Konsekvensutredning - undersøkelse og utvinning av havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel. Høringssvar fra Norges geologiske undersøkelse (NGU)

NGU mener

NGU er enig i behovet for en konsekvensutredning og enig i at private aktører bør få utføre kartlegging, leting og undersøkelser av mineralressurser på havbunnen. Dette er premisset på land, hvor Statens oppgave er avgrenset til å gjennomføre generell geologisk og geofysisk kartlegging, definere og avgrense prospektive områder og derigjennom stimulere og hjelpe leteindustrien med å målrette undersøkelser.

NGU mener imidlertid at høringsteksten fremstår som ubalansert og ikke tilstrekkelig faktaorientert når det gjelder sannsynligheten for funn av drivbare forekomster, hvilke metaller som utgjør det mulige næringsgrunnlaget og hvilke globale utfordringer havbunnsmineralene skal løse. Teksten avslører et svakt kunnskapsnivå når det gjelder mineralforekomster og gruvedrift på land, og har flere tilløp til diskreditering av landbasert gruvenæring kontra utvinning fra havbunnen, selv hvor utfordringene må anses som identiske.

Videre mener NGU at Mareano-programmet, som er et samarbeid mellom Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelse og Kartverket, bør spille en viktig rolle i dokumentasjonen av naturtyper, økosystemer, og særlige viktige og sårbare områder (SVO) i Norskehavet. Mareano-programmets kartlegging må følges opp innenfor utredningsområdet med undersøkelse av geologi, biologi og kjemi for å dokumentere naturtypemangfoldet og tilhørende bentiske økosystemer. Disse undersøkelsene bør gjennomføres før eller på et tidlig stadium av åpningsprosessen. Det samme gjelder SVO-områder med betydelig bentisk verdi, som faller helt eller delvis innenfor utredningsområdet.

NGU mener at alle geologiske data fra områder som omfattes av konsekvensutredningen bør deles med NGU og andre institusjoner som kan øke verdien av de innsamlede data. Dette gjelder ikke bare batymetri- og reflektivitetsdata som er spesifikt omtalt i utredningsteksten.

NGU oppfordrer aktører med interesse for utvinning av sulfider på havbunnen til å søke kunnskap og erfaring knyttet til geologi og gruvedrift i tilsvarende forekomster på land, hvor Norge har mange relevante eksempler.

Havbunnsressurser

Språkbruken i høringsdokumentet er agiterende og fastslår mer eller mindre eksplisitt at sannsynligheten for funn av mange store forekomster på norsk sokkel er stor og derfor kan danne basis for en helt «ny og viktig næring for Norge».

NGU er enig i at et funnpotensiale er til stede og at dette med stor sannsynlighet tilsvarer det som kan forventes fra analoge forekomster på land. Det er imidlertid pr i dag ingen data, observasjoner eller erfaringer, eller dokumentasjon fra tilsvarende forekomster på land, som støtter det scenariet som ligger til grunn for konsekvensutredningen. NGU reagerer derfor også på at høringsnotatet omfatter en verdiskapingsanalyse som har eksistensen av mange og store forekomster på norsk sokkel som forutsetning.

Selv om det usannsynlige ikke er umulig, er scenariene i utakt med den kjente virkeligheten. Rapporten fra Ernest & Young omtaler observasjoner av skorper og sulfider som «påviste mineralforekomster» og også høringsteksten bruker betegnelsen «forekomster» om disse observasjoner. Begrepet er vanligvis reservert til å beskrive mineralkonsentrasjoner med dokumentert kvalitet og tonnasje eller om volum/masser av metaller og mineraler med sannsynlig økonomisk betydning (https://inspire.ec.europa.eu/codelist/MineralOccurrenceTypeValue/mineralDeposit:1, https://pubs.usgs.gov/bul/b1693/html/bull1nzi.htm). Tilsvarende overflateobservasjoner på land blir beskrevet som mineraliseringer (e: occurrences) og til sammenligning omfatter NGUs malmdatabase mer enn 4000 observasjoner av denne typen fra det norske fastland.

