Høring NOU 2016: 16 Ny barnevernslov

Høringssvar fra Sola kommune v/Tjenesteområde oppvekst

Høringsuttalelse fra Sola kommune

Dato: 30.01.2017
Svartype: Med merknad

HØRINGSUTTALELSE FRA SOLA KOMMUNE V/TJENESTEOMRÅDE OPPVEKST

NOU 2016:16 Ny barnevernslov

 

Forslaget om rettighetsfesting av tjenester – barnevernloven som en rettighetslov for barn

 

Det vises til NOU 2016:16 kap. 6 samt forslaget til konkret regulering i lovutkastet kap. 1.

Utvalget foreslår at det innføres en rett for barn til nødvendige tjenester og tiltak etter barnevernloven når vilkårene for det er oppfylt.

Vi er hjertens enig i at barn har krav på «forsvarlig omsorg og beskyttelse» (lovforslaget §2, 1.ledd), og at barnet skal få dekket sine behov for «nødvendige tjenester og tiltak fra barnevernstjenesten…» (lovforslaget §3), men er kritisk til at dette gjøres ved at barnet får individuelt rettskrav på tjenester fra barneverntjenester – krav som barnet selv forventes å kunne håndheve for domstolene.

Vi tolker utvalgets intensjon med rettighetsfesting som god, men vurderer at effekten for barnet ikke vil strekke seg utover «å ha en symbolsk, psykologisk og pedagogisk funksjon», som det heter i utvalgets begrunnelse (NOU 2016:16 pkt. 1.1.5).

Den beskrivelsen som utvalget gir med hensyn til den rettslige og faktiske betydningen av rettighetsfesting i NOU 2016:16 pkt. 6.7.1.3, er ikke egnet til å overbevise om at rettighetsfesting vil utgjøre en reell forskjell. Som utvalget ganske riktig viser til, kan det hevdes at barnevernloven allerede i dag gir barn rettigheter, som en følge (speilbilde) av barneverntjenestens handleplikt.

Utvalget har vist til at det i Ot.prp. nr. 44 (1991-92) ble fremhevet som et argument mot rettighetsfesting at det er vanskelig å definere hvilken situasjon som skal utløse rettigheten og hva den eventuelt skal bestå i. Forslaget ble om rettighetsfesting ble ikke fulgt opp.

Utvalget har også vist til Sigurdsen som i en artikkel fra 2015 har pekt på «at rett til barneverntjenesten vil bli en «svak» rettighet fordi vurderingen av om det skal tildeles en tjeneste og hva den skal bestå i, vil måtte bero på en skjønnspreget vurdering «. Sigurdsen påpeker i denne artikkelen også at «hva som vil være «nødvendig» barnevernstiltak vil være usikker sammenlignet med helsetjenesten hvor det over lengre tid er bygget opp kunnskap som bidrar til å klargjøre god praksis» (NOU 2016:16 s. 78, Sigurdsen (2015) s. 320 og s. 330).

Rettighetsfesting har blitt foreslått tidligere (Flatøutvalget og Raundalenutvalget), uten at departementet har fulgt dette opp. Departementet uttalte følgende i Prop. 106 L (2012-2013) s. 81:

«Departementet vurderer at det mest vesentlige er at den hjelpen som gis fungerer godt, og at den plikten barneverntjenesten allerede har i dag til å yte tjenester og tiltak er tilstrekkelig for å gi barnet nødvendig vern og beskyttelse.»

Disse argumentene har fortsatt gyldighet.

Harmoniseringshensyn synes å ha blitt tillagt betydelig vekt i lovforarbeidet, og etter vårt syn for stor vekt. Utvalget skriver:

«Innføringen av pasient-og brukerrettigheter innen helse-og omsorgstjenester er etter utvalgets syn et argument som kan tilsi at også barnevernloven bør gjøres til en rettighetslov. Det kan hevdes at særlig utsatte grupper, som barn, ikke skal ha svakere vern enn andre grupper når det gjelder individuelle rettigheter til velferdsgoder.»

Siste ledd i dette sitatet er vi selvsagt helt enig. Men som utvalget selv sier videre:

«Samtidig er det spørsmål om barneverntjenesten skiller seg fra helse-og og omsorgstjenester, og at behovet for rettighetsfesting er et annet…» (NOU 2016:16 s. 75).

Det er nettopp det som er hovedpoenget: barnevernsområdet kan ikke sammenlignes med andre deler av velferdsretten. Det er stor forskjell på barnevern og for eksempel vedtak om tildeling av støttekontakt etter helse-og omsorgstjenesteloven eller spesialundervisning etter opplæringsloven.

Det forhold at barnevern impliserer minst tre interessenter (foreldre, barneverntjenesten og barnet), det at barneverntjenesten har en kompleks dobbeltrolle som tjenesteprodusent/ hjelper og tvangsmakt, arten av det godet eller den interesse som står på spill, og de sterke følelsene som er forbundet med saksområdet, gjør at saksområdet ikke har noen make eller parallell til andre deler av velferdsretten.

Rettighetsfesting på et område som barnevern reiser også utfordringer når det gjelder avgrensning. Kan en rett omfatte tjenester som noen av interessentene motsetter seg ? Kan man tale om en rett til tvang ? Problemet er at det kan være frivillig for den ene interessenten, men fremstå som tvang for den andre.

Det er dessuten vesensforskjell på rettighetsfesting når man ser dette i forhold til enkelte av de tiltak som barnevernet i dag setter inn, for eksempel støttekontakt, økonomisk støtte til barnehageplass – sammenlignet med en «rett til» omsorgsovertakelse og tilsvarende tvangstiltak. Mens de førstnevnte tiltakene langt på vei er rene og «uproblematiske» serviceytelser, befinner omsorgsovertakelse seg i kjernen av legalitetsprinsippets anvendelsesområde.

Drøftingen og argumentasjonen i utredningen er på dette punkt ikke overbevisende (jf NOU 2016:16 pkt. 6.7.2).

Ett aspekt er også barnets faktiske evne til å håndheve en individuell rett på egen hånd, gitt barnets avhengighetsforhold til foreldrene. Avhengighetsforholdet er knyttet dels til at barna bor sammen med foreldrene under samme tak, og dels som en følge av den utpregede følelsesmessige lojalitet som barn erfaringsmessig utviser i forhold til sine foreldre.

