Høringssvar fra NTNU

Dato: 24.02.2021

Overordnede innspill som gjelder for alle ABIOK-utdanningene

Om muligheten for avstigning etter 60/90 studiepoeng

NTNU er tydelig på at vi ønskelig at man enten tilbyr en videreutdanning på 60/90 studiepoeng eller en master på 120 studiepoeng. NTNU fraråder å åpne for at studenter kan hoppe av underveis.

Vi mener det er viktig og nødvendig at fremtidige spesialsykepleiere har masterkompetanse og et studieløp på 120 studiepoeng. Bolognaprosessen legger opp til tre nivåer for utdanning; bachelor, master og ph.d. Universitetet forholder seg til denne tredelingen på alle andre områder. Vi mener, på prinsipielt grunnlag, at dette også skal gjelde for ABIOK-utdanningene.

NTNU mener også at et helhetlig og integrert studieprogram vil gi bedre rammer for å sikre kvalitet i utdanningen. Det er økte krav om å jobbe kunnskapsbasert, gjennomføre forsknings- og kvalitetsforbedrende arbeid og sikre kvaliteten på tjenesten til befolkningen. Dette vil kreve flere sykepleiere med masterkompetanse. Masterutdanningen skal gi kompetanse i vitenskapelige metoder og anvendelse av alle trinn i forskningsprosessen.

En mastergrad vil være kvalifiserende for å søke på ph.d.-program innen helse- og sykepleiefag. Vi mener det er viktig at dette fremkommer i formålet for de enkelte utdanningene. Vi vil samtidig påpeke at nettopp et helhetlig masterprogram kan medføre at arbeidsgiver i helsesektoren i større grad legger til rette for at sykepleiere fullfører med mastergrad.

Dersom man likevel legger opp til at studentene skal kunne avslutte etter henholdsvis 90 og 60 studiepoeng, må det legges til rette for studieadministrative løsninger som ikke registrerer dette som frafall eller får negative økonomiske konsekvenser for UH-institusjonene. Man må også ta høyde for behovet for planlegging og forutsigbarhet med tanke på antall masterstudenter. En uforutsigbarhet knyttet til antallet studenter i siste del av masterprogrammet kan bli en stor utfordring i planleggingen av personalressurser.

Behov for harmonisering på tvers av utdanningene

Vi oppfatter at forslaget til retningslinjer er nokså ulike både i form og innhold. Slik vi leser forskriftene, ser vi et behov for større grad av harmonisering på flere områder for å sikre kvaliteten.

Master

For å unngå for store forskjeller mellom de ulike utdanningsinstitusjonene, mener vi det er behov for en klargjøring i forskriftene knyttet til om mastergradene skal følge kravene i § 3 eller § 5 i forskrift om krav til mastergrad.

Gevinsten av masterkompetanse bør komme tydelig frem både i forskriftenes tittel og i formålet for alle utdanningene. Masterkompetansen bør også integreres i læringsutbyttene. Vi finner at forslaget for anestesisykepleie er det utkastet hvor kompetansen med mastergrad i størst grad er tydeliggjort og integrert i utdanningen.

Oppbygging av forskriften

Det er påfallende stor forskjell i oppbyggingen av de ulike forskriftene med tanke på både overskrifter og kapittelinndeling. Det vil være en stor fordel at disse blir likest mulig og gjenkjennbare på tvers av de ulike utdanningene.

Kompetanseområder og læringsutbytter

Ferdigutdannede fra de ulike utdanningene er grupper som skal samarbeide tett i helsetjenesten. Det er derfor viktig med en felles kunnskapsbase og et felles språk. Felles kompetanseområder, som også beskrives på samme måte i de ulike forskriftene, er derfor ønskelig. Emner det er naturlig å se på her, er vitenskapsteori og metode, etikk, kommunikasjon, naturvitenskapsemnet, klinisk vurderings- og beslutningskompetanse og masteroppgaven.

Det er også store variasjoner rundt omfanget av læringsutbytter og detaljeringsnivået. Vi vil spesielt peke på at læringsutbyttebekrivelsene er svært ulike for forskning, både med tanke på kapitteloverskrift for kompetanseområdet, detaljnivå og innhold. Det er ingen faglige grunner som tilsier at dette bør være forskjellige på tvers av de fem ABIOK-utdanningene. Det kan diskuteres om detaljnivået eksempelvis på anestesisykepleie er noe høyt, mens det for operasjonssykepleie kunne vært noe mer detaljert. Slik forskriftene fremstår nå, ser det ut som om det vitenskapelige/akademiske nivået man ønsker å nå er forskjellig for de ulike utdanningene. Slik vi ser det, må ambisjonsnivået være det samme for alle utdanningene.

