Høring NOU 2016: 16 Ny barnevernslov

Høringssvar fra Høgskolen i Oslo og Akershus, Fakultet for samfunnsvitenskap

Høringsuttalelse til NOU 2016,16 Høgskolen i Oslo og Akershus, Fakultet for samfunnsvitenskap

Dato: 28.01.2017
Svartype: Med merknad

Høringsuttalelse til NOU 2016:16 fra Høgskolen i Oslo og Akershus, Fakultet for samfunnsvitenskap

 

  1. Innledning

Vi viser til departementets høringsbrev av 7. november 2016 hvor høringsinstansene inviteres til å komme med innspill. Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), fakultet for samfunnsvitenskap, mener utredningen viser at utvalget har levert et omfattende og meget grundig arbeid som svarer godt på mandatet. HiOA mener utvalget i stor grad har klart den krevende oppgaven det er å formulere bestemmelsene slik at man ivaretar balansen mellom et sterkt rettsvern for barn og ivaretakesle av foreldre. Dette viser seg bl.a gjennom lovfesting av barns rett til omsorg og beskyttelse, som vil kunne styrke barns rettsvern mot vold, overgrep og omsorgssvikt, og regler som i større grad sikrer plikt til aktiv oppfølging av foreldre som opplever at barnet plasseres utenfor hjemmet ved frivillige hjelpetiltak eller tvangsvedtak. Plikt til oppfølging og ivaretaking av foreldrene kan ha stor betydning for gjennomføring av samvær og dermed også for utsiktene til en eventuell senere tilbakeføring.

Generelt vil vi uttrykke at HiOA i all hovedsak støtter utvalgets forslag til ny barnevernlov. Utvalget har gjort en rekke gode grep for både å gjøre loven mer språklig tidsriktig, gi den en mer logisk og pedagogisk struktur og tydeliggjøre en del sentrale elementer i bestemmelser som tidligere bød på atskillig tolkingstvil. HiOA ser generelt også positivt på den pedagogiske betydningen av å synliggjøre menneskerettighetsforpliktelser på en bedre måte i barnevernloven, og ser både tydeliggjøring av grunnprinsipper i barnevernet og rettighetsfestingen av barns beskyttelse og rett til omsorg som et utslag av dette.

Alt i alt gir utkastet inntrykk av både å styrke barnets rettsvern og foreldrenes rettssikkerhet, og man har evnet å forene disse to grunnleggende hensynene på en god måte.

Det er mange viktige spørsmål som ønskes kommentert og drøftet fra vår side, men av tidsmessige grunner har vi måttet avgrense oss til følgende: Retten til omsorg og beskyttelse/barnets beste, lovstruktur/grunnprinsipper, barnevernets hovedoppgaver, grunnleggende krav om kompetanse i barneverntjenesten, styrking av barnets kulturelle identitet, opplysningsplikt til barneverntjenesten, melding og undersøkelse, hjelpetiltak, hastevedtak, fosterhjem, bedre oppfølging av foreldre, partsrettigheter/rett til samvær og kontakt med nærstående, plassering i institusjon og ettervern.

 

  1. Rett til omsorg og beskyttelse. Barnets beste

Rettighetsfesting, § 2 første ledd

HiOA ser det som positivt at barnevernloven nå foreslås som rettighetslov. Dette utvalget er det femte offentlige utvalget som har foreslått å lovfeste barns rett til hjelp fra barnevernet uten at det tidligere er blitt fulgt opp med lovendringer (se NOU 2000:12, NOU 2009: 22, Barnevernpanelets rapport 2011 og NOU 2012:5). Da NOU 2009:22 ble sendt på høring fikk rettighetsfesting bred støtte blant høringsinstansene, basert på problemnotatet til Mons Oppedal om rettighetsfesting (som var vedlagt utredningen), til tross for at høringsbrevet uttrykkelig ba instansene om å avholde seg fra å uttale seg om dette. Spørsmålet om rettighetsfesting er nå overmodent.

HiOA ser forslaget om rettighetsfesting hovedsakelig som en kodifisering av gjeldende rett om barns rett til beskyttelse og omsorg ut fra det som følger av sentrale bestemmelser i flere menneskerettighetskonvensjoner, praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) og bestemmelser i Grunnloven, jf. særlig BK artikkel 3 nr. 2 og artikkel 19, EMK artikkel 3 og 8 samt Grunnloven §§ 102 og 104. Det blir derfor vanskelig å komme utenom en rettighetsfesting nå, særlig etter at barns rett til beskyttelse av sin fysiske og psykiske integritet også er inntatt i Grunnloven § 104. For nærmere drøftelse av barns rett til beskyttelse og omsorg, vises det f.eks Sandberg, K. (2003) og Stang, E.G (2007), s. 331-398 med referanser der de siste 20-30 års rettsvitenskapelige diskusjoner om rettighetsbegrepet gjennomgås. Se også Oppedal, M (2009).[1] Erstatningssakene som har vært ført mot det offentlige på grunnlag av manglende tiltak fra, både nasjonalt og i EMD, illustrerer også at det faktisk eksisterer en rett til hjelp fra barnevernet på barnets hånd dersom myndighetene visste eller burde ha visst om forholdene.

Rettsutviklingen de siste 20 årene har - i takt med økt kunnskap om omfanget av skadevirkningene av vold, overgrep og omsorgssvikt for barns utvikling - i stadig sterkere grad gått mot å styrke barns rettsvern mot integritetskrenkelser. En implementering av retten til omsorg og beskyttelse vil ytterligere styrke barnets posisjon som selvstendig rettssubjekt. Rettsutviklingen på dette feltet kan sies å ha gått forbi barnevernloven; barn har en grunnleggende rett til beskyttelse, omsorg og hjelp fra offentlige myndigheter når de utsettes for krenkelser av sin integritet, fysisk eller psykisk, og dette bør gjenspeiles i barnevernloven for at den skal være fullt ut i samsvar med EMK, BK og Grunnloven. HiOA ser det som viktig at den rettsutviklingen som våre internasjonale forpliktelser har medført nå synliggjøres også i barnevernloven. I tillegg vil en rettighetsfesting i barnevernloven bidra til å harmonere barnevernloven med øvrig regelverk på velferdsrettens område der individuelle rettigheter til ulike tjenester (opplæring, helsetjenester mv) for lengst er implementert, selv om rettighetsbestemmelsene har ulik utforming og inneholder skjønnsmessige ord og uttrykk. HiOA mener for øvrig at utvalget har løst dilemmaene med den nærmere utformingen av rettighetsbestemmelser på en god måte i § 2.

 

Barnets beste

Vi ser positivt på at utvalget tydeliggjør en del av de sentrale momentene i barnets beste-vurderingen som allerede er innarbeidet i praksis. Dette vil kunne virke opplysende og veiledende for praksisfeltet. Erfaring viser at det er en del usikkerhet knyttet til hva som inngår i barnets beste-vurderingen, og selv om dette vil variere fra sak til sak, gjør en slik oversikt over mulige momenter kunne gjøre rettsanvendelsen og skjønnsutøvelsen enklere ved vurdering av bl.a. tiltak, ulike saksbehandlingsskritt og plasseringssted.

Ett tema som også står sentralt i barneverntjenestens og fylkesnemndas vurderinger, er hensynet til sosial bakgrunn/klasse. Klassetilhørighet er noe norsk barnevern er uvant med å vurdere, fordi vi presumptivt lever i et samfunn der ’alle’ skal ha (rett til) de samme mulighetene og velferdsgodene, men slik er det jo ikke. Vi fødes inn i og vokser opp i ulike sosiale klasser eller tilhørigheter, og dette påvirker både foreldreskapet, omsorgsutøvelsen og barnets tilgang til ulike ressurser under oppveksten.

Når det gjelder (kultur)sensitivitet er det viktig å understreke at denne også bør omfatte andre former for diversitet og ’avvik’ fra majoritetsnormen enn etnisitet, språk, religion og sosio-økonomisk bakgrunn. Man kan bl.a legge til barn i LGBT-familier, barn som vokser opp i kollektive samlivsformer, alternative livsformer og oppdragelsessyn. Flere forskere har ment å se en tendens til at såkalte middelklasse-verdier har en framtredende plass i barnevernets vurderinger, og at rommet for hva som anses som god nok omsorg for fort kan bli definert inn i et smalt normalitetsperspektiv (se f.eks Kojan og Fauske 2011).[2] Klassetilhørighet/sosial bakgrunn kan være like viktig for utviklingen av et barns identitet som kultur og religion, og ulike klasser har også ulike kulturelle praksiser. Det å foreta åpne vurderinger, løsrevet fra egne verdisett, er krevende, men viktig, og bør derfor også stimuleres gjennom lovgivningen. En kritikk som gjentatte ganger har vært fremmet mot barnevernet er f.eks tendensen til å vektlegge evnen til såkalt ’mentalisering’ – et vanskelig begrep som heller ikke har noe entydig innhold teoretisk sett, men som til tross for dette er svært mye brukt i praksis. Det er ikke naturlig for alle foreldre, uansett kulturell og sosial bakgrunn, å sette ord på følelser og tanker på en slik måte at de kvalifiserer til å ha det barneverntjenesten oppfatter som ’god mentaliseringsevne’. Ikke alle foreldre har tilgang til det samme verbale repertoaret som (etnisk) norske middelklasseforeldre, det er ikke like naturlig for alle å sette ord på vanskelige følelser, og det kan være en risiko for at foreldre som ikke ’klarer’ å formidle seg på en måte som samsvarer med ideen om mentalisering, misforstås som ikke mentaliserende og reflekterende nok i møte med barneverntjenesten. Kojan 2011 argumenterer for at klassesensitivitet kan være like viktig som kultursensitivitet, og det ville vært fint om dette kunne reflekteres i loven.

HiOA foreslår derfor at det vurderes om § 2 strekpunktet om barnets og foreldrenes etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn bør suppleres med «sosial bakgrunn». På den måten avgrenses heller ikke den kulturelle sensitiviteten til bare å gjelde de etniske minoritetene, men også andre sosioøkonomiske grupper i majoritetsbefolkningen.

Det kan kanskje være viktig i si noe mer under barnets beste-prinsippet om forholdet mellom det juridiske og det barnevernfaglige skjønnet, om hvordan de rettslige rammene loven setter skal romme et flerfaglig skjønn der kunnskap fra flere disipliner skal integreres til en helhetsvurdering. Vi foreslår at det tas inn noe om dette i merknadene til barnets beste-bestemmelsen i proposisjonen.

HiOA ser også positivt på at formuleringen i § 2 tredje ledd tilpasser anvendelsesområdet for tidligere bvl. § 4-1 bedre til barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og barnekomiteens generelle kommentar nr. 14 om hensynet til barnets beste – ved at barnets beste nå skal være ’avgjørende ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn etter loven’, ikke bare når det gjelder ’tiltak’. Bestemmelsen rommer dermed også barnets beste som en saksbehandlingsregel.