Utvalget er inne på dette i NOU 2016:16 s. 76 hvor det heter:

«Barn som bor med sine foreldre vil ofte være prisgitt sine foreldre for å få fremmet sin rett. Utgangspunktet er at det er foreldrene som har en formell rolle i saken. De kan be om hjelp fra barneverntjenesten, men de kan også avslå tiltak som barneverntjenesten tilbyr. Foreldrene spiller derfor en stor rolle når det gjelder mulighet til å få gjennomført retten for barn som er under foreldrenes omsorg, særlig for mindre barn.

Adgangen til å pålegge hjelpetiltak uten foreldrenes samtykke, styrker imidlertid realiteten av barnets rettighet. Hjemmelen til å pålegge hjelpetiltak foreslås videreført.

Utvalget mener også at når barn fremmer et krav om tiltak som foreldre ikke ønsker, så bør ikke konflikten mellom barnet og foreldrene være et argument mot rettighetsfesting. Situasjonen tilsier i stedet at barnet bør støttes gjennom en individuell rett slik at barnet lettere kan stå i konflikten med foreldrene…».

Vi stiller oss noe undrende til realismen i det synet som kommer til uttrykk her. Det gjelder for så vidt for barn både under og over 12 år, men for barn under 12 år gjelder at disse vil «være avhengig av at andre fremsetter klage eller krav om rettslig overprøving» (NOU 2016:16 s. 16). Utvalget viser til at

«et barn uten partsrettigheter vil imidlertid alltid kunne henvende seg til fylkesmannen og be om at det føres tilsyn» (!)

Et annet aspekt er det vi vil betrakte som en kollisjon av motstridende rettslige perspektiver, mellom barnets ideelle rett til tjenester (herunder tvang som retter seg mot foreldrene), og foreldrenes rett til fravær og frihet fra tvangsinngrep.

Hvordan skal barns rett til tjenester avstemmes mot foreldrenes rett til å motsette seg tiltak ?

Etter vårt syn lar rettighetsfesting seg vanskelig realisere på en måte som gir en reell styrket stilling for barnet, uten at det biologiske prinsipp nedtones tilsvarende.

Dette gjelder særlig for tjenester/tiltak som samtidig innebærer tvangsinngrep mot foreldrene (i særdeleshet omsorgsovertakelse), og i mindre grad for tiltak som langt på vei er rene serviceytelser (støttekontakt, økonomisk støtte til fritidsaktiviteter, osv.).

Det er en svakhet at forholdet til det biologiske prinsipp ikke er blitt drøftet av utvalget i sammenheng med spørsmålet om rettighetsfesting. Forklaringen synes å være at utvalget ikke har hatt ambisjoner utover det rent symbolske. Utvalget uttaler nemlig:

«Utvalgets forslag innebærer likevel ikke at barnet får rett i flere tilfeller, eller til noe mer enn det barneverntjenesten er forpliktet til å gi, etter lovens bestemmelser. Vilkårene for det aktuelle tiltaket må være oppfylt, og tjenesten eller tiltaket må være nødvendig…» (NOU 2016:16 s. 81).

 

Utfordringen for de som skal anvende og treffe beslutninger etter loven, er at vilkår om nødvendighet (og barnets beste) vil befinne seg på begge sider av denne «ligningen».

Vilkåret om nødvendighet kan dels ses som en positiv betingelse for å få et tiltak som vurderes som et gode (barnets behov), men kan i neste omgang også ses som en begrensning mot å sette inn tiltaket, av hensyn til foreldrene eller til barnet selv (forholdsmessighet, «minste inngreps prinsipp», det biologiske prinsipp, osv).

Den «symbolske, psykologiske og pedagogiske funksjonen» er slett ikke uviktig, men lovens formålsbestemmelse er et mer egnet instrument til å ivareta denne enn en rettighetsbestemmelse.

Barnevernloven bør etter vårt syn først og fremst være et praktisk styringsverktøy. De motstridende hensyn som allerede ligger i barnevernfeltet blir med dette skjerpet ytterligere og gjort nærmest umulig å forene. Det setter bakkebyråkratene i barnevernet på ytterligere prøvelser i krysspresset mellom ulike og motstridende forventninger.

Utvalget presiserer at «når det gjelder kommunens eventuelle erstatningsansvar legger utvalget til grunn at aktsomhetsnormen ikke skal påvirkes ved at det innføres rettskrav på barneverntjenester» (NOU 2016:16 s. 81). Dette er en svært viktig presisering, men det er likevel grunn til noe bekymring om det likevel kan bli en uønsket «utglidning» i ansvarsgrunnlaget, hvor skyldkravet i realiteten kan bevege seg i retning av et objektivt ansvar. Rettighetsfesting og kravet til forsvarlighet (dagens barnevernlov §1-4 og lovforslaget §4) kan utgjøre et styrket fundament for dette.

Kompleksiteten vil øke når det gjelder vurderingen av ansvarsgrunnlaget, og det kan bli enda bedre kår for etterpåklokskapen, se Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2003 s. 1468 premiss 37.

Avslutningsvis vil vi stille spørsmålet om hvordan rettighetsfesting vil stå seg i, i forhold til den foreslåtte avgrensning av barneverntjenestens ansvarsområde i forhold til andre tjenesteområder/myndighetsområder, jf lovforslaget §114. Denne avgrensningen vurderes som svært hensiktsmessig og nødvendig.

Imidlertid kan rettighetsfesting og dermed et klarere fundament for barneverntjenesten forpliktelse medføre at andre grener av det kommunale og statlige hjelpeapparatet med ansvar for utsatte barn kan tone ned sitt ansvar (strategisk atferd/»bail-out», opportunisme). Det siktes her spesielt til grensesnittet mellom barnevern og henholdsvis psykisk helse og opplæring.

 

Forslaget til regulering av samvær og kontakt etter omsorgsovertakelse, særlig mellom barnet og biologiske foreldre

 

Det vises til NOU 2016:16 kap. 13 samt forslaget til konkret regulering i lovutkastets kap. 6.

