Forsiden

Høringssvar fra Kvitsøy kommune

Dato: 12.02.2020

Kvitsøy kommune avgir følgende høringsuttalelse:

SAMMENDRAG Nedenfor gir vi et sammendrag av de de viktigste tilbakemeldingene relatert til anbefalingene i Grimstadutvalgets rapport og svarene på spørsmålene som KD har stilt: Utdanningskapasitet Vi støtter Grimstadutvalgets anbefaling om 440 nye studieplasser i Norge, men vi støtter ikke utvalgets fordeling av alle disse studieplassene. Det kommer ingen studieplasser til Universitetet i Stavanger (UiS). Studiemodell Vi går helhjertig inn for 3+3-modellen til UiS med opptak av norske medisinstudenter som har tatt deler av medisinutdanningen i utlandet for fullføring av de siste tre årene i Stavanger og der UiS på selvstendig kjøl gis gradsrett. Vi mener at etablering av et slikt studium ved UiS verken går på bekostning av eksisterende samarbeid med UiB og SUS eller eksisterende samarbeid med UiB i primærhelsetjenesten i vår region. Vi støtter følgelig den halvparten av utvalget som mener at 3+3-modeller er tjenlige, i alle fall som en midlertidig løsning i tråd med UiS sin 3+3-modell. Vi støtter også den halvparten av utvalget som mener at gradsrett kan gis til flere enn dagens fire universiteter med medisinutdanning. I dette tilfellet til UiS. Vi støtter ikke argumentasjonen til den halvparten av utvalget som frykter at en ny medisinutdanning vil ha vanskeligheter med å etablere sterke nok fagmiljøer til undervisning og forskning, samt vil bidra til å fragmentere eksisterende sårbare miljø og andre argumenter som fremkommer i stemmeforklaringer på side 82-84 i rapporten. Dette er velkjent argumentasjon fra etablerte miljøer ved enhver ny universitetsetablering og etablering av nye medisinutdanninger i Norge. Vi mener tvert imot at UiS sin utdanningsprofil vil tilføre noe nytt til medisinutdanningen i Norge, som også kan bidra til å styrke og fornye eksisterende medisinutdanninger. Vi går derfor sterkt inn for utprøving av en slik modell i Norge. I vår region har vi gode forutsetninger, vilje og evne, til samarbeid i viktige saker regionalt. I dette tilfelle til beste for kommune- og helse-Norge. UiS-modellen vil: Resultere i en rask opptrapping av utdanningskapasiteten i Norge Norge vil få uteksaminert 70 nye leger årlig tre år etter opptak. Dette vil bidra til en rask opptrapping av norsk utdanningskapasitet. Legges nye studieplasser til universitetene med etablert medisinutdanning, vil kandidatene først bli uteksaminert seks år etter opptak. For 2 staten vil det medføre lavere utgifter med UiS sin treårs-modell enn for et seksårig studieprogram. Styrke utenlandsstudentenes kompetanse Faglig sterke norske utenlandsstudenter vil få de siste tre årene av sin medisinutdanning langt mer tilpasset norske forhold og forskriftskrav. Utdanningene i utlandet er ikke nødvendigvis tilpasset nye RETHOS-krav og gir ingen kunnskap om norsk helsevesen og helsebehov. Begge disse svakhetene utlignes dersom utenlandsstudenter i medisin tar de tre siste studieårene ved UiS. Bety effektiv bruk av eksisterende faglige ressurser og kapasitet Det er viktig for Norge at eksisterende faglige ressurser blir brukt mest mulig effektivt. Ved UiS, SUS og i Rogalandsregionen er det kapasitet, kompetanse og ressurser som kan og bør brukes i en medisinutdanning ved UiS. Nærhet mellom studiecampus og ansvarlig institusjon (UiS) vil sikre en effektiv og fleksibel gjennomføring av studieprogrammet og i stor grad medvirke til et nært og bredt samarbeid mellom undervisningsinstitusjon og praksisfeltet. Dette lar seg vanskelig realisere i mer sentraliserte ordninger. Styrke medisinutdanningen nasjonalt Et medisinstudium ved UiS vil tilføre noe nytt og styrke medisinutdanningsfeltet nasjonalt. Dette er til det beste - ikke bare for pasientene og legestudentene, men også for de eksisterende medisinutdanningene, for kommune- og helse-Norge. UiS-modellen vil:  Fornye medisinutdanningen i Norge med vekt på studentsentrert læring, allmennlegeperspektivet og teknologi  Vektlegge samhandling gjennom et enda