Høringssvar fra Universitetet i Agder

Dato: 26.02.2021

Høringssvar fra Universitetet i Agder – Forslag til forskrift om nasjonale retningslinjer for operasjonssykepleierutdanning

Vi vi viser til høringsbrev datert 26. november 2020, og takker for anledningen til å delta i høringen.

Innledningsvis vil universitetet bemerke at det er store forskjeller i forslagene til forskriftene for de ulike spesialistutdanningene. Det kan gi institusjonen store utfordringer i å operasjonalisere retningslinjene innenfor en felles ramme, det vil si en felles masterutdanning i spesialsykepleie. En standardisert felles minstekompetanse burde vært presisert i retningslinjene.

Universitetet merker seg at Kunnskapsdepartementet har besluttet at det skal være mulig å avslutte studietilbudet etter 90 studiepoeng. Dette gjelder også ved læresteder hvor det i dag tilbys masterutdanning på 120 studiepoeng. Bologna-prosessen og Nasjonalt Kvalifikasjonsrammeverk (NKR) består av tre hovednivåer i høyere utdanning; bachelor, master og Ph.d., og i denne strukturen er ikke videreutdanning anerkjent. Hybridmodellen som nå foreslås skal innfri nivå syv i NKR. Utdanning på nivå syv gir ikke vitnemål før etter 120 studiepoeng og bestått grad. Lærestedene utsteder vitnemål for oppnådd yrkesutdanning og grad (jfr. Forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler). Det utstedes ikke vitnemål for videreutdanninger. Arbeidsgiver står fritt til å anerkjenne deler av en masterutdanning som kvalifiserende for visse funksjoner.

Slik forskriftene er foreslått skal de sikre at studentene tilegner seg masterkompetanse gjennom hele studieprogrammet. Det er uklart hvilke læringsutbytter som skal skille studenter som har oppnådd 90 studiepoeng (videreutdanning) og kandidater som har fullført masterutdanning (120 studiepoeng) i forslagene til forskrifter for ABIO-utdanningene. Vi mener anledningen til å avslutte utdanningen før mastergraden er oppnådd, undergraver behovet for systematisk kunnskapsutvikling i tjenestene. Problemstillingen angår kompetansenivået blant annet i ledelsesroller både i helse- og UH-sektoren. Det gjør også rekruttering til ph.d.-studier og derfor også til stillinger i UH-sektoren vanskeligere. Dette svekker videre konkurransen om karrierebygging fram til professor/dosentnivået. Dette er kritisk kompetanse for UH-sektoren ved akkreditering av studietilbudet. Akkreditering av masterprogrammer krever ansatte med relevant og høy kompetanse som dekker de fag, emner og kunnskapsområder som studietilbudet består av. Mange institusjoner har i dag store utfordringer med å nå kravene om førstekompetanse skissert i studieforskriften på grunn av utfordringer med å rekruttere førstekompetanse innen fagområdene i forskriftene. Aktive virkemidler som over tid fører til at volumet på kandidater som ikke tar masteremnene vil kunne føre til lavt volum av studenter som tar mastergraden. For å opprettholde solide masterprogrammer er volum en kritisk faktor.

Universitetet har tidligere nevnt spørsmålet om videreutdanning vs. master i spesialsykepleie i vårt innspill til arbeidet med stortingsmelding om styringspolitikk for statlige universiteter og høyskoler.

Vi vil også peke på at ikke-gradsgivende videreutdanninger primært tilbys på det helsefaglige området. Det kan skape et inntrykk av at faglig fundamentert utøvelse av tjenestene ikke er like viktig innen helsefag som på andre fagområder. Vi tror heller ikke at det er tilfeldig at studietilbud som ikke er gradsgivende, i stor grad er forbeholdt kvinnedominerte fagområder.

Etter gjennomgang av forslag til nasjonale retningslinjer, er det vår vurdering at læringsutbyttene for ABIO-utdanningene generelt bør forsterkes når det gjelder kandidatenes ferdigheter i analyse og kritisk vurdering. Dette er kompetanse som er spesielt viktig for å kunne studere videre på nivå 8 (Ph.d. studier). UiA foreslår også at pasientsikkerhet og pasientmedvirkning blir sterkere vektlagt i retningslinjene for samtlige ABIO-utdanninger. Videre er teamsamarbeid og kommunikasjon viktige ferdigheter i spesialsykepleie som bør inkluderes i læringsutbyttene for utdanningene. Det er vesentlige forskjeller i de ulike forslagene til forskrifter hva angår kvalifisering av praksisveiledere. Dette bør endres slik at det samsvarer med krav i studietilsynsforskriftens bestemmelse (§2-3, syvende ledd).

Universitetet har følgende svar på spørsmål stilt i høringsbrevet:

Spørsmål 1: I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?

Svar:

Læringsutbyttene for forskningsmetode og vitenskapsteori er på et noe lavt nivå for et studietilbud på masternivå.

I § 10 f) om ressursbruk, prioriteringer og bærekraft er det ikke tydelig hva punktet innebærer. Punktet er nå formulert for generelt. Det bør presiseres i forhold til bruk av utstyr, innkjøp, organisering av arbeid og lignende driftsmessige forhold.

I kapittel fem om teknologi, innovasjon og entreprenørskap bør kravene til teknologisk og digital kompetanse forsterkes. I kapittelet er ikke entreprenørskap nevnt i læringsutbyttene.

