Høringssvar fra Ole Jørgen Anfindsen

Dato: 15.10.2021

Innledning

Til tross for formuleringer som antyder det motsatte, forstår jeg det foreliggende forslaget slik at det står i fare for å komme i konflikt med tros-, samvittighets- og religionsfriheten, samt med foreldres rett til å oppdra egne barn i tråd med sin overbevisning (se drøftelse nedenfor).

Jeg frykter dessuten at dette vil bidra til at barnehager og skoler i økende grad vil bli gjort til ideologiske kamparenaer, i stedet for å være steder der vi alle – sekulære så vel som religiøse – kan samles om verdier som binder oss sammen; verdier som styrker sammenhengskraften i samfunnet, og som derfor utgjør en viktig forutsetning for et fritt, åpent og inkluderende demokrati.

For øvrig er jeg betenkt over å se at formuleringer knyttet til seksuell legning gang på gang nevnes i samme åndedrag som «kjønnsidentitet». Dette til tross for at det er snakk om to ganske ulike problemkomplekser, der det til alt overmål er slik at interessene til personene som er direkte berørt, i en del tilfeller står i motsetning til hverandre (jamfør f.eks. ytringer i norske medier av lesbiske aktivister, som opplever at deres rettigheter som kvinner trues av tanken om kjønnsidentitet som noe den enkelte fritt kan velge; se referanser helt til slutt).

I forlengelsen av dette vil jeg mene at det er uheldig om kampen for LHBT+-personers rettigheter skal brukes som en brekkstang for å pådytte samfunnet en oppfatning om at kjønn ganske enkelt er en «sosial konstruksjon». Det finnes en enorm mengde forskning som kan fortelle oss at kjønn på ingen måte kan reduseres til en sosial konstruksjon (altså noe som bestemmes av individuelle valg, oppdragelse eller annen miljøpåvirkning).

At kjønnsforskjellene stikker dypt, følger dessuten av elementære, biologiske prinsipper, og er derfor noe enhver med en viss basiskunnskap selv kan forstå. Konsekvensene kan observeres hos alle høyerestående pattedyr; Homo sapiens er ikke noe unntak.

Generell drøftelse

I den grad FN, EU, universiteter, høyskoler, departementer eller andre påstår at kjønn kan reduseres til en «sosial konstruksjon», bygger man ikke lenger på vitenskap og empirisk forskning. Og et samfunn som forkaster forskning til fordel for mer eller mindre ønskepreget tenkning om hvordan man synes verden «burde være», har viklet seg inn i alvorlige problemer.

At det finnes mennesker som kan være født med gen- eller kromosomfeil (f.eks. et ekstra kjønnskromosom), forhindrer ikke at de aller fleste har et klart og utvetydig biologisk kjønn (med kjønnskromosomer XX eller XY). Og at hormonnivåer og graden av maskuline eller feminine trekk kan variere hos individer av begge kjønn, forhindrer heller ikke at vi grunnleggende sett har to kjønn.

I forlengelsen av dette et det to forhold jeg mener norske myndigheter bør være særskilt oppmerksomme på når det nye regelverket skal utformes:

  • · Vi må vokte oss for å komme i en situasjon der det blir ulovlig (alternativt noe som medfører yrkesforbud eller på andre måter påkaller storsamfunnets fordømmelse/utfrysning) å påpeke det faktum at inndelingen av menneskeheten i hannkjønn og hunnkjønn vil være vitenskapelig gyldig for det store flertall av mennesker (formodentlig godt over 99%). Dette må være lov å gi uttrykk for i offentligheten, dette må være lov å undervise elever om i skolen, dette må foreldre ha anledning til å legge til grunn for oppdragelse av sine barn (samt fortelle dem om), dette må være lov å fremholde i religiøse sammenhenger (som en del av forkynnelse, liturgi, undervisning, veiledning, sjelesorg, med mere), og så videre.
  • · Vi må vokte oss for å komme i en situasjon der det blir ulovlig eller kritikkverdig å sitere vers fra Koranen, Bibelen eller andre hellige tekster som inneholder formuleringer som framholder det som har vært gjengs oppfatning i stort sett alle kulturer i hele menneskehetens historie, nemlig at menneskeheten kan deles inn i gutter og jenter, menn og kvinner. To aktuelle skriftsteder er Koranen 92:3 «Consider the creation of the male and the female!» (sitert fra den spesielt anerkjente engelske oversettelsen til Asad), og 1 Mosebok 1:27 (Bibelen): «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.» Disse, og mange andre relevante vers fra ulike religioners hellige skrifter, må hvem som helst ha lov til å lese høyt eller sitere fra, ikke bare i religiøse eller liturgiske sammenhenger, men i samtaler mellom mennesker, i undervisningssituasjoner på skolene, i bøker, artikler, kronikker, leserinnlegg og så videre.

