Fleksibel utdanning Norge (FuN) eies av utdanningstilbyderne og jobber for at god utdanning skal være tilgjengelig for alle uavhengig av bosted, livssituasjon og individuelle behov. Vi er opptatt av å skape insentiver for å opprette og drive etter- og videreutdanning. Vi mener det er viktig at både offentlige, ideelle og private tilbydere, og formell og ikke-formell utdanning inngår i strategiene for livslang læring.

Kunnskapsdepartementet skriver i høringsnotatet som bakgrunn for forslaget at:

En grunnleggende intensjon bak forslagene til endringer i egenbetalingsforskriften er at de ikke skal svekke gratisprinsippet som gjelder for de ordinære utdanningene. Samtidig skal forslagene legge til rette for at arbeidslivet kan få dekket sitt behov for stadig ny og oppdatert kompetanse i form av høyere utdanning (s 7) .

FuN er enig i at gratisprinsippet ikke må svekkes, og våre innspill er gitt med dette som forutsetning. Vi oppfatter begrepet «ordinær utdanning» som helhetlige utdanningsløp som kan føre frem til en grad enten disse leveres på campus, desentralisert eller over nett og enten de tas på heltid eller deltid, men vi ser et behov for en grundigere definisjon av begrepet.

I sitatet fra forarbeidet til forslagsendringen mener komiteen at

«Dette flertallet mener at institusjonene fortsatt skal kunne ta egenbetaling for etter- og videreutdanning, for eksempel organisert som desentralisert utdanningstilbud og opplegg basert på fjernundervisning» (s 10)

Vi er ikke enige i dette premisset om at undervisning gitt desentralisert (på andre steder enn campus) eller som fjernundervisning (i praksis nettbasert) skal være mer utsatt for egenbetaling enn andre undervisningsformer. Det vil innebære en risiko at folk bosatt i distriktene eller med varige forpliktelser vil måtte betale for sine studier, og vil også kunne ramme eksisterende gratis utdanning. Tvert imot bør institusjonene oppmuntres til å utvikle sine «ordinære studietilbud» med stor grad av valgfrihet for studentene på hvor, når og hvordan læringsaktivitetene skal foregå. Vi ser også en ny utfordring som kan oppstå i nær fremtid. I kompetansereformen er modulisering foreslått som et virkemiddel som kan bli viktig også for at arbeidstagere og andre potensielle studenter kan gjennomføre «ordinær utdanning» over tid, og uten å måtte binde seg til hele løpet. Det betyr at det kan bli aktuelt å tilby bachelor- og masterutdanninger helt eller delvis som kortere, avsluttende emner som eventuelt kan bygges sammen til en grad, men også stå alene. En definisjon av «ordinær» og dermed gratis utdanning må inkludere alle disse fleksible formene.

Vi støtter forslaget om at:

Egenbetalingsforskriften bør åpne for at universiteter og høyskoler kan bruke innhold fra det ordinære utdanningstilbudet når de utvikler studiepoenggivende utdanningstilbud som er rettet mot personer med arbeidserfaring (s 9).

FuN har tidligere tatt til orde for dette på vegene av sine universitetsmedlemmer fra offentlig sektor. Å fjerne sperrer mot å kunne bruke elementer fra ordinære utdanningsløp inn i etter- og videreutdanningstilbud som forutsetter egenbetaling fra studentene kan gjøre det mer attraktivt å utvikle etter- og videreutdanningstilbud. Samtidig må det tas hensyn til at de ideelle og de private høyskolene bidrar med en stor og viktig andel av videreutdanningstilbudet i Norge, og endringene må ikke sette dem tilbake i konkurranse med offentlige UH-institusjoner. Derfor krever gjenbruk av kurs og ressurser at prisingen reflekterer alle kostnader, både direkte og indirekte.

