Høringssvar om forslag til endringer i regelverket om offentlige anskaffelser og byggherreforskriften for å bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet

Språkrådet viser til høringsbrev fra Nærings- og fiskeridepartementet (datert 04.11.2022) med forslag til endringer i regelverket om offentlige anskaffelser og byggherreforskriften.

Dette høringssvaret gjelder byggherreforskriften §§ 19 og 19 A og punkt 6.9 og 6.11.1 i høringsnotatet. Dette er Språkrådets hovedmerknad:

• Departementet bør vurdere å endre byggherreforskriften § 19 A andre ledd første punktum slik at paragrafen ikke legger føringer for hvilket språk som kan fungere som alternativ til norsk som felles språk.

Bakgrunn for merknadene

Språkrådet er statens forvaltningsorgan i språkspørsmål og følger opp språkpolitikken, som er nedfelt i Prop. 108 L (2019–2020) Lov om språk (språklova).

Lov om språk gir det offentlige et ansvar for å bruke, utvikle og styrke bokmål og nynorsk og de samiske språka. Den gir også det offentlige et særlig ansvar for å fremme nynorsk, som er det minst brukte språket.

Loven slår fast at norsk er det nasjonale hovedspråket i Norge. I dette ligger både en beskrivelse av situasjonen i dag og et mål om at norsk skal styrkes og fortsette å være fellesspråket i landet. Prop. 108 L slår fast at det eneste språket som fortrenger norsk språk, er engelsk. Den norske språkpolitikken er basert på at alle som oppholder seg i Norge i lengre tid, skal kunne lære seg og ta i bruk norsk språk. Ifølge språklovsproposisjonen er det viktig at de fleste EØS-borgerne i Norge lærer seg norsk, slik at de kan delta aktivt i norsk samfunnsliv og demokrati. Det at EØS-borgere lærer seg norsk, er dessuten et tiltak på veien mot målet om at norsk skal være et språk som er i bruk på alle områder av det norske samfunnet.

Samla merknader fra Språkrådet

a) Merknad til byggherreforskriften § 19 tredje ledd (dokumentasjon)

Språkrådet støtter forslaget.

b) Merknad til byggherreforskriften § 19 A (språkferdigheter)

Språkrådet støtter forslaget om at minst én av de utførende personene på hvert arbeidslag på en bygge- eller anleggsplass skal kunne forstå og gjøre seg forstått på et felles språk. Som departementet beskriver, kan manglende felles språk utgjøre en sikkerhetsrisiko og gå ut over effektiviteten. Forslaget om å sette norsk språk som standard er i tråd med språkpolitikken, og Språkrådet tilrår sterkt at departementet holder fast på dette forslaget.

Språkrådet mener imidlertid at departementet bør unngå å legge føringer for hvilke(t) språk som kan brukes som alternativ til norsk. Vi foreslår å endre § 19 A andre ledd første punktum slik at det lyder som følger:

«Arbeidsgiveren skal sørge for at minst én av det utførende personellet på ethvert arbeidslag på bygge- eller anleggsplassen skal, når det er nødvendig, kunne forstå og gjøre seg forstått på norsk eller et annet felles språk.»

Vi forstår det slik at intensjonen med departementets forslag er å sikre at man har et felles språk på bygge- og anleggsplasser. Vi støtter at norsk settes som standard felles språk, men ser ikke noen grunn til at forskrifta skal fastsette et bestemt alternativt felles språk

Selv om engelsk er et verdensspråk, kan man ikke vente at enhver arbeidstaker skal beherske dette språket generelt eller på et godt nok nivå til å ivareta HMS-behov, håndtere bruk av internasjonale standarder osv. på den enkelte arbeidsplassen.

Språkrådet vil understreke at det å legge ei føring om engelsk som det naturlige alternativet, kan være uheldig når et annet alternativt språk kunne ha gitt enklere kommunikasjon og bedre sikkerhet.

Ei formulering som den vi foreslår, gir større fleksibilitet for den enkelte arbeidsplass til å bruke det språket som faktisk kan gi enklere kommunikasjon og bedre sikkerhet. Ei slik formulering vil også være i mer i tråd med norsk språkpolitikk enn departementets opprinnelige forslag, slik vi beskriver innledningsvis.

Språkrådet går ut fra at vårt forslag også vil være mer i tråd med språkpolitiske føringer for hele det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, der likeverdighet og flerspråklighet er sentrale prinsipper. Formålet med EUs språkpolitikk er blant annet å verne om det språklige mangfoldet og fremme språkopplæring innenfor EU. Disse prinsippene er nedfelt også i EØS-retten og måten EØS fungerer på i praksis.

Departementet skriver også selv at kravet til språkferdigheter i norsk eller engelsk ikke er absolutt, og at det kan benyttes et annet felles språk dersom det ikke går på bekostning av sikkerheten. Dette forbeholdet kommer imidlertid ikke fram i den foreslåtte forskriftsteksten. Dersom paragrafen blir stående slik departementet har formulert den, legger den strammere føringer enn det som ser ut til å være departementets intensjon. Språkrådet vil dermed anbefale departementet å endre ordlyden slik at intensjonen kommer tydelig fram i forskriftsteksten.

Språkrådet peker dessuten på at vårt forslag til endra formulering gjør at man unngår å sidestille ett spesifikt fremmedspråk med norsk. Forslaget fra departementet kan gi inntrykk av at engelsk formelt har en annen status i Norge enn det andre fremmedspråk har.

c) Merknad til punkt 6.9 (kontroll av språkkrav)

Språkrådet vil på generelt grunnlag peke på noen muligheter for å kontrollere språkkrav. CV-er, kursbevis fra språkkurs, attester fra arbeidsgivere og referanser fra tidligere oppdrag kan eksempelvis brukes som dokumentasjon på språkferdigheter.

Språkrådet viser også til NOU 2022: 18 Mellom mobilitet og migrasjon – arbeidsinnvandreres integrering i norsk arbeids- og samfunnsliv, der arbeidsinnvandrerutvalget foreslår en rett til norskopplæring for arbeidsinnvandrere, med tilhørende system for kartlegging og vurdering av kompetanse. Et slikt system vil også gjøre det lettere å bekrefte at språkkrav blir fulgt dersom fellesspråket er norsk.

d) Merknad til punkt 6.11.1 (språklige endringer)

Språkrådet støtter de språklige endringene som foreslås i loven og forskrifta slik de er beskrevet i høringsnotatet, men vi har ikke undersøkt om endringene harmonerer med tilgrensende regelverk.