Forsiden

Høringssvar fra Kristiansand kommune

Dato: 14.02.2020

Kristiansand kommune ønsker å gi følgende innspill til Grimstadutvalgets utredning - Studieplasser i medisin i Norge Behov modeller og muligheter.

Spørsmål til høringsinstansene

1. Utdanning av leger i Norge og i utlandet

1a) Hvilke fordeler er det ved at om lag 50 prosent av medisinstudentene utdannes i utlandet?

Kunnskap om andre lands kultur, helsesystemer og helseforhold. Lavere kostnader for Norge.

1b) Hvilke ulemper er det ved at om lag 50 prosent av medisinstudentene utdannes i utlandet?

Manglende kunnskap om helseforhold i Norge, det norske helsesystemets funksjon, nasjonale retningslinjer og hvordan samarbeid mellom ulike aktører i helsevesenet fungerer. De færreste studentene som studerer i Polen, Ungarn og Slovakia lærer seg landets språk på en slik måte at studentene får mengdetrening i klinisk kommunikasjon. Disse landene har ikke en primærhelsetjeneste og en allmennlegetjeneste som likner på den norske. Studentene vil derfor ha et annet kunnskapsgrunnlag i allmenn- og samfunnsmedisin enn leger utdannet i Norge.

1c) Hvordan blir din organisasjon berørt hvis en større andel blir utdannet i Norge?

I forslagene til Grimstadutvalget er det lagt opp til at en del av utdanningen skal skje i kommunehelsetjenesten. Det vil være behov for undervisnings- og veiledningskompetanse i allmenn- og samfunnsmedisin. Det er lang erfaring med at allmennleger fungerer som praksislærere for de norske universitetene. Praksis suppleres gjerne med deltakelse i samfunnsmedisinsk arbeid. Praksislærerfunksjonen kan videreutvikles uten store vansker, og erfarne/kompetente allmenn- og samfunnsmedisinere fra kommunehelsetjenesten kan bidra i undervisning og forskning i en modell med desentralisert legeutdanning. For kommunehelsetjenesten vil det å legge deler av legeutdanningen til nye regioner kunne bidra til å styrke rekruttering og kunnskapsutvikling i disse regionene.

1d) Dersom din organisasjon har erfaring med nyutdannede leger fra utdanningsinstitusjoner både i utlandet og Norge, er det noen forskjeller i kompetanse mellom disse?

Allmennleger i Kristiansand kommune har i mange år sørget for veiledning av studenter fra norske studiesteder og kommunen gir veiledning til turnusleger/LIS1. Kommunens samfunnsmedisinske miljø har regelmessig hatt studenter i praksis. Hovedinntrykket av studentenes forutsetninger for arbeid i norsk helsevesen er godt, og at studentene fra utenlandsstudier er aktive for å få relevant praksis i ferier gjennom studietiden. Fastlegeadministrasjonen i kommunen har tett kontakt med LIS1 leger og deres veiledere. Flesteparten av disse har de siste årene vært utdannet i Polen, Slovakia, Latvia og Ungarn (Poznan i Polen er absolutt det vanligste utdanningsstedet for de som kommer til oss). Noe av det som kjennetegner dem er at de har manglende kjennskap til og kunnskap om kommunehelsetjenesten og allmennmedisin som fag. De får gjerne en bratt læringskurve, men flesteparten lærer fort og blir dyktige og reflekterte i forhold til de utfordringene de møter i allmennpraksis. Vi har imidlertid hatt enkelttilfeller som ikke har hatt nok initiativ til å skaffe seg den kunnskap og erfaring som behøves for å kunne fungere som allmennleger. Forutsigbarheten blir mindre når de har utdanningen fra et land uten allmennmedisinske tradisjoner.

Det norske helsevesenet har fokus på gode pasientforløp, teamarbeid og tverrfaglig samarbeid. Egenmestring og «hva er viktig for deg» har vært viktig for å møte fremtidens utfordringer på en konstruktiv måte. Dette fokuset er mest tydelig i kommunehelsetjenesten. Vi tror ikke utenlandsstudentene får dette med seg gjennom utdanningen i Polen og andre populære studieland i Øst-Europa.

1e) Hvis ja, hva består forskjellen i?

Studenter fra utenlandske læresteder har naturlig nok et større behov for innføring i hvordan norsk helsevesen er organisert og fungerer sammenliknet med de som studerer i Norge. Studentene formidler at læringsformene er tradisjonelle og at de får begrenset erfaring i dialog med pasienter.