  1. Diskusjonen om regulering av samvær innebærer at en rett tildeles eller at det gjøres inngrep i en rettighet som allerede eksisterer

Utvalget foreslår å gå bort fra dagens ordning med at fylkesnemnda positivt fastsetter samværsordningen etter en omsorgsovertakelse. Utvalget skriver følgende:

«Også når det gjelder fastsettelsen av samvær er det etter utvalgets mening uheldige sider ved gjeldende regler. Særlig problematisk er det, slik utvalget ser det, at gjeldende lov legger opp til et system der samvær mellom foreldre og barn etter omsorgsovertakelse må fastsettes av nemnda. I realiteten er samværsfastsettelsen et inngrep i deres rett til familieliv. Dette synliggjøres etter utvalgets syn i begrenset grad når begrensningene skjer ved at samvær fastsettes positivt til et bestemt omfang. Slik systemet for fastsettelse av samvær er i dag, kan det oppstå uklarhet ved om lovens utgangspunkt er at det gjelder en rett til samvær og at det er inngrep i retten som må begrunnes, eller om utgangspunktet er at samværsretten bortfaller ved omsorgsovertakelsen og at det er samværet som må begrunnes ut fra en konkret vurdering….» (NOU 2016:16 s. 187).

Den uklarhet som lovutvalget hevder at der er ved gjeldende rett, er også Trude Haugli inne på i sin bok «Samværsrett i barnevernssaker». Haugli angir at gjeldende lovbestemmelse kan gi grunnlag for tre alternative betraktningsmåter; at det gjelder en rett til samvær og at inngrep i denne retten må begrunnes, eller at samvær tildeles bare så langt det kan sannsynliggjøres at dette vil være til barnets beste ut fra en helt konkret vurdering, eller at utgangspunktet er nøytralt (Haugli, 2000 s. 141-142).

Haugli skriver at loven synes å forutsette at foreldrene og barnet, for å kunne utøve retten til samvær, er avhengig av at fylkesnemnda har truffet vedtak som fastsetter det nærmere omfang av dette, og at loven kan forstås slik at den bygger på et grunnsyn som går ut på at samvær er noe som tildeles etter en konkret vurdering, dvs altså på fritt grunnlag med hovedvekt på hva som er den beste ordningen for barnet.

Men som Haugli skriver, dette kan forstås også på en annen måte:

«Dette kan imidlertid også ses som en rent prosessuell begrunnet regel. Det forhold at en rettighets eksistens og omfang må fastslås på en bestemt autoritativ måte før den kan gjøres gjeldende, betyr ikke at det ikke kan ligge sterkere eller svakere materielle føringer i loven med hensyn til rettighetens eksistens eller ikke-eksistens. Vi kan dermed ikke legge til grunn at det skulle være noen motsetning mellom et rettslig utgangspunkt i en rett til samvær, og det forhold at denne rettens konkrete eksistens og nærmere innhold må fastslås av fylkesnemnda.

Det er ingen motsetning mellom et slikt prosessuelt system og en materiell regel som innebærer at fylkesnemnda ved vurderingen av samværsrettens omfang, skal ta som utgangspunkt at en slik rett foreligger til tross for omsorgsovertakelsen…..» (Haugli 2000 s. 144).

Utvalgets begrunnelse for sitt endringsforslag er at dagens ordning angivelig ikke «synliggjør» at samvær er en rettighet når samværets omfang må fastsettes positivt. Som det fremgår ovenfor er det ikke noe særsyn for dette området at materielle rettigheter må fastslås autoritativt før de kan gjøres gjeldende. Den «uklarhet» ved lovens utgangspunkt som utvalget viser til, har ikke vist seg i praksis og er mer av akademisk karakter.

 2. Forståelsen av samværsregulering som «begrensninger» og inngrep

Slik vi forstår lovforslaget vil de biologiske foreldrene i utgangspunktet ha ubegrenset tilgang til kontakt med barnet – selv om omsorgen for barnet formelt er overtatt av barneverntjenesten og barnet er plassert i fosterhjem. Lovforslaget innebærer at enhver regulering eller grensesetting er å anse som en «begrensning», som i henhold til lovforslaget krever at «det er nødvendig og til barnets beste».

Vi mener at utvalget «snur alt på hodet» ved dette forslaget.

Vi er enig i at barnets rett til samvær og kontakt med sine biologiske foreldre etter et vedtak om omsorgsovertakelse må ha et tilstrekkelig rettslig vern (noe vi mener at dagens lovgivning gir), men å konstruere enhver samværsregulering som nye inngrep/begrensninger som krever særlig begrunnelse og tyngde, er ikke veien å gå.

Det er først og fremst omsorgsovertakelsen som utgjør et inngrep. En del rådighetsbegrensninger knyttet til de biologiske foreldrenes kontakt med barnet må anses som en direkte rettsvirkning av omsorgsovertakelsen, og ikke som nye selvstendige «inngrep». Det forholder seg etter vårt syn helt annerledes med vilkår eller bestemmelser for eksempel om tilsyn under samvær – det fremstår mer som et nytt og selvstendig inngrep.

Omsorgsovertakelsen innebærer at en rekke foreldrefunksjoner går over på barnevern-tjenesten/fosterhjemmet. Med foreldrefunksjoner siktes det blant annet til den myndighet utvalget selv har satt ord på i sitt lovforslag §24, 1. og 2.ledd.   Biologiske foreldres kontakt med barnet som kan sies å kompromittere eller vanskeliggjøre fosterhjemmets omsorgsansvar i henhold til loven, bør barneverntjenesten kunne sette grenser mot i kraft av styringsretten som følger med omsorgsovertakelsen, uten at dette betraktes som et nytt selvstendig «inngrep».

Det samme gjelder grensesetting mot biologiske foreldres «uformelle» kontakt med barnet utenfor fastsatte samvær, som kompromitterer barnets behov for utviklingsstøttende omsorg, herunder sikkerhet, følelsesmessig trygghet og stabilitet.  

Det er altså vårt syn at selve omsorgsovertakelsen i seg selv innebærer at en del av kontakten som var mellom de biologiske foreldrene og barnet blir naturlig avskåret – formålet med omsorgsovertakelsen er jo å gi barnet nye omsorgsbetingelser.

Det fremstår som kontrært at man først etter å ha funnet de strenge vilkårene for omsorgsovertakelse oppfylt, bidrar til å uthule effektiviteten og formålstjenligheten ved omsorgsovertakelsen ved åpne opp for uregulert kontakt og samvær mellom de biologiske foreldrene og barnet.

Vi er oppmerksom på forslaget om at «det skal utarbeides en plan for gjennomføring av kontakt etter §48», men dette forstås som en plan uten «tvangskraft», og vil ikke være til hinder for konflikter og omgåelser. En slik plan er dermed intet reelt substitutt for et positivt vedtak, noe utvalget selv viser til (NOU 2016:16 s. 189).

