Høringssvar fra Nord Universitet

Dato: 26.02.2021

HØRINGSSVAR Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for

operasjonssykepleierutdanning

Deres ref: Vår ref: Jan-Thore Lockertsen Dato: 25.02.21

Høringsspørsmål

  1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?

Nivået skal etter NOKUT være på Nivå 7 – hvilket er mastergrad. ‘Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for operasjonssykepleie’, er ikke gjennomført i forslaget. Å ha avstigning på 90 studiepoeng er ikke gjennomførbart fordi det ikke gir kompetanse i å oppøve ferdigheter innen søk av vitenskapelig kunnskap, skriftlig formulering av praksisproblemer og anvendelse av dette i praksis med pasientsikkerhet i en spesialisert sykepleietjeneste.

Høringsutkastet tar i mindre grad inn den spesialiserte funksjonen som operasjonssykepleieren har, og har hatt siden 1920, og hva som er det særegne ved operasjonssykepleie med blant annet et utvidet ansvar for HYGIENE i operasjonsavdelinga og sykehuset som helhet.

Operasjonssykepleie som fag har vært en sentral del i fremveksten av det moderne helsevesen. Anestesi muliggjorde operasjoner. Men et annet problem måtte løses. Hygiene. Infeksjoner tok liv. I den første norske lærebok i sykepleie, Rikke Nissens ’Lærebok for diakonisser’ fra 1877, beskriver Nissen sykepleierens kunnskap om infeksjonsforebygging på to måter. Ti år tidligere hadde den skotske kirurgen Joseph Lister publisert sine resultater med bruk av karbolsyre (C6H5OH). Selv om årsaksforholdet om hva som forårsaket infeksjoner ennå ikke var vitenskapelig løst i 1867, og miasmateorien[1] stod sterkt, må Listers arbeid omtales som vitenskapelig. Bruk av karbolsyre for desinfisering av instrumenter til operasjon beskrives av Nissen sammen med bruk av bandasjer fuktet med karbol som forbinding av operasjonssår. Det andre kunnskapsgrunnlaget til Nissen er praksis.

Erfaringene fra frk. Nightingale trekkes frem i beskrivelse av nødvendigheten av renhet (Nissen, 1877/2000).

Vi lever i kunnskapssamfunnet. Spesialsykepleie forventes å utføres kunnskapsbasert (vitenskapeligkunnskap, praktiskkunnskap og medvirkning fra pasient).

Deler av sykepleiertjenesten krever mer utdannelse enn en treåring sykepleierutdannelse gir. Operasjonssykepleie er et slikt fag. Ikke lenge etter norsk sykepleierutdannelse begynnelse i 1868, begynte sykepleiere å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter for å kunne pleie pasienter i denne spesialiserte delen av sykehusarbeidet. Da sykepleierloven kom i 1948 hadde alt sykepleierne sammen med kirurger etablert en modell for utdannelse av operasjonssykepleiere bygd på tre års grunnleggende sykepleierutdannelse etterfulgt av to års ekstra utdannelse i operasjonssykepleie. Til sammen fem års utdannelse for å bli en spesialistsykepleier.

Norge har som en del av arbeidet med å samordne europeiske utdannelser sluttet seg til Bolognaavtalen av 1999. I en veiledning fra august 2002, skrev daværende Utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet, at det internasjonale gradssystemet med bachelor og master skulle være integrert i Norge fra 2003. Den eksisterende treårige sykepleierutdannelsen ble med det omformet til en bachelorutdanning og inngikk fra da i det lovfestede gradsystemet. Spesialsykepleierne med fire eller fire og et halvt års utdannelse ved universitet, er ikke blitt innpasset i den vedtatte utdanningsmodellen.

En utdannelse som ikke hensyn tar nødvendigheten av kunnskapsbasert praksis og den sammenheng den har med en formell utdannelse på masternivå med henblikk på pasientens behov for kunnskapsbasert behandling, samt kandidaters formelle kunnskap innen akademiske disipliner for å bedrive fagutvikling kan ikke sies å være tilpasset tjenestens fremtidige behov.

  1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med pasientenes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?

Masterutdanningene er innrettet mot den kliniske hverdagen som sykepleiere møter i pasientpleien. Formålet er å gi fordypning både i utøving av sykepleie, faglig ledelse, fagutvikling og undervisning i faget. De store endringene i helsetjenestene har ført med seg økte kompetansebehov i sykepleien både

i pasientens hjem, i sykehjem og i sykehuset. Sykepleiere i kommunehelsetjenesten møter pasienter med stadig mer komplekse sykdomstilstander og stort pleiebehov også med bruk av avansert teknologi. En klinisk fordypning som mastere i spesialsykepleie er, er nødvendig for å yte pasienter en kunnskapsbasert pleie. En utdannelse som ikke fører frem til en formell kompetanse er ikke i tråd med pasientenes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene.

