Høringssvar fra Revisorforeningen

Behov for regler som skal motvirke privat konsum, men de må tilpasses formålet

Revisorforeningen ser behovet for å innføre regler som skal motvirke privat konsum gjennom selskap, men slike regler bør ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å oppnå formålet. Investeringer som er klart forretningsmessig begrunnet bør skjermes mot slik beskatning. Det er derfor behov for unntaksregler som sikrer at investeringer som inngår som naturlig ledd i selskapets ordinære virksomhet ikke beskattes etter de foreslåtte reglene.

Det vises i forslaget til at formålet med særreglene er å fange opp tilfeller der det presumptivt foreligger privat konsum. For formuesobjekter som utelukkende er anskaffet for aksjeeiers og ikke selskapets interesse, er det vår oppfatning av forslaget som «stoppregel» vil virke etter sin hensikt. Denne type selskapsdisposisjoner tilhører etter vårt syn unntakstilfellene. I all hovedsak vil formuesobjekter være anskaffet til bruk i selskapets virksomhet og det gjelder også den type formuesobjekter som er omfattet av forslaget.

Disposisjonsrett avgjør

Etter nåværende regler forutsetter beskatning at eier faktisk har benyttet selskapets eiendeler til privat bruk. Etter forslaget er det eiers disposisjonsrett, uten vurdering av faktisk bruk, som utløser skatt på eier og selskapet. Eier med bestemmende innflytelse skal anses for å ha disposisjonsrett hele året. Kan eier og selskap dokumentere perioder der formuesobjektet er benyttet i selskapets inntektsgivende aktivitet, medregnes ikke slike perioder.

Slik forslaget er utformet synes det å være risiko for at beskatning basert på en disposisjonsrett vil ramme for vidt og at den vil kunne ha tilfeldige utslag. Det bør være et vilkår om et visst minstemål av faktisk privat bruk før reglene kommer til anvendelse.

Nærmere om bruk i selskapets inntektsgivende aktivitet

Utover å vise til at det må vurderes konkret i hver enkelt sak, har høringen ingen nærmere beskrivelse av hva som er bruk i inntektsgivende aktivitet i selskapet. Vi forstår det da slik at dette må vurderes opp mot hva som er en normal drift innenfor det området selskapet driver. Det må eksempelvis bety at der virksomheten består av utleie av leiligheter, vil det ved normal drift oppstå opphold der leiligheter ikke vil være utleid i påvente av ny leietaker eller leiligheter må rehabiliteres. Der det kan dokumenteres at forholdet ligger innenfor normal drift, vil det også være anse som del av selskapet inntektsgivende aktivitet.

En konkret vurdering må innebære at om selskapets virksomhet er sesongbasert, må den konkrete vurderingen også bygge på det. Hvis selskapets virksomhet består av båttransport av sommerturister, er det selskapets aktivitet i sesongen som sådan som skal vurderes. At båten er i vinteropplag må etter vårt syn ses på som en del av selskapets ordinære drift, og ikke gi grunnlag for beskatning.

Etter dagens regler vurderes motivet for anskaffelsen eller leien. Det er kun i de tilfeller anskaffelsen i det vesentlige er motivert ut fra aksjonærens behov eller ønske, en selskapsfremmed disposisjon, at det skal skje beskatning. Dette er et fornuftig utgangspunkt, og bør beholdes. Dette vil sikre at ordinære forretningsmessige disposisjoner faller utenfor. For eksempel vil våningshus på gårdsbruk eller egen bodel i kombinerte bygg, ikke beskattes etter sjablongen, men etter vanlige prinsipper (markedsleie).

Vi mener at det er behov for en grundigere utredning av dette for å sikre en riktig og tilstrekkelig presis avklaring av hva som vil være selskapets inntektsgivende aktivitet.

Generelt unntak – høringsnotatet pkt. 3.3.3

Departementet drøfter om det bør oppstilles et generelt unntak fra særreglene for tilfeller der et formuesobjekt er ervervet av hensyn til selskapets virksomhet og utelukkende brukes i inntektsskapende aktivitet. Departementet har unnlatt å utrede behov for unntak nærmere, men i stedet ber høringsinstansene om innspill.

Etter vårt syn bør det utformes unntak for de tilfeller hvor selskapets virksomhet består av utleie av de aktuelle driftsmidlene. Et unntak kunne tatt utgangspunkt i det generelle virksomhetsbegrepet. Der aktiviteten foretaket utøver oppfyller det generelle virksomhetsbegrepet og eier eller eiers nærstående betaler markedspris, bør det være mulig å utarbeide praktiserbare unntak fra hovedregelen om å beskatte disposisjonsretten. Det gir etter vårt syn ikke god mening at eier eller eiers nærstående skal være forhindret fra å leie på samme vilkår som øvrige, gitt forutsetningen om at selskapet mv. oppfyller virksomhetskravet. I svært mange profesjonelt organiserte utleievirksomheter vil korrekt pris og vilkår enkelt kunne dokumenteres.

Vi oppfordrer departementet til å utrede behovet for unntak generelt for å skjerme investeringer som er gjort som naturlig ledd i selskapets ordinære virksomhet. Vi ser et særlig behov for unntak knyttet til selskaper med utleievirksomhet.

Utsatt ikrafttredelse.

Etter forslaget skal beskatning skje etter sjablongmessige satser. Sjablongene er satt så høyt at det ikke skal lønne seg å eie formuesobjektene i selskap til privat konsum. Beskatning etter forslaget vil være så høy at det kan medføre store økonomiske vanskeligheter for både eier og selskap. I ytterste konsekvens vil det kunne lede til konkurs. Det blir derfor viktig å hindre at ordinær næringsaktivitet blir beskattet etter de foreslåtte bestemmelsene.

Endelig utforming av bestemmelsene vil trolig først bli vedtatt i Statsbudsjettet for 2023 med foreslått ikrafttredelse 1. januar 2023. En naturlig og ønsket tilpasning vil være å overdra formuesobjektet til aksjonæren ved salg eller utbytte. Det må etter vårt syn gis betydelig mer tid til salg og finansiering enn frem til foreslått ikrafttredelse. Revisorforeningen mener at ikrafttredelse tidligst bør settes til 1. januar 2024.