Vi er kritisk til, og finner det fjernt fra den virkeligheten vi møter i mange barnevernssaker, når utvalget «legger til grunn at planen i mange tilfeller vil innebære en tilstrekkelig løsning av hvem som skal ha kontakt med barnet og i hvilket omfang.» (NOU 2016:16 s. 189).

 3. Behovet for at samvær fastsettes autoritativt av fylkesnemnda

I tilknytning til lovforslaget §38 heter det i NOU-en:

«Bestemmelsen angir at retten til kontakt kan begrenses der dette er nødvendig og til barnets beste. Dersom det ikke er uenighet mellom partene om hvordan retten til kontakt skal utøves eller problemer i tilknytning til dette, legger utvalget til grunn at det ikke er nødvendig å treffe vedtak om begrensninger i kontakt» (NOU 2016:16 s. 189).

Vi er enig i den første setningen, hva angår begrensninger som ikke kan anses å ligge innenfor rammen av styringsretten som følge av omsorgsovertakelsen, jf drøftelsen under pkt. b ovenfor.

Vi er imidlertid uenig i premissene for det som ellers sies i dette avsnittet.

Vår erfaring er at det så godt som alltid vil være uenighet mellom de biologiske foreldrene og barneverntjenesten om omfang av samvær og «hvordan retten til kontakt skal utøves» på tidspunktet for vedtak om omsorgsovertakelse.

Hvilke deler av et sakskompleks uenigheten er knyttet til, og styrken i uenigheten varierer naturligvis meget fra sak til sak, men fellesnevneren er likevel at partenes grunnposisjon er uenighet. Således vil biologiske foreldre (som oftest helt subsidiært) kreve mest mulig samvær – i alle fall alltid mer enn det barneverntjenesten foreslår.

Det er vanskelig å si hvordan en slik regel som utvalget har foreslått, vil utarte seg i praksis.

Krav om at begrensningene skal være «nødvendig og til barnets beste» forstås å innebære at terskelen for å sette «begrensninger» heves. Man erstatter den «åpne» og helhetlige skjønnsmessige vurderingen etter dagens bvl.§4-19 jf §4-1, med et vurderingstema som vil flytte tyngdepunktet langt i retning av (mer) samvær for foreldrene, noe som vil kunne uthule formålet med, og effektiviteten i, omsorgsovertakelsen/fosterhjemsplasseringen.

Et scenario eller risiko er at barneverntjenesten i mindre grad vil foreslå «begrensninger» selv om det etter forholdene kunne vært behov for det. Grunnen til dette kan være at det oppleves for krevende eller at bevisbyrden oppleves for stor, og at barneverntjenesten og saksbehandleren må «velge sine kamper» i en krevende arbeidsdag med mange saker og ofte stor motstand.

I dette scenariet vil den planen som er nevnt i lovforslaget §37, siste setning, enten kunne være svært grovmasket/forbeholdent, eller være knyttet til usikre faktiske betingelser i fremtiden, bygge på altfor optimistiske prognoser hva angår foreldrenes utvikling, eller være for generøs hva angår samvær – i begge tilfeller med potensielt uheldige virkninger for barnet, avhengig av hva som er grunnlaget for omsorgsovertakelsen, barnets særlige vansker og behov, osv.

Et annet og mer sannsynlig scenario er at barneverntjenesten vil tilpasse seg det nye regimet, og foreslå «begrensninger» i de fleste saker for å tvinge frem en autoritativ avgjørelse, og da kan man jo spørre om lovområdet tilføres noe merverdi ved forslaget i forhold til dagens rettstilstand.

Forslag om begrensninger fremmes da ikke «for sikkerhets skyld», men fordi det generelt og erfaringsmessig er nødvendig med rammer for biologiske foreldres kontakt med barnet når barnet tross alt har sin hovedbase i et annet hjem.

Bindende rammer gir forutsigbarhet og er gunstig også der de biologiske foreldrene har selvinnsikt og handler lojalt, men er kritisk viktig der de biologiske foreldrene mangler selvinnsikt, utsetter barnet for lojalitetskonflikter, er grenseløs i forhold til fosterhjemmet, osv.

Det siste momentet peker også mot at den forutsigbarhet og trygghet som et samværsvedtak gir, er viktig for barnet, men også for fosterforeldrene. Et minimum av hensyntagen til fosterforeldrene er nødvendig for å sikre at fosterforeldrene ikke resignerer og sier opp fosterhjemsavtalen under henvisning til at det blir for krevende «å stå i», med nye oppbrudd og ny utrygghet for barnet som konsekvens.

Den planen som er nevnt i lovforslaget §37, siste ledd, vurderes som et altfor svakt verktøy for styring og for å skape forutsigbarhet.

Utvalget hevder at når nemnda i dag må fastsette samvær så kan det «også medføre at det blir lite fleksibilitet knyttet til samværsfastsettelsen». Utvalget viser til at barneverntjenesten alltid kan innvilge mer samvær enn det fylkesnemnda har fastsatt, men at gjeldende regler «ikke inviterer» til å justere samvær etter en dialog mellom partene (NOU 2016:16 s. 187).

Etter vårt syn er dagens regler tilstrekkelig fleksible. Hva angår påstanden om at «gjeldende regler ikke inviterer til å justere samvær etter en dialog mellom partene», leses dette langt på vei som en påstand om at barneverntjenesten sjelden justerer samvær etter en dialog mellom partene.

Hvis det skal forstås på den måten, kan det repliseres at dette er et velkjent munnhell og påstand (les: myte) blant mange av advokatene som representerer private parter i barnevernssaker. Utvalget har ikke vist til empiri som understøtter at det forholder seg slik i virkeligheten, men vi for vår del kjenner oss ikke igjen i denne beskrivelsen.

Vår erfaring er at samvær ofte blir «justert etter en dialog mellom partene» hvor forholdene ligger til rette for det. For øvrig er stadige dialoger og omkamper om samvær slett ikke noe som det bør inviteres til, fordi det kan true barnets behov for ro, stabilitet og trygghet i fosterhjemmet.

Vi vil også påpeke det betryggende og verdifulle i dagens ordning ved at samværsspørsmålet blir autoritativt avgjort av en uavhengig fylkesnemnd etter en grundig og kontradiktorisk prosess. Forutsetningene for både en mer korrekt bedømmelse og for at partene lettere vil slå seg til ro med og akseptere avgjørelsen, er vesentlig større enn om partene skal måtte forhandle (og stadig reforhandle) om innholdet i en plan, som barneverntjenesten med nødvendighet må legge hovedpremissene for, jf forslaget §37, siste ledd og §48.

