Forsiden

Høringssvar fra Knut Anton Mork

Dato: 07.12.2020

Undertegnede er ansatt ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Institutt for samfunnsøkonomi. Jeg er blitt informert om at instituttet ikke avgir egen høringsuttalelse. Jeg er imidlertid glad for å kunne benytte meg av muligheten til å avgi en egen, individuell uttalelse.

La meg begynne med å gratulere Departementet for forslaget om å heve den generelle aldersgrensa for statsansatte til 72 år. Jeg anser det som et viktig skritt mot fjerning av aldersdiskriminering og en nødvendig konsekvens av Regjeringens generelle prinsipp om å oppmuntre alle til å stå lenge i jobb.

Mine merknader gjelder muligheter til jobb i staten etter fylte 72. Jeg vil fokusere på faglig ansatte ved statlige universitet og høgskoler, men ser gjerne at de endringene jeg foreslår, kan bli anvendt også i andre statlige etater.

Jeg var selv universitetsansatt i USA da føderal lov i 1982 ble endret slik at tvungne aldersgrenser for professorer ble forbudt. Endringa ble møtt av atskillig bekymring blant universitetsadministratorer, dels av frykt for å bli sittende med problemansatte og dels for ikke å kunne utlyse begynnerstillinger så lenge eldre professorer fylte opp tilgjengelige stillingshjemler. Til manges store forbauselse slo imidlertid ingen av bekymringene til. Tvert imot fikk fagmiljøene nyte godt av bidragene til seniormedarbeidere som kunne kombinere ny innsikt med mange tiårs erfaring — kjempene som de yngre medarbeiderne kunne stå på skuldrene til.

Mer generelt vil jeg hevde at tvungen pensjonering av professorer representerer noe diametralt motsatt av den klassiske universitetstradisjonen. Dyp faglig innsikt kan ikke tilegnes i ekspressfart. Den krever interaksjon mellom kolleger i ulike aldersklasser og med ulik erfaring. Og når den først er bygd opp, forsvinner den ikke ved at en person passerer en vilkårlig satt aldersgrense. Fagligheten blir en integrert del av en akademikers personlighet, en del som ikke kan slås av med en aldergrense som bryter. Tvert imot blir den en ressurs som bør bevares og utnyttes så lenge helse og krefter tillater det. Også for yngre kolleger er det viktig at de kjempene de skal stå på skuldrene til, ikke skyves til side før de unge rekker å finne fotfeste.

Jeg vil derfor ta til orde for at også Norge opphever alle tvungne aldersgrenser for faglig ansatte ved universitet og høgskoler. Eventuelle problemtilfeller må kunne behandles individuelt av lokale avdelingsledere. Demens kan dessverre og selvfølgelig forekomme; men det kan til og med skje før fylte 70. Håndtering av slike tilfeller må være et naturlig lederansvar.

Subsidiært vil jeg foreslå å videreføre dagens ordning med adgang til forlengelse for et år eller to om gangen fram til en øvre grense. Om en slik øvre grense fortsatt skal brukes, vil jeg foreslå å sette den til 80 år. Det vil i så fall innebære en fem års utvidelse fra dagens 75. Jeg tør påstå at dagens 75-åringer, som jeg snart vil bli en av, typisk har atskillig bedre helse og energinivå enn de som fylte 70 da dagens regel ble vedtatt. Adgang til fem års forlengelse etter oppnådd aldersgrense som i dag, men da altså til 77 år, vil også være en bedring i forhold til dagens lovgivning.

Jeg vil advare på det sterkeste mot å fjerne totalt adgangen til forlenget ansettelse etter oppnådd aldersgrense. Argumentet om at denne adgangen kan føre til forskjellsbehandling, mener jeg er snudd på hodet. Hensikten med slike regler er tvert imot nettopp å kunne ta hensyn til forskjeller i arbeidsevne og motivasjon som allerede er til stede, ikke å opprette nye forskjeller.

For 30 år siden opplevde jeg at min den gangen knapt 13 år gamle sønn ble immatrikulert ved Universitetet i Oslo og fikk begynne sine universitetsstudier. Det kunne skje fordi regelverket, etter en tusen år gammel europeisk universitetstradisjon, la vekt på realkompetanse og ikke vilkårlige aldersregler. Det ble en lykkedag for sønnen min, som slik fikk den sjansen han trengte for eter hvert å kunne finne sin plass som samfunnsborger resten av livet.

Men i den andre enden gjelder altså byråkratiske aldersgrenser. Det er paradoksalt, ikke bare i lys av den nevnte europeiske tradisjonen om det frie akademi. Det er også paradoksalt at en 78-åring blir godtatt som leder av hele den vestlige verden, samtidig som han ikke kan nå opp til å jobbe for den norske stat.