Høringssvar fra Norsk katolsk bisperåd

Dato: 13.10.2021

1. INNLEDNING

1.1 Om Norsk katolsk bisperåd

Norsk katolsk bisperåd ønsker å avgi uttalelse til Kulturdepartementets høringsnotat om kriminalisering av ”konverteringsterapi”. Bisperådet representerer den katolske kirke i Norge. Det utgjøres av Bernt Eidsvig, biskop av Oslo, Berislav Grgić, biskop av Tromsø og Erik Varden, biskop av Trondheim.

1.2 Sammenfatning av bisperådets syn på høringsnotatets forslag

Den katolske kirke tar avstand fra manipulering av menneskers samvittighet. Derfor anerkjenner vi departementets gode hensikt, men vil holde frem at lovforslaget hviler, prinsipielt sett, på vaklende grunnlag. Lovforslaget synes utilstrekkelig fundert og uklart formulert. Vi ber derfor om at lovforslaget, i den form som er forelagt, forkastes.

Avgjørende innvendinger kan sammenfattes med følgende punkter:

1. Lovforslaget posisjonerer seg a priori i kjønnsidentitetsproblematikken. Det staker ut et tilsynelatende enveiskjørt felt i denne, som om eneste tilbørlige ”konverteringsterapi” skulle gå i retning av kjønnskorrigerende behandling, f.eks. ved irreversible inngrep i kroppen. Ved slik stillingstagen påberoper staten seg kompetanse som ikke tilkommer den.

2. Lovforslaget gjennomsyres av begrepsforvirring. ”Seksuell legning” og ”kjønnsidentitet” utlegges som om de dreier seg om to sider av samme sak. Begrepene er imidlertid kategorisk ulike og krever ulik medisinsk, pastoral og juridisk tilnærming. Forståelsen av ”konverteringsterapi” er for diffus til å begrunne et lovforslag.

3. Lovforslaget målbærer en tendensiøs uklarhet som senker terskelen for statens inngripen i familielivet. Det begrenser foreldres og oppdrageres rett til å påvirke barn i retning av å løse en opplevd identitetskonflikt ved tålmodig utvikling og modning av selvforståelse. Foreldres råderett i familien er definert og klokt begrenset i eksisterende lovgivning. Vi ser ikke behov for en særlov på dette området.

4. Lovforslaget gir ikke — det gjelder flere felt — tilstrekkelig rom for menneskets frihet. Ethvert menneske har en naturgitt rett (og, fra et kristent synspunkt, en gudgitt rett) til å anerkjennes som et fritt og ansvarlig vesen. Retten til å modnes og opplyses i sin frihet er uadskillelig fra menneskeverdet, særlig i moral- og religionsspørsmål. Vi vil fremheve at denne retten må anerkjennes og beskyttes av staten, med de begrensninger som settes av det felles gode og den offentlige orden.

Vår høringsuttalelse er basert på et kristent menneskesyn. Vi observerer at biologisk kjønn er, for det overveldende flertall mennesker, et sikkert fundament for identitetsdannelse, men at noen opplever en smertefull identitetskonflikt. Dem skal samfunnet omslutte med åpenhet og respekt.

2. OM DEFINISJONEN AV ”KONVERTERINGSTERAPI”

2.1 Begrepsforvirring

”Konverteringsterapi” i den betydningen departementet legger i ordet i lovforslaget, er lite utbredt i Norge. Kartleggingen i forkant av lovforslaget gikk derimot ut fra videre og uklare konsepter. ”Konverteringsterapi” ble der definert som ”praksis eller handlinger som har til hensikt å endre noens seksuelle legning eller kjønnsidentitet” (4.2). Her møter vi begrepsforvirring på to plan, en forvirring som gjennomsyrer lovforslaget.

For det første: ”Seksuell legning” handler om selvforståelse utfra varierende grad av seksuell tiltrekning mellom det egne og det annet kjønn. ”Kjønnsidentitet” handler om kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens, om mulig ”kjønnsskifte” ved hormonell eller kirurgisk behandling. Vi stiller oss kritisk til utleggingen av ”seksuell legning” og ”kjønnsidentitet” som om det dreide seg om to sider av samme sak. Begrepene er kategorisk ulike og krever ulik medisinsk, pastoral og juridisk tilnærming.