NGU oppfatter utsagn som «Det finnes flere internasjonale analyser av etterspørselsbehovet av havbunnsmineraler» som misvisende. Alle relevante rapporter diskuterer økende behov for metaller og mineraler, men nevner ikke havbunnsmineraler spesifikt. De beskriver i realiteten primært behov og tilgang på mineraler fra landbasert virksomhet, ettersom det ikke er dokumentert drivverdige mineralforekomster på havbunnen i dag som kan inngå i analysene.

Det hevdes at prøvene som er tatt gir et mineralogisk og geologisk utgangspunkt for ressursvurdering, men dette er ikke korrekt og ikke i overensstemmelse med den vitenskapelige litteraturen. Prøvene er nesten utelukkende overflateprøver og til dels ekstra rike prøver som kommer fra skorsteinene. De vil ikke være representative for eventuelle forekomster i eller under havbunnen. Prøvene kan ikke på noen måte, som det hevdes, brukes til å gi en ressursvurdering ved ekstrapolering.

Spesielt for skorper er beskrivelsen av ressurspotensialet dels mangelfull og dels beheftet med feil. Høringsteksten lister opp sekvenser med metaller som er analysert i innsamlede prøver og beskriver dem med ord som høyt eller lavt uten å angi konsentrasjoner eller hva høyt eller lavt relateres til. Innholdet av sjeldne jordartsmetaller er omtalt som til dels høyt, men de data som finnes på REE i skorper andre plasser (Hein, J.R. & Kocinsky, A. 2014. Deep-Ocean Ferromanganese Crusts and Nodules. Treatise on Geochemistry, 2nd edition, v13, chapter 11, S. Scott (ed)) er svært lave i forhold til hva som forventes av en drivbar forekomst, som må inneholde flere prosent REE. Teksten omtaler hvilke metaller i skorpene som finnes på EUs liste over kritiske råvarer, men skorpene er i utgangspunktet ikke ressurser for de metallene som nevnes. Hele beskrivelsen fremstår useriøs og perspektivet for skorper som mineralressurser er lite overbevisende.

Utfordringer er undervurdert

Viktige utfordringer, som f.eks. deponering av sulfidavgang, omtales i liten grad og beskrives implisitt som et urelatert problem som først oppstår nedstrøms. Prosessering av havbunnsmineraler på land kan nødvendiggjøre et landbasert deponi, men sulfidholdige avgangsmasser er ikke inerte på land. Dersom overskuddsmasser av jernsulfider skal deponeres på havbunnen i uttaksområdet må all knusing, konsentrering og separering foregå på skip. Deponeringsbehov og -planer må derfor inngå i utredningen.

Undersøkelseskostnader er en annen stor utfordring som undervurderes i utredningen (s9: «en svært begrenset økonomisk nedside da letekostnadene er begrensede»). I forhold til prosjektrisiko og fremtidig lønnsomhet er dokumentasjon av mineralforekomster veldig dyrt og krever omfattende boring og undersøkelser. For havbunnsmineraler sin del må disse gjennomføres på store vanndyp. Børsnoterte lete- og gruveselskaper må dokumentere deres forekomster i henhold til internasjonale (CRIRSCO) standarder som PERC, JORC og NI43-101 og kravene til dokumentasjon er omfattende. Kostnadene knyttet til avgrensning og tre-dimensjonal karakterisering av mineralforekomster på havbunnen er definitivt ikke trivielle, og må antas å være langt større enn for tilsvarende forekomster på land. Også den regionale datainnhentingen som gjennomføres i offentlig regi er dyrere på havbunnen enn på fastlandet.

Sammenligning med gruvedrift på land

Gruvedrift på land omtales flere steder som mer miljøskadelig og inngrepskrevende enn havbunnsmineraler. Det argumenteres med mindre behov for bryting av gråberg og produksjon av avgangsmasser, men alle tilsvarende norske sulfidforekomster som har vært drevet på land har vært underjordsgruver. Mengden avgang har derfor i hovedsak vært avhengig av mengden av de ulike sulfidmineraler som har vært av interesse. Vi gjør oppmerksom på at også kobberforekomsten i Nussir skal drives under jord og derfor ikke vil produsere store gråbergsmengder. Ser vi bort fra gråberg, som er den overskuddsmassen som er minst problematisk og enklest kan brukes til andre formål, er deponeringsbehovene like.