 

Forbudet mot vold

HiOA støtter harmoniseringen mellom forslagets § 2 og barneloven § 30 slik at forbudet mot såkalt ’oppdragervold’ framgår direkte også av barnevernloven. Det bør imidlertid sies noe mer konkret og utdypende i proposisjonen (merknadene til bestemmelsen) om forholdet mellom § 2 andre ledd og vilkårene for omsorgsovertakelse og hastevedtak. Det er jo ikke slik at det er fullt sammenfall mellom formuleringen i bl. § 30/utkastets § 2 andre ledd og vilkårene for hjelpetiltak eller kriteriene for omsorgsovertakelse eller hastevedtak. Forarbeidene bør utdype hvordan § 2 andre ledd kommer inn i tolkingen av f.eks vilkåret for omsorgsovertakelse etter utkastets § 21 a og c. Tilsvarende gjelder også i forhold til hva som skal anses som ’vold’, og særlig psykisk vold som i bl. § 30 er definert som ’skremmende eller plagsom atferd’ (med en korresponderende straffebestemmelse i strl. § 266 om hensynsløs atferd). Det vises her til forarbeidene til endringen i bl. § 30 om voldsbegrepet med utgangspunkt i relevant forskning, jf. Ot.prp. nr. 104 (2008-2009), s. 72. Dette bør drøftes og utdypes i forarbeidene på tilsvarende måte her. Det er i praksis utfordrende å skulle vurdere både hva som skal kunne anses som vold, herunder psykisk vold, og hvilken betydning det skal ha for vurdering av inngrepskriteriene for både omsorgsovertakelse og hastevedtak, eller for hjelpetiltak.

 

 

  1. Lovstruktur

Utvalgets forslag til endring av lovens struktur gir en betydelig mer oversiktlig og pedagogisk framstilling av lovens bestemmelser enn dagens lov. HiOA har kun noen få kommentarer til strukturen.

Det kan diskuteres om rettighetsbestemmelsen i § 2 bør å få stå isolert, dvs slik at den kun inneholder første og andre ledd, og at prinsippene får ’sin egen’ bestemmelse. HiOA mener det kan være grunn til å vurdere om det av pedagogiske grunner bør skilles klarere mellom rettigheter og prinsipper i lovteksten, for å unngå å skape misforståelser om hva rettighetene i barnevernloven innebærer (selv om rettigheter også kan reflektere prinsipper). Retten til nødvendige tjenester og tiltak i § 3 kan i så fall tas inn som et tredje ledd i § 2, slik at rettighetene samles i samme bestemmelse og synliggjøres bedre. Forslagets tredje ledd i § 2 om barnets beste-prinsippet kan evt vurderes tatt ut av § 2 og inn i en egen bestemmelse om barnevernlovens prinsipper – en prinsippbestemmelse.

Det kan spørres om retten til medvirkning bør stå i en rettighetsbestemmelse eller i en eventuell prinsippbestemmelse. Den passer for så vidt i begge kategorier. Det kan være en god pedagogisk løsning at medvirkning tas inn en prinsippbestemmelse etter § 2, fordi retten til medvirkning likevel kommer til uttrykk som prosessuell rettighet i § 83. Det minste inngreps prinsipp som nå står i § 4 kan likeledes stå i en prinsipp-bestemmelse slik at prinsippene samles i samme paragraf. Forsvarlighetskravet er også et forvaltningsrettslig grunnprinsipp, så dette også bør eventuelt stå i prinsipp-bestemmelsen.

Retten til familieliv i EMK art. 8 jf. BK art. 9 og 16 kan eventuelt tas direkte inn i barnevernloven dersom man ønsker å synliggjøre det der, som del av en rettighetsbestemmelse. Grunnprinsippene i barnevernet vil da kunne framgå klarere av loven, og ha en folkeopplysningseffekt. Det er imidlertid fortsatt ett sentralt prinsipp som mangler, og det er legalitetsprinsippet. Selv om legalitetsprinsippet følger forutsetningsvis, og implisitt av forsvarlighetskravet, mener HiOA at dette også bør synliggjøres i lovteksten. Det bør ellers utdypes i merknader eller rundskriv hva som nærmere ligger i forsvarlighetskravet da dette framstår som nokså uklart for mange profesjonsutøvere i praksis. Helsetilsynets rapporter gir god veiledning på hvor grensene går og hvilke tema som er sentrale i en forsvarlighetsvurdering, men det ville hjulpet dersom forsvarlighetskravets ulike elementer ble presentert og drøftet i merknadene til en eventuell prinsipp-bestemmelse i proposisjonen (eller til nåværende § 4 i forslaget).

Ettervern bør rettighetsfestes og i så fall tas inn i rettighetsbestemmelsen i § 2. Alternativt bør ettervern løftes ut av § 5 om lovens virkeområde og tildeles en egen bestemmelse, se kommentarer om ettervern under.

Når det gjelder bestemmelsene om tilbud om plassering i institusjon i §§ 19 og 20, se kommentarer under om institusjonsplasseringer.

 

  1. Barnevernets hovedoppgaver

Ansvaret for forebygging

HiOA ønsker velkommen utvalgets drøftelse av ansvaret for generell forebyggende virksomhet i kommunen, rettet mot alle barn, og støtter at dette ansvaret tydeliggjøres og plasseres hos kommunen. Vi er enige i utvalgets påstand om at ’flere forhold tilsier at barneverntjenesten i praksis har fått et for omfattende samfunnsoppdrag på bekostning av primæroppgaven som er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.’ (s. 91). Barneverntjenestens ansvarsområde har vært uklart etter gjeldende rett. Vi er enig med utvalget i at det er kommunen som bør pålegges plikten til å samordne tjenestetilbudet rettet mot alle barn, og barneverntjenesten er her en av flere bidragsytere, også i det forebyggende arbeidet. Det er behov for en slik rettslig avklaring av hvilke barn og familier som skal være barneverntjenestens målgruppe slik at man lettere sikrer at de ressursene barneverntjenesten råder over kan prioriteres der de trengs mest, og der barneverntjenesten har sin spisskompetanse. HiOA viser her til forskning som har bekreftet at meldinger med alvorlig innhold (som bekymring om vold og seksuelle overgrep) henlegges, og undersøkelsessaker som kan avdekke barn i utsatte omsorgssituasjoner, henlegges som en følge av manglende ressurser eller feil prioritering.[3] Det kan spørres om barneverntjenestene i større grad enn i dag bør vurdere andre hjelpetjenesters ansvar når det tas stilling til bekymringsmeldinger og til hvorvidt det skal åpnes undersøkelsessak. Barneverntjenesten kan på den måten være en pådriver for at andre hjelpetjenester oppfyller sine forpliktelser overfor barnefamiliene, og dermed kunne kanalisere sine ressurser mer inn mot barn i utsatte omsorgssituasjoner.

På denne bakgrunn kan det stilles spørsmål ved om det bør framgå tydeligere av formålsbestemmelsen i § 1 at barneverntjenestens hovedansvar ligger i bokstav a) sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig omsorg og beskyttelse til rett tid, og at bokstav b) er det utvalget betegner som et ’sideformål’. Begrepet ’alle barn’ bør antakelig utgå helt fra bestemmelsen for ikke å skape motstrid til § 112 der ansvaret for forebygging over for ’alle barn ’ er lagt til kommunen, nettopp fordi barneverntjenesten ikke skal ha dette ansvaret. Dette innebærer at dersom ressursene må prioriteres, så er det oppgavene etter a) og ikke b) som skal ha forrang, men det kan vanskelig leses ut fra § 1 slik den er foreslått. Dette kan løses ved å utforme formålsbestemmelsen i to ledd i stedet for to tilsynelatende likestilte bokstavalternativer, der det i første ledd inntas at dette er barneverntjenestens hovedoppgave. En slik utforming vil være mer i tråd med utkastets §§ 112 og 114. Vi viser også til utredningens kapittel 11 om hjelpetiltak, der utvalget ved vurderingen av kriteriet ’særlig behov for hjelp’ framhever at ’[d]ersom familien har behov for hjelp på grunn av andre årsaker, for eksempel fattigdom, funksjonshemming eller psykisk sykdom hos barnet (som ikke skyldes omsorgssituasjonen), vil det være andre tjenester enn barneverntjenesten som eventuelt på hjelpe familien.’ (s. 142).

 

Betydningen av familiers strukturelle livsvilkår og vurdering av omsorgsevne

Barnefattigdom er et voksende samfunnsproblem og omfatter stadig flere barn. Mange foreldre opplever store utfordringer knyttet til sin økonomiske situasjon og levekår. I noen situasjoner blir utfordringene så store at det påvirker foreldrenes omsorgsevne. Omfattende forskning viser sammenhenger mellom barnefattigdom og økt sårbarhet knyttet til både rus, vold og psykisk stress som påvirker foreldrenes omsorgsevne.[4] Selv om fattigdom og levekårsutfordringer i seg selv ikke utløser kriteriene for hjelpetiltak eller omsorgstiltak etter barnevernloven, må det understrekes at det er vesentlig at barneverntjenesten (og fylkesnemnda) også ser hen til foreldrenes livsbetingelser når foreldrenes omsorgsevne, barnets omsorgssituasjon og barnets behov vurderes, og ser dette i et større perspektiv der andre hjelpetjenesters ansvar også inngår. Det gjelder ikke minst overfor familier med flyktningebakgrunn, der opphold på asylmottak, ofte over lang tid og under ofte svært belastende forhold, kan utløse bekymringsmeldinger til barneverntjenesten. Det gjelder også minoritetsfamilier som forskning viser at gjennomgående har betydelig større levekårsutfordringer enn majoritetsbefolkningen. Slike mer overordnede vurderinger av familienes sosio-økonomiske og kulturelle bakgrunn, og andre strukturelle livsbetingelser og –utfordringer må tas i betraktning i tillegg til de ’smalere’ og mer konkrete vurderingene av samspill og tilknytning mellom barnet og foreldrene i familien. Det er grunn til å tro at mange foreldre ville håndtert omsorgen for sine barn på en tilfredsstillende måte dersom de ble gitt nødvendig bistand og støtte til å dekke grunnleggende materielle og helsemessige behov.

HiOA viser ellers til vurderingene i Christiansen m fl. (2015)[5] der forholdet mellom barneverntjenesten og andre instansers ansvar også drøftes, og forfatterne stiller spørsmål ved om barneverntjenesten bruker for mye ressurser på tiltak som også kan gis av andre tjenester. Som eksempel viser forfatterne til at det mest brukte tiltaket er råd og veiledning, som også andre instanser kan yte. Det konkluderes blant annet med at barneverntjenesten i sine undersøkelser bør foreta ’en helhetlig kartlegging av behov, hvor en utviklingsøkologisk forståelse er en viktig del av grunnlaget, og hvor barn og foreldres egne beskrivelser av sin situasjon og sine ønsker er sentrale’. Videre anbefales det at barneverntjenesten ’identifiserer hvilke forhold og behov barneverntjenesten kan imøtekomme med sine tiltak, og hva som best ivaretas av andre instanser’ (rapporten s. 246).