For det annet: Forståelsen av ”konverteringsterapi” forblir tåkete. Deltagere i Bufdirs spørreundersøkelse omtaler ”forbønn”, ”resitering av religiøse tekster”, ”sosialt press”, ”utstøtelse eller utfrysing av trossamfunn”, ”nektet kontakt med familie” og ”hatefulle, krenkende eller ydmykende ytringer” som ”konverteringsterapi”. Notatet noterer: ”det må antas at det blant respondentene kan ha vært noe ulike oppfatninger av hva som ligger i uttrykket konverteringsterapi”. Det er ingen overdrivelse. Lovforslagets definisjon av ”konverteringsterapi” er innstrammet. Men vi vil hevde at det er uforsvarlig å bygge et så radikalt lovforslag på så diffus kartlegging og et så uklart konseptuelt rammeverk.

2.2. Uklar språkbruk tilrettelegger for frihetsinnskrenkende følger

Uklarheten i språkbruk legger til rette for at begrepet ”konverteringsterapi”, dersom det blir gjenstand for straffebud, utvides utfra subjektive kriterier. Her er kulturminister Abid Rajas bemerkning om at høringsrunden kan avdekke et vidstrakt ”mulighetsrom” foruroligende (fra høringsmøtet den 21. september 2021). Sitatene samlet av Bufdir viser at ”konverteringsterapi” i flere miljøer tolkes bredt, og at man ønsker seg tilsvarende omfattende kriminalisering. Vi advarer mot å legge lovfestet grunnlag for en slik utvikling, som lett kan ha frihetsinnskrenkende følger.

2.3 Begrepet ”utilbørlig konverteringsterapi” må defineres

På side 42 i notatet uttales det at ”det ikke bryter med menneskerettighetene eller skadefølgeprinsippet å kriminalisere konverteringsterapi dersom omstendighetene rundt handlingen gjør den utilbørlig”. Departementet foreslår så at ”utilbørlig konverteringsterapi” kriminaliseres.

Det er i flere tilfeller uklart hva lovgiver mener med ”utilbørlig”. Begrepet bør defineres utfra universelle kriterier: som uttrykk for tvangslignende situasjoner eller åpenbar manipulasjon. Slik adferd skal fordømmes her som i enhver annen sammenheng hvor rettmessig autonomi står på spill.

Notatet drøfter samtykke og utilbørlighetskriteriet mer detaljert i punkt 8.3.3.2. Det fastslås at det ikke stilles formkrav til samtykke, og videre at manglende samtykke innebærer utilbørlig konverteringsterapi. Det er et synspunkt vi deler. Videre nevnte momenter for vurdering av utilbørlighet, forekommer imidlertid utilstrekkelige.

Notatet berører religionsfrihet bl.a. i 8.3.3.2. Vi stiller spørsmål ved bemerkningen om at ”konverteringsterapi” blir ”utilbørlig” utfra et ”asymmetrisk forhold” mellom mottaker og en religiøs leder når lederen ”forstår at mottakerens samtykke” er en følge av det asymmetriske forhold. Her er betydningen uklar. Formuleringen kan ramme enhver samtale hvor mottaker tar valg i tillit til råd fra en kompetanseperson, om vedkommende er prest, lærer, lege eller psykolog (for også slike relasjoner er ”asymmetriske”). Tilliten som inngår i slike ”asymmetriske forhold” er i seg selv positiv. Det bør presiseres at ”asymmetri”, for å frembringe en ”utilbørlig” situasjon, må innebære manipulering eller andre klare kjennemerker lovgiver rimelig definerer som misbruk av tillit. Slik gjennomarbeiding vil legge grunnlag for en rasjonell diskusjon omkring grensen for straffbarhet. Rettsgarantimessig er dette grunnleggende.

2.4 ”Konverteringsterapi” bør avgrenses til ”behandling”

Departementets definisjon av konverteringsterapi som ”behandlingslignende handling”, er et utilstrekkelig grunnlag for straffebud. Det er et rettsprinsipp at straffebud ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig. Etter vår mening, bør et eventuelt straffebud begrenses til eksplisitt ”behandling”.

Slik vi forstår notatet, er denne løsning i tråd med Tysklands Gesetz zum Schutz vor Konvertierungsbehandlungen. Her begrenses definisjon av straffbar handling til ”Behandlung”. Som notatet anfører (6.1.2.), er begrepet ”Behandlung” utdypet i tyske forarbeider. Så langt disse gjengis, har ”Behandlung” klinisk karakter. Med andre ord: ”påvirkning som for eksempel elektriske støt, bruk av medisiner og homøopatiske stoffer” faller innenfor; sjelesørgeriske samtaler faller utenfor.