Fallende malmkvalitet i eksisterende gruver omtales som et problem for den landbaserte gruvenæringen, men det er økt behov og teknologisk utvikling som har gjort det kommersielt lønnsomt å utvinne fra forekomster med lavere gehalter, som for eksempel store porfyrforekomster. Hvor VMS-forekomster tidligere var den viktigste kilden for verdens kobber dekker de i dag mindre enn 10 % av verdensproduksjonen. Samtidig kan fallende malmkvalitet i noen grad avspeile at den globale investeringsviljen i leting og tidlig-fase prosjekter ikke harmonerer med det globale behovet for metaller.

Også kommentarer som «utvinning på land er i en moden fase der det ikke er grunn til å forvente store kostnadsreduksjoner» diskrediterer gruvedrift på land. Elektrifisering og økende automatisering, moderne driftsprinsipper osv. er viktige tiltak som gradvis iverksettes og som vil ha store kostnadsreduserende effekter.

Mareano

Mareano-programmet er et nasjonalt, tverrfaglig program for kartlegging av havbunnen i norske havområder. Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undersøkelse og Kartverket utgjør den utøvende gruppen. Mareano-programmet skal øke kunnskapen om havbunnen, og bidra til en kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning og næringsutvikling. Mareano fungerer som et verktøy knyttet til beslutninger om forvaltningen av norske havområder og Mareano-programmet har en viktig rolle i dokumentasjonen av naturtyper, økosystemer, og særlige viktige og sårbare områder (SVO) innenfor utredningsområdet. Det er til dels allerede gjort en regional kartlegging (dybdemåling etc. fra havoverflaten) som dokumenterer landskapstyper basert på morfologi. Dette arbeid må følges opp av undersøkelser av havbunnsmiljøet (geologi, biologi, kjemi) og dette bør gjøres før eller i en tidlig fase av en åpningsprosess.

Kommentarer til spesifikke punkter i høringsteksten

S9: Sammendrag. «en svært begrenset økonomisk nedside da letekostnadene er begrensede»

Dette er en bemerkelsesverdig kommentar ettersom letekostnadene må forventes å være høyere på store vanndyp enn på land. Alle mineralforekomster skal dokumenteres med boring og prøvetaking, kjemiske analyser og mineralogiske undersøkelser.

S17: Bakgrunn. «Havbunnsmineraler er påvist i norske havområder og omfatter bly, sink, kobber, gull, sølv, mangan, jern, titan, kobolt, nikkel, cerium, zirkonium og sjeldne jordarter»

Potensial for bly og kanskje sølv må antas å være begrenset, og cerium er en av de sjeldne jordartene. Vi kan ikke se hvilken relevans titan, zirkonium og REE har i denne listen? – listen bør ta utgangspunkt i hva som er mulig drivbare konsentrasjoner.

S19: Avsnitt 2.2 Lovverk. «Oljedirektoratet vil dele batymetri- og reflektivitetsdata med blant annet Kartverket etter «Lov om infrastruktur for geografisk informasjon (geodataloven)». Loven omfatter deling av data som omfattes av konsekvensutredningen og gjelder for de aktuelle områdene»

NGU mener at alle geologiske data fra områder som omfattes av konsekvensutredningen bør deles med NGU og andre institusjoner som kan øke verdien av de innsamlede data. Dette gjelder ikke bare batymetri- og reflektivitetsdata som er spesifikt omtalt i utredningsteksten.

S21. Avsnitt 2.3 Miljømål. «Vi har så langt begrenset kunnskap om hvilke arter og naturtyper som er særlig viktige og sårbare i disse dyphavshabitatene. Når virksomheten settes i gang etter en ev. åpning, vil det generere økt kunnskap som er viktig for ivaretakelse av miljømålene og for oppfølging av kravene i lovgivningen»

Mareano-programmet har allerede utført dybde- og reflektivitetskartlegging vha. skrogmonterte multistråle-ekkolodd over utvalgte områder (64 000 km2) i Norskehavet. Disse områdene gir et representativt utvalg av naturtyper som dokumenterer spennet av naturtyper. Mange av områdene faller innenfor utredningsområdet (ca. 600 000 km2), men områdene utenfor (ca. 500 000 km2) er også representert. Det er nødvendig å følge opp denne første fasen av kartlegging med undersøkelse av geologi, biologi og kjemi for å dokumentere naturtypemangfoldet og tilhørende bentiske økosystemer i Norskehavet, og dette bør gjøres før eller på et tidlig stadium av åpningsprosessen.