  1. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?

Graden av autonomi og lokal tilpasning er i stor grad ivaretatt, men samtidig gir den en «tvang» til å tilby utdanning som ikke er etter NIVÅ 7 på en masterutdanning.

Praksis er beskrevet på et vis som er uheldig:

- Simulering er beskrevet under praksis, men simulering er ikke praksis selv om den er praksisforberedende.

- Det åpnes for at det kan benyttes veileder som ikke er operasjonssykepleier (§ 23 avsnitt 4, ‘praksisveileder normalt’).

  1. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?

Læringsutbyttebeskrivelsene er beskrevet i en form som kan identifiseres som techne, episteme og fronesis. Dette gjør at vitenskapsteori kan synliggjøres som anvendt fag og at dette pedagogisk kan tilpasses Lauvås og Handals praksistrekant med P1 handling, P2 teoretisk og praktisk kunnskap og begrunnelse og P3 med etisk rettferdiggjøring. Med det åpnes det for å trekke på studenters egne sammensatte praksiserfaringer og refleksjoner og bevisstgjøringa av egen mastergradskompetanse i operasjonssykepleie, selv om dette er for lite uttalt.

Læringsutbyttene er for generalisert og uten den tydelige forankringen av operasjonssykepleie i sykepleiens omsorgstradisjon og verdier, kan dette gjerne være en utdannelse av teknikere – dvs. personell som kun utfører tekniske prosedyrer.

Noen formuleringer bør arbeides med, enten fordi de utelater sentral operasjonssykepleiekunnskap eller fordi de ikke hører hjemme i operasjonssykepleie.

Kapittel 1. Virkeområde og formål

  • 2 Formål med utdanningen

- Her er det ikke i tilstrekkelig synliggjort noen forskjell mellom mastergradskompetanse og avbrutt utdanning. Stortingsmelding 20, 2004-205, beskriver forskningspolitikk som ‘samfunnets vilje til å utvikle ny kunnskap’. I dette utkastet virker det ikke å være forskjell på en mastergrad og en avbrutt mastergrad i forhold til å ivareta samfunnets behov for ny kunnskap i pasientsikkerhetsarbeidet.

- Innovasjon kan også beskrives som endring. Operasjonssykepleie har alltid vært i endring og bevart i et oralt praksisfelleskap. En gang var termometer høyteknologi. Sykepleiere tok det i bruk og i dag er det en nyttegjenstand i alle hjem. Operasjonssykepleie har fulgt den teknologiske utvikling og alltid vært i endring. Innovative er noe vi er, men siden dette er et viktig poeng å få med bør det kanskje utvides med å si ‘innovativ- og endringsorientert’? Endring er også tatt med til slutt med ‘bidra til innovasjon, endrings- og forbedringsarbeid. Operasjonssykepleiens grunnlagstanke er i liten grad beskrevet. Vår historie med innovasjoner og endringer og praksiskunnskap er stor grad bevart i en muntlig tradisjon. Mastergradsstudium vil være med på å utvikle denne tradisjon til skriftlig kunnskap som vil kritisk drøfting av operasjonssykepleie som fag.

- HYGIENE er utelatt. Her er kun smittevern tatt inn. Hygiene som begrep inkluderer smittevern, men tar samtidig inn til miljøfaktorer som f.eks. å beskytte seg mot skadelige gasser på operasjonsstuen og beskytte seg mot annet forstyrrende ytre påvirkning og ikke bare vern mot patogener. Operasjonssykepleie har hatt som ansvar utforming av arbeidsmiljø og oppbevaring og daglig vedlikehold av utstyr fra små instrument til høyteknologisk utstyr. Alt dette vil ligge under hygiene fordi bruk og renhold påvirker den enkeltes miljø og allmennhetens miljø.

- Leiring skal påse pasientsikkerhet, sikre respirasjon og sirkulasjon og kirurgisk tilgang. Dette er forstått som et felles ansvar sammen med anestesisykepleie.

Det foreslås at det videreføres da dette er et teamarbeid av stor betydning for pasientsikkerheten.

- I deler av dokumentet er begrepet «kunnskapsbasert praksis» benyttet. I avsnitt 7 beskrives «praktisk, teoretisk og vitenskapelig kunnskap». Det er ikke vanlig å drøfte kunnskapsbasert praksis uten den etiske dimensjon og rettferdiggjøring. Etikk er vektlagt i dokumentet som helhet. Kan en bedre formulering her inkludere etikk?

  • 3 Kompetanseområder

- Her er uttrykket «entreprenørskap» tatt inn. Uttrykket blir forstått som et uttrykk tilpasset å skape og utvikle økonomiske bærekraftige bedrifter og lar seg ikke benytte i operasjonssykepleie. Det er heller ikke knyttet noen lubber til å utvikle entreprenørskap. Uttrykket bør strykes.

- I stedet kunne kanskje uttrykket «bærekraftig utnyttelse av materielle goder» være vurdert?

