Høringssvar fra Tonje Hansen
Kjære regjering, politikere
Jeg er en del av gruppen 'oss med familie og kjæreste i utlandet under Covid-19 2020' og støtter oppom vår felles høringssvar som har blitt levert men i tillegg til dette brevet ønsker jeg å dele min personlige historie for å kunne skildre hvordan dette med innreiserestriksjoner og karantenehotell har påvirket vår familie.
5 mars 2020, føder jeg en liten jente på sykehuset i San Diego, USA. Mormor og morfar hjemme i Norge har pakket kofferten og gleder seg stort til å reise over for å besøke barnebarnet sitt. 12 mars stenger USA grensene så de får ikke reist. Vi forstår alvoret og holder motet - vi kan forhåpentligvis ses til sommeren. Tiden går og hverken Norge eller USA letter på innreisereglene så vi kan ikke reise hjem til Norge fordi min mann ikke er norsk statsborger, og de nye reglene for kjærester etc ikke gjelder vår situasjon da jeg ikke lenger har en bostedsadresse i Norge. Mine foreldre kan ikke reise hit, ikke bare pga innreiserestriksjonene men fordi de vil følge anbefalingene om å unngå å reise. På dette tidspunktet begynner det selvfølgelig å gå utover vår psykiske helse. Nå er jenta vår 9 måneder og hun har fremdeles ikke fått møte sin norske familie.
15 oktober kommer gladnyheten om at vi kan endelig reise til Norge som familie! Vi går i gang med planleggingen, fordi vi skal i karantene og det tar vi høyst alvorlig. Vi får leie en leilighet så vi kan foreta karantene alene, familie og venner vil sørge for at mat og babyutstyr er på plass så vi har alt vi trenger. Vi har ordnet så det står en bil på Gardermoen når vi lander så vi kan frakte oss selv til hjembyen uten å utsette noen andre for fare. Alt var på plass, endelig skulle vi bli gjenforent med våre kjære.
Men så kommer nyheten om karantenehotell og at vi må eie boligen for at vi skal kunne foreta karantenen der. Det kommer også frem at vi må foreta karantenen i kommunen man ankommer til så for oss blir det på Gardermoen flere timer vekk fra familien. De som skulle sørge for at vi hadde alt vi trengte til vår baby. Deretter begynner historiene fra karantenehotellet på Gardermoen å komme inn og vi blir fortalt at det ikke er kjøleskap noe som er nødvendig for oss da vi må oppbevare morsmelk kaldt. Vi forstår også fort at det vil bli umulig å servere vår lille jente fast føde da det er begrenset mulighet for å varme maten. Vi er også bekymret for hygienen og hvordan vi skal klare å stimulere en aktiv baby inne på et lite hotellrom i 10 dager.
Vi begynner å kjenne på følelsen av å bli diskriminert - hvorfor kan ikke vi som familie bli behandlet på lik linje som utenlandske arbeidstakere eller studenter? Vi har tatt alle de riktige grepene for å sørge for at vi gjør vår plikt med karantene og følger alle smittevernregler.
Vi skulle reise 16 desember, så julaften ville blitt feiret mens vi sitter i karantene - men hadde det vært tillatt å foreta karantene i leiligheten vi har fått låne kunne familie og venner sørget for at vi kunne få en koselig ramme rundt det hele trossalt. Reiser vi nå, må vi altså ut med 10 000 kr, sitte alene på et hotell på Gardermoen på selveste julaften. Min datters første jul!
Vi hadde selvfølgelig utsatt og ventet ennå lenger med å reise men vi har nå vært adskilt i 9 måneder og vi har gått glipp av dyrebar tid. Nå begynner det å gå utover vår mentale helse og spesielt mormor hjemme i Norge har det ekstra tungt nå.
Kjære regjering, kjære politikere, vær så snill, les igjennom våre forslag til hvordan man kan fremdeles gjennomføre karantene og sørge for at vi følger anbefalt smittevern. Vis oss at dere har tillit til oss akkurat slik dere har for utenlandske arbeidere, studenter og de som eier.