Vi har ovenfor argumentert for at samvær bør fastsettes positivt – og av fylkesnemnda. Subsidiært slutter vi oss til forslaget om at fylkesnemnda er rette myndighet til «å vedta begrensninger i kontakten mellom barnet og foreldrene», mens barneverntjenesten kan vedta begrensninger i kontakten mellom barnet og andre enn foreldrene, jf lovforslaget §39. Dette virker som en rimelig ansvarsfordeling. Det er i forhold til de biologiske foreldrene at hensynet til klarhet og forutsigbarhet som et vedtak gir, har størst vekt.

 

Forslaget om partsrettigheter og ordninger som sikrer barns prosessuelle rettigheter - særlig om forslaget om å gi partsrettigheter for barn fra fylte 12 år

 

Det vises til NOU 2016:15 kap. 16 og lovforslagets kap. 11.

1. Forslaget om å gi partsrettigheter for barn fra fylte 12 år

Innledning

Utvalget foreslår å gi barn helt ned til 12-årsalderen partsrettigheter. Dette har kommet til uttrykk i lovforslagets §78, 1.ledd. Lovforslaget inneholder ingen ytterligere kvalifiserende krav, bortsett fra at barnet må ønske å gjøre partsrettigheter gjeldende.

Vi er kritisk til dette forslaget. Innvendingene gjelder i første rekke omsorgssakene (§4-12 og tilsvarende) – ikke saker etter dagens §4-24 og §20 i lovforslaget.

Våre bekymringer er særlig knyttet til innsyn i sakens dokumenter og full deltakelse i fylkesnemnda. Vi mener bestemt at barnet har rett til å bli hørt og at det er svært viktig at barnets syn kommer frem, men å gi så unge barn selvstendige partsrettigheter, med alt hva det innebærer, vurderes ikke å være til barnets beste.

Vi mener at dagens aldersgrense på 15 år bør beholdes som en hovedregel, men at terskelen for å gi partsrettigheter til unge under 15 år, som ønsker å gjøre partsrettigheter gjeldende, bør senkes noe, men da etter en konkret vurdering. Vi registrerer at dette er i tråd med hva Barnvernproffene mener (NOU 2016:16 s. 222).

Det fremgår av NOU-en at utvalget har vurdert en ordning der man utvider adgangen til å innvilge partsrettigheter i den enkelte sak, men at utvalget har funnet at det «ikke innebærer en tilstrekkelig styrking av barns stilling», og mener at «det bør oppstilles en klar regel om når barnet har partsrettigheter i saken» (NOU 2016:16 s. 222).

Vi er uenig i dette, og mener tvert imot at det, på begjæring, bør foretas en skjønnsom vurdering i hvert enkelt tilfelle for barn under 15 år, men at terskelen for å innvilge partsrettigheter kan være noe lavere enn i dag.

Kriteriet «i særskilte tilfeller» i bvl.§6-3, 2.ledd, annet punktum bør erstattes av et kriterium som åpner opp for en bredere avveining av hensyn for og mot å gi partsrettigheter for barn under 15 år. Åpenbare interessemotsetninger til de biologiske foreldrene, barnets u/modenhet, og barnets eventuelle særlige sårbarhet, er momenter som bør tillegges vekt, men som kan trekke i ulik retning.

Som utvalget ganske riktig påpeker, er det ikke noe krav verken i EMK eller Barnekonvensjonen om å gi barn partsrettigheter fra noe bestemt alder, idet det avgjørende er at barnets rett til å uttale seg blir ivaretatt. For barn under 15 år gir dagens ordninger med talsperson og tillitsperson tilstrekkelige muligheter for å ivareta barnets uttalerett.

Som begrunnelse for å gi partsstatus for 12-åringer har utvalget vist til at dette angivelig harmonerer med andre deler av velferdsretten, og det er spesielt vist til pasient-og brukerrettighetsloven §6-5 som opererer med en 12 års grense for partsrettigheter.

Ønske om harmonisering kan etter vårt syn ikke være avgjørende all den tid hensynene som gjør seg gjeldende i barnevernssaker er vesensforskjellig fra saker etter pasient-og brukerrettighetsloven.

Det er litt uklart i hvilke saker det er aktuelt for barn å utøve selvstendige partsrettigheter etter pasient-og brukerrettighetsloven, men under enhver omstendighet er de materielle rettighetene og de hensyn som gjør seg gjeldende i saker etter denne loven av en helt annen karakter enn saker etter barnevernloven.

 

Nærmere om innvendingene til forslaget

Forslag om å senke aldersgrensen for partsrettigheter til 12 år er ikke noe nytt forslag. I NOU 1985:18 sa Sosiallovutvalget følgende:

«Det kan være tvilsomt hvilket alderskriterium og eventuelt andre vilkår som bør oppstilles for retten til å gjøre gjeldende partsrettigheter. Slike rettigheter kan nok i første rekke tenkes benyttet av 15-,16- og 17-åringer, men etter utvalgets mening er det heller ikke grunn til å stille seg avvisende til noe yngre barn når det fremmer en søknad eller et krav, og viser selvinnsikt og forståelse. Utvalget foreslår at partsrettigheter skal kunne gjøres gjeldende av barn som har fylt 12 år og som evner å forstå hva saken gjelder, (….). Forslaget forutsetter at barnet er direkte berørt av saken, jf det generelle vilkår for å kunne være part etter forvaltningsloven §2 første leddd e.» (NOU 1985:18 s. 270)

Departementet støttet først utvalgets forslag:

«Departementet la i høringsutkastet til grunn at barn fra 12 års alder skulle gis selvbestemmelsesrett ved innleggelse i institusjon for barn med atferdsproblemer. En konsekvens av dette var at barn over 12 år også skulle ha partsrettigheter i saker om tvangsinnleggelse i slike institusjoner.

Barne-og familiedepartementet foreslo videre, i likhet med Sosiallovutvalget, at også i andre saker burde barn kunne gis partsrettigheter helt ned til 12-årsalder. Departementet la i høringsutkastet til grunn at partsrettigheter ville bli benyttet for 15-åringer og eldre, men at også yngre barn burde kunne få slike rettigheter under forutsetning av at de forsto hva saken gjaldt. Forslaget innebar at det måtte skje en skjønnsom vurdering av om det enkelte barn burde få opptre som part (Ot.prp. nr. 44 (1991-92) s. 80).