S26: Kriterier for klassifisering av forekomster

En mineralforekomst er i utgangspunktet et begrep som benyttes for mineral- eller metallkonsentrasjoner med dokumentert kvalitet og tonnasje, eller om volum/masser av metaller og mineraler med sannsynlig økonomisk betydning (https://inspire.ec.europa.eu/codelist/MineralOccurrenceTypeValue/mineralDeposit:1, https://pubs.usgs.gov/bul/b1693/html/bull1nzi.htm). Selv om kriteriene som listes her er ressurs- og forvaltningsmessig interessante, kan OED ikke gå bort fra de parametere som faktisk definerer en «forekomst».

S32: Avsnitt 3.4.2 Ressursgrunnlag og usikkerhet

Vi antar at OD er gitt i oppdrag å kartlegge ressurspotensialet og påpeke prospektive områder. Det må være industriens sin oppgave å kartlegge forekomstene, slik det også er på land.

S34: Avsnitt 4.1.1 Sulfider

Modellen for sulfiddannelse er for enkel og til dels feil. Dette gjør at man kan få inntrykk av at det er svært vanlig at det dannes sulfider og at de dannes overalt. Mye av sulfidene utfelles ikke på overflaten, men under haugen av kollapsede «skorsteiner» når systemet har nådd en viss modenhet. I tillegg skjer det en «zone-refining», slik at de rikeste partiene beveger seg oppover og ut på overflaten. Dette vil føre til en «sampling bias», som medfører at prøvene som tas på overflaten, slik det er gjort her, ikke er representative for en ev. forekomst.

S36: Avsnitt 4.1.2 Den økonomiske verdien av skorpene

Dette er et svakt avsnitt. Det refereres til høye og lave verdier uten angivelse av hva disse verdiene er relatert til. Det er ikke mulig for leseren å vurdere betydningen av f.eks. «uvanlig høyt innhold av scandium og litium» og «til dels høyt innhold av sjeldne jordartsmetaller». REE-konsentrasjonene oppgis å være dobbelt så høye som i Stillehavet – NGU kan bare anta at det betyr i størrelsesordenen en kvart prosent TREE, men en drivverdig forekomst av REE har normalt konsentrasjoner på prosent-nivå. Scandium fremheves pga. sin kg-pris, men det er ikke noe marked for scandium. Scandium produseres i dag primært fra sekundære ressurser og det er sannsynligvis et oppskaleringspotensial her dersom et marked utvikler seg. Scandium er ikke i seg selv et sjeldent metall, men grunnstoffet opptrer sjeldent konsentrert.

Avsnittet mangler nødvendig dokumentasjon. Informasjonen oppgis å være basert på «nærmere hundre skorpeprøver» og datagrunnlaget må betraktes som beskjedent.

S37: Avsnitt 4.3. Om ressursgrunnlaget

Det hevdes at prøvene som er tatt gir et mineralogisk og geologisk utgangspunkt for ressursvurdering, men dette er ikke korrekt og ikke i overensstemmelse med den vitenskapelige litteraturen. Prøvene er nesten utelukkende overflateprøver og til dels ekstra rike prøver som kommer fra skorsteinene. De vil ikke være representative for eventuelle forekomster i eller under havbunnen. Prøvene kan ikke på noen måte, som det hevdes, brukes til å gi en ressursvurdering ved ekstrapolering. Ingen CRIRSCO-kode vil akseptere den typen ressursvurderinger.

Det fremstår misvisende å omtale observasjoner av sulfider langs Mohnsryggen som forekomster. Det er ingen tallfesting på tonnasje og metallinnhold og dermed ingen mulighet for å vurdere om observasjonene representerer en metallkonsentrasjon som kan være økonomisk interessant.

S41: Avsnitt 4.3. Etterspørsel etter havbunnsmineraler

Tittelen på kapitlet bør være: «Etterspørsel etter mineraler (ev. og som kan finnes på havbunnen)»

Setningen «Det finnes flere internasjonale analyser av etterspørselsbehovet av havbunnsmineraler» er ikke korrekt. De relevante rapportene, og i særdeleshet IEA-rapporten som benyttes som underlag for kapittelet, handler om globale mineralbehov og ikke om havbunnsmineraler. Dette er vridning av fakta som ikke hører hjemme i en KU.