Det vises for øvrig til det som er sagt om kulturell sensitivitet i vid forstand og ’middelklasseverdier’ i barnevernet ovenfor under § 2 om barnets beste. Dette utvidede kulturperspektivet bør legges til grunn også for vurderingen av inngrepsvilkårene i barnevernloven.

 

  1. Grunnleggende krav om kompetanse i barneverntjenesten

Utvalget gjennomgår i kap 5.5 grunnleggende krav til barneverntjenestens virksomhet og i 5.5.1 Krav til forsvarlighet og kompetanse. I 5.5.1.4 kommer utvalget med sine vurderinger og forslag, der det argumenteres for å videreføre forsvarlighetskravet, men de foreslår ikke at det lovfestes nærmere krav til kompetanse eller bemanning i barneverntjenesten. Hovedbegrunnelsen er at innspillene utvalget har mottatt ikke gir uttrykk for noen entydig oppfatning om hva som er problemet i dag knyttet til kompetansen eller hva som er den beste løsningen på utfordringen

 

HiOA er enig i at spørsmålet om hvordan man best sikrer at barneverntjenesten har tilstrekkelig kompetanse er komplekst. Et felt som har så stor makt til å gripe inn i barn og foreldre/familiers livssituasjon må ha bred og tverrfaglig kompetanse og må ikke lukkes og forbeholdes helt spesifikke profesjoner eller yrkesgrupper. HiOA mener likevel det er viktig å sørge for at «tilstrekkelig fagkompetanse sikres i tjenesten» slik det f.eks. er nedfelt i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Utvalget mener at andre tiltak enn en lovendring/ forskriftshjemmel om kompetanse tatt inn i forsvarlighetsbestemmelsen er mer sentrale. Men det er vanskelig å forstå hvorfor krav til tilstrekkelig fagkompetanse ikke skal nedfelles i barnevernloven når annen helse- og velferdslovgivning inneholder et slikt krav. Departementet bør derfor vurdere dette nærmere.

 

Vi er kjent med at Bufdir er i gang med en helhetlig kartlegging og vurdering av kompetansen i barneverntjenesten. Dette vil danne et viktig grunnlag for å kunne mene noe om hvordan utdanningene skal styrkes. Mange av de ansatte har tatt videreutdanninger eller sertifiseringer knyttet til konkrete programmer, og en kartlegging av dette vil kunne peke på hvilke områder barneverntjenesten selv vurderer som nødvendig å ha kompetanse på utover en grunnutdanning.

 

De siste 20-30 årene har det vært mange offentlige utredninger og meldinger som har pekt på behov for økt kompetanse i barnevernfeltet (se f.eks NOU 2009:8 og Meld. St. Nr. 13 (2011-12) Utdanning for velferd. Samspill i praksis). HiOA vil bemerke at et forlag til en ny og moderne barnevernlov har et meget langsiktig perspektiv. Det er aktuelt å se forslaget i sammenheng med kompetansekrav i andre deler av offentlig sektor, f.eks innenfor utdanninger til læreryrket og utdanning til helsesektor. Det vil fra høsten 2017 igangsettes 5-årig utdanning for grunnskolelærere, og det foreligger etter det vi er kjent med et EU- krav om 5-årig sykepleierutdanning som sykepleierutdanningene diskuterer. I utvalgets utredning kommer det flere ganger fram at barneverntjenestens arbeidsfelt omfatter områder som er særlig kompliserte og sammensatte.

 

Det pågår en diskusjon i deler av fagmiljøet om det bør utvikles et femårig utdanningsløp rettet mot barnevernfeltet. De som argumenterer for en slik løsning hevder at en langsiktig kompetanseheving i større grad enn en 3-årig bachelor med videreutdanning og/eller 2 år master vil bidra til en stabil og vedvarende kompetanseheving for feltet totalt sett. Enkelte universiteter har allerede planer om å utvikle 5-årige masterutdanninger i barnevern. Det gjelder universitetene i Agder, Tromsø og Nord Universitetet (det siste planlegger et prøvekull fra høsten 2018).[6] Ved HIOA er det ulike syn på hva som best kan sikre kompetansen i barnevernet.[7] Det er i gang et utviklingsarbeid ved HiOA for å få en bedre integrering både mellom to av de bachelorutdanningene som kvalifiserer til arbeid i barneverntjenesten, og mellom bachelor- og mastergradene.

 

Det synes å være en samstemthet i at det er behov for flere medarbeidere i barneverntjenesten som har videreutdanninger eller masterutdanning, men også bedre tilrettelegging for nyansatte og faglig veiledning i arbeidet med omfattende og kompleks problematikk. Det er igangsatt videreutdanning i barnevernfaglig veiledning og det er avsatt ressurser til frikjøp for ansatte til å delta.

 

Barnevernspedagog- og sosionomutdanningen er utdanninger som er utstyrt med dårlige økonomiske rammer for å kunne utvikle et godt profesjonsstudium. De ligger i henholdsvis nest nederste og nederste finansieringskategori. Tilstrekkelige ressurser i studiet er særlig nødvendig for å sikre god ferdighetstrening, praksis og skikkethetsvurdering sammen med høye krav til kompetanse hos framtidige profesjonsutøvere som sikrer en forskningsbasert utdanning som hele tilden er oppdatert og evner å rette seg mot innovasjon og nytenkning. Det er behov for at departementet drøfter dette videre i samarbeid med Kunnskapsdepartementet for at vi skal kunne fortsette det viktige arbeidet med å styrke utdanningene til barnevernfeltet.

 

Med økning i kompleksitet i oppgaver vil det antakelig bli et sterkere behov for stillinger med krav til videreutdanninger og master. Hvorvidt det skal kreves masterutdanning, om innholdet i en eventuell master skal være mest teoretisk eller klinisk rettet, alternativet med differensierte stillinger osv., er viktige og kompliserte spørsmål som det må arbeides noe videre med. Samtidig har vi jo allerede mye kunnskap om hva slags kompetanse som er nødvendig for å møte praksisfeltets behov, både gjennom evalueringer av deler av barnevernet, barnevernsforskning og flere større utredninger.

 

HiOA mener det er viktig at det inntas et grunnleggende kompetansekrav i loven nå, etter mønster av helse- og omsorgstjenesteloven, parallelt med at man starter arbeidet med å utfylle kunnskapsgrunnlaget for å kunne ta nærmere stilling til spørsmålene om utdanningsløp, for eventuelt på sikt å utforme mer spesifikke kompetansekrav i eventuell forskrift. Her er det sentralt at det er et utstrakt samarbeid mellom høyskole/universitet og barnevernfeltet for å drøfte hvilke kunnskapsforventninger som skal stilles til utdanningsinstitusjonene og hva som må læres i yrkesfeltet. Vi vil understreke at det er nødvendig at utdanningsinstitusjonene som har utviklings- og forskningskompetanse på barnevernsfeltet, brukes i utvikling av kompetansetilbud.

 

Skikkethetsvurdering under utdanning er et viktig virkemiddel for å sikre kompetanse og kvalitet i barneverntjenesten. Selv med gode ordninger for vurderinger av skikkethet, vil det kunne være studenter som senere ikke er egnet til å jobbe i barneverntjenesten.

 

Utdanning til barnevernfeltet kan som nevnt ikke ses isolert fra utdanning til andre samfunnsområder. Våre utdanninger retter seg heller ikke ensidig mot barneverntjenesten. Både bachelor i sosialt arbeid og bachelor i barnevern utdanner studenter til flere etater som NAV, kriminalomsorgen, skole, barnehage, helsetjenesten, rusfeltet, forebyggende virksomhet og politiet. Mange av disse tjenestene møter familier der barn lever i en vanskelig omsorgssituasjon og må ha kompetanse om konsekvenser av omsorgssvikt og kunne inngå i tverrfaglige samarbeid med barneverntjenesten, med institusjoner, fosterhjem og andre barneverntiltak, og ikke minst arbeide forebyggende med barnefamiliers levekår osv. Kunnskap om andre etaters ansvar og oppgaver, og kunnskap om tverrfaglig arbeid er derfor sentralt. Også barneverntjenesten i seg selv er et tverrfaglig arbeidsfelt, og derfor bygger både sosionom- og barnevernutdanningen på et integrert faglig perspektiv, der kunnskap fra ulike disipliner forenes (som juss, psykologi, sosiologi, sosialpedagogikk, sosialt arbeid og aktivitetsfag/kreative fag). Sosionom- og barnevernutdanningene utfyller hverandre ved å vektlegge litt ulike tema og perspektiver i sine utdanninger. Det bør ikke, som i dag, være tilfeldig etter loven hvilke yrkesgrupper som tilsettes i barneverntjenesten. HiOA vil derfor argumentere for at det tas inn i loven et krav om at tilstrekkelig faglig kompetanse sikres i tjenesten, og dette bør presiseres i forarbeidene som at ansatte i barneverntjenesten må ha minimum bachelorgrad i barnevern eller sosialt arbeid. Ledere bør fortrinnsvis ha relevant master i tillegg til ledelseskompetanse.

 

Et viktig virkemiddel for å sikre kvalitet i tjenesten, vil være å gi barnevernspedagoger og sosionomer autorisasjon på linje med helsepersonell. Uansett hvilken kompetanse en tar med seg inn i arbeidet i barneverntjenesten, vil det være behov for en kontinuerlig oppdatering og veiledning. HiOA mener et krav om autorisasjon bør vurderes inntatt i lovutkastet, f.eks § 113, eller helst i en egen bestemmelse om krav til kompetanse.

 

  1. Styrking av barnets kulturelle identitet

Kritikken mot barnevernets håndtering av saker som involverer barn fra minoritetsfamilier har økt kraftig de siste årene, og omfatter både barneverntjenesten og fylkesnemndenes behandling. Barnevernet står overfor store utfordringer i møte med minoritetsfamilier, både kulturelt, med hensyn til kommunikasjon og når det gjelder de konkrete vurderingene av barnets omsorgssituasjon. HiOA ser det som positivt at utvalget har forsøkt å løfte fram barns rett til kulturell identitet og tilhørighet flere steder i utredningen, blant annet som et av momentene i barnets beste-vurderingen i § 2 og som et strekpunkt i § 23 om valg av bosted etter omsorgsovertakelse. Dette vil kunne få stor signalverdi og innebærer en viktig anerkjennelse av behovet for å ivareta barnets identitet, kulturelle og religiøse og språklige bakgrunn og sikre kontinuitet i denne også etter at barnet er flyttet ut av hjemmet som følge av omsorgsovertakelse eller frivillig plassering. Det innebærer også en bedre implementering av barnekonvensjonen artikkel 30 jf. art. 3 nr. 1.

