Høringssvar fra Det helsevitenskapelige fakultet Universitetet i Stavanger

Dato: 26.02.2021

Høringsinnspill fra Det helsevitenskapelige fakultet ved UIS

Det Helsevitenskapelige fakultet (HV) ved Universitetet i Stavanger (UiS) takker for muligheten til å gi høringsuttalelser for forskrift om nasjonal retningslinje for anestesi-, barne-, intensiv-, operasjons- og kreftsykepleierutdanningen (ABIOK). Vi har valgt å gi en felles generell innledning til alle forskriftene med unntak av nasjonal retningslinje for barnesykepleie da denne utdanningen ikke tilbys ved UiS. Deretter vil hver utdanning (AIOK) gi konkrete tilbakemeldinger på utformingen av fagspesifikke forskrifter.

Siden 2014 har UiS gjennomført et felles masterprogram i spesialsykepleie (AIO). For tiden arbeides det også med etablering og akkreditering av mastergrad i kreftsykepleie. Rekrutteringen til årlig opptak ved AIO utdanningene er tilfredsstillende, og gjennomstrømning har vært svært god. Alle kandidatene har fullført på normert tid. Etter påtrykk fra Helseforetaket tilrettela vi i 2014-2016 for et alternativ løp med 90 stp, kun et fåtall av kandidatene (1 i 2014, 0 i 2015, 2 i 2016) valgte videreutdanning fremfor masterutdanning. På bakgrunn av dette, valgte HV å avslutte et ressurskrevende og lite attraktivt videreutdanningstilbud. Vår erfaring er at våre masterutdanninger har bidratt til en økning i søkertall, flere unge søker seg til utdanningen og vi rekrutterer flere menn enn tidligere. Vi mener derfor at fullgått masterløp er nødvendig for å sikre fremtidig rekruttering til våre spesialiseringer.

Hvorvidt er forskriftene i tråd med tjenestens kompetansebehov?

Vi mener at kompetansebehovet i tjenesten imøtekommes kun dersom kandidaten fullfører mastergrad (120 stp). Vi stiller oss kritiske til hvordan et avbrutt utdanningsløp skal oppfylle kravet til enhetlig beskrivelse av sluttkompetanse. Arbeidsgiver vil vanskelig kunne differensiere mellom de to ulike studieløpene og åpner opp for en skjønnsmessig vurdering av kompetanse, noe som i verste fall kan gå på bekostning av pasientsikkerheten. Vi anbefaler derfor sterkt at de nye nasjonale forskriftene bør synliggjøre den reelle sluttkompetansen. De som avbryter etter 90 stp vil ikke kunne oppnå foreslåtte sluttkompetanse og dermed avvike fra nasjonal standard. Dagens rammeplaner beskriver krav til en fordypningsoppgave i et valgt tema relatert til yrkesutøvelse innen eget felt, noe som ikke er synliggjort i forslaget til ny forskrift. Vi ber derfor programgruppen vurdere hvordan fordypning i et selvvalgt område skal ivaretas nasjonalt, dersom det fortsatt ligger føringer for avbrutt studie etter høringsrunden.

Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 viser til at det er et nasjonalt behov for å monitorere og synliggjøre behov for sykepleiere. Regjeringen vil «etablere et nasjonalt system for å følge med på tilgang på og behov for sykepleiere i den samlede helse- og omsorgstjenesten» (HOD, 2019). Imidlertid lar ikke dette seg gjennomføre fordi det nasjonalt opereres med så mange ulike navn og registreringskoder for spesialsykepleier alt etter utdanningssted og lengde på utdanning. Enhetlige utdanninger og like benevnelser vil kunne bidra til bedre systematisk registrering av kompetanse i både helsepersonell-registeret og Nasjonal utdanningsdatabase (NUDB). Vi anbefaler derfor at følgende navn brukes i forskriftene: Nasjonal retningslinje for masterutdanning i - navn spesialitet.

Hvorfor har spesialsykepleiere behov for kompetanse på mastergradsnivå?