- Det bemerkes at det her benyttes begrepet «vitenskapsteori», noe som vil bli tatt opp igjen under § 16 for å sikre et enhetlig språk.

Kapittel 2. Læringsutbytte for kompetanseområdet klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse

  • 4. Klinisk vurderings-, beslutnings og handlingskompetanse – Kunnskap

- Her bør HYGIENE innarbeides da flere punkt er overordnede hygienetiltak (B og D).

  • 5. Klinisk vurderings- beslutnings- og handlingskompetanse – Ferdigheter

- Punkt C, her er miljøet og aktuell kontekst tatt inn, hvilket må forståes som HYGIENE. I dette punktet kan kanskje hygiene innarbeides?

  • 6. Klinisk vurderings- beslutnings- og handlingskompetanse – Generell kompetanse

- Punkt B, her er miljøet igjen beskrevet og hygiene kan kanskje innarbeides?

Kapittel 5. Læringsutbytte for kompetanseområdet teknologi, innovasjon og entreprenørskap

- Det stilles spørsmål ved bruk av begrepet «entreprenørskap» i hele dette kapitlet? Tenkes det «fagutvikling»?

Kapittel 6. Læringsutbytte for kompetanseområdet vitenskapsteori og forskningsmetode

  • 16 Vitenskapsteori og forskningsmetode – Kunnskap

- Under punkt A er begrepet «vitenskapsfilosofi» benyttet som eneste gang i dokumentet. Er det bare en inkurie? Begrepet «vitenskapsteori» er benyttet øvrige steder. Det kan argumenteres med at vitenskapsfilosofi viser til normativ vitenskapsteori, men et yrke som operasjonssykepleie som er så tett på handverket vil trolig en konsekvent bruk av begrepet «vitenskapsteori» gjøre faget mer praksisnært og tilgjengelig.

Kapittel 8. Studiets oppbygging og praksisstudier

  • 22 Studiets oppbygging

- Det stilles spørsmål med hvorvidt studiets mål med å «utvikle kliniske og vitenskapelig kompetanse utvikles og integreres», kan nås om det tilrettelegges for avslutning av utdanningen før mastergradskompetanse er oppnådd?

  • 23 Praksisstudier.

- Det er uheldig at praksisstudiets lengde beskrives forskjellig fra anestesi og intensiv. Dette bør beskrives likt.

Øvrige forhold under praksisstudier er tatt opp under spørsmål 3.

  1. Er det noen kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?

Høringsutkastet legger vekt på innovasjon og omstilling og teknologi. Vil det bli smør på flest med IKT-kompetanse? Det kan argumenteres med at kildekritikk og søk på kunnskapskilder er ferdigheter som innøves ved undervisning i historie og vitenskapsteori, men det kan også tas inn som et eget punkt fordi dette er betydningsfullt i kunnskapssamfunnet.

Høringsutkastet mangler bestemte læringsutbytter som direkte tar opp

- sykepleiens grunnlagstenkning.

- kompetanse innen hygiene

- kompetanse i behandlingsrommet

- kompetanse innen traumer og traumebehandling

- kompetansen i forebygging av hypotermi

- kompetanse i hemostase

  1. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbart?

Praksis er generelt beskrevet med ortopedi og bløtdelskirurgi. Viktige emner som kar-toraks og nevrokirurgi uteblir da. En spesifisering om gynekologisk kirurgi for å sikre kompetanse til keisersnitt burde også spesifiseres.

  1. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?

Studiet i operasjonssykepleie er i dag et omfattende studium der mye arbeid må legges ned av studentene for å sikre en progresjon mot selvstendig operasjonssykepleier. Høringsutkastet gir ingen føringer i omfanget (antall studiepoeng). Kunnskapssamfunnets krav om systematisk arbeid med pasientsikkerhet etter vitenskapelige metoder kan neppe oppnås ved 90 studiepoeng. Studiet bør sikres etter NIVÅ 7 og være en masterutdanning på 120

studiepoeng, uten det kan en student neppe nå annet enn overflatelæring av sentrale ferdigheter innen fagutvikling i kunnskapssamfunnet.

  1. Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene som nevnt ovenfor hensiktsmessig inkludert?

Det er forskjeller i oppbygging av høringsutkastene og noen forskjeller i bruk av begreper og tydeliggjøring av hva som er den enkelte spesialsykepleieprofesjons unike kompetanse. Om dette utarbeides likt med henblikk på begrepsbruk og overskrifter, vil en samordning av felles punkter lettere kunne innarbeides.

Med hilsen

Jan-Thore Lockertsen

Lektor ved Master i spesialsykepleie, operasjon.

NORD universitet

FSH

­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­

[1] Ifølge Store medisinske leksikon ble Ullevål sykehus fra 1887, 20 år etter Listers arbeid, anlagt etter teorien om miasmer.