Departementet endret imidlertid sitt syn på saken:

            «Departementet har kommet til at det ikke er ønskelig å opprettholde forslaget i høringsutkastet om at barn skal ha fulle partsrettigheter helt ned til 12-årsalder forutsatt at barnet forstår hva saken gjelder. Etter departementets oppfatning vil det bare unntaksvis være tilrådelig å la så unge barn få fulle partsrettigheter, fordi barnets oppfatning ofte vil være preget av omgivelsenes, herunder foreldrenes og fosterforeldrenes oppfatning av saken. En slik bestemmelse forutsetter ut fra dette en svært vanskelig skjønnsmessig vurdering.» ((Ot.prp. nr. 44 (1991-92) s. 81).

            (Våre uthevinger)

Det har skjedd en rivende utvikling siden 1980-og 90-tallet (da gjeldende barnevernlov ble forberedt og vedtatt) når det generelt gjelder forståelsen for og anerkjennelsen av barn som selvstendige rettssubjekter, og spesielt hva angår retten til deltakelse i beslutningsprosesser som vedrører dem. I tillegg til at dette følger av barnevernloven og Barnekonvensjonen, har dette nå også fått sitt klare uttrykk i Grunnloven §104, 1.ledd.

Imidlertid mener vi at det departementet ga uttrykk for i proposisjonen (gjengitt og uthevet ovenfor) fortsatt har en viss gyldighet.

Å være part med fulle partsrettigheter er et stort ansvar som vi er bekymret for om barn ned i 12-årsalderen er modne nok til å bære.

Mye av demokratiseringsprosessen i form av deltakelsesrettigheter på ulike områder av samfunnet synes å kunne knyttes til, er inspirert av, og kan forklares med, Habermas diskursteori . Habermas diskursteori er også anvendt som teoretisk ramme for ulike former for medvirkning på barnevernsområdet (Oterholm, 2003).

Habermas sitt poeng er at legitimiteten til avgjørelser (alene) er knyttet til trekk ved argumentasjonsprosessen (diskursen). De fire viktigste kravene til en diskurs er 1) deltakelse fra alle parter, 2) alle skal gis samme mulighet til å bidra – deltakerne er kommunikativt likestilt, 3) krav om oppriktighet – deltakerne må mene det de sier, og 4) krav om at kommunikasjonen er fri for tvang.

Dette er idealer som det er vanskelig å leve opp til rent generelt, men er særlig utfordrende på barnevernsområdet, dels fordi det er tale om barn, men også fordi selve saksområdet vekker så sterke følelser. I tillegg kommer at barnevernsområdet etablerer (minst) et treparts-forhold mellom barnet, foreldrene og barnevernet. Alt dette gjør feltet svært komplekst. Vi vil mene at de forutsetninger som Habermas satte opp, i mindre grad er oppfylt på barnevernsområdet.

Det er ikke tvilsomt at barn ned i 12 årsalderen og yngre, generelt er i stand til å danne egne synspunkter, og det er både rett og riktig at barn blir informert og får anledning til å uttrykke seg i sakens anledning. Men det er vårt syn at informasjonen må avgrenses og tilpasses, både hva angår hva barnet trenger å få kunnskap om, og hvordan informasjonen formidles.

Utvalget «legger til grunn at barn normalt vil ha forutsetninger for å vurdere om barnet ønsker å opptre som part i saken» (NOU 2016:16 s. 222). Dette postulatet kan det være grunn til å problematisere på generelt grunnlag.

Imidlertid er det tilstrekkelig å vise til at barna i barnevernet ofte ikke har «normale forutsetninger». Mange av disse barna har i varierende grad blitt satt tilbake i sin utvikling som følge av omsorgssituasjonen i hjemmet.

Det kan dreie seg om medfødte eller ervervede forstyrrelser, skader eller forsinkelser i deres kognitive, emosjonelle og psykologiske utvikling og fungering. Enkelte av barna har medfødte syndromer og skader forårsaket av rusmisbruk og annen skadelig påvirkning eller neglect (forsømmelse) i svangerskapet, hvilket kan medføre bl.a redusert kognitiv fungering.

Eksempler er FAS (Føtalt alkoholsyndrom), ADHD og lærevansker. Redusert kognitiv fungering, medfødt eller ervervet grunnet en negativ eller ustabil omsorgssituasjon, medfører i tillegg økt sårbarbarhet på en rekke andre sentrale utviklingsområder, som psykologisk utvikling, sosial forståelse og regulering av følelser.

På ulike måter og i varierende grad kan de beskrevne medfødte syndromene og kognitive forstyrrelsene påvirke evnen til å forstå seg selv og sine omgivelser, tenke langsiktig og planmessig, evnen til å skape, regulere og vedlikeholde sunn kontakt med andre mennesker.

Det er veldokumentert at en negativ, mangelfull eller ustabil omsorgssituasjon i oppveksten, påvirker barnehjernens utvikling, hvilket gir seg utslag på en rekke områder ut over kognitiv fungering. Undersøkelser viser at en betydelig høyere andel av barn i barnevernet har psykiske vansker sammenlignet med andre barn. Mange av barna fyller kriteriene for en eller flere psykiatriske diagnoser. Vanlige diagnoser er forskjellige grader og typer av angst og depresjon, traumer og tilknytningsforstyrrelser. I mange tilfeller vil det dreie seg om sammensatte lidelser og tilstander, hvor utviklingstraumer gjerne ligger til grunn. Mange bærer på erfaringer med tap, svik og avvisning. Disse vanskene kan ha blitt forsterket ved gjentatte skifte av omsorgsmiljø i form av tilsiktede og utilsiktede flyttinger. 

Det er også forskningsmessig dokumentert at mange av barna i barnevernet som har psykiske vansker i en grad som kvalifiserer for en eller flere diagnoser, (av ulike årsaker) ikke kommer i kontakt med psykisk helsevern for utredning eller behandling. Det innebærer at disse barnas vansker i dag gjerne er både udokumenterte og ubehandlede (på det tidspunktet de i det nye lovforslaget skal kunne benytte deres partsrettigheter).