Jeg registrerer at det har vært avdekket en del tilfeller der religiøse mennesker (primært kristne, etter hva jeg forstår) har drevet med «konverteringsterapi» overfor LHBT+-personer, og at dette i en del tilfeller må kunne betegnes som overgrep. Dette har skapt berettiget harme både i Norge og en rekke andre land, og det er nok på sin plass at samfunnet setter ned foten overfor usunne praksiser som etter alt å dømme etterlater seg sårede, krenkede og skadde mennesker i sitt kjølvann.

Men her må man etter mitt syn vokte seg for å ramme flere enn dem som faktisk bør rammes. Det er ingen menneskerett å slippe å høre eller lese ting man er uenig i, eller som man finner sårende eller krenkende. Dette er noe av prisen vi alle betaler for å leve i et fritt, åpent og demokratisk samfunn.

Helt spesielt må LHBT+-personer akseptere at ikke alle er enige med dem. Jeg er på det rene med at LHBT+-personer opp gjennom historien har vært utsatt for utfrysning, stigmatisering og overgrep (inkludert tortur og drap). Det er bra at Norge vil sikre LHBT+-personers menneskerettigheter. Men dette krever at kryssende hensyn bli nøye avveid mot hverandre, og jeg kan ikke se at dette i tilstrekkelig grad gjøres i det foreliggende høringsnotatet.

Jeg noterer for øvrig at landets nye Kultur- og likestillingsminister, Anette Trettebergstuen, kom med skarp kritikk da Solberg-regjeringen la fram det foreliggende høringsnotatet (www.aftenposten.no/norge/politikk/i/Bl7lww/rasende-paa-regjeringen-etter-homoterapi-kompromiss-homobevegelsen-h). Trettebergstuen mener altså at forslagene som fremmes i det foreliggende høringsnotatet er for svake/milde, og ønsker å ta adskillig hardere i, om jeg forstår henne rett. Dette gjør meg bekymret.

Det er vel og bra å arbeide for at alles menneskerettigheter blir ivaretatt. Men denne saken, slik den er blitt presentert for oss, handler om mer enn bare menneskerettigheter; den handler om en i historisk perspektiv ny og uprøvd måte å betrakte verden på; en ny og uprøvd idelogi, som bryter til dels radikalt med det mennesker har trodd og ment i tusenvis av år. I iveren etter å sikre LHBT+-personers rettigheter, står man i fare for å kaste vrak på utallige generasjoners erfaring og livsvisdom. Det vil neppe være særlig klokt.

Mine betenkeligheter går særlig på følgende punkter:

  • En stat som forkaster vitenskapelige fakta til fordel for ny «sannheter», som for eksempel at «vitenskapen» eller «forskere» nå har funnet ut at det finnes «mange kjønn», har tatt et skritt i totalitær retning. Hvorfor det? Jo, fordi forskning og vitenskap slutter å være forskning og vitenskap dersom den skal styres av ideologi. Advarslene mot fristelsen til å gjøre akkurat dette har vært mange opp gjennom årene, inkludert fra store navn som for eksempel Bertrand Russell og James Flynn. Selvsagt finnes det nyanser når det gjelder dette med maskuline versus feminine trekk med mere, samt den enkeltes subjektive opplevelse av kjønnsspesifikk identitet, men det er en tilsnikelse når noen bruker dette til å påstå at det finnes «flere kjønn». Dette blir en lek med ord, som tilslører i stedet for å klargjøre, og det er alvorlig dersom myndighetene i et land lar seg misbruke til den slags.
  • Tros- og religionsfrihet er sentrale menneskerettigheter. Forsøk på å «kriminalisere» vers fra Koranen, Bibelen eller andre hellige skrifter, vil være et skritt i totalitær retning, samt en dramatisk innskrenkning av nettopp tros- og religionsfriheten. Høringsnotatet sier riktignok at dette ikke er intensjonen, men summen av alt som står der, tilsier likevel at dette etter hvert kan komme til å bli resultatet (jamfør departementets merknad om at «gråsoner ikke kan unngås, og at noen av grensedragningene vil måtte trekkes gjennom rettspraksis»). Hva om en LHBT+-person føler seg krenket av noe hen har hørt opplest fra f.eks. Bibelen eller Koranen? Vil hen kunne reise sak og påstå at en menighet, organisasjon eller enkeltperson har gjort seg skyldig i «hatprat»? Høringsnotatet argumenterer for at dette ikke vil kunne skje, men det spørs om ikke dette er nettopp et eksempel som kan havne i en gråsone som kan måtte bli gjenstand for rettslig prøving (se ovenfor), dersom omstendighetene er «de rette». En slik praksis vil ikke være en rettsstat verdig, og jeg etterlyser grundigere drøftelser av slike muligheter, ikke minst på bakgrunn av signaler som er kommet fra landets nye Kultur- og likestillingsminister gjennom en årrekke.
  • Norske myndigheter har ingen rett til å forlange av landets innbyggere i at de skal måtte gi sin tilslutning til en ny og uprøvd ideologi som tar sikte på å oppløse «to-kjønnsmodellen». Helt spesielt vil det være alvorlig dersom man forsøker å tvinge (med trusler om straff eller omsorgsovertagelse) foreldre til å oppdra sine barn i tråd med den nye ideologien. Det er også betenkelig dersom myndighetene bestemmer at alle barn og unge i Norge skal få opplæring i tråd med den nye ideologien i skoleverket, slik jeg forstår at de nye læreplanene legger opp til, og som i hvert fall noen av de nye lærebøkene nå tydeligvis formidler (se f.eks. https://www.dagen.no/meninger/radikal-kjonnsteori-i-skolebokene/). Dette minner mistenkelig om indoktrinering; på dette punktet har vi allerede tatt skritt i feil retning.

Jeg registrerer at høringsnotatet inneholder forsikringer om at tros- og religionsfrihet, samt foreldres rett til å oppdra sine barn i tråd med eget livssyn og egen overbevisning, vil bli balansert opp mot ønsket om behovet for å beskytte LHBT+-personers rettigheter. Jeg frykter imidlertid at dette vil bli vanskelig i praksis, slik høringsnotatet er utformet, noe sjefredaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, drøfter i sin lederartikkel for et par dager siden (https://www.dagen.no/meninger/nar-staten-krever-adgang-til-sjelesorgrommet/).

Skal barn har krav på å kunne skifte kjønn?

De siste årene har man kunnet lese om tilfeller i andre land der myndighetene slår hardt ned på foreldre som ikke uten videre aksepterer den nye ideologien om at kjønn er noe den enkelte kan velge.

Skal barn (helt ned i 12 års alder, som man noen steder leser om, og som knapt vil kunne fatte rekkevidden av de aktuelle problemstillingene) kunne forlange kjønnskorrigerende behandling (hormontilskudd, hormonblokkere, kirurgi, m.m.) mot foreldrenes vilje, dersom visse forutsetninger er oppfylt?

Skal barn kunne forlange at foreldre tiltaler/omtaler dem med bestemte pronomener, eller som «sønn» eller «datter», i strid med deres biologiske kjønn?

Et eksempel som illustrerer dette, og som har fått betydelig internasjonal oppmerksomhet, er saken der en canadisk far i mars 2021 ble satt i fengsel fordi han nektet å følge «ordre» på disse punktene (omtalt f.eks. her: https://www.opindia.com/2021/03/canadian-man-jailed-for-calling-his-biologically-female-child-as-daughter/).