tettere samarbeid mellom spesialist- og primærhelsetjenesten under utdanningen og tverrprofesjonelt samarbeid mellom medisin og helseutdanningene ved UiS  Medføre mer forskning på primærhelsetjenesten  Bidra til verdifulle erfaringer om styrker og svakheter i gjennomføring av et helt nytt studieprogram med sterk medvirkning fra kommune- og spesialisthelsetjenesten som kan nyttiggjøres i utviklingen av et integrert seksårig studium. Flertallsanbefalingen for samarbeid i Stavanger-regionen Som regional aktør med sterkt ønske om å bidra aktivt inn i en medisinutdanning i Stavanger, finner vi flertallsanbefalingen for samarbeid i Stavanger-regionen svært problematisk. For det første vil det skisserte trepartssamarbeidet mellom UiS, SUS og UiB i en 3+3- modell ikke gi studieplasser eller gradsrett til UiS. De 70 nye medisinstudentene som foreslås å komme til Stavanger de tre siste årene av studiet, vil fortsatt være studenter ved UiB som de er det de tre første årene av studiet i Bergen. For det andre vil ikke dette bidra til en rask oppbygging av utdanningskapasiteten i Norge og i vår region, fordi studentene skal først være i Bergen i tre år før de kommer til UiS. For det tredje vil oppbygningen og ressursene da kanaliseres til Bergen. Som KD selv skriver i sin ledetekst til spørsmål nummer 3, har alle dagens fire medisinske fakulteter uttrykt at det ikke er mulig å øke antallet medisinstudenter innenfor dagens rammebetingelser. Det nevnes behov for investeringer i arealer til undervisning og en rekke andre fasiliteter, vitenskapelig og administrativt personell m.m. Da kan vi slå fast at det ikke vil være ressurser igjen til en oppbygning i vår region. Slik vi ser det, er det følgelig viktige avklaringer som må gjøres, før vi vil anbefale en samarbeidsløsning for Stavanger-regionen både hva gjelder opptakstidspunkt for UiSstudenter, ressurstilgang, gradsrettigheter og samarbeid om utvikling av et helhetlig studieprogram. UiS har en studiemodell som kan tilpasses inn i et institusjonssamarbeid om utvikling av et helhetlig integrert studieløp. 3 Gradsrettigheter Det finnes flere eksempler i utlandet der to universiteter samarbeider og der begge har gradsrett, herunder universitetene i York og Hull samt Zürich og St. Gallen. I begge tilfeller handler det om utvikling og gjennomføring av studieprogrammer i nært samarbeid mellom et universitet som har hatt et slikt studium i lang tid og et som ikke har hatt det tidligere. Vi mener KD skal merke seg argumentasjonen som halvparten av utvalget (medlemmene Braut, Emmerson og Farbu) har gitt i sin stemmeforklaring på side 84 i rapporten. De legger til grunn at selv om nye studietilbud planlegges og gjennomføres i et samarbeid mellom nye universiteter og universiteter som i dag kan tildele graden cand.med., er det ikke uten videre bare de fire som i dag har gradsrettigheter som også skal ha det i framtiden. Under forutsetning av at studieprogrammet tilfredsstiller de faglige kravene for akkreditering (se nedenfor), vil det være rimelig at det universitetet som i praksis står for gjennomføringen av undervisningen også er ansvarlig for eksamensavviklingen og gradstildelingen. Dette er samsvarende med den praksis som allment sett føres for studieprogrammene ved norske universiteter. En utvidelse av muligheten til gradstildeling vil også understøtte målene i strategien HelseOmsorg21 om spredning av forskningskompetansen og økt forskning i kommunehelsetjenesten, og bestemmelsene i § 3-8 i spesialisthelsetjenesteloven, som fastsetter at forskning er en pålagt oppgave for spesialisthelsetjenesten. Universitetene i Norge er gitt et omfattende ansvar for selv å bestemme hvilke utdanninger de vil etablere ut fra egne vurderinger av samfunnets behov på kort og lang sikt og på basis av den kompetanse og kapasitet som institusjonen besitter. Når et universitet kan dokumentere tilstrekkelig faglig kapasitet og kompetanse, og en fagfellevurdert akkreditert studieplan ligger til grunn, bør det være slike hensyn som vektlegges for om andre enn de fire