Høringssvar fra Jan Kristian Hognestad

Høringsuttalelse Særfinansiering av utsatte humaniorafag

Undertegnede er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger og øsker å levere denne høringsuttalelsen med henvisning til pressemelding 254-19 fra Kunnskapsdepartementet. Jeg vil gjerne presisere at dette er en personlig uttalelse fra meg, så jeg uttaler meg ikke på vegne av UiS. Det vises ellers til en fyldig uttalelse om forskningsfeltet talekommunikasjon og undervisningsfaget fonetikk fra Kolbjørn Slethei, som jeg i sin helhet slutter meg til. Nedenstående kan ses på som et supplement til det som framkommer i Sletheis uttalelse.

Fra én side sett faller emnet for denne uttalelsen litt på siden av høringens intensjoner. Det å tale fonetikkfagets sak er ikke å forsvare et utsatt fag, men faktisk å foreslå et allerede avviklet fag gjenopprettet. Denne uttalelsen er et innlegg for å oppnå et slikt resultat, og jeg velger i hovedsak å la min argumentasjon være sentrert rundt forhold som er særegne for et lite (og i framtida muligens utsatt) språksamfunn som det norske.

Ikke desto mindre kan man med tyngde selvsagt også argumentere for viktigheten av å sikre at norske forskere kan finne sin naturlige plass på det store internasjonale fagfeltet som allmenn fonetikk representerer. Det må unektelig framstå som et paradoks at et såpass språkbevisst land som Norge i liten grad kan gjøre seg gjeldende på dette feltet, rett og slett fordi vi ikke lenger utdanner fagfolk på området her til lands.

Likevel vil jeg her primært konsentrere meg om de behovene vi kan konstatere i vårt eget land, relatert til vårt eget språk. Det er selvsagt avgjørende at det norske språksamfunnet sørger for å utdanne fagfolk til å overvåke språksituasjonen i landet, vedlikeholde og utvide kunnskapsbasen om norsk språk og bidra med premisser og råd i samband med språkrøkt og språkplanlegging. Et sentralt spørsmål blir da om de behovene som ligger her, fullgodt kan ivaretas av den tradisjonelle nordistikken, altså fagfeltet nordisk språkvitenskap (som jeg selv representerer), eller om det er påkrevd også å kunne søke støtte i spesialdisipliner som fonetikk. Jeg mener det siste er tilfellet.

I denne sammenhengen er det fristende å bruke meg selv som eksempel. På mitt fagfelt har jeg språkets mikronivå, fonetikk og fonologi, som spesialområde. Av den grunn har jeg fra tid til annen deltatt på faglige arenaer som primært samler fonetikere. Et eksempel kan være BAAP, British Association of Academic Phoneticians. Når jeg befinner meg i slike faglige sammenhenger, blir det hver gang klart for meg hvor nyttig og nødvendig det å kunne konsultere fagfonetikere i mitt eget forskningsarbeid, der moderne norsk talespråk spiller hovedrollen. Denne nytteverdien blir desto større dersom disse fagfolkene er utdannet i Norge og innehar ekspertise på nettopp norsk fonetikk. Jeg vil særlig nevne tre felt der behovet for fonetisk fagkunnskap faktisk aldri har vært større i Norge enn nettopp i vår tid:

1. Språkendringsprosesser i norske talemål i dag.

Mobiliteten i dagens norske samfunn og den betydelige graden av språk- og (ikke minst) dialektkontakt som preger enhver nordmanns liv, har bidratt til at norske dialekter er inne i omfattende (og framfor alt raske) endringsprosesser. Disse endringene skjer i alle deler av språkstrukturen, men mange språkforskere vil si at mens endringer i syntaks, altså setningsstruktur, går relativt seint og tar lang tid, skjer endringer i fonologien, altså lydsiden av språket, ofte raskt. Derfor er det neppe tilfeldig at nettopp lydendringer i dag ofte blir lagt merke til og kommentert også av folk uten språkfaglig bakgrunn. Her ligger det følgelig både åpenbare forskningsoppgaver og formidlingsoppgaver.