 

  1. Opplysningsplikt til barneverntjenesten

I utkastets § 7 er det få endringer ift bvl. § 6-4 andre ledd, bortsett fra at atferdsvansker er erstattet med et nytt begrep (se kommentarer under om institusjoner). Det har vært diskutert hvorvidt prester, forstandere og andre ansatte i trossamfunn skal pålegges opplysningsplikt til barneverntjenesten. Utvalget drøfter ikke hvorvidt området for opplysningsplikten skal utvides til denne gruppen. Dette er et spørsmål som det er ønskelig at blir nærmere utredet.

 

  1. Melding og undersøkelse, §§ 8-10

HiOA støtter i hovedsak utvalgets forslag når det gjelder reglene om melding og undersøkelse. Det å ta inn i loven et krav om begrunnelse av henleggelse av meldinger, og tilsvarende begrunnelseskrav for henleggelse av undersøkelse, samt at de siste skal anses som enkeltvedtak, er en klar forbedring i forhold til dagens lov og svarer også godt på forsvarlighetskravet og de utfordringene Helsetilsynet gjennom fylkesmennene har avdekket i praksis der manglende dokumentasjon og mangelfulle vurderinger knyttet til henleggelser er et gjennomgangstema i tilsynene, i tillegg til manglende dokumentasjon når det gjelder samtaler med barn. Fint at det også presiseres at selv om det er foreldrene selv som henvender seg, skal det iverksettes undersøkelse som et utgangspunkt. Etter § 9 tredje ledd har barneverntjenesten, eller en sakkyndig, rett til å samtale med barnet i enerom uten at foreldrene kan motsette seg det. Her bør det vurderes å ta inn en setning om at barnet også kan kreve å få snakke med saksbehandler alene uten foreldrene. Det følger strengt tatt av barnekonvensjonen artikkel 12 at barnet har rett til fritt å uttale seg, dvs uten noen til stede som kan hemme barnets muligheter for å komme fram med sine synspunkter, men kan godt tydeliggjøres i loven.

I tråd med det som er sagt over om ansvarsfordelingen mellom barneverntjenesten og andre hjelpetjenester som NAV, psykisk helsevern, PP-tjenesten, familievernet mv, kan det spørres om det bør inntas et tilleggsvilkår i utkastets § 9 som kan stimulere til i større grad å vurdere om en melding skal følges opp av barneverntjenesten og/eller av andre instanser. For eksempel slik: ’Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven og meldingens innhold ikke tilsier at barnet og familien bør henvises til andre instanser, skal barneverntjenesten undersøke forholdet.’ Et slikt tillegg vil innebære en liten innskrenking av plikten til å iverksette undersøkelse. Det kan også vurderes å innta en tilsvarende formulering i § 10, eks fjerde ledd: Dersom undersøkelsen avdekker at barnet eller foreldrene har behov for tjenester eller tiltak som kan ytes av andre instanser, skal barneverntjenesten vurdere å henvise barnet og foreldrene til aktuell instans.

Det kan videre vurderes å ta inn en setning i § 9 om at dersom barnet har foreldre som bor hver for seg, skal hele barnets omsorgssituasjon undersøkes selv om bekymringen bare knytter seg til situasjonen hos den ene forelderen (jf. veilederen om forholdet mellom barneloven og barnevernloven, 2013). Likeledes bør ’besøk i hjemmet’ i § 9 tredje ledd erstattes med ’besøk i hjemmet der barnet bor fast eller er på samvær’, for å understreke at heller ikke den som ikke bor fast sammen med barnet kan motsette seg en undersøkelse.

 

  1. Hjelpetiltak

Det er få endringer i forhold til gjeldende rett, så kommentarene her blir knappe. Nåværende bestemmelse i bvl. § 4-4 første ledd sier at ’Barneverntjenesten skal bidra til å gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter ved råd, veiledning og hjelpetiltak.’ Denne setningen er ikke med i lovutkastet, men vi savner en drøftelse av årsakene til utelatelsen. Hjelpetiltaksprosjektet   (Christiansen m fl. 2015) viste at råd og veiledning var det mest brukte tiltaket, men også at i en del saker kan råd og veiledning kan ytes av flere andre instanser. At bedring i levekår er tatt ut kan tolkes i sammenheng med et ønske om en tydeligere ansvarsfordeling mellom barneverntjenesten og andre tjenester, og mellom barneverntjenesten og kommunen (forebyggende virksomhet), men her savnes en nærmere redegjørelse. Umiddelbart har vi vanskelig for å se hvorfor ikke barneverntjenesten også skal kunne bidra til å gi barn gode levekår og utviklingsmuligheter i et større perspektiv, gjennom hjelpetiltakene.

Barneverntjenestene mottar stadig flere saker som knytter seg til pågående foreldrekonflikter. Ordet ’hjemmet’ i § 12 bør på tilsvarende måte som ved undersøkelser, erstattes med ’hjemmet der barnet bor fast eller er på samvær’, for å understreke at hjelpetiltak kan iverksettes i begge barnets hjem. HiOA ser det ellers som positivt at det presiseres i bestemmelsen om pålegg om hjelpetiltak i § 15 at disse også kan rette seg mot den barnet har samvær etter.

Bestemmelsen om pålegg om hjelpetiltak er blitt vesentlig klarere og tydeligere i utkastets § 15 ift nåværende bestemmelse. Dette vil forhåpentligvis lette praktiseringen av den. Foreløpig er det et inntrykk at barneverntjenestene strever noe med å få gjennomslag i fylkesnemnda for slike pålegg. HiOA vil anbefale at bestemmelsen om pålegg om hjelpetiltak blir evaluert når den har virket i 2 år, for å vurdere behov for å justeringer. Det savnes også en drøftelse av de situasjonene der barneverntjenesten (og kanskje den ene av foreldrene) fortsatt er bekymret for barnets situasjon hos den andre forelderen til tross for at domstolen har besluttet samvær uten tilsyn eller delt bosted. Hvis pålegg om tilsyn under samvær kunne benyttes også i slike situasjoner vil det klart kunne trygge barnets situasjon og slik sett styrke barnets rettsvern mot vold, overgrep eller omsorgssvikt der det er en risiko for dette, stor eller liten, men samtidig vil det jo undergrave domstolens beslutning om at det ikke skal pålegges tilsyn etter barneloven. Dette viser det uheldige med dagens tosporede system (se Stang, EG 2013 og 2014).

 

  1. Hastevedtak

Det har vært en kraftig – og bekymringsfull -  økning i antall akuttvedtak de siste 8-10 årene, og vi vet veldig lite om hva denne økningen faktisk skyldes. Også rettsvitenskapelig forskning har vist at praksis i akuttsaker på flere områder kommer i konflikt med menneskerettslige forpliktelser (Oppedal 2008). Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sendte i 2008 ut et rundskriv til landets kommuner, med anmodning om å være mer restriktive i bruken av akuttvedtak, uten at det tilsynelatende har hatt noen effekt, snarere tvert imot.[8] Det er også publisert en doktoravhandling i utviklingspsykologi om hvordan akutte og planlagte flyttinger påvirker barn og foreldres stressnivå og hva barn kan huske fra en slik sterk emosjonell hendelse (Baugerud & Melinder, 2012; Baugerud, Magnussen & Melinder, 2014). Baugerud fant blant annet at barn som ble akutt flyttet viste signifikant mer observerbart stress under flyttingen en barn som ble flyttet planlagt, både i de mest stressende fasene under flyttingen så vel som gjennomgående under hele flyttingen. Dette er ny kunnskap som også lovgiver må forholde seg til ved utforming av ny barnevernlov.

Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet gjennomførte en kartlegging av akuttarbeidet i kommunalt barnevern (Bufdir 2014) som gir en god oversikt over antall og type akutte vedtak, men rapporten gir ikke kunnskap om de materielle vurderingene som foretas i sakene, eller hvilke krevende dilemmaer som oppstår i spenningsfeltet mellom barns rett til og behov for beskyttelse, og hensynet til å ivareta barnets behov for å opprettholde relasjoner og familieliv.[9] Her trenger vi mer forskning. Barne,- og inkluderingsdepartementet gitt Helsetilsynet i oppdrag å gjennomgå rundt 100 barnevernssaker der det ble truffet tvangsvedtak, herunder også akuttsaker. Formålet med Helsetilsynets undersøkelse er blant annet å få en bred situasjonsbeskrivelse gjennom å se på prosess og innhold i et utvalg enkeltsaker, og særlig se på kvaliteten i barnevernets faglige avveininger og vurderinger, og om barneverntjenesten og fylkesnemnda er tydelige på hvorfor de fatter beslutning om akuttvedtak og omsorgsovertakelse. Prosjektet er ikke et forskningsprosjekt, men vil kunne gi viktig innsikt.

Prosjektet til Helsetilsynet vil neppe ferdigstilles før departementet må ta stilling til utvalgets lovforslag i proposisjonen, og det er derfor et spørsmål om vilkårene for akuttvedtak bør skjerpes eller klargjøres i forslaget. Samtidig vet man altså ikke helt konkret hvorfor økningen i antall akuttvedtak har skjedd, og om det har andre forklaringer enn at akuttbestemmelsen i bvl. § 4-6 andre ledd ikke praktiseres etter sin hensikt og ordlyd. Det man imidlertid vet, er at det finnes barneverntjenester i Norge som har fått ned antallet akuttvedtak betydelig ved bruk av andre tiltak som familieråd (Kongsberg kommune har redusert akuttplasseringer med 90 %).[10] HiOA anbefaler at departementet avsetter midler til evaluering av denne type pilotprosjekter for å vurdere om dette skal innføres som et prøveprosjekt i et større utvalg barneverntjenester. Tilsvarende gjelder bruken av samtaleprosess i et utvalg fylkesnemnder, jf. utkastets §110. På denne bakgrunn kan det muligens være for tidlig å endre lovteksten, men HiOA vil likevel be departementet vurdere å innta et tillegg knyttet til kravet om akutt risiko i forslaget. Dette framgår ikke direkte av lovutkastet § 34 at situasjonen må være akutt, men det forutsettes i forarbeider og juridisk teori at dette ligger i kravet til ’vesentlig’ skadelidende. Eventuelt kunne dette muligens løses slik ’…dersom det er akutt fare for at barnet uten slike tiltak blir vesentlig skadelidende.’

Det kan vurderes om det skal inntas et tillegg i § 34 på tilsvarende måte som i § 13 første ledd, andre punkt for å legge noen føringer i lovteksten på at barneverntjenesten i noe større grad vurderer alternativer til akuttplassering der det kan være aktuelt ut fra omstendighetene, f.eks dersom barnet lever under forhold som ikke er holdbare på sikt, men uten at det foreligger en akutt fare- eller skadesituasjon. Både pålegg om hjelpetiltak og ordinær sak om omsorgsovertakelse kan være aktuelt, og utgjør begge mindre inngrep etter EMK artikkel 8. Det kunne f.eks formuleres slik: ’Dersom barnet kan bli skadelidende, men det ikke foreligger en akutt skaderisiko, skal barneverntjenesten i stedet vurdere om det bør fremmes sak etter § 15 eller § 21.’