Det refereres til IEA-rapporten «The Role of Critical Minerals in Clean Energy Transitions». Her er det brukt feil tabell for forutsigelse av fremtidige ressursbehov. Tabellen tallene kommer fra (s. 48) viser hvilken andel av metallproduksjonen som vil bli benyttet i cleantec-applikasjoner i 2040. F.eks. vil mer enn 90% av den globale litiumproduksjonen bli benyttet til grønn energiproduksjon. Tabellen sier ikke noe om hvor mye mer litium verden trenger i 2040 (flere tusen prosent).

IEA-rapportens risikomatrise brukes i forslaget til KU til å diskreditere mineralutvinning på land. IEA skriver ikke om utfordringer, som er ordleggingen i KU’en, men om risikoer som må imøtegås med bærekraftig mineralproduksjon. Det handler ikke om havbunnsmineraler, som er avsnittets overskrift. Referansen til avtagende ressurskvalitet er ikke et tegn på at verden mangler ressurser geologisk sett, og er ikke et argument for å justere fokus fra land til havbunn. NGU mener referansene er brukt tendensiøst. Det er økt behov og teknologisk utvikling som har gjort det kommersielt lønnsomt å utvinne kobber fra forekomster med lavere gehalter (som for eksempel porfyr kobber-forekomster), og VMS-forekomster drives fortsatt under jord. Som eksempel har sulfidforekomsten Neves-Corvo i Portual reserver på 25 Mt med 2 % Cu og 0,6 % Zn.

S42: «Av elementene som finnes blant mineralforekomstene på norsk sokkel er kobolt, scandium, vanadium og de sjeldne jordartene å finne på EUs liste»

Vi kan ikke se at denne listen med «elementer» er interessant bare fordi de står på EUs liste. De norske havbunnsmineraliseringer er ikke aktuelle ressurser for de fleste av (alle) disse metallene. At metallene er påvist i analyser er ikke tilstrekkelig og avsnittet fremstår misvisende. Det er samtidig feil å bruke begrepet «mineralforekomstene» i denne fremstillingen.

Vi gjør også oppmerksom på at det globalt ikke er geologisk mangel på de kritiske metaller og mineraler, men mangel på investeringer i leting og utvikling av lønnsomme og bærekraftige prosjekter som er den primære utfordringen innen mineralproduksjon. Havbunnsmineralene må være konkurransedyktige på lønnsomhet og bærekraft for ev. fremtidig utvinning.

S43: Avsnitt 5.1.2. «Brytingen av malmen foregår på overflaten og de øverste lagene av havbunnen. Til forskjell fra malmbryting på land medfører dette at det vil brytes minimalt med «gråberg». Dermed produseres det også mindre volumer av avgangsmasser»

Avsnittet tyder på manglende innsikt og kunnskap om mineralforekomster og -utvinning på land og må oppfattes som en diskreditering av landbasert malmbryting. Alle tilsvarende norske sulfidforekomster som har vært drevet på land har vært underjordsgruver. Mengden avgang har derfor i hovedsak vært avhengig av mengden av de ulike sulfidmineraler som har vært av interesse. Også den sedimentære Nussir-forekomsten er planlagt drevet under jord.

NGU stiller spørsmål ved hvordan det vil være mulig med mer selektiv brytning på store havdyp? Metallene i sulfidmalmene er ikke mer konsentrerte på havbunnen enn på land. Teksten bærer preg av en antakelse om at all mineralutvinning på land foregår i store dagbrudd og at store mengder gråberg på toppen må fjernes, men dette er ikke tilfellet.

S44: Avsnitt 5.1.4 «Prosessering av malmen for å raffinere de ønskede metallene vil foregå i en spesialtilpasset prosess, som vil være prosjektspesifikk. Foreliggende utredning har ikke hatt fokus på dette, men har fokusert på eventuelle forskjeller ved prosessering av havbunnsmineraler i forhold til konvensjonell mineralutvinning»

Men på side s.85 står det: «Prosessering av mineraler er en kjent, eksisterende næringsaktivitet. Grunnleggende kunnskap om og kompetanse innenfor prosesseringsløsninger for landbasert utvinning vil være direkte overførbar her». Med andre mulige mineralfaser, teksturer og reduserte kornstørrelse er ikke nødvendigvis teknologiene overførbare. Hver forekomst må karakteriseres for seg og prosesseringen tilpasses.