De raske endringene i helsetjenesten krever en kompetanse preget av økt endringsvilje, endringsevne og samhandlingskompetanse (Helsedirektoratet, 2012; Universitets- og høgskolerådet, 2016). Kompleksiteten i de omtalte fagområdene omfatter behov for å raskt tilegne seg digital kompetanse og bruk av nytt medisinsk teknisk utstyr. I akutte situasjoner står spesialsykepleierne overfor kritiske avgjørelser som krever beslutnings- og samhandlingskompetanse. Internasjonal forskning viser at kompetanse på masternivå bidrar til større evne til fleksibilitet, mer effektiv respons og bedre oppfølgning i akutte situasjoner, noe som bidrar til økt kvalitet og pasientsikkerhet (Heggen & Kirkevold, 2017; Jennings, Clifford, Fox, O'Connell, & Gardner, 2015; Norsk Sykepleierforbund (NSF), 2016; Universitets- og høgskolerådet, 2016).

Merverdien av et fullgått masterstudium ligger i at evnen til kritisk tenkning videreutvikles og integreres i profesjonskunnskap og yrkesutøvelse. Det avspeiles i evne til faglig argumentasjon og samhandling både på monofaglige og tverrfaglige arenaer. Den akademiske kunnskapen integreres gjennom hele utdannelsen og danner grunnlag for all undervisning. Denne kompetansen utvikler studentenes evne til å forstå og systematisk anvende ulike forskningsmetoder, kritisk vurdere ny forskning og forkaste eller tilpasse/implementere den i daglig praksis. Den setter også studentene i stand til å reflektere, stille nye spørsmål og iverksette egne prosjekt, noe som er grunnleggende viktig i forhold til pasientsikkerhet, livslang læring og arbeidsglede (rekruttere og beholde spesialsykepleiere). Mastergradsoppgaver gjennomføres i tett samarbeid med klinikken, hvor praksisnære problemstillinger bidrar til kvalitetsforbedring og fagutvikling i spesialavdelingene. Vi anbefaler derfor at masterkompetansen tydelig integreres i samtlige forskrifter som en del av hele studiet, slik forskriften for anestesiutdanningen har klart bedre enn de andre utdanningene.

Konsekvenser av å avvike fra kvalifikasjonsrammeverket

Avbrutt masterutdanning avviker fra både det norske og det europeiske kvalifikasjonsrammeverket og internasjonale avtaler om gradssamarbeid samt føringer fra KD om krav til høyere utdanning (Kunnskapsdepartementet, 2011). Det er med interesse vi registrerer at andre utdanninger kun beskrives på masternivå. Her er nærliggende å se på Masterutdanning i avansert klinisk sykepleie (vedtatt), Masterutdanning i psykisk helse- og rusarbeid for sykepleiere (RETHOS fase 3) og masterprogrammet i jordmorfaget hvor det ikke legger opp til et videreutdanningsløp i den nye forskriften. Vi vil derfor sterkt fraråde at en så viktig og uerstattelig helsetjenesteoppgave som gjøres av intensiv, - anestesi, - operasjon- og kreftsykepleie legges på et videreutdanningsnivå. Vi savner faglig begrunnelse for hvorfor KD og HOD mener det skal være en mulighet for å avbryte utdanningene.

I forslaget til forskriften fremstilles det som om at en student som avbryter etter 90 stp, enkelt skal kunne gjenoppta studiet og kun bygge på med masteroppgave på 30 stp. Ifølge eksamensforskriften må imidlertid studenten ha avlagt minimum 60 av de 120 studiepoengene ved det aktuelle studiestedet som skal kunne tildele en grad (Forskrift om studier og eksamen ved Universitetet i Stavanger, 2020). Dette kan føre til et utilsiktet hinder for de som vil gjenoppta studiet ved ett annet studiested. Det vil også være dårlig ressursutnyttelse av utdanningskapasitet og gjennomføringsgrad.

