Høringssvar fra Ingrid C. Nordli

Dato: 07.02.2020

Fonetikk er et utsatt humaniorafag, men er ikke inkludert i ekspertgruppens rapport om Særfinansiering av utsatte humaniorafag. Det er uforståelig, og vitner om en ufullstendig vurdering av hvilke fag som faktisk ér utsatte humaniorafag. I dette høringssvaret belyses hvorfor fagdisiplinen fonetikk bør regnes som et utsatt humaniorafag, og derfor bør inkluderes i tildeling av særfinansiering, og hvorfor fonetikk samfunnsmessig er viktig og er et nasjonalt ansvar å ivareta. Avslutningsvis presenteres kort et samarbeidsforslag til hvordan fagdisiplinen fonetikk kan opprettholdes og videreutvikles på universitetsnivå i Norge.

For få år siden inngikk fonetikk i emneporteføljen til nesten alle landets universiteter, mens disiplinens siste skanse ved NTNU er nå bestemt lagt ned. Det oppfyller første krav av tre hva gjelder å kvalifisere til å regnes som et utsatt humaniorafag. Krav to oppfylles ved at fonetikk er et tilbud på mastergradsnivå (NTNU). Rapportens tredje krav, at faget fyller ett eller flere samfunnsbehov slik de er presisert i rapportens kapittel 2, er oppfylt ved at fonetikk inngår i den humanistiske kompetansen og forskningsinfrastrukturen universitetsnivået bør ha. Samfunnsbehovet kan knyttes til fagets egenart, kryssfaglighet, historie, undervisning, forskning, språklig mangfold, anvendelse, gradsnivå og nasjonalt ansvar.

Fagets egenart. Fonetikk er språklydlære, læren om språklydenes fysiske og fysiologiske egenskaper, og er en del av lingvistikken, eller språkvitenskapen. Tradisjonelt deles fonetikk inn i artikulatorisk (uttale, taleproduksjon), akustisk (språklydenes fysiske egenskaper) og auditiv (hvordan lydbølger oppfattes med hørselen) fonetikk. Disse tre delene ligger i bunnen for annen lingvistisk kunnskap og inngår i fonetiske analyser av taleproduksjon. En fonetisk analyse er å regne som fundamentet i en språklig analyse, og kan gi informasjon som ellers ikke så lett lar seg fange opp. Det kan for eksempel handle om analyse av barns tale, talen til personer med norsk som andrespråk, eller talen til personer med språkproduksjonsvansker.

En fonetiker (en profesjonsbetegnelse brukt etter gjennomført mastergrad) vil være en spesialist i språklydlære. En spesialist med språklydlære, som er dybdekunnskap i den lydlige greinen på språkvitenskapens tre. Samfunnet har behov for noen slike spesialister.

Kryssfaglig. Kunnskap om grunnleggenede fonetiske elementer som blant annet er knyttet til taleproduksjon, taleutvikling, avvikende tale, patologisk tale og talesyntetisering, dekkes av fagdisiplinen fonetikk i samarbeid med fagområder som anatomi, fysiologi, areodynamikk, akustikk, psykologi og sang. Samfunnsmessig er det svært viktig at grunnleggende dybdekunnskap om taleproduksjon ivaretas i tverrfaglige samarbeid, for at vi som samfunn på en forsvarlig måte skal bemøte utfordringer knyttet til ulike problemstillinger innen logopedi (språk-, tale-, stemme- og kommunikasjonsvansker), audiopedagogikk, språktutvikling, språkundervisning, anvendt språkvitenskap, språk- og kommunikasjonsteknologi og språklig mangfold.

Historie. Historisk sett er fonetikk blant de eldste språklige fagdisiplinene, og den første avhandlingen innen displinen kom omkring år 1150 og var en fremstilling av det norrøne lydverket. Fagets lange historie har frambrakt dybdekunnskap om hvordan vi mennesker kan og ikke kan kommunisere ved hjelp av egenprodusert lyd, og hvordan språks lydlige faktorer over tid har utviklet og endret seg gjennom bruk. Å følge med på og dokumentere taleendringer ved språkbruk og ved utvikling av ny og videreutvikling av eksisterende digital kommunikasjonsteknologi hvor tale er inkludert, krever dybdekunnskap i fonetikk og ferdigheter i fonetisk analyse. Faglig sett vil dybdekunnksp om fonetikk være nødvendig så lenge mennesker kommuniserer ved hjelp av talespråk og er i utvikling og endring.

Undervisning og forskning. I og med at fonetikk er en del av språkvitenskapen så har faget også en plass i alle språkfag, som norsk, tysk, engelsk osv. I språkfag ved universitetet inngår imidlertid tradisjonelt sett bare deler av fonetikkdisplinen. Oftest handler det om bruk av fonetiske faktorer når det undervises i uttale av utvalgte språklyder (artikulatorisk fonetikk) og hvordan disse oppfattes (auditiv fonetikk). Hvordan språklyder manifesterer seg og hvordan de brukes og utvikles over tid vil ikke ivaretas av språkfagene, men av fagdisiplinen fonetikk. Ei heller vil FoU-arbeid med mål om å videreutvikle kunnskap om grunnleggenede fonetiske faktorer som er nødvendige for utvikling av digital kommunikasjonsteknologi, dekkes av andre fagområder enn fonetikk.

