O 10 dager med simulering og A minimum 20 dager. Ser et minst like stort behov for at operasjonsstudentene gis mulighet til å trene i trygge omgivelser uten at det får konsekvenser for pasienten. Dessuten er samhandling og teamsamarbeid viktige tema innen trening og simulering og her er studentgruppene avhengig av å møtes.

Når det gjelder praksisveileder er det bra at veilederkompetanse trekkes frem som viktig kompetanse. Ved operasjonsstudiet nevnes ikke et krav om masternivå, men det trekkes frem for A og I. Her er det vel ingen grunn til at det er noen forskjell.

7. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?

Ved å bli enda mer konkret og ha mer fokus på likhet og ikke forskjeller er det gjennomførbart innenfor rammene. Det vil kreve noe tilrettelegging hvis ønsket er at flest kandidater fullfører master samtidig som de gis mulighet til å videreutvikle sin kompetanse etter 90 stp.

8. Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene som nevnt ovenfor hensiktsmessig inkludert?

Slik forslagene for utdanningene (har sett på AIO) fremstår er det forholdsvis store forskjeller i både beskrivelse av utdanning, gjennomføring, praksis og masterløp. De tre nevnte utdanninger har like mange studiepoeng og kompetanseområdene er tilsynelatende ganske like. Til tross for det virker det som om målet har vært å få frem ulikheter i stedet for likheter. Dette vil gi utfordringer knyttet til samarbeid om undervisning og tema som det er hensiktsmessig at studentene jobber med på tvers av flere utdanninger, for eksempel: pasientsikkerhet, samhandling, kommunikasjon osv.