eksisterende universitetene skal kunne tildele graden cand.med. Hvorvidt dette skal skje på egen hånd, eller i samarbeid med andre om en fellesgrad, burde være opp til de aktuelle universitetene selv å avgjøre. Hvis regjeringen ønsker å utvide antall studieplasser nasjonalt, bør det skje gjennom at det åpnes for at UiS får gradsrettigheter ved forskriftsendringer. Involvering og engasjement Grimstadutvalget foreslår at mer praksis bør foregå i kommunehelsetjenesten. Vi mener at det er viktig å prioritere primærhelsetjenesten høyere og bedre til utdanning av leger i tiden som kommer. På grunn av demografien vil det største behovet og den største veksten befinne seg i primærhelsetjenesten. UiS samarbeider tett med Helse Stavanger/Stavanger universitetssjukehus (SUS) og representanter fra primærhelsetjenesten i videreutviklingen av sin 3+3-modell. UiS har også i 2019 hatt flere positive dialogmøter med kommuner i Rogaland om en framtidig legeutdanning og mulighetene for å ta i bruk de faglige ressursene som finnes i kommunehelsetjenesten. Dette forarbeidet har motivert vår organisasjon til å bidra aktivt inn i etableringen av et nytt 3+3-studietilbud med en ambisjon om et framtidig integrert seksårig studieløp ved UiS. For oss vil en nærhet mellom praksisfeltet og UiS utløse engasjement og ressurser som det ikke vil være mulig å få eller benytte i mer sentraliserte ordninger. Regionen er sterkt engasjert i satsingen innenfor helseområdet og i HelseCampus Stavanger på Universitetsområdet spesielt, der også nye SUS skal inn i 2023. Kunnskapsutvikling og omstilling For regionen, både blant offentlige og private aktører, handler denne saken om mer enn et medisinstudium. Hele Rogalandsregionen har behov for nye vekstområder. Oppbygning av et nytt universitetsmiljø i medisin med gradsrett til UiS vil bety økte forskningskroner, studiefinansiering, økt kompetanse, verdiskaping og muligheter for knoppskyting i regionen til 4 beste for hele kommune- og helse-Norge. Legges nye studieplasser kun til institusjoner med etablert medisinutdanning, ser vi dette som en kanalisering både av eksisterende og nye ressurser og kompetansebygging ut av regionen og til andre deler av landet. Vi ser UiS som en motor i regionen for kunnskapsutvikling, omstilling og verdiskaping. Derfor er vi opptatt av at UiS fra nasjonalt hold gis gode betingelser for vekst og utvikling i årene framover, særlig på områder der forholdene ligger til rette for det – som medisinutdanning til UiS. Rammevilkår for praksisstudier Vi støtter Grimstadutvalgets anbefalinger om rammevilkår for praksisstudier som fremkommer i punktene Q-S. Nedenfor følger svar på spørsmål fra KD. 5 Spørsmål til høringsinstansene 1. Utdanning av leger i Norge og i utlandet 1a) Hvilke fordeler er det ved at om lag 50 prosent av medisinstudentene utdannes i utlandet? Den vesentligste konsekvensen av at nesten halvparten av medisinstudentene utdannes i utlandet, er av samfunnsøkonomisk karakter. For staten medfører utenlandsstudier i medisin lavere kostnader enn tilsvarende utdanninger i Norge. Vi støtter Grimstadutvalgets anbefaling om at flere medisinstudenter må utdannes i Norge. Universitetet i Stavanger (UiS) sin 3+3-modell i medisin baserer seg på opptak av norske studenter som har tatt de tre første årene av medisinstudiet ved et annet universitet i Europa. For staten vil UiS sin 3+3-modell medføre lavere utgifter enn for nye studieplasser til seksårige studieprogram ved de eksisterende studiestedene i Norge. 1b) Hvilke ulemper er det ved at om lag 50 prosent av medisinstudentene utdannes i utlandet? Den mest vesentlige ulempen ved dette er at halvparten av nyutdannete leger gjennom grunnutdanningen ikke har ervervet erfaringer på en systematisk måte fra det norske helsevesen. Som Grimstadutvalget påpeker, bør utdanningen være tilpasset helsetilstanden, helsetjenesten og befolkningen i Norge. I tillegg er ikke utdanningene i utlandet nødvendigvis tilpasset krav som stilles til norske helseutdanninger. Begge disse svakhetene kan utlignes dersom utenlandsstudenter i medisin tar de tre siste studieårene ved UiS. Utenlandseffekten som utdanningsbakgrunn forsterkes ytterligere ved at en stor andel overleger og legespesialister i norske sykehus er rekruttert fra utlandet, et forhold Den norske legeforening har påpekt både overfor Grimstadutvalget og i brev til Kunnskapsdepartementet datert 09.05.17.: «Andelen utenlandske overlege i norske sykehus har vært kraftig økende og er i per i dag 21,9 %. Av spesialistgodkjenninger i sykehusspesialiteter i perioden 1997-2014 var 39 % konverteringer fra EU/EØS.» Grimstadutvalgets rapport viser at Norge utdanner langt færre leger enn land vi ellers pleier å sammenligne oss med. Rapporten viser i klartekst at Norge i denne sammenheng er i selskap med land som vi ellers ikke sammenligner oss med på andre parametere om helse. Mangel på helsepersonell er en stor helseutfordring på verdensbasis. Det kan derfor også anføres etiske dilemmaer ved at så mange norske studenter opptar studieplasser i utlandet. 1c) Hvordan blir din organisasjon berørt hvis en større andel blir utdannet i Norge? (Leseanvisning: studiemodeller er i sammendraget i Grimstadutvalgets rapport fra pkt. F-I og om anbefalinger for Stavangerregionen i J-L, forslaget til fordeling av studieplasser kan dere lese på side 109 i rapporten, der studentene er UiB-studenter i flertallsforslaget til trekantsamarbeid mellom UiB, SUS og UiS): Svaret på dette spørsmålet avhenger av hvilken modell og institusjon som velges for å øke utdanningskapasiteten i Norge (jf. også våre svar under pkt. 2b) og pkt. 4). Et av tiltakene Grimstadutvalget foreslår for å øke utdanningskapasiteten i Norge, er å benytte Stavangerregionen som studiested. Dette er også kommunehelsetjenesten i regionen opptatt av. Grimstadutvalget foreslår at mer praksis bør foregå i kommunehelsetjenesten. Vi mener 6 at det er viktig å prioritere primærhelsetjenesten høyere og bedre til utdanning av leger i tiden som kommer. På grunn av demografien vil det største behovet og den største veksten befinne seg i primærhelsetjenesten. Med større fokus på primærhelsetjenesten i medisinutdanningen, og for å fylle kravet om forskningsbasert utdanning, vil også en større andel av medisinsk forskning bli knyttet til denne delen av vårt helsevesen. Dette er også vesentlig for kunnskapsutviklingen i en sektor i endring. Det er et stort behov for mer forskning på kommunehelsetjenesten. Kun 10 % av dagens forskningsmidler er rettet inn mot kommunenes utfordringer. UiS samarbeider tett med Helse Stavanger/Stavanger universitetssjukehus (SUS) og representanter fra primærhelsetjenesten i videreutviklingen av sin 3+3-modell. UiS har også i 2019 hatt flere positive dialogmøter med kommuner i Rogaland om en framtidig legeutdanning og mulighetene for å ta i bruk de faglige ressursene som finnes i kommunehelsetjenesten. Dette forarbeidet har motivert vår organisasjon til å bidra aktivt inn i etableringen av et nytt 3+3-studietilbud med en ambisjon om et framtidig integrert seksårig studieløp ved UiS. Studiet ved UiS vil være helt nytt. I utarbeidelsen av studieplanen kan det derfor tas hensyn til framtidige helsebehov, blant annet ved å legge vekt på kompetanse innenfor primærhelsetjeneste, tidlig intervensjon i de store helseutfordringene (akuttmedisin, psykisk helse, rusbruk) og samspill mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Kunnskap fra utredningsarbeid i regionen de senere årene viser at det er et stort potensial for økt ressursutnyttelse av Rogalandsregionen både hva gjelder faglige ressurser ved SUS og UiS, og involvering og bruk av praksisplasser i kommunehelsetjenesten. Gjennom tett institusjonelt samarbeid mellom SUS, kommunene og UiS er det mulig å benytte kommunene og fastlegepraksiser som opplæringsarenaer i tillegg til SUS for klinikkbasert undervisning. Det er også mulig å legge opp til en mer omfattende og relevant praksisbasert opplæring ved sykehjem, kommunale akutte døgnplasser, legevakter, miljørettet helsevern, helsestasjon og skolehelsetjeneste. 1d) Dersom din organisasjon har erfaring med nyutdannede leger fra utdanningsinstitusjoner både i utlandet og Norge, er det noen forskjeller i kompetanse mellom disse? 1e) Hvis ja, hva består forskjellen i? 1f) Grimstadutvalget fremholder at en studiemodell der teoretisk kunnskap og klinisk undervisning/praksis er integrert gjennom hele studieløpet er i tråd med internasjonale anbefalinger om medisin- og helseutdanning. Hvor viktig vurderes dette å være for utdanningen av gode leger? Når man i dag skal utvikle et nytt studietilbud, må dette bygge på oppdatert kunnskap fra forskning og praksis innenfor medisinsk utdanning og samtidig svare på utdanningsfronten. En tett integrering mellom teoretisk kunnskap og klinisk praksis er nødvendig, ikke minst fordi denne integreringen er nært koplet til undervisningsmetoder med høy grad av studentinvolvering. Læringen må sette studenten i sentrum og på samme tid være profesjonsrettet. Studentenes læring må preges av tverrprofesjonelt samarbeid, autentiske læringssituasjoner, av rike og gode tilbakemeldinger underveis og av en tydelig profesjonsfaglig teknologisk kompetanse. De samme pedagogiske og medisinsk didaktiske prinsippene bør i størst mulig grad benyttes gjennom hele studiet. Samtidig må utdanningen ta inn over seg endringer som gjelder pasientforløp, og derfor legge stor vekt på 7 samhandlingskompetanse mellom helseprofesjoner og mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. UiS-modellen ivaretar disse aspekter i utdanningen. 2. Studieplasser og gradsrettigheter (Leseanvisning: Utdanningskapasiteten fremkommer i Grimstadutvalgets anbefalinger i punkt A-D i sammendraget – for pkt 2a); jf. også side 109 nevnt foran om fordelingen av studieplasser – (2a og 2b). Dissensene fremkommer i punkt F og D i anbefalingene – 2b). 2a) Hva er synspunktene på en økning av studieplasser nasjonalt tilsvarende 80 prosent av nasjonalt behov? Vi støtter Grimstadutvalgets anbefaling om 440 nye studieplasser i Norge, men vi støtter ikke utvalgets fordeling av alle disse studieplassene. Det kommer ingen studieplasser til UiS. 2b) Bør det åpnes for at flere enn dagens fire universiteter med gradsrettigheter i medisin kan tilby utdanningen? Bør dette i tilfelle skje gjennom en hel grad eller en fellesgrad? Innledningsvis til dette punktet vil vi understreke at vi går helhjertig inn for 3+3-modellen til UiS med opptak av norske medisinstudenter som har tatt deler av medisinutdanningen i utlandet for fullføring av de siste tre årene i Stavanger og der UiS på selvstendig kjøl gis gradsrett. Vi mener at etablering av et slikt studium ved UiS verken går på bekostning av eksisterende samarbeid med UiB og SUS eller eksisterende samarbeid med UiB i primærhelsetjenesten i vår region. Argumentene for støtte til UiS sin 3+3 modell går fram av vårt svar til dette punktet i spørsmål 4a). Vi henviser derfor til dette. Vi har registrert at Grimstadutvalget er delt på midten på to vesentlige punkter i rapporten. Med referanse til forrige avsnitt støtter vi derfor den halvparten av utvalget som mener at 3+3-modeller er tjenlige, i alle fall som en midlertidig løsning i tråd med UiS sin 3+3-modell. Vi støtter også den halvparten av utvalget som mener at gradsrett kan gis til flere enn dagens fire universiteter med medisinutdanning. I dette tilfellet til UiS. Vi støtter ikke argumentasjonen til den halvparten av utvalget som frykter at en ny medisinutdanning vil ha vanskeligheter med å etablere sterke nok fagmiljøer til undervisning og forskning, samt vil bidra til å fragmentere eksisterende sårbare miljø og andre argumenter som fremkommer i stemmeforklaringer på side 82-84 i rapporten. Dette er velkjent argumentasjon fra etablerte miljøer ved enhver ny universitetsetablering og etablering av nye medisinutdanninger i Norge. Vi mener tvert imot at UiS sin utdanningsprofil vil tilføre noe nytt til medisinutdanningen i Norge, som også kan bidra til å styrke og fornye eksisterende medisinutdanninger. Vi går derfor sterkt inn for utprøving av en slik modell i Norge. I vår region har vi gode forutsetninger, vilje og evne, til samarbeid i viktige saker regionalt. I dette tilfelle til beste for kommune- og helse-Norge. Flertallsanbefalingen for samarbeid i Stavanger-regionen Som regional aktør med sterkt ønske om å bidra aktivt inn i en medisinutdanning i Stavanger, finner vi flertallsanbefalingen for samarbeid i Stavanger-regionen svært problematisk. For det første vil det skisserte trepartssamarbeidet mellom UiS, SUS og UiB i en 3+3- modell ikke gi studieplasser eller gradsrett til UiS. De 70 nye medisinstudentene som foreslås å komme til Stavanger de tre siste årene av studiet, vil fortsatt være studenter ved UiB som de er det de tre første årene av studiet i Bergen. For det andre vil ikke dette bidra til en rask oppbygging av utdanningskapasiteten i Norge og i vår region, fordi studentene skal først være i Bergen i tre år før de kommer til UiS. For det tredje vil oppbygningen og ressursene da kanaliseres til Bergen. 8 Som KD selv skriver i sin ledetekst til spørsmål nummer 3, har alle dagens fire medisinske fakulteter uttrykt at det ikke er mulig å øke antallet medisinstudenter innenfor dagens rammebetingelser. Det nevnes behov for investeringer i arealer til undervisning og en rekke andre fasiliteter, vitenskapelig og administrativt personell m.m. Da kan vi slå fast at det ikke vil være ressurser igjen til en oppbygning i vår region. Slik vi ser det, er det følgelig viktige avklaringer som må gjøres, før vi vil anbefale en samarbeidsløsning for Stavanger-regionen både hva gjelder opptakstidspunkt for UiSstudenter, ressurstilgang, gradsrettigheter og samarbeid om utvikling av et helhetlig studieprogram. UiS har en studiemodell som kan tilpasses inn i et institusjonssamarbeid om utvikling av et helhetlig integrert studieløp. Det finnes flere eksempler i utlandet der to universiteter samarbeider og der begge har gradsrett, herunder universitetene i York og Hull samt Zürich og St. Gallen. I begge tilfeller handler det om utvikling og gjennomføring av studieprogrammer i nært samarbeid mellom et universitet som har hatt et slikt studium i lang tid og et som ikke har hatt det tidligere. Vi mener KD skal merke seg argumentasjonen som halvparten av utvalget (medlemmene Braut, Emmerson og Farbu) har gitt i sin stemmeforklaring på side 84 i rapporten. De legger til grunn at selv om nye studietilbud planlegges og gjennomføres i et samarbeid mellom nye universiteter og universiteter som i dag kan tildele graden cand.med., er det ikke uten videre bare de fire som i dag har gradsrettigheter som også skal ha det i framtiden. Under forutsetning av at studieprogrammet tilfredsstiller de faglige kravene for akkreditering (se nedenfor), vil det være rimelig at det universitetet som i praksis står for gjennomføringen av undervisningen også er ansvarlig for eksamensavviklingen og gradstildelingen. Dette er samsvarende med den praksis som allment sett føres for studieprogrammene ved norske universiteter. En utvidelse av muligheten til gradstildeling vil også understøtte målene i strategien HelseOmsorg21 om spredning av forskningskompetansen og økt forskning i kommunehelsetjenesten, og bestemmelsene i § 3-8 i spesialisthelsetjenesteloven, som fastsetter at forskning er en pålagt oppgave for spesialisthelsetjenesten. Universitetene i Norge er gitt et omfattende ansvar for selv å bestemme hvilke utdanninger de vil etablere ut fra egne vurderinger av samfunnets behov på kort og lang sikt og på basis av den kompetanse og kapasitet som institusjonen besitter. Når et universitet kan dokumentere tilstrekkelig faglig kapasitet og kompetanse, og en fagfellevurdert akkreditert studieplan ligger til grunn, bør det være slike hensyn som vektlegges for om andre enn de fire eksisterende universitetene skal kunne tildele graden cand.med. Hvorvidt dette skal skje på egen hånd, eller i samarbeid med andre om en fellesgrad, burde være opp til de aktuelle universitetene selv å avgjøre. Hvis regjeringen ønsker å utvide antall studieplasser nasjonalt, bør det skje gjennom at det åpnes for at UiS får gradsrettigheter ved forskriftsendringer. Vi leser Grimstadutvalgets rapport og anbefalinger for regionen som ikke bare å handle om et trekantsamarbeid (UiS, SUS og UiB), men om et firepartssamarbeid, der den store utnyttede kompetanse som befinner seg i primærhelsetjenesten i regionen også skal inkluderes. Slik vi leser rapporten, anbefales også samarbeid med andre helseforetak enn Helse Stavanger/SUS. Det anbefales til og med samarbeid utover dagens helseregioner. Grimstadutvalget foreslår at mer praksis bør foregå i kommunehelsetjenesten. Vi mener at nærhet mellom studiecampus og ansvarlig institusjon (UiS) vil sikre en effektiv og fleksibel gjennomføring av studieprogrammet og gi de beste forutsetningene for et nært og bredt samarbeid mellom undervisningsinstitusjon og praksisfeltet. 9 For oss vil en nærhet mellom praksisfeltet og UiS utløse engasjement og ressurser som det ikke vil være mulig å få eller benytte i mer sentraliserte ordninger. Regionen er sterkt engasjert i satsingen innenfor helseområdet og i HelseCampus Stavanger på Universitetsområdet spesielt, der også nye SUS skal inn i 2023. For regionen, både blant offentlige og private aktører, handler denne saken om mer enn et medisinstudium. Hele Rogalandsregionen har behov for nye vekstområder. Oppbygning av et nytt universitetsmiljø i medisin med gradsrett til UiS vil bety økte forskningskroner, studiefinansiering, økt kompetanse, verdiskaping og muligheter for knoppskyting i regionen til beste for hele kommune- og helse-Norge. Legges nye studieplasser kun til institusjoner med etablert medisinutdanning, ser vi dette som en kanalisering både av eksisterende og nye ressurser og kompetansebygging ut av regionen og til andre deler av landet. Vi ser UiS som en motor i regionen for kunnskapsutvikling, omstilling og verdiskaping. Derfor er vi opptatt av at UiS fra nasjonalt hold gis gode betingelser for vekst og utvikling i årene framover, særlig på områder der forholdene ligger til rette for det – som medisinutdanning til UiS. 3. Premisser for økt kapasitet i norske medisinutdanninger 3a) Grimstadutvalget har samlet inn innspill fra de medisinske lærestedene om mulig kapasitetsøkning i utdanningene. Vi ber de berørte UH-institusjonene, helseforetakene og kommunene gi en vurdering av økt ressursbehov og anslag på kostnader, utover studieplassfinansiering, ved å utvide kapasiteten i medisinutdanningen, blant annet når det gjelder behov for økt kapasitet til undervisning og forskning, studentveiledning, praksis og integrerte universitetsarealer i sykehus og eventuelle andre kostnader. Vi ber om en vurdering av dette behovet både med en økning i antall studieplasser som i forslaget fra Grimstadutvalget og med nedskalering til halvparten og en tredjedel av forslaget til økning i antall studieplasser. Vi vil som praksisfelt inngå forpliktende avtaler om praksisstudier dersom en medisinutdanning ved UiS blir en realitet. Vi støtter Grimstadutvalgets anbefalinger om rammevilkår for praksisstudier som fremkommer i punktene Q-S. 3b) Hvis antall utenlandsstudenter reduseres og etterspørselen etter hospitering, arbeidsutveksling, mv., dermed blir mindre, vil det kunne frigjøre praksisplasser for studenter fra norske utdanningsinstitusjoner? Det er vanskelig å si noe spesifikt om dette i dag fordi kunnskapen om omfanget av og innholdet i slike praksisplasser er liten. Det er grunn til å tro at mange opparbeider praksis knyttet til studier i utlandet gjennom lønnet arbeid som assistent i helsetjenesten. Frigjøringseffekten vil derfor trolig være lav, selv om noe utligning vil kunne forekomme. 4. Modell med opptak av norske studenter fra utlandet 4a) Bør det etableres en modell med opptak av norske medisinstudenter som har tatt deler av medisinutdanningen i utlandet for fullføring av de siste tre årene i Stavanger? Hvorfor (ikke)? Ja, det er flere vesentlige grunner til å prioritere nye studieplasser til UiS og etablere en modell med opptak av norske medisinstudenter som har tatt deler av medisinutdanningen for fullføring av de tre siste årene i Stavanger i tråd med UiS sin 3+3-modell. UiS-modellen vil: 10 Resultere i en rask opptrapping av utdanningskapasiteten i Norge Norge vil få uteksaminert 70 nye leger årlig tre år etter opptak. Dette vil bidra til en rask opptrapping av norsk utdanningskapasitet. Legges nye studieplasser til universitetene med etablert medisinutdanning, vil kandidatene først bli uteksaminert seks år etter opptak. For staten vil det medføre lavere utgifter med UiS sin treårs-modell enn for et seksårig studieprogram. Styrke utenlandsstudentenes kompetanse Faglig sterke norske utenlandsstudenter vil få de siste tre årene av sin medisinutdanning langt mer tilpasset norske forhold og forskriftskrav. Utdanningene i utlandet er ikke nødvendigvis tilpasset nye RETHOS-krav og gir ingen kunnskap om norsk helsevesen og helsebehov. Begge disse svakhetene utlignes dersom utenlandsstudenter i medisin tar de tre siste studieårene ved UiS. Bety effektiv bruk av eksisterende faglige ressurser og kapasitet Det er viktig for Norge at eksisterende faglige ressurser blir brukt mest mulig effektivt. Ved UiS, SUS og i Rogalandsregionen er det kapasitet, kompetanse og ressurser som kan og bør brukes i en medisinutdanning ved UiS. Nærhet mellom studiecampus og ansvarlig institusjon (UiS) vil sikre en effektiv og fleksibel gjennomføring av studieprogrammet og i stor grad medvirke til et nært og bredt samarbeid mellom undervisningsinstitusjon og praksisfeltet. Dette lar seg vanskelig realisere i mer sentraliserte ordninger. Styrke medisinutdanningen nasjonalt Et medisinstudium ved UiS vil tilføre noe nytt og styrke medisinutdanningsfeltet nasjonalt. Dette er til det beste - ikke bare for pasientene og legestudentene, men også for de eksisterende medisinutdanningene, for kommune- og helse-Norge. UiS-modellen vil:  Fornye medisinutdanningen i Norge med vekt på studentsentrert læring, allmennlegeperspektivet og teknologi  Vektlegge samhandling gjennom et enda tettere samarbeid mellom spesialist- og primærhelsetjenesten under utdanningen og tverrprofesjonelt samarbeid mellom medisin og helseutdanningene ved UiS.  Medføre mer forskning på primærhelsetjenesten  Bidra til verdifulle erfaringer om styrker og svakheter i gjennomføring av et helt nytt studieprogram med sterk medvirkning fra kommune- og spesialisthelsetjenesten som kan nyttiggjøres i utviklingen av et integrert seksårig studium. 4b) Vil en slik 3+3-modell gi den ønskede legekompetansen, i tråd med behovene i norsk helsetjeneste, og i samsvar med moderne legeutdanning? Mye av forskningen innenfor medisinsk utdanning kommer fra USA og Canada. Der bygger selve medisinstudiet i stor grad på annen bachelorutdanning, og har en noe kortere varighet enn vi er vant med fra Europa. Selv om disse utdanningssystemene ikke er direkte sammenlignbare er det mulig å hevde med fremragende utdanninger i Nord-Amerika at det er mest vesentlig å sikre sterk grad av integreringen i siste halvdel av studiet. Det er mulig å bygge opp et studieprogram der man gjennom de tre siste studieårene sikrer at RETHOSkrav blir oppfylt, selv om studentene blir tatt opp med grunnlag i basal medisinsk utdanning fra ikke-integrerte studieprogrammer i utlandet. Ved å inkludere utøvende leger tett i det akademiske og medisinfaglig fellesskapet fra og med utarbeidelsen av studieplanen, og i selve gjennomføring av studiet, styrkes grunnlaget for felles forskning og en forskningsbasert utdanning. 4c) Hva er synspunktene på eventuell varighet for en slik ordning? 11 Varigheten av en slik ordning kan begrenses til den tiden man behøver for å utvide kapasiteten av leger utdannet i Norge og bygge opp full kapasitet og kompetanse ved UiS. Det vil delvis være avhengig av hvilke ressurser institusjonen eventuelt får tilgang til. Ordningen må prøves ut, og et kunnskapsgrunnlag etableres, før det går an å gi noen kvalifiserte vurderinger om varighet. Skulle følgeforskning eller en grundig evaluering av ordningen vise til positive resultater, må dette legges til grunn for fremtidige vurderinger.