Skal foreldre som ikke godtar den nye ideologien kunne settes i fengsel også i Norge? Eller pålegges å tiltale/omtale sine barn slik disse selv (for eksempel etter å ha blitt påvirket av norske lærebøker, og/eller av lærere som ivrer for den nye ideologien) har funnet ut at de ønsker å bli tiltalt/omtalt? Vil foreldre som ikke føyer seg etter dette kunne bli straffeforfulgt også i Norge? Kan vi risikere at Barnevernet (som i flere år allerede har fått kritikk for sin bruk av maktmidler) går inn for tvungen omsorgsovertagelse i slike saker?

Dette er spørsmål som vil kunne få enorm betydning for mange familier i Norge, men jeg kan ikke se at departementets høringsnotat gir klare svar. Jeg skjønner at nevnte type utslag kanskje ikke er intensjonen med det foreliggende lovforslaget. Spørsmålet er likevel om dette kan bli konsekvensen ettersom saker prøves for retten, og ny rettspraksis etableres (jamfør nok en gang departementets merknad om at «gråsoner ikke kan unngås, og at noen av grensedragningene vil måtte trekkes gjennom rettspraksis»).

Og vi vet altså allerede, fra Canada og andre land, at det er sterke krefter som arbeider systematisk nettopp for å etablere en slik rettstilstand. Det er neppe særlig dristig å anta at de samme kreftene vil gjøre seg gjeldende også i Norge. Kan vi være sikre på at vi ikke nå er i ferd med å legge til rette for at en minoritet skal kunne påtvinge majoriteten ikke bare sin uvitenskapelige virkelighetsoppfatning, men også få anledning til å bruke statens maktmidler mot dem som opponerer mot dette?

I en slik situasjon, og med så store og alvorlige ubesvarte spørsmål, virker det uansvarlig ganske enkelt å gå videre med lovforslaget.

Jeg tror ikke folk flest i Norge skjønner rekkevidden av det forslaget som her ligger på bordet. Og det gjør neppe alle stortingsrepresentantene som skal vedta det heller. Demokratiske spilleregler tilsier at dette må belyses bredere og grundigere enn hva som hittil har vært tilfellet.

Oppsummering og konklusjoner

Min høringsuttalelse er altså primært fokusert på problemkomplekset rundt kjønnsidentitet (og i mindre grad på det som handler om seksuell legning). Det foreliggende forslaget er potensielt i konflikt med prinsipper om ytrings-, tros- og religionsfrihet. Det vil dessuten virke fremmedgjørende på mange, ikke minst muslimer med innvandrerbakgrunn, og kan derfor bli et hinder for vellykket integrering. I tillegg ser det i liten grad ut til å ta naturvitenskapelig erkjennelse med i betraktning.

De aller fleste av oss, både sekulære og religiøse, ønsker at Norge skal være et samfunn der fornuft og vitenskap er sentrale bærebjelker; da trenger vi et bedre fundament for store og viktige reformer enn det som hittil er lagt fram.

Høringsnotatet tar til orde for nye bestemmelser som på litt sikt vil kunne få store og dramatiske konsekvenser; konsekvenser som departementet selv innrømmer at man ennå ikke helt kjenner rekkevidden av.

Potensialet for offentlig sanksjonerte overgrep mot menigheter, organisasjoner og enkeltpersoner (ikke minst foreldre) ser ut til å være betydelig.

Høringsnotatet etterlater seg altså store og ubesvarte spørsmål, så vel innen naturvitenskap som sentrale menneskerettigheter. Lovforslaget bør settes på vent, og grundigere arbeid bør gjøres før man går videre med saken.

Det vil være spesielt alvorlig dersom landets nye Kultur- og likestillingsminister får gjennomslag for sitt ønske om adskillig mer radikale reformer enn det hennes forgjenger la opp til, uten at dette blir gjenstand for en ny høringsrunde.

