Høringssvar fra Mina-Elisabeth Sandvik

Det er så mye ulogisk og dumt med karantenehotelltiltaket, hvem det omfatter og hvordan det fungerer i praksis at jeg blir helt paff.

For det første det at den importsmitten som kan dokumenteres i stor grad kommer fra utenlandske arbeidstakere - ikke fra folk som er her for å besøke sine kjære. I den første gruppen har man nemlig sett en del smittetilfeller, likevel er det disse som får fritak fra karantenehotellregelen så lenge deres arbeidsgiver kan dokumentere at de har et egnet karantenested. Man har sett flere eksempler på at karantenen har blitt brutt i slike situasjoner. Likevel er det ikke de som må betale for dette; det er ikke de som mister tillit og rettigheter. Det er det den sistnevnte gruppen som gjør. Den sistnevnte gruppen er generelt veldig opptatt av å gjennomføre karantene på en trygg måte, både for at de selvfølgelig ikke vil ende opp med å smitte de de er glade i og kommer til Norge for å treffe, og fordi de ikke vil gi en allerede utsatt gruppe et dårlig rykte. Men, fordi deres planlagte karantenested er f.eks en lånt hytte, en tom leilighet eller pappas sjøbu, og ikke noe som de selv eier eier har leid over lang periode, så skal man glemme disse menneskene som noen har fått vente i ETT ÅR eller lengre på å få sett sine kjære på grunn av pandemien og reiserestriksjoner. Som ofte ikke har råd til å betale den prisen som hotellene tar for å gjøre en særdeles tvilsom jobb (folk som har bodd på disse hotellene har rapportert om manglende renhold i forkant av ankomst, manglende smittevernstiltak, dårlig kost spesielt for folk med spesialdiett, generelt mangel på respekt og å ha blitt fratatt sine pass, hvilket ikke har hjemmel i loven og er et utrolig inngripende og nedverdigende tiltak). Regjeringen, dette er ikke "strenge regler som er dokumenterbare og gjør det lett å vite hva man skal forholde seg til". Dette er inhumant og feigt.

Vet dere hva som ikke hadde vært det? Vet dere hva som eventuelt hadde vist at dere var gode, kloke og sterke ledere med løvehjerter av gull?

Om dere jobbet MED oss som er berørt av denne situasjonen for å finne løsninger som er gode for alle, med tanke på rettferdighet og funksjonalitet. Som treffer rett med tanke på smittesituasjonen og som ikke finner et praktisk offer i en sårbar gruppe mennesker som er enkle å sparke på og holde nede der de allerede ligger i søla. En gruppe som har kjempet hardt for egen sak, som IKKE beviselig har tatt med seg store mengder importsmitte til forskjell fra utenlandske arbeidere og folk som har vært på skiferie, som rett og slett har gjort den idiotiske "feilen" (og dere kan jo gjette, da, om jeg faktisk synes at det er feil) å enten flytte over landegrenser selv eller være i familie eller forhold med noen som ikke bor i Norge, i en verden der internasjonale vennskapsbånd er viktigere enn noen gang før.

Det er både hjerterått, feigt, og det reflekterer dårlig på regjeringen med tanke på at tiltakene som sagt ikke engang rammer de som tidligere har bragt smitte inn i landet. Det er rett og slett feil. Mitt råd er å snu før det er for sent, mens hjerter fortsatt kan leges, gode samtaler fortsatt kan skape fred og forsoning, og tilliten det norske folk har vist dere fortsatt kan reddes.

Jeg vil gjerne fortelle om min egen situasjon. Jeg er norsk statsborger, studerer i Norge og har bodd i Göteborg på annet grunnlag enn studier i tre måneder nå. Jeg er folkeregistrert i Sverige og arbeider her ved siden av studiene. Jeg planlegger å flytte tilbake til Norge etter endt studietid, og har tidligere jobbet og betalt skatt i Norge i mange år. Slik jeg har tolket reglene, omfattes jeg ikke av karantenehotellunntaket som gjelder for de som er folkeregistrert i utlandet på grunn av studier da jeg for øyeblikket er student i Norge og ikke i Sverige. Studier utenfor Norges grenser er imidlertid grunnen til at jeg er her.