Det er ellers en forbedring at ’ved å forbli i hjemmet’ er fjernet; det er i tråd med gjeldende rett og praksis, men loven har hittil vært uklar.

 

  1. Fosterhjem

Utkastets kapittel 8 om fosterhjem er svært kort med bare 4 paragrafer. I motsetning til kap. 9 som omhandler institusjoner og barns rettigheter der som beskrives meget fyldig både i lov og forskrift. Utvalgets drøftelse av fosterforeldres rettsstilling og barns rettigheter i fosterhjem er begrenset til kun fire sider i utredningen og relativt overfladisk. Flere sentrale og komplekse spørsmål på dette feltet er ikke omhandlet, som fosterforeldres rettsstilling eller barns rettigheter i fosterhjem. Heller ikke i St. Meld nr. 17 (2015-2016) finner spørsmål knyttet til barns rettigheter i fosterhjem sin endelige avklaring. Fosterforeldrenes rettigheter og partsstilling knyttet til enkeltspørsmål som f.eks flytting (nåværende bvl. § 4-17) er ikke drøftet i stortingsmeldingen. Den henviser i stedet til lovutvalgets arbeid (St.meld s. 77), men fosterforeldres partsrettigheter drøftes heller ikke i denne utredningen. HiOA mener dette er en svakhet da det ofte oppstår uklarheter knyttet til fosterforeldres rettigheter, herunder partsrettigheter i enkeltspørsmål som direkte gjelder dem, jf. fvl. § 2e, og retten til nødvendig veiledning og oppfølging og muligheten til å få dekket ekstra kostnader til tiltak utover fosterhjemsavtalen der dette klart er til barnets beste. Mye taler for at det er behov for en bedre rettslig avklaring i lovs form, evt i fosterhjemsforskriften av disse spørsmålene. Av forskriften framgår det av § 7 at barneverntjenesten skal gi fosterforeldrene nødvendig råd og veiledning i forbindelse med plasseringen av det enkelte barn så lenge plasseringen varer. Det kan spørres om denne bestemmelsen bør løftes inn i loven, og tydeliggjøres, ettersom erfaring viser at nettopp veiledning og støtte til fosterforeldre ofte ikke er tilstrekkelig godt ivaretatt i praksis. Det kan derfor spørres om nødvendig råd og veiledning i stedet bør formuleres som en rettighet for fosterforeldre.

HiOA stiller spørsmål ved om det også bør inntas en egen bestemmelse om barns rettigheter i fosterhjem, på samme måte som barns rettigheter under opphold i institusjon er rettslig regulert. Det kan gjerne skje i forskrifts form også her. Fosterhjemmene er både en offentlig oppdragsgiver og en privat arena for fosterfamilien der også flere bestemmelser fra barneloven får delvis analogisk anvendelse så langt de passer, ved at fosterforeldrene utøver den daglige omsorgen på vegne av foreldrene og dermed innenfor de rammene barneloven oppstiller (bl.a. for gradvis større selvbestemmelse). Selv om fosterhjemmet skal fungere så likt som mulig et ’vanlig’ hjem og det ut fra det kan argumenteres med minst mulig regulering (NOU 2016, s. 211), kommer en ikke utenom det faktum at barnet er plassert der, også med tvang og mot sin vilje, og at dette setter barnet i en særlig sårbar situasjon der behovet for å få regulert sin rettsstilling er større enn for barn generelt. Barn i fosterhjem som tidligere har vært utsatt for omsorgssvikt tilhører en særlig sårbar gruppe i samfunnet, og har derfor behov for et forsterket rettsvern i lovgivningen, mot integritetskrenkelser, herunder fysisk maktbruk, jf. Grl. § 104. Vi viser her også til Barneombudets rapport ’Grenseløs omsorg’ (2015) og slutter oss til forslagene der som er gjengitt i utredningens kap. 15.

Både fosterforeldres partsstilling i enkelte spørsmål, samt barns rettigheter i fosterhjem bør på denne bakgrunn vurderes tydeliggjort i barnevernloven (alternativt i forskrift), og forholdet til barnelovens bestemmelser bør avklares på tilsvarende måte som forholdet til forvaltningsloven i nåværende bvl. § 6-1.

Forskning viser at for de fleste barn som plasseres i fosterhjem blir plasseringen stabil. En mindre gruppe barn – ca en fjerdedel – opplever imidlertid å bli utsatt for et stort antall flyttinger med alt det innebærer av traumatiserende nye relasjonsbrudd som gjerne også aktiverer tidligere traumer og forsterker tilknytningsskader. Dette gjelder barn som har vært plassert i både fosterhjem og institusjon.[11] Disse barna har behov for en ekstra beskyttelse mot flyttinger i regelverket. HiOA vil derfor stille spørsmål ved om vilkårene for flytting av barn i fosterhjem bør innskjerpes for å unngå unødige flyttinger, herunder flyttinger som resultat av samarbeidskonflikter mellom fosterhjem og barneverntjenesten, og foreslår at utkastets § 25 andre setning endres slik at ordet ’nødvendig’ erstattes med ’påkrevd’ og at ’til barnets beste’ erstattes med ’klart er til barnets beste’– slik: ’barnevernstjenesten kan bare flytte barnet dersom det er påkrevd på grunn av endrede forhold eller det klart er til barnets beste’. Det bør også inntas en setning i utkastets § 78 om at fosterforeldre har partsrettigheter i spørsmål om flytting, og at fosterforeldre kan søke å få partsstilling i andre konkrete spørsmål som direkte gjelder dem, jf. fvl. § 2e.

 

  1. Bedre oppfølging av foreldre

HiOA ser det som svært positivt at utvalget foreslår å styrke foreldrenes muligheter for oppfølging etter at barnet er blitt plassert utenfor hjemmet etter tvangsvedtak, både ved hastevedtak og vedtak om omsorgsovertakelse. Erfaringsmessig har oppfølgingen av foreldrene ikke vært god nok, og dagens lov hjemler heller ingen plikt for barneverntjenesten til å følge opp foreldre som opplever at barnet akuttplasseres, men kun en slik plikt ved omsorgsovertakelse. Det er et godt og viktig grep å samle bestemmelsene om oppfølging av foreldre i ett kapittel (kap 7) og la dette ansvaret omfatte alle typer tiltak, herunder også frivillige hjelpetiltak.

 

 

 

  1. Partsrettigheter, rett til samvær og kontakt med nærstående

Styrking av barns rett til medvirkning – partsstatus fra 12 år

Utvalget foreslår i ny bestemmelse § 78 å gi barn fylt 12 år partsrettigheter dersom barnet selv ønsker dette. I kapittel 16.3.2 redegjør utvalget for momentene som taler for og imot en lavere aldersgrense, henholdsvis ingen aldersgrense, for barnets stilling som part med partsrettigheter. Utvalget begrunner sitt forslag om en 12-års aldersgrense for partsstilling med partsrettigheter med endringer i det moderne synet på barnet som et rettssubjekt, og at dette innebærer at barn i større grad kan gjøre egne rettigheter gjeldende. Ved å senke aldersgrensen til 12 år oppstilles det en klar regel om når barnet har partsrettigheter i saken. Opprinnelig ble en 12-årsgrense foreslått i barnevernloven, men senere forlatt (Stang 2007).

HiOA støtter ideen om at et barn som har fylt 12 år kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende. Med dette forslaget vil barns rett til deltakelse etter barnekonvensjonen artikkel 12 og Grunnloven § 104 bli ytterligere styrket.

Retten til deltakelse skal fortrinnsvis praktiseres i samsvar med prinsippet om barnets beste forstått som en prosessuell rettighet. Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1pålegger partene å innføre trinn i handlingsprosessen som skal sikre at barnets ve og vel blir tatt hensyn til, og at tilrettelegging for barnets deltakelse skjer i et slikt perspektiv.[12] Det samme vil gjelde for partsrettigheter, og bli enda viktigere dersom partsrettigheter kan innfris fra 12 år. En tilrettelegging for, og ivaretaking, av barnet vil være nødvendig, slik at barnet praktisk skal kunne nyttiggjøre seg partsrettigheter som innsyn, klagerett, rett til å samtykke i frigivelse av taushetsbelagt informasjon, rett til å samtykke til hjelpetiltak på en god måte. Barnet bør i slike tilfeller sikres en advokat som er særlig egnet for å ivareta barn i rettslige spørsmål.

Utvalget foreslår at barnets opptreden som part fra 12 år forutsetter at barnet selv ønsker dette. Ønsker ikke barnet partsstatus vil foreldre med foreldreansvar utøve partsrettighetene på vegne av barnet. Dersom det er motsetninger mellom interessene til barnet og foreldrene, skal det oppnevnes en setteverge. Med forutsetningen om barnets eget ønske sikres det at barn som vil kunne oppleve det som en belastning å stå som part i saken, kan velge ikke å innta denne stillingen. HiOA stiller spørsmål ved om man bør vurdere å innta en bestemmelse om at barnet kan velge en delvis partsstatus, slik at barnet kan opptre som part fra 12 år i enkelte spørsmål, men ikke i andre, dersom dette skulle være aktuelt. Vi vil derfor foreslå at tillegget ’helt eller delvis’ kommer inn i tillegg.

Det kan også fremmes innvendinger mot at barn skal kunne oppnå status som parter allerede fra fylte 12 år. Noen 12-åringer er modne og reflekterte, mens andre ikke er det. Noen 12-åringer er svært sårbare og evner ikke overskue konsekvensene av egne beslutninger, mens andre er mer robuste. Særlig kan retten til dokumentinnsyn være krevende å håndtere helt på egen hånd. Vi viser her til NOVAs høringsuttalelse der det framgår at forskning viser at ungdom selv opplever innsynsretten som vanskelig dersom de ikke får den nødvendige støtten, hjelp til forberedelser og hjelp til å håndtere. Det kan være ganske brutalt å lese om seg selv i journaler.

Det kan derfor spørres om det alene bør være opp til barnets eget ønske hvorvidt det skal innrømmes full partsstatus fra 12 år eller ikke. HiOA vil derfor be om at det vurderes om man bør ta med et tillegg i bestemmelsen om at barnet forstår hva saken gjelder og at hensynet til barnets ikke klart taler imot partsstatus fra 12 år. Det kan også vurderes et alternativ der man lar hovedregelen fortsatt være 15 år, men at barn kan innrømmes partsstilling helt eller delvis fra 12 år under de samme forutsetninger, f.eks slik:

  • 78

Barnet har rett til å opptre som part og gjøre partsrettigheter gjeldende fra fylte 15 år. Et barn kan likevel etter eget ønske opptre som part og gjøre partsrettigheter gjeldende, helt eller delvis, dersom barnet er fylt 12 år, forstår hva saken gjelder og hensynet til barnet ikke klart taler imot det.