I § 16 a) bør læringsutbyttet ha nivået «avansert» om det skal være på masternivå og skal kunne kvalifisere til opptak på Ph.d.-programmer. Dette gjelder også for utformingen av læringsutbyttet i § 18 a).

I § 19 a) bør det defineres nærmere hva som menes med spesialisert innsikt. Hvilket nivå er dette i kvalifikasjonsrammeverket? Innsikt er på nivå 6 (bachelor).

Spørsmål 2: I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?

Svar: I kapittel 4 ivaretas ikke spesialsykepleierens selvstendige funksjon ovenfor pasientene i samsvar med funksjon og ansvar i verken dagens eller morgendagens utøvelse av tjenesten.

Spørsmål 3: Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?

Svar: Universitetet oppfatter utkastet til retningslinjer som for detaljerte når det gjelder kravene til praksisstudier. Forskriftene varierer med hensyn på organisering og lengde på praksis. Dette gjør samkjøring vanskelig mellom de ulike utdanningene i spesialsykepleie. Dette virker begrensende på autonomi og muligheter for tilpasning. Vi ønsker større grad av frihet til å bruke ulike pedagogiske metoder, for eksempel at simuleringspraksis med særskilte øvelser og ønsket mengdetrening på ulike områder kan gjennomføres som en del av praksisstudiene.

Spørsmål 4: I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen?

Svar: Universitetet vil peke på at omfanget av praksisstudier er høyt med tanke på at dette er en masterutdanning. To uker ferdighetstrening og 28 uker praksisstudier utgjør 30 uker, det vil si nærmere ett studieår (60 sp). Masteroppgaven har minimum et omfang på et halvt år (30 sp). Det gjenstår da et halvt år til teoretisk undervisning. Universitetet er i tvil om dette er gjennomførbart. I dagens masterutdanning ved UiA har praksisstudiene et omfang på 45 studiepoeng. Vi vil anbefale dette nivået for å kunne tilby studiet over to studieår. Kompetanse og spesialområder innen kirurgi vil kunne variere på bakgrunn av funksjonsfordelingene mellom de ulike sykehusene i det enkelte helseforetak. Studenter ved ulike læresteder vil derfor vanskelig kunne oppnå samme læringsutbytte om dette fastsettes for detaljert. Grunnleggende prinsipper innen ulik kirurgisk behandling bør likevel være et minstekrav.

Spørsmål 5: I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

Svar:

Bestemmelsene i kvalifikasjonsrammeverket er, så langt vi kan se, ikke fullt ut ivaretatt med tanke på nivå og begrepsbruk. Vi vil anbefale at dette gjennomgås.

Fremtidig kompetansebehov vil kreve selvstendig utøvelse av faget. Operasjonssykepleiere har ansvar for opplæring av annet personell, for eksempel til arbeid med steril forsyning, renhold og smitteforebygging. Retningslinjen ivaretar ikke i tilstrekkelig grad behovet for nødvendig innsikt på dette området.

Tema dokumentasjon av utført tjeneste knyttet til den enkelte pasient er ikke inkludert i læringsutbyttene.

Spørsmål 6: Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?

Svar: I § 15 er ikke digital kompetanse nevnt.

Spørsmål 7: Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?

Svar: I § 23 står det at «Det skal tilstrebes kontinuitet i praksisoppfølgingen…» Vi er usikre på hvordan dette skal oppfattes, og ber om at teksten utformes mer presist. I § 23 bør det også presiseres at veiledere bør ha masterkompetanse og bør ha kunnskap om studieprogrammet og retningslinjene. Vi ber om at det i § 23 inkluderes en setning som fastsetter praksistilbyders plikt til avsette tilstrekkelige ressurser til å ivareta oppgavene knyttet til gjennomføring av praksis. Vi henviser for øvrig til vårt svar på spørsmål 4.

Spørsmål 8: Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?

Svar: Det er viktig at studentene har betydelig klinisk erfaring som sykepleier før opptak. Det bør vurderes om dette er krav som kan inngå i retningslinjen. Variert praksis kan være relevant da pasienter som kommer til kirurgisk behandling eller undersøkelse kan ha mange andre tilleggssykdommer og som må tas med i vurderingen rundt det perioperative forløpet til pasienten. Erfaring med ulike sykdomstilstander fra klinisk praksis er spesielt relevant.

Spørsmål 9: Vi ber høringsinstansene vurdere hvorvidt avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng vil ivareta kompetansebehovene i tjenestene i tilstrekkelig grad?

Svar: Ved avslutning etter 90 studiepoeng mener vi det vil være vanskelig å oppnå læringsutbytter på nivå syv i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Så langt vi kan se, innebærer dette at tjenestenes behov for kompetanse ikke vil bli ivaretatt godt nok.

Spørsmål 10: Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene.

Svar: Dette er delvis ivaretatt, men det er betydelige mangler knyttet til fagets selvstendige funksjon og ansvar:

Etisk forsvarlig klinisk drift; operasjonssykepleierne er pasientens “advokat” når de ikke selv kan ivareta sine rettigheter.

Ledelse og drift av operasjonsavdelinger, poliklinikk og kirurgisk undersøkelse, samt steril forsyning er områder hvor operasjonssykepleier har betydelig lederansvar.

Det savnes en tydelig beskrivelse av operasjonssykepleiers ansvar for kirurgisk akuttbehandling ved ulykker og traumekirurgi.

Familieperspektivet er særlig viktig ved behandling av barn og unge i operasjonsavdeling.