Årsaken til at en rekke barn i barnevernets psykiske og kognitive vansker ikke er dokumenterte, er sammensatte og handler om omsorgsgivernes situasjon, forhold ved barneverntjenesten (kompetanse, ressurser, mandat etc) samt at barn gjerne ikke prioriteres til utredning og behandling av spesialisthelsetjenesten av grunner som at barnevern-tjenesten er i en undersøkelsesfase, eller at barna vurderes som å være i en situasjons-betinget krise relatert til foreldrekonflikt, rettssak, bytte av hjem og omsorgsgivere og tilpasningsreaksjoner på endringer i livssituasjon, eller mens barnets livssituasjon og bosted er, eller vurderes å være for ustabil til i igangsette utredning og behandling, for eksempel grunnet stadige flyttinger. 

Dette er forhold som gjør tilgang på utredning og behandling vanskeligere for barn i barnevernet. For mange barn i barneverntjenesten vil kriser og ustabil livssituasjon snarere være regelen enn unntaket.

Altså er det problematisk å legge til grunn at barn i barnevernet «normalt vil ha forutsetninger for å vurdere om barnet ønsker å opptre som part i saken», all den tid mange av disse barna vil ha sårbarheter på en rekke utviklingsområder, som for manges del i tillegg vil være ukjent og udokumentert både for barnet selv, deres omsorgsgivere, barneverntjenesten og rettssystemet. Som beskrevet tidligere, har barn generelt behov for og krav på at informasjon og kunnskap de får tilgang på avgrenses og tilpasses ikke bare deres biologiske alder, men deres kognitive og helhetlige kapasitet, modenhet og utviklingsnivå. Dette forutsetter som et minimum inngående fagkunnskap om barn utvikling og utfordringer, i tillegg til et inngående kjennskap til det enkelte barn og dets situasjon, og forutsetter at barnets fungering og helsetilstand er utredet og dokumentert.

I tillegg er disse barna sårbare simpelthen fordi de er svært avhengige av sine omgivelser, og til sine omsorgspersoners gunst og bekreftelse til enhver tid. Dette er faktorer som påvirker barnet og barnets beskrivelser og meningsdannelse ubevisst og bevisst – hva barnet «mener» og hva det er trygt for barnet å mene.

Som nevnt er det hvilken effekt fullt innsyn i sakens dokumenter og deltakelse/tilstedeværelse i fylkesnemnda vil ha på en 12-åring og på sakens opplysning, som bekymrer oss.

Forslaget innebærer at barnet selvsagt kan velge ikke å gjøre partsrettigheter gjeldende, helt eller delvis. Men det kan bli vanskelig hvis normen er at 12-åringer har rett til å utøve partsrettigheter. Da kan det lett bli etablert som en forventning om at denne retten også bør utøves.

Barnet kan, uten å overskue hva dette innebærer, velge å benytte seg av denne retten, og omgivelsene kan forvente det. Nærstående (biologiske foreldre, fosterforeldre m.v.) kan ha en egen interesse i at barnet utøver partsrettigheter, fortrinnsvis for å støtte opp om egen posisjon, og direkte eller indirekte uttrykke denne forventningen overfor barnet.

Vi mener at dagens ordninger med tillitsperson og talsperson er tilstrekkelig for å sikre barn under 15 år medvirkning i saken, men at disse ordningene gjerne kan raffineres og styrkes.

For barn som er under omsorg, kommer i tillegg barnevernets jevnlige oppfølgingssamtaler, samt tilsynsførers samtaler med barnet. Hvis alt dette gjennomføres systematisk og på en kvalitativt god måte, må dette anses som en bedre løsning enn at barnet blir kastet ut i en rettslig prosess preget av sterke følelser, polarisering og kamp.

En viktig del av det å ha partsrettigheter vil i praksis være å få oppnevnt egen prosessfullmektig.

Vår erfaring med advokater som representerer ungdom 16-17-årsalderen i §4-24-saker er svært positiv.

Vi har også noe erfaring med advokater som representerer barnet i krevende §4-12-saker eller saker av tilsvarende karakter, men i samtlige av disse sakene har barnet vært mellom 14 og 15 år – ikke yngre. Erfaringene i disse sakene er mer sammensatte.

Vi mener imidlertid at advokatrollen blir langt mer krevende og kompleks hvis advokaten skal representere en 12-åring i en §4-12-sak eller i en klagesak etter §4-17, og at dette krever nærmere refleksjon, utredning – og retningslinjer.

«Samtaler med barn» er langt på vei et eget fag, og dette går utover ren metodikk for å fremskaffe valide data. Hvordan skal barnet ivaretas, og hvor langt strekker prosessfullmektigens ansvar for å ivareta barnet i en slik prosess, når barnet bor hjemme eller er under barnevernets omsorg i et fosterhjem ?

I noe grad rammer våre innvendinger også utvalgets generelle forslag om at «barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal informeres og gis anledning til å uttale seg direkte for fylkesnemnda før det treffes vedtak i sak som berører barnet», jf lovforslaget §103 (vår utheving). Imidlertid vurderes denne ordningen som langt mer dempet enn fulle partsrettigheter.

Vi vil under enhver omstendighet anbefale at normalordningen ikke bør være at barnet skal måtte forklare seg for åpen nemnd, men at barnet i stedet har samtale med nemndas medlemmer «back-stage», og at nemndsleder etterpå gir et sammendrag av hva som er fremkommet.

 

Forslaget til ny «trygghetsperson», jf lovforslaget §79

 

Vi stiller oss positiv til at man utreder hvordan barn kan gis bedre/bredere medvirkning i barnevernssaker. Vi er enig i at funksjonene som i dag er lagt til tillitspersonen med fordel kan forenes med de funksjonene som talspersonen har. Vi mener imidlertid at disse rollene ikke lar seg forene med en tilsynsperson.

En tillitsperson eller trygghetsperson ivaretar en slags «advokat-rolle» for barnet. Det er en rolle som går inn i saken på barnets premisser, og skal være til ubetinget støtte for barnet.

Dette står i kontrast til en tilsynsperson, som på vegne av barneverntjenesten, og i forlengelsen av barneverntjenestens samfunnsoppdrag fører kontroll med barnets omsorgssituasjon i fosterhjemmet etter en omsorgsovertakelse, med det formål å sikre at barnet har det trygt og godt i fosterhjemmet.

 

Korte merknader til andre deler av lovforslaget 

  1. Lovforslaget §2 – barnets rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse. Barnets beste.

Utformingen av bestemmelsen er svært god. Imidlertid mener vi at barnets beste-normen bør ta opp i seg momentet utviklingsfremmende tilknytning, i tråd med Raundalen-utvalgets innstilling fra 2012 (NOU 2012:5).