Praksis

NTNU ønsker en mer felles beskrivelse av praksisstudiene for ABIO-utdanningene spesielt. Særlig gjelder dette lengden på praksis, da utdanningene kjøres parallelt med samme roteringsplan. Ut over dette, bør ikke forskriftene være for styrende med tanke på antall dager og timer per uke, men heller angi en totalsum for utdanningen. Det bør ikke være spesifisert hvor mange dager en skal ha simulering eller annen ikke-pasientnær praksis.

Harmonisering med bachelorutdanningen i sykepleie

Innhold og oppbygging må bygge på og harmoniseres med bachelorutdanningen i sykepleie, slik at det blir en synlig og gjenkjennbar rød tråd fra bachelor til master i sykepleie. Læringsutbyttebeskrivelsene bør også gjenspeile dette.

Annet

NTNU mener at det flerkulturelle perspektivet bør inn i formålet til utdanningene.

Innspill til forskrift om nasjonal retningslinje for operasjonssykepleierutdanningen

Generelle kommentarer:

ABIOK-forskriftene bør samkjøres mer, og man bør særlig prøve å bruke de samme begrepene på tvers. Eksempler her er videreutdanning/spesialisering, praksisstudier/kliniske studier, bruker/pasient. Når det gjelder læringsutbyttene, så bør man likeledes følge samme taksonomisk oppbygging for alle utdanningene: spesialisert kunnskap, avansert kunnskap etc.

1: I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetanse-behov?

Masterkompetanse er fremtidens kompetansebehov. For å tydeliggjøre dette bør gevinsten av masterkompetanse fremkomme i formålet, og masterkompetansen bør integreres i læringsutbyttene.

NTNU mener at det er avgjørende at alle kandidatene utdannes med masterkompetanse, og dermed er godt rustet i dette konstante innovasjonsarbeidet i helseforetakene. Vi fraråder derfor mulighet for avstigning etter 90 studiepoeng.

Siden dette er en masterutdanning, bør dette også gjenspeiles i navnet på forskriften. NTNU foreslår «Forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i operasjonssykepleie».

2: I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med pasientenes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?

I utkastet til retningslinjer er fokus i for stor grad på helsetjenestens behov istedenfor på pasienten.

Retningslinjen er svært overordnet. Vi savner en tydelig ramme, samt at operasjonssykepleierens ansvar og funksjon kommer tydelig frem.

Kapittel 1 (§2) “Kandidaten skal kunne møte samfunnets og helsevesenets behov for operasjonssykepleie.” Her mangler pasienten som først og fremst er operasjonssykepleiers oppdragsgiver.

3: Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?

Dersom det i forskriften gis mulighet for å tilby både masterutdanning på 120 studiepoeng og avstigningsmulighet etter 90 studiepoeng, bør det være opp til hver enkelt utdanningsinstitusjon å ikke tilby mulighet for avstigning.

Generelt gir graden av detaljering rom for lokale tilpasninger og autonomi. Det er likevel viktig med et visst detaljnivå. Dette gjelder spesielt når det gjelder læringsutbyttene, ettersom man bør tilstrebe en mest mulig lik sluttkompetanse uansett hvor man har tatt utdanningen. Et konkret eksempel på behov for mer detaljering er forskriften kapittel 5 (§ 14b). Her heter det at kandidaten skal kunne «bruke relevante metoder som sikrer faglig forsvarlig utøvelse og kvalitet når innovativ teknologi implementeres i operasjonsavdelingen”. Det hadde vært fint med en spesifisering av disse metodene. Dette er svært mangelfullt i dag, og derfor er det spesielt viktig å få dette frem. (Sjekklister, Opplæring, Kvalitetskontroll, forankring i ledelse, kunnskapsbaserte prosedyrer).

Inndeling i kompetanseområder og underliggende læringsutbytter bør gjennomgås. For eksempel kan man vurdere om medisinsk teknisk utstyr bør komme under kapittel 4 og ikke under kapittel 5.

4: I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbytte-beskrivelsene?

Det vurderes som hensiktsmessig med ekvivalente læringsutbytter (ABIO) innenfor tematikkene: vitenskapsteori og metode, kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling, innovasjon og pasientsikkerhet.