Barns rett til samvær med foreldre, søsken og andre nærstående

HiOA ønsker velkommen bestemmelsen i utkastets § 37 om å utvide kretsen av personer barnet har rett til samvær med etter omsorgsovertakelse eller flytting utenfor hjemmet som hjelpetiltak. Dette er et viktig skritt i retning av å anerkjenne barnets ’signifikante andre’ – de viktige relasjonene i barnets liv uavhengig av biologisk tilknytning, og legger til rette for kontinuitet i relasjonene i tråd med hensynet til barnets beste. Når det gjelder retten til samvær med søsken må lovfestingen av denne anses som en kodifisering av gjeldende rett, da EMD i en rekke saker har fastslått at barn har rett til familieliv med søsken. Det kan vurderes om andre ledd i § 37 også bør omfatte plasseringsstedet – f.eks ’Barneverntjenesten skal i samarbeid med fosterforeldrene eller den institusjonen der barnet bor, aktivt legge til rette..’, slik at gjennomføringen av samværet også inkluderer noen plikter for forsterforeldre og ansatte i institusjon.

 

  1. Plassering i institusjon - §§ 19 og 20

Inndelingen mellom kapittel 3 og 4

Bestemmelsene om vedtak rettet mot barnet selv står under kapitteloverskriften – «Tiltak der barnet er under foreldrenes omsorg». Etter vår mening blir det misvisende at §§ 19 og 20 står i samme kapittel som der barna faktisk bor hjemme, selv om institusjonen skal utøve omsorgen i foreldrenes sted. Overskriften gjenspeiler ikke den faktiske situasjonen. Tiltakene i §§ 19 og 20 er også av en vesentlig annen karakter enn hjelpetiltakene i samme kapittel. Vi foreslår derfor at det det enten opprettes et eget kapittel om bosted i institusjon. I dette kapitlet bør også hastevedtak om flytting i institusjon inn, jf utkastets § 35 samt utkastets §§ 30 og 36 som gjelder plassering i institusjon menneskehandel.

 

Forholdet mellom § 19/20 og § 21

HiOA er enig med utvalget i at det er viktig at barnets omsorgssituasjon alltid bør være vurdert før vedtak om før det fremmes sak overfor barnet selv, se kap. 11, s. 164, venstre kolonne. Dette er et så viktig premiss at det bør fremgå som et vilkår for samtykke i paragraf 19 og som et vilkår for vedtak i § 20. Av pedagogiske grunner bør derfor vedtak rettet mot barna selv komme etter kapittelet om omsorgsovertakelse.

 

Aldersbegrensing for vedtak rettet mot barna selv

Den strafferettslige lavalderen er 15 år. Denne aldersgrensen er begrunnet med at barn under 15 år ikke kan ta ansvar for sine handlinger. Det vil skape en dårlig sammenheng i regelverket om man i barnevernloven har en lavere aldersgrense for reaksjoner i form av tvangsvedtak (som i noen tilfeller rent faktisk vil kunne oppleves som en straff), begrunnet i barnets handlinger. Det bør derfor vurderes å innføre en aldersgrense på 15 år for vedtak rettet mot barnet selv (§§ 19 og 20).

 

Plasseringsbegrepet

HiOA anerkjenner at begrepet «plassering» kan oppleves stigmatiserende for barnet selv, men er samtidig bekymret for at de foreslåtte alternativene i §§ 19 og 20 underkommuniserer hvilket inngrep det her er tale om ved å kalle det ’tilbud om bosted’. Tvangspotensialet i bestemmelsene blir tilslørt ved å kalle dette et ’tilbud’. Bestemmelsen i § 20 er et tvangsvedtak om en frihetsberøvelse som er beskyttet av Grl. § 94, og EMK art. 5, og bestemmelsen må gjenspeile dette. Vi forslår at overskriften endres til: «Tvangsvedtak om institusjonsopphold» og at bestemmelsen endres til: «Fylkesnemnda kan vedta å plassere barn i barneverninstitusjon institusjon når dette er nødvendig […]». Alternativt: Fylkesnemnda kan frihetsberøve[…]. Formuleringen «bosted i institusjon» i § 19 bør erstattes med barneverninstitusjon. Institusjonsoppholdet, gitt de strenge restriksjonene barna kan utsettes for, skiller seg vesentlig fra et ordinært «bosted», se f.eks. Hennums undersøkelse sitert i Ulset/Tjeldflaat, 2013. «Tilbud» om institusjonsplassering legger opp til samtykke, men blir misvisende all den stund barneverntjenesten kan fremme tvangssak etter § 20 dersom barnet ikke tar imot «tilbudet». Bestemmelsens overskrift og ordlyd bør endres til: «Opphold i barneverninstitusjon på grunnlag av samtykke», og bestemmelsens ordlyd til «Dersom […] kan barnet samtykke til opphold i barneverninstitusjon.»

 

Atferdsbegrepet

HiOA støtter at atferdsbegrepet tas ut av loven, men mener at det det foreslåtte uttrykket «nødvendig fordi barnet utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare» ikke forandrer det essensielle i ordbruken «alvorlige atferdsvansker». ’Skylden’ og ansvaret for plasseringen legges, som etter dagens lov, indirekte på barnet selv ved at det er barnets egne handlinger utløser vedtakene. Vi foreslår derfor at bestemmelsen omformuleres til: «[…] når det er nødvendig for å hindre at barnets helse og utvikling settes i alvorlig fare» i både § 19 og 20.

 

Vedrørende begrepet ’helse og utvikling’ som erstatning for «atferdsvansker»

HiOA vil stille spørsmål ved om det er grunn til å frykte en reell utvidelse av anvendelsesområdet for tiltak rettet mot barnet selv når man erstatter «alvorlige atferdsvansker» med det psykologisk/helsefaglige begrepet «utsetter sin helse- og utvikling for alvorlig fare». Det kan også føre til at grenseoppgangen mellom psykisk helsevern og barnevern blir enda mer utydelig enn i dag, jf. Barneombudets rapport fra 2015 «Grenseløs omsorg». Slike utilsiktede virkninger av lovreglene må forsøkes unngått.

 

Tilbud om bosted i institusjon etter samtykke - § 19

På samme måte som at fylkesnemnda alltid må ta stilling til vedtak om omsorgsovertakelse, selv om foreldrene reelt sett samtykker, bør fylkesnemnda alltid treffe vedtak om institusjonsplassering etter § 20. Et system hvor barn og foreldrene kan samtykke til institusjonsopphold etter § 19, er rettssikkerhetsmessig betenkelig på grunn av tvangspotensialet i bestemmelsen, og bør helst unngås, jf. Grl. § 104, og BK art. 3. Det vises her til Ot.prp. nr. 44 (1991-92) og begrunnelsen for at ’frivillig omsorgsovertakelse’ ikke ble opprettholdt som et eget tiltak. Det er også grunn til å stille spørsmål ved hvor reelt barnets samtykke er, så lenge barneverntjenesten kan fremme sak for fylkesnemnda dersom barnet ikke samtykker, og hvor informert samtykke er før det gis.

Bestemmelsen om tilbakehold i inntil tre uker etter at samtykke er trukket tilbake vil uansett ikke kunne videreføres. Når samtykke er trukket tilbake vil institusjonsoppholdet være en frihetsberøvelse, beskyttet av Grl. § 94, og EMK art. 5, og det er Staten som må legitimere at inngrepet tilfredsstiller de menneskerettslige kravene, se Havre (2015). Vi foreslår derfor at bestemmelsen i § 19 tas ut av loven. Dersom en slik bestemmelse skal videreføres bør det som et minimum fremgå av bestemmelsen at barnet, før samtykke blir gitt, skal gjøres kjent med innholdet i et institusjonsopphold og de restriksjoner barnet kan ilegges under oppholdet. Videre bør det fremgå som et vilkår at samtykke er knyttet til en bestemt institusjon som er funnet egnet til å hjelpe barnet slik også § ny 20 fjerde ledd krever.

 

Frihetsberøvelse fordi barnets helse og utvikling er i alvorlig fare - § 20

Vedtak etter § 20 er en frihetsberøvelse som kun kan tillates dersom den tilfredsstiller den menneskerettslige proporsjonalitetsnormen etter EMK art. 5, se Havre (2015 og 2016), og Grl. § 94. Den tilsvarende formuleringen om at frihetsberøvelsen skal være «nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep» som i Grl. § 94(2) bør tas inn i barnevernloven § 20, ettersom barnevernloven uansett må tolkes i overnesstemmelse Grunnlovens bestemmelser.

 

Egnethetskravet som følger av proporsjonalitetsprinsippet er foreslått uttrykt i bestemmelsens fjerde ledd. Dette bør løftes frem i bestemmelsens første ledd og formuleres som et vilkår. Det er videre uheldig at proporsjonalitetskravets minstemiddeltest er flyttet ut av bestemmelsen og over i den generelle bestemmelsen i § 4. For å sikre oppfyllelse av den menneskerettslige normen bør kravene fremgå direkte av bestemmelsen, eventuelt vise direkte til § 4 i teksten (ikke bare i noten). Kravet om at frihetsberøvelsen må være «nødvendig og ellers ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep» gjelder for alle frihetsberøvelser, jf. Grl. § 94, annet ledd, også i akuttfasen, og må fremgå av den foreslåtte § 35 om hastevedtak.

 

Plasseringsalternativet for § 19 og 20

HiOA mener at det i tillegg til institusjonsopphold etter § 19 og 20, bør kunne gis tilbud om/treffes vedtak om bosted i fosterhjem. To tredjedeler av ungdommene som ble plassert i forsterkede fosterhjem etter et statlig prøveprosjekt, se NOU 1985:3, kom inn i et positivt spor (Helgeland 1989, 2007, 2009; Herland 2016). Fosterhjem vil også være et mindre inngripende tiltak enn plassering i institusjon, og må brukes dersom dette vil oppfylle målsettingen med plasseringen, jf. Grl. § 94, annet ledd. Det bør settes som vilkår for plassering i institusjon at barneverntjenesten redegjør for hvorfor fosterhjem ikke er et alternativ for det konkrete barnet.

 

Fra institusjon til institusjon – hyppige flyttinger

HiOA peker på at det er viktig å sikre at regelen om hastevedtak etter § 35 ikke kan brukes for å flytte barn fra institusjon til institusjon etter at § 20-vedtak er truffet. I slike tilfeller bør fylkesnemnda først ta stilling til om vedtaket kan opprettholdes på en ny institusjon, jf. § 20 fjerde ledd. Det bør fremgå av § 35 at hastevedtak ikke kan brukes der det allerede foreligger vedtak om en bestemt institusjon etter § 20.