I høringsnotatet foreslår departementet videre at:

(..) institusjonene bare kan ta betalt for studiepoenggivende utdanning dersom den er enten

- særlig tilrettelagt for personer i arbeid, det vil si praktisk tilrettelagt for å kunne gjennomføres ved siden av jobb, eller

- særlig utviklet for personer med relevant arbeidserfaring, det vil si innholdsmessig bygge på arbeidserfaring hos søker

Videre mener departementet at det bør stilles som vilkår i begge tilfeller at søkeren har minimum to års arbeidserfaring (s. 11).

FuN er enig i at det for å unngå å true gratisprinsippet må være klare vilkår for at utdanningene skal regnes som «rettet mot arbeidstagere». Første del av endringsforslaget beskriver i praksis et tilbud som er nettbasert/nettbasert med samlinger og mulig å ta på deltid. Dette bør, som tidligere nevnt, også være en del av måten «ordinære studier» tilbys på. Kun den andre delen av forslaget, altså «særlig utviklet for personer med relevant arbeidserfaring, det vil si innholdsmessig bygge på arbeidserfaring hos søker» beskriver en videreutdanning. Modalitet og pedagogikk vil også bli påvirket av studentmålgruppe, og vi mener det er viktig at teksten reflekterer dette. Spesielt siden departementet anbefaler å ikke ha for strenge krav til hva som er relevant arbeidserfaring av hensyn til arbeidstagere som vil utdanne seg innen nye fagfelt, vil tilpasning til arbeidserfaring måtte ligge på det pedagogiske og didaktiske vel så mye som det rent innholdsmessige.

Vårt forslag til ny formulering i § 3-2 lyder:

(..) institusjonene bare kan ta betalt for studiepoenggivende utdanning dersom den er både

- særlig utviklet for personer med relevant arbeidserfaring, det vil si innholdsmessig, didaktisk og pedagogisk bygge på arbeidserfaring hos søker og

- tilrettelagt slik at den er praktisk tilgjengelig for personer i arbeid.

I høringsnotatet foreslår departementet tre alternativer for grad av egenbetaling som skal stimulere til utvikling av EVU-tilbud uten å bryte med EØS-regelverkets definisjoner av tilbud med egenbetaling som økonomisk virksomhet, og dermed omfattet av regler som skal hindre urimelig konkurransevridning. De (tilbudene) kan dermed kun i liten grad motta offentlig støtte i tillegg. Departementet anbefaler selv alternativ 3:

«Alltid kreve fullfinansiering gjennom egenbetaling Dette innebærer at utdanningstilbudene som de statlige institusjonene kan kreve betaling for, alltid må fullfinansieres av studentene. Offentlig finansiering vil ikke kunne brukes for å dekke kostnader ved utdanningene. (…)»

…med den begrunnelse at løsningen «gir et klart skille mellom gratistilbud og betalingstilbud, samtidig som det har lav risiko for potensielt krevende EØS-rettslige problemstillinger».

FuN tror også at dette alternativet kan være det beste, riktignok delvis av andre årsaker. Vi mener at institusjonene i prinsippet bør kunne gjøre sine egne juridiske sikkerhetsvurderinger, men at dette alternativet sannsynligvis i størst grad ivaretar rettferdig konkurranse mellom norske offentlige, ideelle og private tilbydere. Dette forutsetter som tidligere nevnt korrekt prising av tilbudene slik at egenbetalingen dekker de reelle kostnadene.

Full egenbetaling kan stå i motsetning til den overordnede målsetningen: «Å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for flere, uavhengig av livssituasjon». Det er derfor viktig å fortsette arbeidet med å stimulere utdanningsinstitusjonene til å utvikle sine ordinære studietilbud i mer fleksible retninger, slik at de er tilgjengelige også for studenter som ikke kan møte til undervisning på campus på daglig basis -altså andre enn de «ordinære» heltidsstudentene.

Det er også viktig å fortsette arbeidet med tilpasning av Lånekassens tilbud og gode finansieringsordninger for arbeidsgivere slik at etter- og videreutdanning kan være et spleiselag også med innslag av egenbetaling.