Operasjonssykepleie som profesjon bør komme frem som eget kompetanseområde. Operasjonssykepleierens funksjons- og ansvarsområde, særegne kompetanse og selvstendige beslutningskompetanse bør tydeliggjøres. Det savnes spesielt at operasjonssykepleierens identitet blir synliggjort. På denne måten vil retningslinjen gi en tydelig føring for hva som ligger i operasjonssykepleierens profesjon – og dermed styrke en nasjonal standard.

Det er viktig å tydeliggjøre at kandidaten er kompetent til å kritisk analysere og vurdere nasjonale og internasjonale prosedyrer.

5: Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?

Det er avgjørende at funksjonen for operasjonssykepleiere gjenspeiles i retningslinjen. Den selvstendige profesjonen må komme tydelig frem i læringsutbyttene. Et innspill her er om begrepet spesialkompetanse bør benyttes for å beskrive operasjonssykepleie som profesjon, slik som det er gjort for anestesisykepleie.

Det flerkulturelle perspektivet bør tydeliggjøres inn i formålet til utdanningen.

I §8 kan en bruke pasientsikker kommunikasjonsstruktur for overføring av informasjon (ISBAR).

I §8 savner vi kompetanse om kritisk tenkning og refleksjon.

Kompetanseområder som f.eks. smittevern, hygiene og mikrobiologi bør fremheves enda tydeligere. Operasjonssykepleierens selvstendige funksjon må fremheves. Begrepet ikke-tekniske ferdigheter bør inkluderes, samt situasjonsbevissthet. Pasientsikkerhet må enda tydeligere frem.

§10 Bør tydeliggjøres hva som inngår i å ha inngående kunnskap om kunnskapsbasert praksis, dette vurderes til å være for overordnet.

6: Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?

Praksislengden for ABIO-utdanningene må samkjøres i retningslinjene for å sørge for likeverdighet med tanke på å ha muligheten til å utarbeide felles årshjul innad i utdanningsinstitusjoner. Tilstedeværelse i praksisstudiene foreslås å beskrives med minst 30 timer per uke i direkte pasientnært arbeid. Praksisstudiene skal utformes slik at læringsutbyttene oppnås. Simulering og ferdighetstrening kan komme i tillegg til praksisstudiene. Fastsetting av omfang og antall simuleringsdager eller aktiviteter er uhensiktsmessig siden både antall studenter og forutsetninger for simulering er svært ulikt mellom utdanningsinstitusjonene.

Simulering kan bidra til å opparbeide erfaring og kompetanse innenfor komplekse, livstruende og sjelden forekommende situasjoner i praksis, og bidra til at læringsutbyttene oppnås. Omfanget av simulering bør likevel ikke tallfestes i en forskrift.

§23: Videre skal praksisstudiene minimum inneholde ortopedi og bløtdelskirurgi. Praksistilbyderen har ansvar for den daglige organisering av studentenes praksisstudier og den daglige veiledningen av studentene. Det poengteres at praksisveileder skal være operasjonssykepleier, hovedsakelig på masterkompetanse, (som hovedregel) med formell veilederkompetanse.

7: I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?

Med et studium på 120 studiepoeng vil utdanningen være gjennomførbar innenfor rammene. Dette vil ikke være gjennomførbart etter 90 studiepoeng.

Med masterutdanning har spesialsykepleierne kompetanse til å arbeide med forsknings- og kvalitetsforbedring og innovasjon innenfor sin spesialitet. Det er vesentlig at operasjonssykepleiere gjennomfører mastergrad og har mulighet til gå videre med en ph.d. Dette er viktig for utviklingen av faget og for rekruttering av tilstrekkelig akademisk kompetanse til utdanningsinstitusjonene. Metodefag og masteroppgave må være en integrert del av utdanningen.

8: Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene som nevnt ovenfor hensiktsmessig inkludert?

Forslaget til retningslinje inkluderer lite felles for ABIO, og NTNU mener det er ønskelig med en bedre samkjøring. Spesielt gjelder dette lengde på praksis, da disse utdanningene kjøres parallelt med samme roteringsplan. Ingen fellesemner er skissert i høringsutkastet. Dette burde vært skissert på grunn av stor faglig gevinst. ABIO-profesjonene arbeider med de samme akutt/kritisk syke pasientene og er avhengig av teamarbeid for god og forsvarlig pasientbehandling. Det vil også gi en økonomisk gevinst ved å gjennomføre felles undervisning, spesielt for utdanninger med få studenter.

Det vurderes som hensiktsmessig å få på plass ekvivalente læringsutbytter innenfor tematikkene: vitenskapsteori og metode, kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling, innovasjon og pasientsikkerhet.