Utgangspunktet om at «flyttinger så vidt mulig bør unngås», jf. forslagets § 25, må også lovfestes ved vedtak etter § 20. Likeledes bør det fremgå av loven at barnet skal få tilbud om institusjonsplass nær hjemstedet, med mindre dette ikke er til barnets beste. En tilsvarende bestemmelse finnes for innsettelser i fengsel etter straffegjennomføringsloven, og det er ingen grunn til at ikke barna i barneverninstitusjoner skal ha samme vern, snarere tvert imot, jf. Grl. § 104, jf. BK art. 3. For å hindre unødige flyttinger, og plasseringer langt fra hjemstedet foreslår vi at det opprettes en egen paragraf som sier noe om valg av institusjon for plasseringer etter ny § 19 og 20 som f.eks kan lyde: «Institusjonen skal være egnet for å dekke barnets behov. Barna skal som hovedregel få tilbud om institusjonsplass i nærheten av sitt hjemsted, med mindre det er til barnets beste at så ikke skjer. Flyttinger skal i størst mulig grad må unngås. Flyttinger kan bare skje dersom det er påkrevd av hensyn til barnets beste». Dersom barnet flyttes gjentatte ganger, skal dette inngå som et moment i nødvendighetsvurderingen etter ny § 20.» Det vises for øvrig til kommentaren om flytting av barn i fosterhjem (avsnittet om Fosterhjem).

 

Bruk av politibistand overfor barna i institusjon – ny § 84

Utvalget foreslår at dagens § 6-8 om politibistand videreføres i ny § 84. Tilsynsrapporten i Glassjenta-saken viser hvordan jenta ble utsatt for en rekke maktmidler fra politiet med store konsekvenser for jenta (Ida-rapporten, 2016), slik også filmen «Hør på meg» (Berge 2012) viser. Etter vår mening bør det vurderes om det i det hele tatt skal være en adgang til å bruke politibistand ved gjennomføring av vedtak om plassering i institusjon. Dersom departementet skulle opprettholde adgangen til å bruke politi for effektuere vedtak etter ny § 20, bør det vurderes grundig hvilke situasjoner slik bistand skal kunne brukes. Det bør også presiseres i loven hvem som skal ha adgang til å beslutte at politiet skal bringes inn og hvordan samarbeidet mellom politi og barneverntjenesten skal foregå. Det bør videre framgå av loven hvilket regelverk som skal gjelde for politiets arbeid når det arbeider på oppdrag for barneverntjenesten. Det naturlige ville nok være at politiet i disse situasjonene måtte forholde seg til de tvangsmidler som er tillatt etter barnevernloven, men dette bør tydeliggjøres.

 

Tvangsbruk i institusjon

HiOA ser det som positivt og nødvendig at utvalget foreslår å løfte reglene i rettighetsforskriften opp i loven. Det er imidlertid flere problematiske sider ved gjeldende regelverk som ikke tilstrekkelig hensyntas i lovutkastet. Det foreligger flere rapporter og forskning der ulovlig og straffbar tvangsbruk mot barn i institusjoner dokumenteres (dette gjelder også institusjoner innenfor psykisk helsevern), og som viser hvilke konsekvenser også den lovlige tvangsbruken kan ha for de barna som skal leve sitt hverdagsliv i barneverninstitusjon, se f.eks. Ulset/ Tjeldflaat «Ikke et sted å kalle et hjem» (2013), Glassjenta-saken fra 2016 og den etterfølgende tilsynsrapport (Ida-rapporten, 2016). Det bør etter vår mening vurderes å oppnevne et bredt sammensatt utvalg bestående av jurister, psykologer og personer med barnevernfaglig kunnskap og erfaring fra barneverninstitusjoner som kan se nærmere på reglene om tvangsbruk i barneverninstitusjoner.

HiOA vil videre reise spørsmål ved om deler av dagens rettighetsforskrift er ugyldig. Det er tvilsomt om rettighetsforskriftens § 13 ligger ikke innenfor delegasjonshjemmelen i barnevernloven § 5, 9. fjerde ledd (Havre, 2016). Forskriften går også utenfor delegasjonshjemmelen i når den i § 23 innsnevrer enkeltvedtaks virkeområde etter forvaltningsloven. Det bør unngås at disse bestemmelsene videreføres i ny lov som en følgefeil. Etter vår mening er nødretts- og nødvergebestemmelser lite egnet som hjemmelsgrunnlag til å regulere når barna skal utsettes for tvangsbruk av hensyn til deres egen helse og utvikling. Inngrep for å verne barnet selv trenger et eget hjemmelsgrunnlag som tilfredsstille legalitetsprinsippets og proporsjonalitetsprinsippets krav, jf. Grl. § 113, EMK art. 8(2). Vi viser også til integritetsvernet for barn i Grl. § 104. Det er ikke gitt at den strafferettslige nødvergenormen tilfredsstiller den menneskerettslige proporsjonalitetsnormen, se Meidell (2012).

 

Selv om utvalget foreslår at tvangshjemlene i barneverninstitusjoner inntas i loven, foreslår utvalget samtidig at departementet får en ny forskriftshjemmel i § 58. HiOA er bekymret for at dette vil kunne åpne for økt tvangsbruk og svekket rettssikkerhet. Forskriftshjemmelen som er foreslått er også vesentlig videre enn dagens forskriftshjemmel i bvl. § 5-9 fjerde ledd. HiOA stiller spørsmål ved om det i det hele tatt skal foreligge en forskriftshjemmel i disse tilfellene.

 

Ettervern

Vurderingene av ettervern er etter vårt skjønn utredningens svakeste punkt. Utvalget har i påfallende liten grad drøftet de rettslige og faktiske utfordringene som knytter seg til ettervern, herunder om den øvre aldersgrensen bør heves, noe forskning viser at det kan være behov for å vurdere. Utvalget begrunner ikke den manglende drøftingen av ettervern på annen måte enn indirekte, under henvisning til at mandatet inneholder en begrensning knyttet til å drøfte ansvarsfordelingen mellom stat og kommune etter at den unge har fylt 20 år. Etter HiOAs syn er det imidlertid sentralt å drøfte betydningen av ettervern og den rettslige utformingen av en bestemmelse om dette i en ny barnevernlov. Ettervernet kan ofte være helt avgjørende for den unges videre liv. Utformingen av en ettervernsbestemmelse bør ses i sammenheng med den nye lovens utforming som en rettighetslov. Også en utvidelse fra 23 til 25 år kan være sentralt å vurdere i denne sammenheng. HiOA vil peke på at stadig flere land har økt aldersgrensen til f. eks. 25 år fordi det da blir mulig å gi barnevernsungdom en forlenget ung-voksen-periode, slik at de kan få tilgang til de samme erfaringer i sitt modningsprosjekt som sine jevnaldrende som ikke har hatt barneverntiltak. Dette gjelder for eksempel Storbritannia (25 år dersom den unge er i utdanning), Tyskland (27 år) og Irland (25 år).

I praksis er ettervern et svært komplekst felt, og omfattende forskning viser store mangler i oppfølgingen av ungdom med tidligere tiltak fra barnevernet og et stort behov for en generell styrking av ettervernet. HiOA vil peke på at det fra internasjonal forskning framgår at måten lovgivningen er utformet på er svært sentralt for ettervernsarbeidet og ungdommers muligheter til oppfølging i praksis (Se f.eks. Ward 2008).[13] Ut fra erfaringene fra norsk praksis etter bvl. § 1-3 viser det seg at lovteksten i dag ikke i sterk nok grad gir de unge beskyttelse i overgangen til voksenlivet.

Vi viser forøvrig til NOVAs uttalelse og redegjørelse for forskningskunnskapen om ettervern som entydig bekrefter behovet for styrking av ettervernet i lovs form og i praksis, og drøftingene knyttet til lovendringen i 2009 (Ot. Prp. Nr. 69 (2008-2009)). Her er det for så vidt ikke bare barneverntjenestens oppfølging som svikter når unge runder 18 år. Forskning viser at ungdom med barneverntiltak møter store utfordringer også i de øvrige delene av hjelpeapparatet og i utdanningssystemet, så det mangler også på god koordinering og godt tverretatlig samarbeid rundt oppfølging av ungdom over 18 år som har behov for tiltak fra flere instanser. Disse utfordringene viser seg blant annet tydelig for ungdom i konflikt med loven, Stang, E.G. og Hydle, I. (2015). Her mener HiOA at utvalget ikke har tatt utfordringene i praksisfeltet på alvor, og det bør derfor drøftes videre hvorvidt ettervernsbestemmelsen bør utformes på en bedre måte slik at ungdom får styrket sine muligheter til oppfølging etter fylte 18 år.

Dagens bestemmelse i bvl. § 1-3 foreslås videreført i ny § 5 stort sett slik den nå står, men med noen endringer: kriteriet om at avslag på ettervern alltid må begrunnes ut fra hensynet til barnets beste, er dessverre tatt ut i forslaget. Dette begrunnelseskravet kom inn som en ’nest beste’-løsning dersom rettighetsfesting ikke var ønskelig, for å styrke adgangen til ettervernstiltak. Det at vedtak om opphør av tiltak ved fylte 18 år skal anses som et enkeltvedtak og dermed kan påklages, er flyttet til utkastets § 76. Det at det ikke lenger vil framgå av lovteksten at avslag må begrunnes ut fra hensynet til barnet, kan etter vårt syn bidra til å svekke ungdoms mulighet til ettervern, og gjøre det enklere for barneverntjenesten å avslå ettervern av ressursmessige årsaker. Selv om ressurshensyn rettslig anses for utenforliggende hensyn når det gjelder tiltak etter barnevernloven, vet vi mye om at økonomi og ressurser i stor utstrekning spiller inn på vurderingene av hvorvidt det skal ytes tiltak, og hva slags tiltak som skal vedtas. Det er derfor nødvendig med klare føringer i lovteksten. Muligheten til ettervern bør styrkes, ikke svekkes, i ny barnevernlov og et krav om at avslag skal begrunnes i barnets behov bør videreføres.

Vi mener på denne bakgrunn at ettervern nå bør få en egen bestemmelse med overskrift ’Ettervern’, og tas ut av bestemmelsen om lovens anvendelsesområde, for slik å løfte fram betydningen av ettervernet. I forarbeidene til lovendringen av bvl. § 1-3 i 2009 (Ot.prp. nr. 69 2008-2009) begrunner departementet hvorfor man ikke ønsket å følge forslaget fra Barneombudet om å lovfeste en rett til ettervern med at barnevernloven ikke er en rettighetslov, og derfor kan unge heller ikke få en rett til ettervern. Dersom den nye barnevernloven nå bli en rettighetslov, bør også retten til ettervern vurderes lovfestet som selvstendig rettighet, ettersom unge over 18 ikke omfattes av den generelle rettighetsbestemmelsen som er foreslått i utkastets § 2. Subsidiært bør bestemmelsen utformes på samme måte som i dag, og slik at avslag må begrunnes i barnets behov.

