Høringssvar fra Heidi Støa

Høringsnotatet legger til grunn at kun personer som er folkeregistrert i Norge regnes som bosatt i Norge. Denne definisjonen gjør at nye innflyttere til Norge som kommer gjennom familieetablering eller familiegjenforening, og som ennå ikke er folkeregistrerte, ikke vil anses som bosatt i Norge ved grensepassering og dermed formodentlig bli satt i karantenehotell.

Imidlertid har disse bosted i Norge som lett kan bekreftes, nemlig bostedet til referansepersonen ved innvandring (f.eks. ektefellen bosatt i Norge). Det kommer tydelig frem på dokumentene som fremvises ved grensepassering hvem referansepersonen er, og grensekontrollen vil dermed enkelt kunne finne ut på hvilken adresse referansepersonen er folkeregistrert.

UDI regner den nye innflytteren som bosatt i Norge fra grensepassering, ikke fra dato for folkeregistrering, noe som er rimelig med tanke på hvor lang tid det kan ta å folkeregistreres i Norge etter ankomst (for tiden flere måneder p.g.a. redusert kapasitet hos politiet). Nye innflyttere til Norge som kommer som familieinnvandrere bør dermed også i denne forskriftshjemmelen regnes som bosatt i Norge fra og med deres første grensepassering.

5000 kroner for karantenehotell for å flytte til nytt hjem i Norge er en betydelig økonomisk belastning for familieinnvandrere til Norge. Disse betaler allerede blant Europas høyeste gebyr for å få sin innvandringssak behandlet (for tiden 10 500 kroner), og å tvinge disse innbyggerne til å betale for opphold på karantenehotell vil være svært urimelig. Praksisen vil også være en utilbørlig diskriminering av denne gruppen når f.eks. ikke folkeregistrerte studenter i Norden er unntatt fra karantenehotell, og den vil sende svært negative signaler om nye innbyggeres rettssikkerhet i det norske samfunnet.