Slik vi forstår formuleringen om at «barn bør vokse opp i trygghet, kjærlighet og forståelse og helst i egen familie», er dette ment som gjengivelse av det biologiske prinsipp. Dette er hva som fremgår av merknadene til bestemmelsen, og det fremholdes der at «egen familie» faktisk ikke trenger å være den biologiske familien, men må ses i lys av konvensjonens vern av familielivet (NOU 2016:16 s. 247).

Hvis vi kan ta dette på alvor, vil vi gi vår støtte til lovforslaget. Vi vil imidlertid være kritisk til en ytterligere styrking og vektlegging av det biologiske prinsipp ettersom det kan være til hinder for at å oppfylle barnets rett til forsvarlig omsorg og beskyttelse. Det biologiske prinsipp bør imidlertid fortsatt inngå som et ledd i en samlet barnets beste-vurdering.

 

2. Lovforslaget §20, 5.ledd - vedtak om bosted i institusjon uten samtykke når ungdommen fyller 18 år i vedtaksperioden

Vi støtter utvalgets forslag til endring av dagens bvl.§4-24, blant annet ved fjerning av «kriminalitetsalternativet», slik at spørsmålet alene skal være om «barnet utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare» (lovforslaget §20).

Vi mener imidlertid at lovforslaget i §20, 5.ledd, jf dagens §4-24, 3.ledd, om adgangen til å bestemme at vedtaket kan gjennomføres ut over fylte 18 år, bør presiseres. De vilkårene som følger av EMK art. 5 bør fremgå av, eller reflekteres i, lovbestemmelsen.

Formuleringen i lovforslaget i §20, 3.ledd («fylkesnemnda kan bestemme») kan lede tanken i retning av at dette er en diskresjonær kompetanse (hensiktsmessighetsvurdering), men realiteten er at den materielle kompetansen er begrenset.

Utfordringen er at EMK art. 5 bokstav d ikke vil kunne hjemle en plassering ut over fylte 18 år (ungdommen er da ikke lenger en «minor»), og videre plassering vil da være betinget av at barnets faktiske situasjon tilfredsstiller kravene i bokstav EMK art. 5 bokstav e. Vilkårene i bokstav e fremstår imidlertid som «overkvalifiserte» eller «fremmede» i en norsk barnevernskontekst («sinnslidende, alkoholister, narkomane eller løsgjengere»), og dermed antakelig mindre anvendelig.

Under enhver omstendighet er det nødvendig at barneverntjenesten vurderer dette grundig før saken fremmes, herunder forholdet til EMK.

 

  

Noter - referanser:

Dette er en kritikk som føyer seg inn i en langvarig og kritisk diskusjon om «rettsliggjøring» og om «rettighetssamfunnet», i kjølvannet av Maktutredningen (NOU 2003:19). I maktutredningen ble det hevdet at «domstolene og andre rettslige organer øker sin beslutningskompetanse av politikk og forvaltning» og at domstolenes makt kommer «…. til uttrykk gjennom det skjønnsmessige innslaget i lovfortolkning og lovanvendelse» (s. 31). Dette er uheldig «.. fordi rettsvesenet overtar for det politiske systemet i interessekamper både for enkeltindivider og grupper (s. 32). Rettsliggjøring betyr i denne sammenheng at interessekamper oftere føres i lovens navn og at konflikter oftere løses med rettslige virkemidler, både i og utenfor domstolene (Østerud et al, 2003:116).

Vi vil låne et sitat fra Ingrid Rindal Lundebergs doktoravhandling fra 2008, som gjelder retten til spesialundervisning («De urettmessige mindreverdige»). Følgende sitat har imidlertid betydelig relevans også for rettsliggjøringen (rettighetsfestingen) på barnevernsområdet:

«En gjennomgående innvending mot rettsliggjøringen er den sosialt reduksjonistiske og repressive effekt. Rettsliggjøringer skaper flere tapere enn vinnere, eller vedlikeholder etablerte forskjeller. Først og fremt gjelder dette de som i det hele tatt ikke makter eller mestrer dette spillet om retten. I kampen om retten kommer ofte ressurssvake grupper dårligere ut enn andre. Når retten ikke kommer av seg selv, men er noe man må kjempe seg til, blir de aller svakeste gitt få sjanser….» (Lundeberg, 2008 s. 18).

Sigurdsen, Randi (2015): Tvangsplassering av barn med utfordrende atferd. En sammenligning av regler i barnevernloven, helse-og omsorgstjenesteloven og psykisk helsevernloven, Oslo: Fagbokforlaget.

NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling, pkt. 13.2, s. 150-151

Begrepet «bakkebyråkrat» er hentet fra M. Lipskys teoretiske rammeverk som ble presentert i boken «Street-level Bureucracy: Dilemmas of the Individual in Public services» fra 1980 (New York: Russell Sage Foundation). Barnevernsarbeidere er typiske representanter for det Lipsky beskriver som bakkebyråkrater, altså «fotfolket på bakken» i det offentlige hjelpeapparatet. Eksempler på bakkebyråkrater er politi, leger, sykepleiere – og barnevernsarbeidere.

Hovedutfordringene for bakkebyråkratene er at de har liten innflytelse over arbeidets rammebetingelser, stor arbeidsmengde i forhold til tidsramme og andre ressurser, dobbeltrolle som både hjelpere og portvoktere, stor usikkerhet knyttet til arbeidsoppgavene, og opplevelse av manglende mestring. Siden ressursene ofte er for små eller inadekvate, målene upresise og det gis lite oppmuntring, så er det uråd for dem å utføre et tilfredsstillende arbeid. Bakkebyråkratene utvikler dermed enkelte mestringsstrategier. Se eks. Per Arne Røds avhandling «Barn i klem mellom foreldrekonflikter og samfunnsmessig beskyttelse» (2012), hvor han bl.a. anvender et bakkebyråkratteori-perspektiv (se s. 25 flg.).

Haugli, Trude (2000): Samværsrett i barnevernssaker, Universitetsforlaget

Habermas, Jurgen (199a): Kraften i de bedre argumenter, Oslo, Ad Notam Gyldendal

Oterholm, Inger (2003): Deltakelse og beslutninger i barnevernet. Tidsskrift for nordisk sosialt arbeid nr. 4/2003 s. 217-223.