Høringssvar fra Drammen og omegn tros- og livssynsforum

Dato: 23.08.2022

Sitater står i kursiv.

Høringsinstanser

Vi takker for at regjeringen har invitert til en åpen høring, særlig siden det vi anser som viktige høringsinstanser for vårt felt ikke står på adressatlisten, bl.a.: IMDi, Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn (STL) og Frivillighet Norge. I første rapport, NOU 2021:6 står det:

«12. Myndighetene har samlet sett lykkes godt med kommunikasjonen ut til befolkningen.Det er likevel deler av innvandrerbefolkningensom myndighetene ikke har lykkes like godt med å nå fram til.»

og

«18.4.4 Kommisjonens vurderingVi ser at frivilligheten har spilt en viktig rolle for mange under pandemien – både gjennom bistand i beredskapsarbeidet, kommunikasjon til ulike grupper og opprettholdelse av aktivitet og sosial støtte til mennesker.»

Vi mener at en naturlig konsekvens av dette burde vært at paraplyorganisasjoner og myndigheter som jobber med innvandrerbefolkningen hadde stått på adressatlisten for høringen til rapport 2. Regjeringen risikerer å gå glipp av viktige innspill når ikke vesentlige organisasjoner får direkte invitasjon. En direkte invitasjon gir også et signal om at “deres innspill og deres fagområde er viktig for oss”.

Apropos at fagområde er viktige: Vi synes det er skuffende at innspillene STL ga etter den første rapporten ikke har ført til inkludering av religion, eksistensielle behov og trossamfunn i denne rapport nr 2.

Innledning

Koronapandemien har bl.a. vist oss at:

1) Nasjonale og lokale myndigheter vet tilsynelatende for lite om trossamfunn, og folks eksistensielle/religiøse behov. Derfor var tiltakene ikke tilpasset religiøse forsamlinger og det ble ikke tatt hensyn til disses egenart, ei heller behov som oppsto pga. pandemien og/eller tiltakene.

2) Myndighetene er avhengig av frivilligheten, herunder tros- og livssynssamfunn, for å nå ut med livsviktig informasjon og å få tilbakemeldinger fra befolkningen.

Trossamfunns egenart

Så vidt vi vet ble ikke folks eksistensielle behov og trossamfunnenes egenart vurdert særskilt da nasjonale og lokale smitteverntiltak ble bestemt. Trossamfunnene ble behandlet som om de var kulturinstitusjoner som kino og teater, eller frivillige organisasjoner som en bridgeklubb.

De første tiltakene og justeringene av disse mener vi viste at kunnskapsgrunnlaget var mangelfullt, f.eks. tok man ikke hensyn til at i mange trossamfunn sitter folk på gulvet under gudstjenester og bønn – det brukes ikke stoler eller benker; og størrelsen på et forsamlingslokale påvirker hvor mange som kan samles uten stor smitterisiko.

Vi er derfor enig i en av konklusjonene i rapporten:

Regjeringens grunnlag for å beslutte smitteverntiltak var i mange tilfeller mangelfullt. Konsekvenser og sammenhenger var ikke tilstrekkelig belyst eller forstått. (s. 13).

Samtidig etterlyser vi at utvalget hadde sett på vårt fagområde eksplisitt og svart på følgende spørsmål: Ble trossamfunnenes egenart og menneskers eksistensielle behov utredet og ivaretatt i utarbeidingen av smitteverntiltak? Dette handler om trosfrihet og menneskerettigheter.

Vi savner også en gjennomgang av hvordan tros- og livsynssamfunnene kunne være viktige samarbeidspartnere under pandemien, slik som ved å hjelpe folk i krise med både eksistensielle og praktiske behov; mobilisere frivillige; bidra til å få ut informasjon fra pålitelige kilder.

Kommunikasjon med innvandrere

Ønske: ett nettsted

Vi er glade for at utvalget har sett på hvordan pandemien rammet skjevt og særlig kapittel 10.3. Når det gjelder konklusjonen «Myndighetenes kommunikasjon nådde ikke fram til hele befolkningen.» (s. 13), har vi noen betraktninger om hvorfor.

Høsten 2020 etterlyste vi bedre informasjon på ulike språk fra helsemyndighetene. Vi mente at folk som kan bruke internett, men som ikke kan norsk, burde få tilgang på samme informasjon som den norskspråklige befolkningen. Vi fikk positiv tilbakemelding på denne forespørselen, men også beskjed om at det ville ta tid.