Behovet for økt kompetanse i fremtiden stiller krav til stadig utvikling av ny kunnskap innen eget fagområde og kvalifiserte lærerkrefter. Flere spesialsykepleiere med masterkompetanse vil være sentralt for å videreutvikle eget fagområde gjennom Phd- utdanning i et etablert gradssystem i utdanningssektoren. En slik mulighet er essensiell for å opprettholde utdanningskapasiteten og øke kunnskapsutviklingen på egne spesialistområder. Dersom en avslutter en utdanning på et nivå mellom en bachelorgrad og en mastergrad, vil en verken få økonomisk eller akademisk uttelling i et utdanningssystem. En kandidat som avslutter etter 90 stp og gjennomfører masteroppgave på 30 stp senere, vil ikke nødvendigvis godkjennes i et doktorgradsutvalg. En stor andel av de med førstestillingskompetanse i utdanningene, nærmer seg pensjonsalder. Vi er bekymret for at rekruttering til og kompetansen UH-sektoren ikke opprettholdes og at studieprogram ikke kan re-akkrediteres i henhold til studietilsynsforskriften (Studietilsynsforskriften, 2017).

Studiets oppbygning og praksisstudier

Hensikten med nasjonale retningslinjer er ifølge forskriftene at utdanningen skal fremstå som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, samtidig som det skal gi rom for lokale tilpasninger. De fleste utdanningsinstitusjonene har pr. i dag felles studieprogram (MABIOK) med noen felles og noen fagspesifikke emner. Forskriftene bør i større grad ha en felles struktur og synliggjøre hva vi har til felles og hva som skiller oss. Dette er nødvendig for å kunne utarbeide felles studieplaner lokalt som samsvarer med samtlige nasjonale forskrifter, samtidig som institusjonens ressurser og kompetanse kan imøtekommes. Utkast til forskrifter som foreligger vitner om liten grad av samarbeid på tvers av programgruppene. Det bør være mulig å tilstrebe lik benevnelse på kompetanseområder, samtidig som det særegne ivaretas i utforming av læringsutbytter. Vi anbefaler følgende felles kompetanseområder:

  • Egen spesialitet som profesjon
  • Klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse
  • Faglig ledelse, samhandling og kommunikasjon
  • Digital kompetanse, medisinsk teknologi og innovasjon
  • Kvalitet, fagutvikling og pasientsikkerhet
  • Vitenskapsteori, vitenskapelige forskningsmetoder og forskningsetikk
  • Gjennomføring av et avgrenset vitenskapelig arbeid

Beskrivelse av antall uker i praksis bør formuleres likt i alle forskriftene for å kunne ha et felles årshjul i studieprogrammet. Vi foreslår derfor følgende tekst «Praksisstudiet utgjør minimum 30 uker med minst 30 timer», studiedager vil da kunne tilpasses lokalt ut fra hva institusjonens muligheter og tilhørende praksistilbyder.

Forskriftene for alle utdanninger bør være like vedrørende krav om klinisk praksis for opptak. Vi mener det er en forutsetning å ha erfaring gjennom relevant utøvelse av sykepleiefaget for å mestre sykepleie på et avansert og spesialisert nivå. Vi anbefaler derfor to års klinisk erfaring som sykepleier på lik linje med andre kliniske masterstudier. Anbefalingen støttes i forskrift om krav til mastergrad §5, hvor det presiseres at det i tillegg til bachelorgrad kreves minst 2 års relevant yrkespraksis (Forskrift om krav til mastergrad, 2005).

Høringsinnspill til Forskrift om nasjonal retningslinje for operasjonssykepleie

Vi anbefaler sterkt at navnet endres da det ikke kommer frem i utkastet at det er en utdanningsforskrift. Vi foreslår at det endres til: Nasjonal retningslinje for masterutdanning i operasjonssykepleie

I beskrivelse av formål anbefaler vi et mer konsekvent bruk av begrepene operasjonssykepleierutdanningen, kandidaten og operasjonssykepleier (ferdig) og når en bruker disse begrepene. I tillegg er beskrivelsene så generelle at den til tider omtaler en hvilke som helst annen helsefaglig utdanning. Spesialkompetansen en operasjonssykepleier skal ha etter endt utdanning bør synliggjøres bedre under formål.

