Høringssvar fra Smiso Troms og Smiso Telemark

Høring – NOU 2022: 21 Strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten

Smiso Telemark og Smiso Troms takker for anledningen til å gi våre innspill til Justis- og beredskapsdepartementet høring av Straffelovrådets utredning i NOU 2022: 21. Forslag til reform av straffeloven kapittel 26.

Støttesenter Mot Incest og Seksuelle Overgrep (Smiso) er et lavterskel hjelpetiltak for utsatte for incest og seksuelle overgrep og deres nærstående. I tillegg drives utstrakt forebyggende arbeid. Vi er et supplement til offentlige tjenester. Tilbudene våre er gratis, krever ingen henvisning og har ingen ventetid. Sentrene finansieres av kommuner, helseforetak, fylkeskommuner og stat. Oversikt over landets overgrepssentre finnes blant annet på helsenorge.no og dinutvei.no.

Vi ser nødvendigheten av å endre dagens kapittel om seksuallovbrudd og setter pris på det helhetlige bildet som presenteres i NOU 2022:21, selv om vi ikke er enig i alle konklusjoner og forslag.

Vi har valgt å avgrense vårt høringssvar ved å knytte kommentarer til noen utvalgte av rapportens hovedoverskrifter, nærmere bestemt de som anses mest prinsipielle og nærliggende til vårt daglige virkeområde. De forslag som ikke blir omtalt i vår uttalelse kan derav ikke leses som en tilslutning til rådets fremstilling eller konklusjon.

Vårt svar kan og ses i lys av Istanbulkonvensjonens fire pilarer: protect, prevent, prosecute og practice, der vi er av den oppfatning at mangler en av disse pilarene, eller oppleves en eller flere av dem mangelfulle, mister systemet troverdighet hos dem systemet er til for å beskytte.

Digitale overgrep

Vi ser over år en utvikling i hvilken type overgrep barn, unge og voksne utsettes for, og hvilke konsekvenser dette kan gi enkeltmennesket i etterkant. Det kan virke som NOU 2022:21 er av den oppfatning at digitale overgrep ikke avstedkommer like store konsekvenser som hands-on-overgrep. For oss er det vesentlig å formidle at utsatte for digitale overgrep i stor grad erfarer de samme konsekvensene på liv og helse som dem som er utsatt for krenkelser ved fysisk møte. Ved digitale krenkelser kommer det også en tilleggsbelastning knyttet til hvor eventuelle filmer og bilder er blitt av, hvem som har sett dem, kommer til å se dem, hvor de siden kan dukke opp og hva de blir brukt til. Disse menneskene vil i liten grad kunne slå seg til ro med at «faren er over» fordi den vil være potensielt eksisterende og kunne skade dem for all fremtid. Vi vil advare sterkt mot en oppfatning av et begrenset skadepotensiale, redusert alvorlighetsgrad og derav mindre straffverdighet ved digitale overgrep.

Avkriminalisering av Søskenincest

Vi er bekymret for hvilket signal en avkriminalisering av søskenincest vil gi. Selv om overgrep i søskenrelasjoner fortsatt dekkes av andre bestemmelser, vil fjerning av begrepet i straffeloven etter vårt skjønn gi noen svært uheldige signaler. Begrepet incest har over tid blitt innordnet begrepet seksuelle overgrep. Vi mener at både skadepotensialet og derav også straffverdigheten ved denne typen krenkelser utført i nære relasjoner ikke bør «drukne» i samlebetegnelser, men ha sin rettmessige plass, synliggjøres og gyldiggjøres.

Rådet sier at bestemmelsen vanskelig kan forsvares utfra skadefølgeprinsippet (s.246) Denne vurderingen er vi uenig i. Skadepotensialet har flere dimensjoner grunnet den nære relasjonen det oppstår i og det tillitsbruddet det representerer, også der det er nærhet i alder.

Vi ser viktigheten av å vektlegge konsekvensene for det utsatte barnet og at straffeloven korrekt navngir og identifiserer de ulike former, grader og relasjoner overgrep kan oppstå i, selv om flere også kan sies å favnes av andre bestemmelser. Å fjerne begrepet søskenincest i straffelovens kapittel 26 frykter vi vil bidra til mer taushet og fortielse, og hindre nødvendig identifikasjon av de alvorligste overgrep barn kan bli utsatt for.

Vi hadde heller ønsket en utvidelse av kretsen innenfor søskenincest til også å gjelde ste-, adoptiv- og fostersøsken. Dette er et område vi har grunn til å tro at det er store mørketall hva angår forekomst, og hvor det er spesielt vanskelig for den krenkede å komme ut med sin historie.

Om ønsket er å avkriminalisere seksuell omgang mellom voksne samtykkende søsken kunne det med fordel vært reflektert i bestemmelsen som et unntak i stedet for å fjerne hele begrepet som en krenkelse for seg.

Hensynet til det utsatte barnet, gyldiggjøring av skadepotensialet av søskenincest, bør gis større betydning og synlighet i et lovverk som søker å beskytte barn. Å fjerne et begrep for å gi aksept for den del som i enkelte potensielle tilfeller er basert på frivillig seksualitet mellom voksne er etter vår mening feil vei å gå. Etter vår erfaring er det også tilfeller av søskenincest mellom voksne søsken med samtykkekompetanse, hvor det bare tilsynelatende er en frivillig praksis, og hvor relasjonen er basert på frykt, avhengighet og maktstrukturer. Vi finner det lite hensiktsmessig å avkriminalisere, og dermed undergrave søskenincestens eksistens.