1f) Grimstadutvalget fremholder at en studiemodell der teoretisk kunnskap og klinisk undervisning/praksis er integrert gjennom hele studieløpet er i tråd med internasjonale anbefalinger om medisin- og helseutdanning. Hvor viktig vurderesdette å være for utdanningen av gode leger?

Dette vurderes som en ubetinget fordel for utvikling av rolleforståelse og behovet for å utvikle godt integrerte helsetjenester der ulike profesjoner må samarbeide.

2. Studieplasser og gradsrettigheter

2a) Hva er synspunktene på en økning av studieplasser nasjonalt tilsvarende 80 prosent av nasjonalt behov?

Norge bør ut fra «code of conduct» som et rikt land utdanne sitt eget helsepersonell. Det bør stimuleres til at legestudenter deltar i studentutveksling på lik linje med andre studenter.

2b) Bør det åpnes for at flere enn dagens fire universiteter med gradsrettigheter i medisin kan tilby utdanningen? Bør dette i tilfelle skje gjennom en hel grad eller en fellesgrad?

Det er viktig at kvaliteten på undervisningen sikres både på eksisterende læresteder og på eventuelle nye læresteder med gradsrettigheter. Det er også viktig å sikre at de fordelene for rekruttering av leger til Nord-Norge som opprettelse av legestudiet i Tromsø og samarbeidet mellom Tromsø og Hammerfest har medført ikke svekkes. I alle fall i en startfase bør det etableres et samarbeid mellom de eksisterende og nye læresteder i form av fellesgrad.

3. Premisser for økt kapasitet i norske medisinutdanninger

3a) Grimstadutvalget har samlet inn innspill fra de medisinske lærestedene om mulig kapasitetsøkning i utdanningene. Vi ber de berørte UH-institusjonene, helseforetakene og kommunene gi en vurdering av økt ressursbehov og anslag på kostnader, utover studieplassfinansiering, ved å utvide kapasiteten i medisinutdanningen, blant annet når det gjelder behov for økt kapasitet til undervisning og forskning, studentveiledning, praksis og integrerte universitetsarealer i sykehus og eventuelle andre kostnader. Vi ber om en vurdering av dette behovet både med en økning i antall studieplasser som i forslaget fra Grimstadutvalget og med nedskalering til halvparten og en tredjedel av forslaget til økning i antall studieplasser.

For kommunens del vil det ikke være utfordringer knyttet til arealer, men kapasitet må frigjøres til veiledning og undervisning i allmenn- og samfunnsmedisinske fag. En stor fordel med en modell der deler av studiet skjer ved nye læresteder vil være tilgang til allerede eksisterende fasiliteter for simulering, praktiske prosedyrer og mulighet for læringsaktiviteter sammen med studenter fra andre helseprofesjoner. Slike muligheter eksisterer ved Universitetet i Agder.

3b) Hvis antall utenlandsstudenter reduseres og etterspørselen etter hospitering, arbeidsutveksling, mv., dermed blir mindre, vil det kunne frigjøre praksisplasser for studenter fra norske utdanningsinstitusjoner?

For kommunens del vil trolig reduksjon av antall utenlandsstudenter medføre at den mer uformelle hospiteringen disse studentene har fått kan erstattes av mer forpliktende, veiledet praksis for studenter fra norske universiteter som har avtale med kommunehelsetjenesten om veiledet praksis.

4. Modell med opptak av norske studenter fra utlandet

4a) Bør det etableres en modell med opptak av norske medisinstudenter som har tatt deler av medisinutdanningen i utlandet for fullføring av de siste tre årene i Stavanger? Hvorfor (ikke)?

Utvikling som fagperson skjer i hele utdanningsløpet. Et skille mellom en teoretisk preget preklinikk og en klinisk klinikkdel av studiet vil være å videreføre en modell som ellers forlates. Det er viktigere at det utvikles en kvalitativt god utdanning enn at endringene skjer svært raskt.

4b) Vil en slik 3+3-modell gi den ønskede legekompetansen, i tråd med behovene i norsk helsetjeneste, og i samsvar med moderne legeutdanning?

En 3+3 modell vil gi en bedre løsning enn dagens ordning med hele studiet i utlandet, men vil trolig kunne forsinke utvikling av en løsning der hele utdanningen skjer i Norge.

4c) Hva er synspunktene på eventuell varighet for en slik ordning?

En 3+3 modell bør unngås, kan bli en hvilepute for utvikling av den modellen utvalget mener er optimal.

5. Andre innspill til høringen