«Conversion therapy» er blitt et innarbeidet begrep internasjonalt, og sånn sett er det greit at man på norsk derfor velger å snakke om «konverteringsterapi».

Mye tyder imidlertid på at dette begrepet har fungert på en tilslørende måte i denne saken. Mange har tydeligvis oppfattet det slik at norske myndigheter nå ønsker å sette ned foten overfor dem som utsetter LHBT+-personer for amatørmessig «terapi» og/eller utilbørlig press, hvilket i så fall bare vil ramme noen få ekstremister eller fundamentalister. På den måten har man kommet i skade for å kamuflere det faktum at det her er snakk om reformer med potensial for dramatiske konsekvenser for mange.

Graden av alvorlighet i denne saken, står ikke i stil med den nokså beskjedne oppmerksomheten den hittil har fått i norsk offentlig debatt. Enten dette har vært tilsiktet eller ikke, bør departementet sørge for at det hele gjøres på en mer forsvarlig måte.

Referanser

Dette høringssvaret er rimeligvis ikke en vitenskapelig artikkel, og jeg har ingen pretensjon om å referere all relevant litteratur. Jeg nøyer meg med å nevne noen få referanser som underbygger det jeg har skrevet ovenfor.

Av særlig interesse er boka Gener (utgitt på norsk i 2018) av lege og forsker Siddhartha Mukherjee. Se ikke minst side 437 - 484, der genetiske og kromosomale avvik, samt problemer knyttet til kjønnsinkongruens, drøftes. Mukherjee dokumenterer at mange som gjennomgår kjønnskorrigerende behandling får til dels alvorlige problemer senere i livet, og at en del av disse begår selvmord.

Andre relevante bøker inkluderer blant annet:

  • Susan Pinker, The Sexual Paradox: troubled boys, gifted girls and the real difference between the sexes.
  • David N. Stamos, Evolution and the Big Questions: sex, race, religion, and other matters.

Noen relevante kronikker og innlegg publisert i norske medier den siste tiden:

  • Lena Kaasa Tillerli (barnevernspedagog). Skal ideen om et flytende kjønn bli den eneste lovlige sannheten? (https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/skal-ideen-om-et-flytende-kjonn-bli-den-eneste-lovlige-sannheten/o/5-95-314734).
  • Marianne Brattgjerd (PhD) og Anne Kalvig (professor). Kjønnsidentitetsideologien har erstatta biologisk forståing av kjønn. (https://subjekt.no/2021/09/20/kjonnsidentitetsideologien-har-erstatta-biologisk-forstaing-av-kjonn/).
  • Aud Farstad (historiker). «Vakn opp!». (https://www.smp.no/meninger/ytring/2021/09/16/%C2%ABVakn-opp%C2%BB-24572374.ece).
  • Christina Ellingsen og Anne Kalvig (WHRC Norge), samt Anne Marve, Rita Lock Nilsen, Julie Helgesen og Tonje Gjevjon (Lesbiske Feminister). Hva er problemet med Pride?. (https://www.namdalsavisa.no/hva-er-problemet-med-pride/o/5-121-971190).

Min gamle artikkelserie på forskning.no ser ut til å være mer aktuell enn noen gang før:

  • Lyssky kjønnsforskning? I hvilken grad fortjener kjønnsforskningen å bli betraktet som en seriøs premissleverandør i samfunnsdebatten? (forskning.no/kjonn-og-samfunn-kronikk-om-forskning/kronikk-lyssky-kjonnsforskning/1186042).
  • Kjønn er viktig. Kjønnsforskere bør si klart og tydelig om de har veldefinerte kriterier for god vitenskap. Hvis ja, legg disse kriteriene frem. Hvis nei, innrøm det. (forskning.no/kronikk-om-forskning-seksualitet/kronikk-kjonn-er-viktig/1186194).
  • Naturvitenskap og kjønnsmodne forskere. Det er meningsløst å drive kjønnsforskning uten at man forholder seg på en ryddig måte til evolusjonsteorien. (forskning.no/evolusjon-kronikk-om-forskning/kronikk-naturvitenskap-og-kjonnsmodne-forskere/1185126).