En egen bestemmelse om ettervern (eller et eget ledd i rettighetsbestemmelsen i utkastets § 2) kan også begrunnes med at når barnevernet griper inn i barns og ungdoms liv, må barnevernet i større grad enn i dag forpliktes til å sluttføre den faglige innsatsen først når barnet/ungdommen er i en trygg livssituasjon – og for unge voksne handler dette om ettervernsfasen.

 

Referanser

Elisabeth Backe-Hansen, Christian Madsen, Lars B. Kristofersen og Bjørn Hvinden (Red): Barnevern i Norge 1990-2010. En longitudinell studie, NOVA rapport nr. 9, 2014, s. 99

Barne- og likestillingsdepartementet: Forholdet mellom barneloven og barnevernloven, veileder 2013

Barne- og likestillingsdepartementet: Brev til alle landets kommuner, august 2008: Bruken av barnevernloven § 4-6 andre ledd- akuttvetak, 200802794-/EGS

Barneombudet: Grenseløs omsorg, rapport 2015

Baugerud, Gunn Astrid & Melinder, Annika Maria D. (2012). Maltreated Children’s Memory of Stressful Removals from Their Biological Parents. Applied Cognitive Psychology. ISSN 0888–4080. 26(2), 261–270. doi: 10.1002/acp.1817

Baugerud, Gunn Astrid;Magnussen, Svein;Melinder, Annika Maria D (2014). High accuracy but low consistency in children's long-term recall of a real-life stressful event. Journal of Experimental Child Psychology (Print). Vol. 126. doi: 10.1016/j.jecp.2014.05.009

Berge (2012): Berge, Janne. Hør på meg! Hvordan opplever barn og unge i barnevernet at de blir hørt. Produsert av Feber Film. 2012.

Bufdir rapport 2016: Kunnskapsgrunnlag om barnefattigdom

Bufdir rapport 2014: Akuttarbeid i kommunalt barnevern

  • ivind Christiansen m.fl: Forskningskunnskap om barnevernets hjelpetiltak, Uni Research og NOVA 2015

Fontene: nettartikkel 27. Oktober 2016: Barnevernet i Kongsberg reduserte akuttplasseringer med 90 prosent

FNs barnekomité, Generell kommentar nr 12 (2009): Barns rett til å bli hørt

FNs barnekomité, Generell kommentar nr. 14 (2013) Om barnets rett til at hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn (art. 3, para 1)

Fylkesmannen i Hordaland: ”Dei forsto meg ikkje”, tilsynsrapport 19. September 2016, Fylkesmennene i Hordaland, Rogaland og Troms (Glassjenta-saken)

Havre(2015): Havre, Merete. Proporsjonalitetsprinsippet og varetektsfengsling, Cappelen Damm Akademisk. 2015. Bearbeidet doktoravhandling ved Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo. 2014.

Havre (2016-1): Havre, Merete. Kommentarutgave til barnevernloven § 4-24, Gyldendal Rettsdata

Havre (2016-2): Havre, Merete. Nyanser av grått – fysisk tvangsbruk i barneverninstitusjoner. I; Festskrift til Aslak Syse, Cand. Jur, cand. med, cand. alt., Gyldendal Akademisk. 2016.

Helgeland, Ingeborg Marie. 2007. Unge med atferdsvansker blir voksne. Hvordan kommer de inn i et positivt spor? Unipub. Oslo. (Bearbeidet doktoravhandling).

Helgeland, Ingeborg Marie Helgeland. 2009. Ungdom i alvorlig trøbbel. Veier til forandring. Universitetsforlaget. Oslo.

Helgeland, Ingeborg Marie. 1989. En etterundersøkelse av ungdom i Buskerudprosjektet. Rapportserie nr. 1. Barnevernets Utviklingssenter. Oslo.

Hennum, N. (1997): Hennum, Nicole. Den komplekse virkelighet. Krise- og utredningsinstitusjoners tvetydige verden. Rapport nr. 11, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA.

Herland. Mari Dalen. 2016. Erfaringer og forhandlinger om foreldreskap: en kvalitativ undersøkelse blant fedre og mødre med barnevernserfaring og alvorlige atferdsvansker som ungdom. Det utdanningsvitenskapelige fakultet, UiO.

Kojan, Bente Heggem; Fauske, Halvor (2011). Et klasseperspektiv på barnevernets familier. Tidsskrift for velferdsforskning. (ISSN 0809-2052). 2, 2011.

Kjær Aud-Keila Bendiksen, Mossige Svein, Barnevernets henleggelser av meldinger som omhandler vold og seksuelle overgrep (2013). Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål . ISSN 1503-2965. 11 (2), s 83 – 108.

Meld. St. Nr. 13 (2011-12) Utdanning for velferd. Samspill i praksis

Meld St. nr. 17 (2015-2016) Trygghet og omsorg – til barnets beste

Meidell (2011): Meidell, Merete Havre. Politiets skadevoldende handlinger – et tosporet system. Cappelen Damm Akademisk. 2012.

NOU 1985:3 NOU 1985:3 Tiltak for ungdom med atferdsvansker. Vi åpner for andre løsninger. Sosialdepartementet

NOU 2000:12 Barnevernet i Norge

NOU 2009: 22 Fullt og helt, ikke stykkevis og delt.. (vedlegg 1 Utredning fra Mons Oppedal om rettighetsfesting av barneverntjenester)

NOU 2009:8 Kompetanseutvikling i barnevernet

Barnevernpanelets rapport 2011

NOU 2012:5 Bedre beskyttelse for barns utvikling

Oppedal, Mons 2008: Akutthjemlene i barnevernloven, Gyldendal

Oppedal, Mons 2009: Problemnotat til Flatøutvalget: Bør barnevernloven bli en rettighetslov? Vedlegg 1 til NOU 2009: 22

Ot.prp. nr. 104 (2008-2009) Lov om endringer i barnelova (flytting, delt bosted, samvær mv)

Ot. Prp. Nr. 69 (2008-2009) Om lov om endringer i barnevernloven

Riksadvokatembetet: Påtegningsark. Midtre Namdal samkommune – omgjøring av henleggelse- foretaksstraff, 26. November 2014, 12324345 4313714/63 AGR012

Sandberg, Kirsten 2003: Tilbakeføring av barn etter omsorgsovertakelse, Gyldendal Akademisk

Sandbæk, Mona (2010). Barn i inntektsfattige familier - tredje datainnsamling. In M. Sandbæk & A. W. Pedersen (Eds.), Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009. (Vol. 10/10, pp. 19-35), Oslo, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Stang, Elisabeth Gording 2007: Det er barnets sak, Universitetsforlaget

Stang, Elisabeth Gording 2013: ”Hvis vi ikke får gehør i rettsapparatet har vi tapt på vegne av barnet”, i Søvig m fl. (red): Undring og erkjennelse. Festskrift til Jan Fridthjof Bernt, Fagbokforlaget

Stang, Elisabeth Gording (2014): Et barnevern i skvis mellom barnelov og barnevernlov, i Finstad, L. og Lomell, H.M. (red): Motmæle. En antologi til Kjersti Ericsson, Cecilie Høigård og Guri Larsen, Novus forlag

Stang, E.G. og Hydle, I. 2015: Barn i fengsel – også barneverntjenestens ansvar, Norges Barnevern nr. 1/2015

Stavanger Aftenblad (2016): Glassjenta. En reportasjeserie fra barnevernets univers. Stavanger Aftenblad. http://mm.aftenbladet.no/2016/glassjenta/

Ulset/ Tjeldflaat(2013): Ulset, Gro og Torill Tjelflaat. 2013. "Ikke et sted å kalle et hjem? Betydningen av tvangsbruk ved opphold i barneverninstitusjon." Tidsskriftet Norges barnevern, 90 (2): 68–83. (15 s.)

Ulset/ Tjeldflaat(2012): Ulset, Gro og Tjelflaat, Torill. 2012. «Tvang i barneverninstitusjoner. Ungdommens perspektiv. NTNU. Samfunnsforskning.

Ward, Harriet (2008); Legal and Policy Frameworks. I: Young People`s Transitions from Care to Adulthood. International Research and Practice av Mike Stein og Emily Munro (red.). London: Jessica Kingsley Publishers

 

 

 

 

 

 

[1] Problemnotat til Flatøutvalget: Bør barnevernloven bli en rettighetslov?, NOU 2009:22, vedlegg 1.

[2] Kojan, Bente Heggem; Fauske, Halvor. Et klasseperspektiv på barnevernets familier. Tidsskrift for velferdsforskning. (ISSN 0809-2052). 2, 2011.

[3] Se Kjær Aud-Keila Bendiksen, Mossige Svein, Barnevernets henleggelser av meldinger som omhandler vold og seksuelle overgrep (2013). Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål . ISSN 1503-2965. 11 (2), s 83 – 108. Det vises også til saken der Midtre Namdal samkommune I 2014 ble ilagt foretaksstraff for bl.a. ulovlig å ha henlagt et stort antall meldinger og undersøkelser om barn det knyttet seg alvorlig bekymring til, se nærmere Riksadvokatens vurdering, http://www.riksadvokaten.no/filestore/Dokumenter/2014/MidtreNamdalsamkommune-omgjringavhenleggelse-foretaksstraff.pdf. Saken er enestående når det gjelder ilagt foretaksstraff, men ikke enestående når det gjelder ulovlige henleggelser av meldinger og undersøkelser i barneverntjenesten.

[4] F.eks Sandbæk, M. (2010). Barn i inntektsfattige familier - tredje datainnsamling. In M. Sandbæk & A. W. Pedersen (Eds.), Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie 2000-2009. (Vol. 10/10, pp. 19-35). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. , Bufdir rapport 2016: Kunnskapsgrunnlag om barnefattigdom

[5] Øivind Christiansen m.fl: Forskningskunnskap om barnevernets hjelpetiltak, Uni Research og NOVA 2015

[6] http://khrono.no/2017/01/femarig-utdanning-i-barnevern

[7] http://khrono.no/debatt/barnevernspedagogutdanningen

[8] https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/200802794-egs-bruken-av-barnevernloven--4-6-andre-ledd---akuttvedtak.pdf?id=2122914

[9] https://www.bufdir.no/global/nbbf/Barnevern/Akuttarbeid_kommunalt_barnevern.pdf

[10] http://fontene.no/nyheter/barnevernet-i-kongsberg-reduserte-akuttplasseringer-med-90-prosent-6.47.417300.5997f1da36

[11] Elisabeth Backe-Hansen, Christian Madsen, Lars B. Kristofersen og Bjørn Hvinden (Red): Barnevern i Norge 1990-2010. En longitudinell studie, NOVA rapport nr. 9, 2014, s. 99

[12] FNs barnekomité, Generell kommentar nr 12, avsnitt 70.

[13] Ward, Harriet (2008); Legal and Policy Frameworks. I: Young People`s Transitions from Care to Adulthood. International Research and Practice av Mike Stein og Emily Munro (red.). London: Jessica Kingsley Publishers