  1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?

Vi henviser til felles innledende tekst hvor vi har begrunnet hvorfor utkastet ikke er i tråd med fremtidig kompetansebehov. I tillegg vurdere vi at utkastet slik det er pr i dag, ikke ivaretar operasjonssykepleiers særegne funksjon. Det bør synliggjøres bedre på flere områder i utkastet:

  • Operasjonssykepleie som profesjon som eget kompetanseområde
  • I formål står det: Etter endt utdanning skal operasjonssykepleieren anvende relevant forskning i direkte pasientkontakt, i undervisning og kvalitets- og vitenskapelig arbeid. Dette er en god beskrivelse som ivaretar fremtidens behov, men det er ikke mulig å oppnå uten 120 SP. Formålet med forskriften er å synliggjøre sluttkompetanse etter 120 sp, vi er derfor kritiske til at alternativet fremheves i § 1.
  • Under § 1 bør formål utgå som overskrift.

  1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?

Innovasjon, digital kompetanse og pasientsikkerhet er områder som vi mener ivaretar brukerens fremtidige behov. Derimot omtales brukeren noe uklart både i formål og læringsutbytter fordi det anvendes begreper som ikke gjenspeiler i operasjonssykepleiers ivaretagelse av den kirurgiske pasient. Vi foreslår at “bruker” erstattes med operasjonspasienten.

  • Forslag til endring under Formål er; «..utøve personsentret operasjonssykepleie til mennesker..», bør erstattes med; «Utdanningen skal sikre at fremtidige operasjonssykepleiere utøver personsentrert operasjonssykepleie til pasienter i alle aldre».

  1. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?

Et nasjonalt likeverdig faglig nivå, slik at kandidatene som uteksamineres har en felles sluttkompetanse, uavhengig av utdanningsinstitusjon er ikke ivaretatt i utkastet. Det er et behov for å tydeligere bruk av begreper relatert til fagområde slik at disse ikke tolkes ulikt i ulike utdanningsinstitusjoner. Våre foreslåtte felles kompetanseområder (ABIOK) (se pkt 5) kan bedre ivaretar utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning, noe som er begrunnet i innledende tekst og har stor betydning for å kunne utvikle felles studieprogram også framover.

  1. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

En del læringsutbytter et utformet med begreper som gir store muligheter for tolkning ved utarbeidelse av studie- og emneplaner. Dette vil medføre en svært lav grad av nasjonal standardisering. Rapport fra NSF tilknyttet implementering av Rethos for bachelor i sykepleie (Amundsen, M., Rasmussen, I. Sverdrup, S. ,2021)) viser at læringsutbytter som er uklart og upresist formulert i regelverket, svekker læringsutbyttene som verktøy for å sikre en felles sluttkompetanse uavhengig av studiested.

Det bør være en større grad av stringent utforming på masternivå. Bruken av begrepene avansert kunnskap, inngående kunnskap og spesialisert kunnskap bør defineres og brukes konsekvent. I tillegg er det behov for en ny gjennomgang hva som kommer inn under kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse. Flere steder er læringsutbytter under kunnskap gjentatt i generelle kompetanse ved å skrive at en skal anvende kunnskap, ser ikke at dette hensiktsmessig. Selvstendige ansvarsområder som infeksjonsforebygging, aseptikk, antiseptikk og smittevern bør komme tydeligere fram under ferdigheter. Henviser til noen forslag til endring:

  • § 5 c: kan iverksette og opprettholde aseptisk arbeidsmetode, en hygienisk standard og smitteverntiltak i operasjonsavdelingen
  • §5 d: kan gjennomføre selvstendig kirurgisk leiring av pasient for å forebygge komplikasjoner
  • § 6 a: kan analysere, vise sammenhenger og integrere medisinske og naturvitenskapelige fag som grunnlag for faglig forsvarlig operasjonssykepleie"
  • §10 c, hvor det står; -har inngående kunnskap om kunnskapsbasert praksis. Dette mener vi er en ferdighet som bør utformes til; - kan anvende kunnskapsbasert praksis.