Den tyske loven, vedtatt i 2020, har virket i relativt kort tid; men vi er ikke kjent med saker fra Tyskland hvor definisjonen har vist seg utilstrekkelig i forhold til handlinger man mener burde rammes av et straffebud. En begrepsbruk som går utover kategorien ”behandling” har preg av ideologisk føring og ikke rasjonell strafferettspleie.

2.5 Rekkevidde når det gjelder religiøs veiledning: negativ avgrensning

Hvilke former for pastoral og terapeutisk omsorg omfattes ikke av departementets begrep om ”behandlingslignende handling”? Negativ avgrensning er nødvendig. Problematikken drøftes i notatets punkter 8.2.5.3-4 i forhold til religiøs påvirkning.

Den katolske kirke fremholder at mannlighet og kvinnelighet er normgivende kategorier og at den vigslede enheten i ekteskap mellom mann og kvinne setter rammen for utfoldelsen av menneskers seksualitet. Vi noterer i punkt 8.2.5.4 at staten anerkjenner trossamfunns frihet til å fastholde og formidle slike moralske synspunkter uten å rammes av lovforslaget.

Av 8.2.5.3 fremgår også at samtaler om en persons livssituasjon ikke faller inn under forbudet, selv når det er tale om å fremholde, overfor en troende, trossamfunnets synspunkt på seksualitet. Samtidig er det foruroligende at notatet ser en flytende overgang mellom sjelesørgerisk veiledning på den ene siden og ”behandlingslignende” handlinger på den andre. Her etterspør vi større klarhet hvis loven skal fungere retningsgivende.

Sjelesørgeriske samtaler, for eksempel et skriftemål, vil etter sin art påvirke den skriftende til omvendelse i kristen forstand, m.a.o. til å vende seg bort fra adferd som strider imot Guds bud og til å nære adferd som er i tråd med Guds bud. Det er derfor uklart, og kan forekomme problematisk, når departementet uttaler (8.2.5.3): ”Dersom samtalene derimot dreier fra å være samtaler eller veiledning der personen gir uttrykk for sin religiøse overbevisning og sine standpunkter og over til en form der vedkommende går aktivt inn overfor den enkelte med det formål at denne skal endre eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, vil samtalen eller veiledningen kunne være behandlingslignende.”

Det bør fremgå at samtaler, for å rammes av et straffebud, må ha manipulerende preg. Ved å referere upresist til sammenhenger hvor formålet er å påvirke et menneske i en retning som departementet anser uakseptabel, går lovgiver etter vårt syn utover meningen som rimelig kan legges i et begrep som ”behandlingslignende handling”. Dette åpner for kamp om begrepsforståelsen i rettspraksis: et subjektivt oppfattet formål ville avgjøre om man er innenfor eller utenfor det straffbare. Loven ville gi avkall på objektive kriterier for bedømmelse.

3. HVEM SKAL BESKYTTES AV KRIMINALISERING?

3.1 Myndige

Det fremgår av forslaget at ”konverteringsterapi” rettet mot personer over 18 år som hovedregel ikke skal kriminaliseres. Slik bør det være. Voksne mennesker har selvbestemmelsesrett. På samme måte som ingen skal påtvinges ”konverteringsterapi”, skal slik terapi kunne velges av personer som slik søker klarhet i spørsmål omkring deres identitet.

3.2 Mindreårige

Lovforslaget angir i 6.1.3.2, i forhold til tysk lov: “Begrunnelsen for å beskytte personer under 18 år mot konverteringsbehandling er ifølge forarbeidene at personer under 18 år ikke kan vurdere betydningen og konsekvensene av et samtykke til slike handlinger på en adekvat måte.” Dette synspunktet reflekteres i 8.3.2.3 med henblikk på lovforslaget. På samme tid åpner Norges “helserettslige myndighetsalder” for at en 16-åring autonomt og med statens støtte skal ha tilgang til kjønnskorrigerende behandling. Vi påpeker en selvmotsigelse på dette området, et videre eksempel på tendensiøs posisjonering. Hva aldersgrensen angår, mener vi at samtykke bør forutsettes, men at å forby “konverteringsterapi” for ungdom mellom 16 og 18 ikke er forsvarlig. Et forbud vil gjøre det vanskelig for foreldre og kompetente fagfolk å veilede barn til å føle seg vel i sine kropper som de er. Skal hormoner og kirurgi virkelig bli eneste lovlige vei ut av en opplevd kroppsdysmorfi? Igjen er lovforslaget tuftet på problematiske premisser.