Man kan hevde at ansvaret for å informere den delen av befolkningen som ikke kan norsk, ble delvis flyttet fra helsemyndighetene til IMDi og videre delegert til frivilligheten. I løpet av 2020-21 ble det produsert mange flotte filmer, plakater, bilder osv. på ulike språk av frivillige organisasjoner, helsemyndigheter og lokale myndigheter, men disse ble ikke samlet på ett sted og dermed vanskelig å finne for dem utenfor den organisasjonen som lagde det. Vi mente at dette burde vært samlet på helsenorge.no og at helsemyndighetene skulle hatt ansvaret.

Beskrivelsen i dette avsnittet kjenner vi igjen:

Frivilligheten er et supplement, ikke et substitutt. Ekspertgruppen som leverte rapporten sin i juni 2021, løftet fram en bekymring knyttet til at departementene og direktoratene lente seg svært tungt på frivilligheten i den tidlige fasen av pandemien. Ekspertgruppen minnet om at frivilligheten ville ha utfordringer med kontinuitet, etterprøvbarhet og slitasje på medarbeiderne.

Det er bra at IMDi tok tak i situasjonen (s. 401-403) og at det ble gitt tilskudd til frivilligheten. Men vi stiller spørsmål ved ressursbruken og organiseringen: Er det riktig å bruke millioner på å produsere informasjon og så ikke prioritere felles distribusjon? Er det riktig at organisasjoner på hver sin tue skal produsere og kvalitetssikre informasjon som egentlig er helsemyndighetenes ansvar?

Vi mener en bedre løsning hadde vært at helsemyndighetene var ansvarlig produsent og at de hentet inn hjelp fra frivillige organisasjoner (både de som er av og for innvandrere, og de som driver hjelpetiltak for bl.a. innvandrere). Hjelpen burde vært tredelt:

  1. Avdekke behov: Hvilke grupper lytter minst til norsk media og norske myndigheter?
  2. Utforme materialet: Hvem skal kommunisere hva for at budskapet skal nå fram? (identifisere ressurspersoner m.m.)
  3. Distribuere materialet

Distribusjon: Alt materialet burde vært samlet på ett nettsted som helsemyndighetene røktet slik at utdatert materiale ble fjernet; og nettstedet skulle vært på mange språk. Det fungerer ikke at forsiden er på norsk og at man må klikke seg lang nedover i strukturen før man møter sitt eget språk. Da klarer ikke f.eks. en arbeidstaker med kort botid i Norge å finne informasjon rettet mot sin gruppe, uten å få hjelp av en norskkyndig.

Kommentarer til poeng i kapittel 10.3

Årsaker til høye smittetall

– Språkferdigheter, oversettelser og bruk av tolk

Da er det ekstra viktig at materiale på andre språk blir raskt produsert, kvalitetssikret og distribuert, jf. ønsket om ett nettsted.

– Digital kompetanse

Et viktig poeng, men vi vil påpeke at heller ikke dem med digital kompetanse + manglende norskkunnskap, hadde mulighet til å finne informasjonen de trengte.

– Referanseramme, tilhørighet og mediebruk

Norske myndigheter vil neppe få ut sitt budskap på TV i f.eks. Pakistan, men det finnes medier for innvandrere med base i Norge, se eksempler på side 180 i den første rapporten. Medietilsynet bør ha en oversikt over hvilke mediekanaler i Norge som finnes på de ulike språkene (eks. nærradio, tv-stasjoner, aviser). Disse kanalene må få pressemeldinger og annet materiale fra norske myndigheter.

På bakgrunn av denne gjennomgangen mener kommisjonen at det er grunn til å anta at mange med innvandrerbakgrunn har hatt vanskelig for å fullt ut forstå hva de ulike rådene og anbefalingene har gått ut på, og å se hvordan disse gjelder sin egen konkrete situasjon. I tillegg har ikke myndighetenes informasjon om smitteverntiltak nådd ut til alle innvandrermiljøene. Studier viser videre at innvandrere fra ulike land kan ha møtt ulike barrierer mot testing, isolasjon og karantene.

Vi savner noen punkter om religion, hvordan religion kan være en barriere og hvordan tilhørighet til et trossamfunn kan påvirke i positiv retning i hvilken grad man vet om og følger smittevernkravene. Vi finner det underlig at utvalget ikke omtaler religion på noen måte i rapporten.

Barrierer for å nå minoritetene

Angående det å bruke ressurspersoner til å gi muntlig informasjon, f.eks. i form av en video: I en del miljøer vil f.eks. kombinasjonen av en helsefaglig person og en åndelig leder gjøre at folk får tillit til budskapet og “adlyder” det. Få med lederne og bruk ressursene som finnes i trossamfunnene!

(Mens noen trossamfunn fulgte alle smitteverntiltak eksemplarisk, var det andre som ikke var like nøye eller t.o.m. gikk mot myndighetenes budskap. Resultatet var flere ganger rask spredning av smitte. Dette viser hvor viktig det er med tett samarbeid med åndelige ledere, slik at de bidrar til å påvirke sin “flokk” i riktig retning.)