Deponeringsbehovene er ikke annerledes enn for landbasert mineralvirksomhet, og en KU må stille krav til mest mulig utnyttelse av ressursene og krav til plan for ev. deponering

S46: «For bedre å avgrense utstrekningen av en påvist forekomst, kan mer omfattende kjerneboring være aktuelt. Omfangsmessig vil dette være begrenset i forhold til utvinning»

Dette må bero på en misforståelse. Å påvise, avgrense og karakterisere en mineralforekomst er finansielt krevende og en utfordring for de fleste landbaserte lete- og utviklingsprosjekter. Det stilles krav til hvordan av forekomster dokumenteres, og børsnoterte selskap må benytte rigide rutiner definert ved ulike CRIRSCO-systemer som JORC, PERC, NI43-101 når de oppgir ressurser og reserver. Karakterisering og avgrensning krever omfattende boring og tillater ikke ekstrapolasjon. På dette punktet vil ikke havbunnsmineraler stå i en særstilling i forhold til landbaserte forekomster.

S72. Avsnitt 6.1.6 Særlig verdifulle og sårbare områder

I rapporten «Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) i norske havområder – Miljøverdi - En gjennomgang av miljøverdier og grenser i eksisterende SVO og forslag til nye områder» (https://www.hi.no/hi/nettrapporter/rapport-fra-havforskningen-2021-26) er det foreslått nye SVO-områder med betydelig bentisk verdi, som faller helt eller delvis innenfor utredningsområdet. Dette gjelder de foreslåtte SVO-ene NH3 (Jan Mayen), NH4 (Midtatlantisk rygg) og NH8 (Dyphavsområdene i Norskehavet). Disse bør undersøkes og dokumenteres nærmere av Mareano og andre programmer før eller tidlig i åpningsprosessen.

S81: «Kostnaden ved å utvinne havbunnsmineraler er i dag betydelig høyere enn å utvinne de samme mineralene på land. Mens utvinning på land er i en moden fase der det ikke er grunn til å forvente store kostnadsreduksjoner, er utvinning fra havbunnen i en tidlig fase. Gjennom bruk av forskning, utvikling og innovasjon er det grunn til å tro at kostnadene kan reduseres betydelig»

Dette kan ikke forsvares som et generelt statement. Elektrifisering og økende automatisering, moderne driftsprinsipper osv. er viktige tiltak som gradvis iverksettes og som vil ha store kostnadsreduserende effekter i landbasert mineralutvinning. En kan imidlertid forvente at nye teknologier vil gagne både landbasert og havbunnsbasert mineralutvinning.

S83: Avsnitt 7.3. Muligheter for havbunnsmineralvirksomhet

Her gjentas igjen at enkelte manganskorper har høyere innhold av flere metaller enn andre skorper uten at gehalter oppgis. Med utgangspunkt i de data som er presentert kan man ikke si at manganskorper er faktiske eller mulige ressurser.

S90: «Leting vil generelt bare medføre et lite fysisk inngrep og vil være en kortvarig aktivitet. Noe forenklet er det antatt at utvinning av sulfider kan omfatte et areal på 0,2-0,5 kvadratkilometer per forekomst, mens utvinning av en manganskorpeforekomst kan ha et areal i størrelsesorden 20 kvadratkilometer. Varigheten av utvinning fra en forekomst i denne størrelsesorden kan antas til ett til tre år»

Leting og undersøkelser er ikke kortvarige, men har begrenset lokal påvirkning. NGU oppfatter ikke scenariene som spesielt realistiske og vi forstår ikke hvilke tonnasjer som er lagt til grunn for driftskonseptet. Hvilke tonnasjer og kvaliteter er det OED anser som lønnsomme forekomster?

Med vennlig hilsen,

Kari Aslaksen Aasly, Fungerende avdelingsdirektør
Kjersti Løvseth Ruud, Avdelingsdirektør