4. RISIKOEN FOR STRAFFETRETTSLIG INNGRIPEN I FORELDRES RETT OG PLIKT TIL Å OPPDRA EGNE BARN

Det er et ledende prinsipp i vårt samfunn at foreldre har rett og plikt til å ivareta sine barn. Utgangspunktet bør være at foreldre, ikke staten, tar seg av og oppdrar egne barn.

Terskelen for at staten skal gripe inn i familiens indre liv, og spesifikt i forholdet mellom foreldre og barn, skal være høy. Dette gjelder særlig dersom statens inngripen bygger på strafferettslige bestemmelser.

Igjen gir notatet grunn til bekymring ved tendensiøs uklarhet. Herved to eksempler:

I punkt 8.2.4.1 sies følgende om ”endring av identitet”: ”Med denne formuleringen sikter departementet til handlinger som tar sikte på å endre en persons identitet slik at personens kjønnsidentitet samsvarer med kjønnet personen ble registrert med ved fødselen…” Det hører med til foreldres og oppdrageres ansvar å fostre og fremelske barns identitet. Å forutsette at kjønnsidentitet ikke samsvarer normalt med biologisk kjønn, er å forutsette et partisk menneskesyn utfra hypoteser som mangler tilstrekkelig vitenskapelig underbygging. Å åpne for at oppdragere som ikke deler dette syn, potensielt begår straffbar handling, er uansvarlig.

Om ”fornekting” i identitetsspørsmål, i punkt 8.2.4.2, skriver departementet: ”Etter departementets syn signaliserer ”fornekte” bedre at kjernen i forbudet skal være å beskytte den enkelte mot praksis som har som formål å få personen til å påvirke en annens ”indre liv””. Oppdragelse innebærer nødvendigvis at foreldre påvirker barns ”indre liv”. I vår kulturkrets har dette tradisjonelt vært sett som foreldres ansvar og plikt. Igjen settes familiens autonomi og bærende struktur på spill. Handlingstyper rammet av straffebudet berører et viktig element i oppdragergjerningen.

5. AVSLUTTENDE BEMERKNING

De senere årene har vi sett en urovekkende utvikling når det gjelder omfanget av kjønnsdysfori i den vestlige verden. Det er vanskelig å se at departementet i høringsnotatet tar utviklingen i betraktning og spør seg hva den betyr som samfunnsmessig fenomen. I stedet legger departementet en spesifikk stillingstagen til “kjønnsidentitetsmangfoldighet” til grunn (f.eks. i 4.2). Vi oppfatter dette som problematisk. Problemet bør være gjenstand for en bredere diskusjon.

Det gjør inntrykk når notatet fastslår i 8.3.2.1: “Barns evne til selvbeherskelse i følelsesmessige situasjoner (psykososial modenhet) når som regel voksennivå først i 20-årene. Barn har med andre ord begrenset kompetanse til å samtykke selv på grunn av alder, og det er derfor nødvendig å gi barn et særskilt vern mot å bli utsatt for konverteringsterapi.” Det tilsier ekstrem forsiktighet i møte med unge menneskers opplevelse av identitetskonflikt. Det tilsier også tilbakeholdenhet i forhold til medisinsk, både reversibel og irreversibel behandling av unge mennesker med friske kropper, behandling som kan føre til traumer av annen art.

Vi verdsetter departementets hensikt om å beskytte barn og unge. Prinsippet om barnets beste står sterkt i Norge. Det er et prinsipp vi slutter opp om. En grad av identitetskonflikt, på det ene eller annet plan, er nærmest uunngåelig i ungdomstiden. Slik konflikt kan være smertefull, men kan også føre til modning. Et menneske modnes ved å finne sin plass, subjektivt, blant objektive normer; ja, kanskje ved å stille seg på tvers av normene. Men opplevelsen av identitetskonflikt opphører ikke ved at normer fjernes.

Lovforslaget åpner for en relativisering av normer, f.eks. når det gjelder familiens autonomi, oppdragergjerningens karakter og hensikt samt prinsippet om at biologisk kjønn normalt er en trygg rettesnor for bekreftelsen av kjønnsidentitet. Selvsagt skal barn og unge som ikke finner sin plass innen normene, eller lider under dem, finne forståelse, beskyttelse og hjelp. Vi anerkjenner at dette er lovforslagets hensikt, men forslaget synes oss utilstrekkelig fundert og uklart formulert. På denne bakgrunn ber vi om at lovforslaget, i den form som er forelagt, forkastes.

+Bernt I. Eidsvig
+Berislav Grgić
+Erik Varden