Jeg har en svensk kjæreste og et svensk venne- og studienettverk som jeg fikk da jeg gikk på en nordisk folkehøgskole som markedsføres i norske kanaler som en skole som ønsker å skape sterke bånd mellom mennesker fra de nordiske landene. Denne skolen holdt det den lovet. Jeg har i dag norske, svenske, finske, danske, islandske og færøyske venner, og har fått et helt annet syn på hvilken verdi det har å ikke kun definere seg selv som nordmann, men som en del av noe større. Hvilken verdi det har å vise medmenneskelighet, tillit og vennskap på tvers av grenser. Alt dette har hjulpet meg med å finne min vei i livet, og er en opplevelse som jeg ønsker at flere skal få ta del av. Jeg er redd for at færre kommer til å våge seg ut på noe slikt nå, etter å ha sett hvordan det kan gå for de som gjør seg sårbare ved å flytte ut av landet. Det har vært absurd å gjennom min tid i Sverige observere at en landegrense som ikke har betydd noe siden andre verdenskrig har gått fra å være et geografisk punkt på kartet til å plutselig ende opp med å bli noe som har isolert meg fra mitt eget land og min egen familie.

Vi var en fin gruppe nordmenn på denne folkehøgskolen, som valgte å gå i selvvalgt karantene på skolens internat gjennom pandemiens første måneder, helt til skoleårets slutt. Vi feiret 17. mai i karantene og fikk delt denne vakre og gledesfulle dagen med en haug svensker som nå har fått et innblikk i den norske folkesjela. Flere av oss nordmenn valgte deretter å bli i Sverige, iallefall for en stund. Vi studerer, vi jobber, vi føler på en tilhørighet til begge land. Og vi er fortsatt nordmenn. Vi hadde tillit til at den norske staten ikke skulle glemme oss, selv i en utfordrende situasjon. En situasjon som utfordrer våre tankesett, prioriteringer og verdier, men som fortsatt er fullt mulig å gå ut av med hevet hode.

Det finnes mange historier som min. Og vårt felles ønske og behov akkurat nå er å se at tilliten vi har hatt til en demokratisk nasjon som Norge ikke er grunnløs, at tillitsforholdet som den norske stat har opparbeidet med sine landsmenn er noe som er verdt å kjempe for.

Jeg har tilgang til en tom leilighet der jeg etter planen skulle isolere meg totalt i 10 dager i førjulstiden for å være sikker på at jeg ikke smitter min nærmeste familie, som er de jeg vil til Norge for å besøke. Jeg har holdt meg hjemme i høstmørket der jeg bor litt utenfor Göteborg, har unngått å treffe kompiser eller dra ut av huset for å studere på biblioteket, for ikke å bli en del av smittestatistikken. Det har tatt på mentalt, men disse tiltakene tar jeg som en selvfølge. Jeg har ingen planer eller lyst til å shoppe julegaver på kjøpesenter, feste, treffe alle gamle skolekamerater eller på noen måte utsette min hjemby eller mitt lokalmiljø for smitte, om jeg får muligheten til å dra hjem. Det kalles dugnad.

Jeg er norsk student. Jeg hverken eier eller leier. Jeg har ikke råd til å betale 5 000 kroner av egen lomme for å bo på karantenehotell. Fordi jeg studerer trenger jeg stabilt Internett, noe som ikke finnes på disse hotellene. Jeg savner min nærmeste familie, og har småsøsken som er redde for at storesøster ikke kan feire jul med dem. Jeg har et trygt karantenested og kan dokumentere dette, og dere kan gjerne kontrollere at jeg overholder karantenen, på hvilken som helst måte som dere finner effektiv.

Jeg er dessverre ikke folkeregistrert i Norge, men jeg lover at jeg er like norsk nå som da jeg for et halvt år siden var student i Sverige og etter dagens regler kunne dratt problemfritt til et egnet karantenested så lenge jeg var grei og snill og ikke plaget andre (utdrag fra min favorittlov).

Regjeringen, kan jeg få dra hjem til jul?