Det var også en utfordring at informasjonen ofte var kompleks, og at anbefalingene kunne endre seg raskt.

Dette merket vi veldig godt! Det var vanskelig å skulle henge med i svingene for oss som behersker norsk, men å få oversatt og distribuert de hyppige endringene var så og si umulig. I tillegg var det veldig forvirrende med lokale forskjeller mellom nabokommuner, f.eks. Drammen, Lier og Asker. Det kunne oppleves ganske kaotisk for f.eks. en familie som bor i Lier, foreldre jobber i Asker og barna går på skole i Drammen. Kanskje hadde det her vært bedre om noen av avgjørelsene var overlatt til et regionalt nivå, mer enn den enkelte kommune. F.eks. den nedre delen av gamle Buskerud + Asker og Bærum (Viken vil neppe fungere, det blir alt for stort, med store forskjeller.)

Andre informasjonskilder informantene viste til i de kvalitative intervjuene, var digitalt overførte medier i opprinnelseslandet (radio, TV og aviser) og kommunikasjon med slekt og venner på sosiale medier.

Fortalte kildene hvilke sosiale medier og hvorvidt de så på medier utgitt i Norge på deres språk? Dette er vesentlig for å vite hva slags materiale som bør produseres, f.eks. video, lydsnutter, lydreportasjer, bilder.

Innvandrerorganisasjoner og ildsjeler med innvandrerbakgrunn hadde en kompetanse som viste seg å være uvurderlig når det gjaldt å trenge inn i disse «lommene», og for å nå innvandrere i innvandrertette områder generelt.

Er trossamfunn/menigheter med høy andel innvandrere regnet med her? Hvis ikke etterlyser vi undersøkelser på hvilken rolle disse spilte i informasjonsdistribusjonen.

Tiltak for å nå innvandrerbefolkningene

Ekspertgruppen foreslo å utvide tiltakspakken med 29 tiltak, blant annet faste møteplasser mellom helsemyndighetene, frivillige organisasjoner, innvandrerorganisasjoner og trossamfunn

Dette støtter vi!

Funn og anbefalinger

Vi støtter alle anbefalingene i dette kapittelet og har bare noen kommentarer.

Det manglet systematisk planarbeid for å nå fram til språklige minoriteter, og det fantes heller ikke noen gjennomtenkt strategi for hvordan myndighetene kunne nå miljøer som ikke følger med i norske medier og er lite vant til at viktig informasjon blir formidlet skriftlig.

Hvis en slik strategi blir utarbeidet ber vi om at trossamfunn blir inkludert.

Kommisjonen er imidlertid kritisk til at ingen innvandrerorganisasjoner ble invitert inn i denne prosessen.

STL hadde også vært en naturlig partner her.

Konklusjon

Det står mye bra i rapporten som vi støtter, men vi savner også at religion, eksistensielle behov og tros- og livssynssamfunn blir tydelig vurdert.

Tiltak som vi mener vil være viktig for å stå bedre rustet til neste pandemi:

Grunnlaget legges i fredstid. I beredskapsarbeid er et bærende prinsipp at man blir ikke bedre i en skarp situasjon enn det man har øvd. Hvis samarbeid mellom frivillig sektor, inklusiv tros- og livssynssamfunn, er godt etablert nasjonalt og lokalt, står man bedre rustet til å takle en krise. Heldigvis hadde DOTL allerede utarbeidet en liste over trossamfunn i vårt område, inklusiv kontaktinformasjon, slik at kommunene kunne bruke denne for å få kontakt med ulike miljøer. Enda bedre hadde det vært om kommunene allerede hadde f.eks. årlige møter. Politiet i Drammen har faste møter med moskeer i Buskerud to ganger årlig. Dette mangeårige arbeidet var med og sørget for at Sian ikke ble møtt med vold forrige gang de besøkte Drammen (14. mai 2022).

Lær mer om trossamfunn. Mange trossamfunn og andre religiøse organisasjoner har bidratt til å løse pandemien, f.eks. ved å tilby handlehjelp til folk i karanten, dele ut smittevernutstyr og spre informasjon. Vi ønsker at disse skal få anerkjennelse for dette arbeidet. I tillegg ber vi om at lokale og nasjonale myndigheter allerede nå vurderer hvilken særstilling disse er i sammenlignet med kulturinstitusjoner, andre frivillige organisasjoner osv., slik at man har noen juridiske og organisatoriske betraktninger å falle tilbake på ved ev. senere behov for tiltak som nedstenging.

Vi henviser ellers til STLs svar den første runden: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-nou-2021-6-myndighetenes-handtering-av-koronapandemien/id2846977/?uid=92a018d2-d6cb-4d97-b7f6-c51b46050523