Forsiden

Høringssvar fra Diku - Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning

Dato: 15.02.2020

Diku takker for muligheten til å levere innspill til Grimstadutvalgets utredning om studieplasser i medisin. Diku er positiv til målsettingen som ligger til grunn for utredningen om å øke antall studieplasser innenfor medisin i Norge.

Vi vil i det følgende svare på de spørsmålene i høringsnotatet som er mest relevante for Diku ut fra vårt internasjonaliseringmandat, 1a og 1 b. Deretter kommenterer vi noen av anbefalingene til utvalget under punkt 5, Andre innspill.

1a) Hvilke fordeler er det ved at om lag 50 prosent av medisinstudentene utdannes i utlandet?

Internasjonalisering er en viktig målsetting for norsk utdanning og kan gi viktige kvalitetsløft, også for helseutdanningene. Endringer i den demografiske befolkningssammensetningen og økende globalisering tydeliggjør behovet for å sikre norsk helsetjeneste bred internasjonal kompetanse. Utenlandsstudier kan, når forutsetningene er til stede, gi norske medisinstudenter slik kompetanse.

Diku vurderer imidlertid den internasjonale merverdien av dagens medisinske gradsstudier i utlandet som moderat. Selv om utdanningen foregår på et annet språk (fortrinnsvis engelsk) og i et annet land, gjør den geografiske konsentrasjonen av norske medisinstudenter på få land og institusjoner at merverdien av de internasjonale studieoppholdene begrenses. Egne studieopplegg for de internasjonale studentene gjør videre at de store kohortene av norske medisinstudenter går samlet, framfor å innlemmes i et akademisk og sosialt miljø med vertslandets studenter. I sum gjør dette at det perspektivmangfoldet studentene sitter igjen med etter studieoppholdet er nokså begrenset.

Det store tilbudet av engelskspråklige undervisningsprogram og studieplasser i Sentral-Europa bidrar til å gjøre medisinstudier tilgjengelig for flere nordmenn. De utenlandske lærestedene benytter gjerne andre opptakskriterier enn de norske (et mer begrenset karaktergrunnlag, opptaksprøver, personlig intervju, etc.) eller opererer med lavere inntakskrav. Dette kan medvirke til at den norske legestanden får en mer mangfoldig sosial bakgrunn, og at enkelte studenter kommer i gang med profesjonsutdanningen sin tidligere i utdanningsløpet enn om de skulle tatt opp fag og samlet poeng for å komme inn i Norge. Dette bildet kan endre seg om man øker tilgangen på medisinutdanning i Norge. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til hvor mange av dagens utenlandsstudenter som ville fått studieplass i Norge med utvalgets forslag til økning i antallet studieplasser, noe vi kommer tilbake til i siste del av dette høringssvaret.

1b) Hvilke ulemper er det ved at om lag 50 prosent av medisinstudentene utdannes i utlandet?

De norske helgradsstudentene i utlandet har ingen institusjonell tilknytning til dagens fire gradsgivende medisinutdanninger i Norge. Dermed er dette internasjonalisering som i liten grad bidrar til institusjonelle relasjoner mellom norske og utenlandske fagmiljø.

I en studie fra 2016 fant SIU (nå Diku) at de norske medisinstudentene i utlandet legger lite vekt på høy utdanningskvalitet når de velger studiedestinasjon, men velger utdanning som tilfredsstiller gitte minstestandarder og som gir rett til yrkesutøvelse i Norge (Birkeland et al. (2016): «Til hvilken pris. Om norske gradsstudenter i utlandet.» SIU-rapport 01/2016). Selv om medisinutdanningene i Europa generelt er av god kvalitet, kan kvalitetshensyn med fordel tillegges mer vekt når norske medisinstudenter skal studere i utlandet. En måte å sikre dette på er gjennom institusjonelt samarbeid i de norske medisinutdanningene. Gjennom avtaler og godkjenningsordninger av utveksling og andre internasjonaliseringstiltak, vil de norske medisinutdanningene kunne ha større grad av kontroll med studentenes valg av vertsinstitusjon og oppnådd læringsutbytte, enn hva tilfellet er når norske helgradsstudenter reiser ut på egen hånd.

De norske medisinstudentene utenlands er i liten grad motivert av lysten til å oppleve en annen akademisk kultur, ta del i et internasjonalt studiemiljø, eller å få bedre utdanning enn hjemme. Når mobiliteten heller ikke gagner de norske fagmiljøene, kan dette sies å være en suboptimal form for internasjonalisering. Diku støtter derfor målsettingen om å øke antall studieplasser innenfor medisin i Norge.

For at en eventuell kapasitetsøkning for medisinstudiet i Norge ikke skal bli ensbetydende med en betydelig nedgang i internasjonaliseringen i medisinutdanningen, slik utvalget er opptatt av (s. 44), er det imidlertid viktig at de norske medisinutdanningene viderefører og trapper opp pågående arbeid med internasjonale studieopphold, praksismobilitet, ansattmobilitet og internasjonalt semester innenfor rammen av helhetlige studieprogram. En slik opptrapping bør foregå parallelt med innfasing av nye studieplasser i Norge.

5. Andre innspill til høringen

Utvalget anbefaler at Lånekassens økonomiske støtte til medisinutdanning i utlandet reduseres, og at dette skjer parallelt med den foreslåtte økningen av studiekapasiteten i Norge (anbefaling M). Formålet med dette er å oppnå balanse mellom tilbud og etterspørsel av leger i norsk helsetjeneste.

Diku vurderer behovet for en slik reduksjon i studiestøtten som mangelfullt utredet og mener at utvalget her baserer seg på hypoteser. I analysen Oslo Economics (OE) har utført for utvalget, legges det til grunn at en dobling av antall studieplasser i medisin i Norge vil gi en halvering av antall utenlandsstudenter. OE er imidlertid tydelig på at dette er en «svært usikker forutsetning» (s. 41, vedlegg 7) og at studentmassen i utlandet kan tenkes å bli både større og mindre enn dette (s. 18, op. cit.). Usikkerheten er så stor at OE har valgt å gjøre følsomhetsanalyser på hele spennet mellom 0 og 100 prosent reduksjon i norske utenlandsstudenter.

Motsatt antar utvalget at flere studieplasser hjemme kan medføre økt interesse for å studere medisin i utlandet, men uten at dette er begrunnet eller forklart (s. 104 i utvalgets rapport). Antakelsen står i motstrid til utredningen fra OE, hvor det heter: «Det er ikke sannsynlig at tiltaket vil gi impulser til studenter som i nullalternativet ikke velger å studere medisin i utlandet, slik at disse etter at tiltaket er gjennomført likevel velger å studere medisin i utlandet» (s. 19, vedlegg 7).

I hvilken grad overutdanning av norske leger i utlandet vil bli et problem hvis antallet studieplasser hjemme økes, står derfor ubesvart. Det vil være uheldig å innføre begrensninger på studiestøtten uten et bedre beslutningsgrunnlag. Forslaget om å redusere studiestøtten ut fra et antatt behov i arbeidsmarkedet bryter ellers med dagens regler for utdanningsstøtte. Å basere tildeling av studiestøtte på usikre framskrivinger av helsetjenestens behov kan gi uønskede konsekvenser. Diku støtter derfor ikke utvalgets anbefaling M.

Utvalget anbefaler også at det utredes en ordning der fem til ti prosent av behovet for studieplasser i medisin dekkes gjennom finansiering fra Lånekassen ved nærmere definerte studiesteder i utlandet (anbefaling N).

Diku deler utvalgets oppfatning av at det vil være ønskelig å legge til rette for at norske studenter kan ta medisinutdanning i utlandet også i framtiden. Det er imidlertid uklart hvorfor utvalget foreslår denne prosentsatsen, når utvalget samtidig tar høyde for at inntil 20 prosent av de norske medisinstudentene kan ta hele utdanningen sin i utlandet (s. 31 i utvalgets rapport).

Diku ser derimot at det kan være gode argumenter for å innrette det statlige virkemiddelapparatet slik at man oppnår bedre styring med hvor medisinstudentene i utlandet studerer. Regelverket for studiestøtte kan innrettes for å sikre større geografisk spredning og faglig kvalitetskontroll med norske medisinstudier i utlandet, og derigjennom stimulere til økte internasjonaliseringsgevinster av utenlandsoppholdene (jf. våre kommentarer til høringsnotatet 1 a og b).

Utvalget peker her på arbeidsgruppen nedsatt av KD som ser på hvordan nordmenn som planlegger å studere i utlandet kan få bedre informasjon om kvalitet i utdanningene. Utvalget mener det kan være relevant å se utvalgets anbefaling i relasjon til det som leveres fra denne arbeidsgruppen. Diku leder arbeidet i denne gruppen og vil gjerne påpeke at gruppen har et annet mandat og kompetansesammensetting enn det vil være behov for ved en nærmere utvelgelse av medisinutdanninger i utlandet i henhold til utvalgets anbefaling.