Under kompetanseområde Faglig ledelse, samhandling og kommunikasjon anser vi følgende som viktig kunnskap og ferdigheter:

  • har inngående kunnskap om situasjonsbevissthet, beslutningstaking, oppgaveløsning og teamarbeid
  • har inngående kunnskap om ulike kommunikasjonsverktøy
  • kan kommunisere og samhandle tverrprofesjonelt i komplekse pasientsituasjoner i et høyteknologiske miljø for å ivareta pasientsikkerhet og et godt arbeidsmiljø

  1. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?

Operasjonssykepleier sin spesialkompetanse er mangelfullt beskrevet i retningslinjen.

Dette bør bl.a tydeliggjøres i et eget kompetanseområde: Operasjonssykepleie som profesjon.

EORNA (European Operating Room Nurses Association ) har utviklet et common core curriculum for operasjonssykepleie (EORNA, 2019). Denne definerer et felles minimuminnhold i operasjonssykepleierutdanningen i Europa uavhengig av nivå. Denne standarden bør være et grunnlag i utarbeidelse av læringsutbytter hvor operasjonssykepleiers selvstendige ansvarsområder synliggjøres.

Vi foreslår disse kompetanseområdene:

  • Operasjonssykepleie som profesjon
  • Klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse
  • Faglig ledelse, samhandling og kommunikasjon
  • Digital kompetanse, medisinsk teknologi og innovasjon
  • Kvalitet, fagutvikling og pasientsikkerhet
  • Vitenskapsteori, vitenskapelige forskningsmetoder og etikk
  • Gjennomføring av et avgrenset vitenskapelig arbeid

Vårt forslag til nytt kompetanseområde vil medføre at noen av eksisterende læringsutbytter må flyttes og justeres i tråd med overskrift på gjeldende kapittel.

  1. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?

Antall uker kan formuleres bedre med å skrive; «minimum 30 uker med minimum 30 timer». Hvordan studiedager avvikles kan avgjøres lokalt. I utkastet er det uklart om simulering og ferdighetstrening er en del av disse ukene. Vi forslår at det skrives «ferdighetstrening og simulering kommer i tillegg til praksisstudier».

Begrepet «behandlingskjede i spesialisthelsetjenesten», samt hva praksisstudiet skal inneholde er så utydelig at det kan medføre at kandidater i utdanningen ikke har vært i en operasjonsavdeling eller har vært veiledet av en operasjonssykepleier i løpet av studiet. Vi foreslår følgende presisering i disse to avsnittene:

Praksisstudiet skal organiseres slik at studenten kan oppnå de angitte læringsutbyttene. Studenten skal ha erfaring med både dag- og vaktarbeid i operasjonsavdelingen. Videre skal praksisstudiene inneholde ortopedi, obstetrikk og bløtdelskirurgi. I tillegg anbefales å inkludere andre relevante operasjonsenheter. Ved utvelging av praksistilbydere skal utdanningsinstitusjonene forsikre seg om at det tilbys relevante læresituasjoner, kunnskapsbaserte tjenester og kompetente veiledere.

Utdanningsinstitusjonen har ansvar for å følge opp studentene hos praksistilbyder, skal være oppdatert i praksistilbyders problemstillinger, og bistå i pedagogiske spørsmål inkludert planlegging av læringsaktiviteter, veiledningsmetodikk og evaluering. Praksistilbyderen har ansvar for den daglige veiledningen og oppfølgingen av studentene, og skal sørge for at praksisveileder er operasjonssykepleier. Praksisveileder bør ha formell veiledningskompetanse.

  1. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?