1. Norsk som andrespråk.

Det kan hevdes at uttalespørsmål egentlig alltid har vært underkommunisert i norsk akademia. Dette kan ha sammenheng med den århundrelange tradisjonen med å ikke normere norsk talespråk og knapt nok anerkjenne at talespråklige normer fins. Framveksten av fagfeltet norsk som andrespråk har endret dette, i den forstand at uttalespørsmål, og dermed fonetiske forhold, nødvendigvis må settes på dagsorden i det multispråklige Norge. Og her er slett det ikke bare snakk om norsk fonetikk, men om konsekvensene for praktisk språkbruk når to lydsystemer, det taleren har med seg fra sitt morsmål og det norske systemet, utsettes for kognitive møter i innlæringen av det nye språket. Her er det særlig instruktivt å se på voksne innvandrere til Norge. Altfor ofte opplever vi at de både utvikler et godt og funksjonelt ordforråd og en bra grammatikk på ord- og setningsplan, men der lydsiden av språket «henger igjen». Dette skaper inntrykk av at den totale språkbeherskelsen er langt dårligere enn den i realiteten er. Svikten på språkets mikroplan underkommuniserer de faktiske språkferdighetene, og vedkommende taleres norsk blir simpelthen klassifisert som «gebrokken». Dette kan ha helt konkrete konsekvenser ved ansettelser i arbeidslivet, og det kan også ha åpenbare følger for integreringsprosesser i det norske samfunnet.

1. Undervisning i fremmedspråk i norsk skole.

For en generasjon siden var fremmedspråk i skolen synonymt med engelsk, tysk og fransk. I dag er nivået i engelsk skyhøyt i forhold til tidligere, mens en rekke andre språk har gått i konkurranse med tysk og fransk som valgbare fremmedspråk i skolen. Også dette tematiserer uttalespørsmål og fordrer en nasjonal kunnskapsbase i fonetikk. Også her møtes selvsagt ulike lydsystemer kognitivt, men da med det norske systemet som den medbrakte morsmålsbagasjen og fremmedspråkenes lydsystemer som læringsmål.

Disse tre feltene, der det vi kan kalle anvendt fonetikk står i sentrum, skaper spennende utfordringer for lærere på alle nivåer i utdanningssystemet. Som lærerutdanner ser jeg viktigheten av at det fins forskningsbasert kunnskap som lærerutdanning kan bygge på, en innsikt som egentlig burde være ganske innlysende. Dersom i det minste ett norsk lærested utdannet fonetikere, ville en slik forskningsbase kunne etableres og videreføres der, og utdannede fonetikere kunne arbeide ved de ulike institusjonene som utdanner språklærere, hvilket selvsagt vil si så godt som samtlige universiteter og høgskoler i landet.

Dette er mitt anliggende sett fra mitt personlige perspektiv, men i tillegg kommer selvsagt de momentene som gjøres grundig rede for i Kolbjørn Sletheis uttalelse. I kjølvannet av det jeg framholder i denne høringsuttalelsen, er det også for meg naturlig å nevne behovet for kompetanse i fonetikk for de som skal utdanne logopeder, og i neste omgang selvsagt slik kompetanse hos logopedene selv. I historisk perspektiv er det lett å se at norsk logopedutdanning i overveiende grad har vært en spesialpedagogisk disiplin, og har i langt mindre grad vært styrt av krav til lingvistisk kompetanse. Når man tenker på arbeidsfeltet til en logoped, blir den beskjedne fonetiske skoleringen som tradisjonelt har ligget i profesjonens grunnutdanning, egentlig litt av et paradoks. I dag er det økende bevissthet rundt logopeders lingvistiske skolering, og det å styrke fonetikk som forsknings- og studiefag ville være et av de beste tiltakene man kan tenke seg for å sikre og styrke det faglige nivået. Slik sett ville det være naturlig å legge et gjenopprettet studietilbud på mastergradsnivå i fonetikk til en institusjon som også tilbyr logopedutdanning.

Vennlig hilsen

Jan Kristian Hognestad

Professor i nordisk språkvitenskap

Institutt for kultur- og språkvitenskap, UiS

Telefon 51 83 10 15 / 900 86 381