Samtykke voldtekt

Vi mener at forslaget slik det foreligger, ikke er en samtykkelov i ordets rette forstand, men en begrenset utvidelse av eksisterende bestemmelse. Det er vår konklusjon at forslaget til endring ikke gir tilstrekkelig dekning av blant annet passivitetstilfellene, og mener derfor at ordlyden i forslaget til lovtekst må endres for å innfri formålet. Det er vår oppfatning at rådet argumenterer for noe annet enn det i ny lovtekst foreslår.

Vi deler ikke rådets oppfatning av at det er liten realitetsforskjell mellom «nei er nei» og «ja er ja». Det er ikke uten betydning om vi har som utgangspunkt at man er tilgjengelig for sex til man med ord eller på annen måte har uttrykt et nei, eller at man er utilgjengelig for sex til man har gitt sitt samtykke. Det er forskjell på om fornærmede må svare på om hen sa nei, eller om utøver må svare på om hen på en eller annen måte fikk et ja.

Vi har en bekymring knyttet til at rådets forslag også vil føre til økt fokus på hva fornærmede har foretatt seg, i stedet for om utøver faktisk fikk et samtykke til å gå videre med sine handlinger. Bekymringen forsterkes ved at rådet så tydelig gir uttrykk for at også den som blir utsatt for pågang har et ansvar i situasjonen (ref. S. 153)

Minstestraff

Rådet foreslår å fjerne minstestraffen for voldtekt, og store deler av begrunnelsen er vanskeligheter knyttet til å få domfellelser for voldtekt. Om vi så legger til grunn dette som et faktum, er likevel spørsmålet om man dermed skal fjerne minstestraffen, eller om man skal gjøre det arbeidet som kreves for å motvirke den vegringen til å bruke bestemmelsen i sin fulle bredde. Noe av grunnen til vanskelighetene må antagelig knyttes til hvor alvorlig man anser en voldtekt for å være, hvilken integritetskrenkelse det er, hvilke konsekvenser det får osv. Det er heller ingen automatikk i at flere vil bli dømt om vi fjerner minstestraffen. Fjernes minstestraffen er det eneste som er sikkert at straffene vil gå ned. Fjerner man minstestraff kan det like gjerne også føre til en nedgang i straffenivå for de alvorligste sakene. Vi kan ikke se at det er en ønskelig utvikling eller villet signal å sende.

De færreste anmelder opplevd voldtekt, 90 % gjør det ikke, og grunnene er mange, men noe dreier seg rundt en opplevelse av at vi har et system som ikke i tilstrekkelig grad tar overgrep på alvor, grunnet saksbehandlingstid, henleggelsesprosent og lav oppklaringsprosent. Da vil det være et betydelig tilbakeskritt å fjerne en minstestraff som for få år siden ble innført for å få endret praksis i en situasjon der domstolene i for stor grad benyttet seg av den nedre grense av strafferammene.

Vi erkjenner at det innunder voldtektsbestemmelsen vil være uensartede saker, men det er en grunn til at det ble vurdert å være behov for å sette en minstestraff som standard, og det er ingen grunn til å gradere skadepotensialet. En voldtekt er et potensielt traume uavhengig av fremgangsmåten. Vi er tilbøyelige til å hevde at hvordan vi som samfunn vurderer integritetskrenkelser gjenspeiles i valget vi faller ned på her.

Seksuell lavalder

Vi er skeptiske til å senke den seksuelle lavalder. Vi ser poenget knyttet til ønsket om harmonisering med annet lovverk som opererer med aldersgrenser, men rapporten har ikke en fullstendig gjennomgang av de områder lovverket bruker aldersgrensen 16 år som retningsgivende. Rådet har ikke foreslått harmonisering av 16-årsgrensen i for eksempel straffeprosessloven, noe som etter vårt skjønn er en mindre forståelig avgrensing som rådet heller ikke reflekterer rundt. Skal grensen for tilrettelagte avhør for eksempel også endres fra 16 til 15 år?

Vi er dog mest bekymret for hvilke signaler en senkning av lavalder sender ut, og undrer oss over hvem den egentlig kommer til gode. En senkning av lavalder kan føre til press på å debutere, og det kan gi voksne en mulighet til å ha seksuell omgang med enda yngre mindreårige uten at det anses straffverdig. Vi erfarer også at en del unge mennesker bruker sin kropp som kapital til å skaffe seg ulike goder, og det er en stadig økning i grenseoverskridelser blant jevnaldrende, så vi kan ikke se at modenheten er på et nivå som kan forsvare en senkning av lavalder. Vi vil hevde at forslaget egner seg mer som beskyttelse av voksne som ønsker seksuell omgang med mindreårige, og som derav ikke vil stilles strafferettslig til ansvar, og hvor vern om mindreårige kommer i bakgrunnen.

Vi er opptatt av å ha et lovverk som ivaretar den som har behov for beskyttelse, og kan ikke se at dette forslaget i tilstrekkelig grad gjør det. Vi tenker det er behov for en større gjennomgang for å ta stilling til dette spørsmålet, der flere hensyn enn rapporten per nå har valgt å reflektere rundt blir innlemmet.

Som en avsluttende kommentar er det gledelig at det foreslås endring i oversettelsen av Lanzarotekonvensjonen artikkel 18 fra «sårbar livssituasjon» til «sårbar situasjon» da den eksisterende formulering åpenbart har fått utilsiktede virkninger.

Med vennlig hilsen

Smiso Telemark, ved Inger Lise Stølsvik og Smiso Troms, ved Lene Sivertsen