Språklig mangfold er på mange måter en stor samfunnsutfordring ved at hver av oss forstår og kan bruke bare ett, eller i beste fall noen få, språk. I alle sammenhenger hvor språkforståelse og språkkunnskap er viktig og hvor språk skal læres og brukes, som på skolen, ved universitetet, på en arbeidsplass, blant kolleger, venner, naboer, osv., står tale og uttale (fonetikk) i sentrum. Fonetisk kunnskap er en kjernekompetanse som er nødvendig for å bemøte samfunnsbehovet for god kommunikasjon i håndtering av språklig mangfold.

Anvendelse. I likhet med at fonetikk krysses med andre fagområder, så inngår det også i den samfunnsmessige tradisjonen med å følge med på hvordan norsk, samisk og andre språk i Norge utvikler seg over tid. Historien viser at språk i bruk endres, muntlig som skriftlig, og fonetisk sett er det også viktig å følge med på hva som skjer når språk, folk og kulturer møtes og nye praksiser oppstår. For å følge med på språklydsutvikling i Norge, vil det være det norske fonetikkmiljøet som har interesse i og er innrettet på å dokumentere og utvikle kunnskap om fonetikk i utvikling.

En viktig faktor å trekke fram i det anvendte perspektivet er fenomenet lytting. Lytting er en av fire språklige perspektiver (lese, skrive, tale og lytte), men er det eneste av de fire som ikke regnes som en egen disiplin. Ikke desto mindre er evnen til å lytte sentral i alle samfunnsfunksjoner. Undervisningsfaget fonetikk er en av få fagdisipliner som har fokus på lytting som en prosess som må læres. Det betyr at studenter trenes i å lytte, og at det ikke tas for gitt at dette er noe alle automatisk kan. For eksempel så deles språklyder opp i mindre deler eller egenskaper, og disse må man trenes i å lytte seg fram til for å kunne forstå, gjenkjenne og skille fra hverandre.

Gradsnivå. Fonetikk kan regnes som et småfag basert på at fonetikk-studiet i dag (NTNU) har få studenter. I en viss skala er faget likevel viktig å opprettholde i fagporteføljen på universitetsnivå, fordi det er viktig for samfunnet. Fagdisiplinen bør derfor opprettholdes og videreutvikles, og det må være mulig å utdanne seg til forsker i fonetikk, nettopp for å bemøte samfunnsbehovet. Det betyr at faget bør opprettholdes som bachelor- og masterutdanning og utvides til PhD-utdanning. Dette utdanningsløpet kan gjennomføres i regi av et nasjonalt samarbeid.

Nyskapning: nasjonalt samarbeid om fagdisiplinen fonetikk. Momenter for rammen til nasjonalt samarbeid om fonetikk kan tenkes å være:

  • Hensikt: Opprettholde og videreutvikle fagdisiplinen fonetikk når det gjelder utdanning, forskning og utvikling. Samarbeidet kan etableres som et prøveprosjekt over en begrenset tidsperiode.
  • Gradsnivå: Bachelor-, master- og PhD-utdanning.
  • Ressurser: Ressursen knyttet til hvert universitet og hver deltaker vil kunne bestå av særfinansiering på grunnlag av at fonetikk er et utsatt humaniorafag og bidrag fra det enkelte universitet som deltar. Størrelsen på hvert universitets samlede bidrag (økonomisk, praktisk, antall fagpersoner) og rollen deltakerne skal ha, må avtales tydelig. Gruppen bør gis et mandat som gjør dem til én enhet.
  • Faglig bidrag: Hvordan samarbeidet kan fungere og hvem som skal ha ansvar for hva, vil måtte basere seg på gruppemedlemmenes faglige kompetanse, ferdigheter og ønsker. Hvert medlemsuniversitet vil måtte bidra med X antall fagpersoner.
  • Undervisning: Administrativt ansvar bør ligge hos NTNU, slik som i dag, mens planlegging og utførelse av utdanning/undervisning gjennomføres innen den nasjonale samarbeidsgruppen. Det betyr blant annet at fagpersoner må kunne reise for å undervise, og/eller bruke Skype.
  • Forskning: Samarbeidsgruppen bør etableres som en forskningsgruppe hvor nasjonale retningslinjer for gruppesammensetning og FoU-arbeid følges.

Avsluttende kommentar.

I teksten er det trukket fram hvorfor fagdisiplinen fonetikk bør opprettholdes og styrkes på universitetsnivå i et nasjonalt perspektiv, og derfor bør tildeles status som utsatt humaniorafag og tildeles særfinansiering.

At faget fonetikk er bestemt lagt ned som egen disiplin på universitetsnivå i Norge, gjør det bortimot umulig å gjennomføre grunnleggende undervisning og grunnforskning i faget. Det vil føre til begrenset videreutvikling av kunnskap innen disiplinen og om fonetiske elementer som forandres gjennom bruk. Om studentkvantiteten er lav, bør Norge likvevel satse på høy nasjonal kvalitet på fonetiske arbeid. Vi grenger ikke mange, men vi trenger noen få, gode fonetikere. Det kan vi få til, i et nasjonalt samarbeid hvor kvalitet og ikke bare tellekanter gjelder.

Styrkingen av fagdisiplinen fonetikk og etablering av en nasjonal samarbeidsgruppe, bør skje under forutsetning av at universitetene innehar endringsevne til å se fonetikk i et fremtidslys som bygger på samfunnets behov. I den nasjonale samarbeidsmodellen er det sentralt at fagdisiplinen fonetikk opprettholdes ved NTNU, og at landets øvrige universiteter gjennom samarbeid knyttes til denne fagdisiplinen når det gjelder undervisning, forskning og utvikling. Vi er flere fonetikere i det ganske land som ønsker å bidra.