Viser til felles innledning med begrunning.

  1. Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene som nevnt ovenfor hensiktsmessig inkludert?

Vi anbefaler sterk at det blir enighet om felles kompetanseområder (se spørsmål 5) på tvers av ABIOK. Foreslåtte kompetanseområder ivaretar mulighet for å fagspesifikke læringsutbytter, samt felles temaer på tvers av utdanningen. Dette må samkjøres for å kunne drive paraply-mastere noe utdanningsinstitusjonene er avhengig av i forhold til ressursbruk. Se begrunning i innledende tekst.

Referanser:

Amundsen, M., Rasmussen, I. Sverdrup, S.; (2021) Lik sluttkompetanse – visjon eller virkelighet? Vista-analyse 2021/02 for Norsk sykepleierforbund Hentet fra; https://www.nsf.no/sites/default/files/2021-01/vista-analyse.-lik-sluttkompetanse-visjon-eller-virkelighet.pdf

EORNA (European Operating Room Nurses Association) (2019) EORNA Common Core Curriculum for Perioperative Nursing,

Hentet fra: https://eorna.eu/eorna-common-core-curriculum-for-perioperative-nursing-third-edition-2019-3/

Forskrift om krav til mastergrad (2005) Hentet fra: https://lovdata.no/forskrift/2005-12-01-1392

Forskrift om studier og eksamen ved Universitetet i Stavanger (2020) Hentet fra: https://lovdata.no/forskrift/2020-06-11-1508

Heggen, K., & Kirkevold, M. (2017). Mastergrad i avansert klinisk sykepleie-"mastersyke" eller mestringskompetanse. In S. Mausethagen & J.-C. Smeby (Eds.), Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse. Oslo: Universitetsforlaget.

Helsedirektoratet. (2012). Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten. (IS -1966 ). Retrieved from https://docplayer.me/2058801-Behovet-for-spesialisert-kompetanse-i-helsetjenesten-en-status-trend-og-behovsanalyse-fram-mot-2030.html

Helse- og omsorgsdepartementet (2019). Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023. https://www.regjeringen.no/contentassets/e353a5d022d84deabd969a5fe043783e/no/pdfs/i-1194_b_kortversjon_nasjonal_helse.pdf

Jennings, N., Clifford, S., Fox, A. R., O'Connell, J., & Gardner, G. (2015). The impact of nurse practitioner services on cost, quality of care, satisfaction and waiting times in the emergency department: a systematic review. International Journal of Nursing Studies, 52(1), 421-435. doi:10.1016/j.ijnurstu.2014.07.006

Kunnskapsdepartementet. (2011). Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR). Retrieved from https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/nasjonalt-kvalifikasjonsrammeverk/id564809/

Norsk Sykepleierforbund (NSF). (2016). Fremtidens spesialsykepleier: Krav til spesialistkultur, utdanningskvalitet og dimensjonering. Retrieved from https://www.nsf.no/Content/2976737/cache=1465980149000/Fremtidens_spesialsykepleier_pdf.pdf

Norsk Sykepleierforbund (NSF). (2016). Fremtidens spesialsykepleier: Krav til spesialistkultur, utdanningskvalitet og dimensjonering. Retrieved from https://www.nsf.no/Content/2976737/cache=1465980149000/Fremtidens_spesialsykepleier_pdf.pdf

Statistisk Sentralbyrå (2020). Utdanningsgruppering (NUS) 2020-05. https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/36/

Studietilsynsforskriften. (2017). Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning (studietilsynsforskriften). Kunnskapsdepartementet Retrieved from https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-02-07-137

Universitets- og høgskolerådet. (2016). Merverdi av master i sykepleie: Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Nasjonalt profesjonsråd for utdanning og forskning innen sykepleie Nasjonal fagstrategisk enhet for utdanning og forskning innen helse- og sosialfag (NFE-HS), Retrieved from http://www.uhr.no/rad_og_utvalg/nfe-hs/dokumenter

Mvh, Det Helsevitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger