Høringssvar fra Akademiet for yngre forskere

Akademiet for yngre forskere (AYF) takker for anledningen til å ta del i Kunnskapsdepartementet sin høring om utkast til strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling.

Strategiutkastet peker på mange utfordringer for yngre forskere i UH-sektoren. AYF er enig i utfordringen som skisseres innledningsvis om at for mange yngre forskere i Norge går for lenge i midlertidige stillinger uten reelle muligheter for fast stilling i akademia, og uten å orientere seg mot karrieremuligheter i andre sektorer. Vi ser det som positivt at strategien peker på at en grunn til at det er så få norske søkere til stipendiat- og postdoktorstillingene kan henge sammen med usikre arbeidsutsikter, lange perioder med midlertidighet og lite konkurransedyktig lønn sammenliknet med arbeidslivet generelt, og at det er et stort behov for å bedre arbeidsbetingelsene.

Strategien fokuserer særlig på karriereutviklingen til postdoktorene, som kan få et stort løft dersom strategien følges opp fra institusjonenes side. Vi støtter strategiens intensjon om å legge til rette for forskriftsendringer som vil tydeliggjøre kravet til karriereveiledning for ansatte i stipendiat- og postdoktorstillinger, og at Kunnskapsdepartmentet vil sette i gang et prosjekt for å utvikle et rammeverk for karriereveiledning for ansatte i rekrutteringsstillinger. Videre er det bra at det presiseres at det er et arbeidsgiver- og lederansvar å sørge for gode vilkår for de ansatte i sektoren. AYF vil legge til at dette bør inn som et eget punkt i lederutdanningen ved institusjonene.

Postdoktorstillingen

AYF støtter strategiens fokus på at “Postdoktorstillingen skal fortsatt være en viderekvalifiseringsstilling som i all hovedsak rettes inn mot kompetansen som kreves i førstestillinger ved universitetene og høyskolene.”

Vi merker oss at strategiutkastet spesifiserer at “postdoktorperioden skal være på 3-4 år”. AYF mener den bør være på fire år for å kunne innebære en realistisk mulighet til å kvalifisere seg til førstestillinger ved universitetene og høyskolene. Vi foreslår at tre år av postdoktorperioden øremerkes til FoU-virksomhet, med hovedvekt på selvstendig forskning. FoU-komponenten skal også inneholde utvikling av ferdigheter innen prosjektledelse og forskningsadministrasjon. Videre foreslår vi at ett år av perioden avsettes til utvikling av undervisnings- og veiledningskompetanse.

AYF støtter Kunnskapsdepartementets vurdering om ikke å gå videre med Aune-utvalgets forslag om at det kun skal være adgang til å gi ansettelse for én periode som postdoktor i Norge, særlig fordi dette kan ha den utilsiktede virkningen at postdoktorer fra norske institusjoner utkonkurreres av postdoktorer med flere perioder fra utlandet bak seg når de søker faste stillinger.

Vi støtter dessuten formuleringen om at det skal legges til rette for at postdoktoren har et opphold utenfor egen institusjon (tekstboks på side 15), fremfor en ordlyd som legger opp til at utenlandsopphold er noe kandidatene bør ha. AYF mener det må legges vekt på også andre former for internasjonalt samarbeid ut over utenlandsopphold.

I høringsutkastet fremgår det at innstegstillingen tenkes som et allment alternativ til postdoktorstillingen (s. 16). Det virker imidlertid som om det ikke er noen klare tanker om hvordan denne stillingen skal brukes videre. Vi vil oppfordre Departementet til å presisere hvordan de ser for seg forholdet mellom innsteg- og postdoktorstillinger mer konkret. Hva skal være de ulike tilsettingskriterieriene for disse stillinger? Skal de brukes som tilsvarende stillinger? Kan kandidater gå rett fra avlagt doktorgrad til innstegsstilling, og vil kandidater som tidligere har hatt en postdoktorstilling være ekskludert fra denne ordningen?

Eksterne finansiørers virkemidler rettet mot karriereutvikling for unge forskere

AYF er svært glad for strategiens punkt om eksterne finansiørers virkemidler rettet mot karriereutvikling for unge forskere (for eksempel NFRs utenlandsstipend for ansatte i rekrutteringsstillinger, mobilitetsstipend og forskerprosjekt for unge talenter; ERC Starting Grant og Individual/Postdoctoral Fellowships gjennom Marie Skłodowska-Curie Actions), der det presiseres at muligheten til å søke slike midler er avgjørende for unge forskeres videre karriere, og at unge forskere ansatt ved norske høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner skal ha mulighet til å søke på ordningene der de oppfyller kriteriene. Dette er et svært viktig punkt, da vi dessverre ser eksempler der institusjoner legger begrensninger på hvem som får søke eksternfinansiering. Dette er uheldig for karriereutviklingen til den enkelte postdoktor eller forsker som rammes av en slik begrensning. Men det legger også begrensninger på utviklingen av sterke fagmiljøer. Det er vanskelig å se hvordan man skal kunne bygge faglig sterke og banebrytende forskningsmiljøer dersom en stor gruppe ansatte verken får lov til å søke midler til videre forskning, eller skrives inn med navn i større fellesprosjekter.

Forskerstillingen

Det er en påfallende mangel ved strategiutkastet at det knapt nevner forskerstillingen, som burde være midt i målgruppen for en slik strategi. Dette er en ansattgruppe som ofte er fast ansatt på papiret, men i praksis er midlertidige, fordi de er avhengige av ekstern finansiering for å beholde arbeidskontrakten. Slik sett står de overfor samme type utfordringer som andre i midlertidige ansettelsesforhold. I vår nylig publiserte rapport om hvordan koronapandemien har påvirket yngre forskere i Norge (AYF, 2021) finner vi at hele 53 % av yngre forskere i forskerstillinger fikk mindre tid til forskning under den første nedstengningsperioden – og vi har ingen grunn til å tro at de har fått noe mer forskningstid med flere runder nedstengning og påfølgende hjemmeskole/barnehage. Vi registrerer at det er lite oppmerksomhet rundt denne ansattgruppen, for eksempel har det ikke vært noen diskusjoner om mulige kontraktsforlengelser for denne gruppen. De mottar også ofte lite støtte til karriereutvikling fra egen institusjon.

Realiteten er at mange postdoktorer etter endt periode går over i (midlertidige eller «faste») forskerstillinger, noe som vil få økt utbredelse med en rendyrking og innstramming av postdoktorstillingen slik strategien foreslår. Dette gjelder blant annet ledere for prosjekter med finansiering fra Forskningsrådets Unge forskertalenter og ERC Starting Grant. For denne gruppen vil et åpenbart karrieremål være faste, kombinerte stillinger. I forskerstillinger er imidlertid tilgangen til kvalifiseringsoppgaver utover den rene forskningen sterkt begrenset. For eksempel: Ved Universitetet i Oslo er gjeldende praksis at ansatte i forskerstillinger ikke får anledning til å undervise eller veilede studenter, selv om det ikke er noe i forskriften eller regelverket for ansettelse i forskerstillinger som er til hinder for dette. AYF mener det er viktig at det også innenfor stillingskategorien «forsker» legges til rette for en karrierevei mot faste kombinerte stillinger med mulighet til å opparbeide seg undervisningskompetanse i tillegg til å forske og publisere. Vi mener også at det er et paradoks at ansatte i postdoktorstillinger og midlertidige forskerstillinger i praksis ofte har de samme oppgavene og karrieremålene, men i teorien skal kvalifisere til ulike løp.

Vi ser det som positivt at Departementet vil foreta en helhetlig gjennomgang og revisjon av de tre forskriftene om ansettelse, og utvikle en veileder om fortolkningen av forskrifter og juridiske vurderinger av stillingsvern, da det finnes mange eksempler på at forskriftene tolkes på ulike måter ved institusjonene. Ut ifra de problemene vi skisserer ovenfor, bør dessuten forskerstillingen inkluderes i Forskrift om ansettelsesvilkår for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat, og slik sikre denne ansattgruppen like rettigheter etter § 2-3.Permisjoner og forlengelse av ansettelsesperioden.

Insentiver til bruk av midlertidige rekrutteringsstillinger

Videre er det viktig å se karriereutvikling for yngre forskere i sammenheng med fordeling av forskningsmidler og insentiver i finansieringsordninger. For eksempel er det vanskelig å se bort fra at bruken av kvalifiseringsstillinger som stipendiater og postdoktorer i stor grad påvirkes av at veiledning av disse er meritterende og at forskningsmidler forfordeles prosjekter der slike stillinger lønnes. Dersom doktorgradsutdanningen skal dimensjoneres godt og hensiktsmessig er det dermed viktig at prosjekter kan finansieres uten slike stillinger og uten at det vektlegges veiledningserfaring hos prosjektleder.

Er karriereveiledning tilstrekkelig for å beholde talenter?

Avslutningsvis vil vi komme med en mer overordnet refleksjon: Vi er usikre på om tiltak som karriereveiledning og strategisk karrierebygging er tilstrekkelig for å beholde et mangfold av talentfulle forskere i akademia. I vår rapport Når usikkerheten rår (AYF, 2016) oppga bare halvparten av yngre forskere at de ville anbefale en akademisk karriere til andre, og at mange talenter heller velger sektorer preget av mer stabilitet og bedre lønns- og arbeidsforhold. Vi mener det må være mulig for unge forskere å ha en god karriere og samtidig stabile og gode arbeidsbetingelser (for eksempel i form av en mer normal arbeidstid). Dette krever politiske så vel som strukturelle endringer i akademia, flere fortellinger om at gode arbeidsforhold er mulig i denne sektoren, og ikke minst språkbruk – for eksempel hvordan det snakkes om konkurranse i forskning.