Høringssvar fra Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av psykiatriske sykehus

Høring - NOU 2023: 4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene ønsker å avgi en uttalelse i forbindelse med NOU 2013:4. Vi har innledningsvis noen generelle betraktninger, og senere noen vurderinger av situasjonen i det psykiske helsevern.

Generelt

Slik vi ser det, er det en merkelig tendens til å desentralisere helse- og omsorgstjenester, ofte etter et nytt prinsipp, som vel må kalles LION-prinsipp (Lavest Ineffektive OmsorgsNivå). Dette medfører at helsearbeidere i kommunene ofte får større utfordringer enn de er kvalifisert og bemannet for. Det medfører også at mye tid går med til at helsepersonell forflytter seg fra hjem til hjem i bil etter en rute, ikke nødvendigvis ettersom hva pasienten trenger. Begrepet «stoppeklokkeomsorg» har vært brukt i mange år, når det er beregnet hvor mange minutter hver pasient skal ha tilsyn, og når. Vi vet at dette ikke er bra hverken for pasienter eller helsepersonell.

For snaue tohundre år siden, etter at medisin ble et fag i Norge, bygget man sykehus for behandling, pleie og omsorg. Det var få helsepersonell, men de rakk mer rundt når pasientene var samlet på ett sted, på sykehus. Dette var kostnadseffektivt. Vi har vanskeligheter med å se at dette ikke er kostnadseffektiv i dag også. Tross alt så er bygninger (kvadratmeter) billigere enn løpende lønnskostnader. I dag er det for eksempel et prinsipp at alle barselkvinner skal ha besøk av jordmor få dager etter fødsel. En jordmor kunne fulgt opp disse på et barselhotell mye raskere enn dersom hun skulle reise hjem til hver enkelt, også i grisgrendte områder.

Vi tror at en årsak til dette er at man har skilt ut omsorg, pleie og rehabilitering som kommunale oppgaver og kun diagnostikk og behandling som spesialisthelsetjenestene. Sykehusene, som definerer når pasienten er utskrivningsklar, tar i liten grad hensyn til hva de kommunale tjenester kan bistå med i det enkelte tilfellet. Sykehusene bygges så små at det ikke er anledning til å gi til dels svært syke og hjelptrengende pasienter omsorg og pleie. Vi kan ikke se at det er samfunnsøkonomisk riktig å basere seg på at pasienter flyttes prematurt mellom ulike omsorgsnivå, noe som medfører stress for pasienter og personell. Men helseforetakene er tuftet på at utgiftene betales av andres offentlige budsjetter.

Kommunene sliter med å organisere og skaffe kompetent personale. Det er ikke rart når personalet føler at de aldri strekker til. Fastleger får flere og flere oppgaver, mindre tid og enda mer administrativt arbeid. For helsehusene og hjemmesykepleien «avsløres det» rett som det er at omsorgen er kritikkverdig. Sykehjemdekningen er ikke god nok, og ikke godt nok bemannet. Sentraliserte aldersvennlige boliger (moderne «gamlehjem») kunne lette pleiersituasjonen. Sykehjemsplasser for de som trenger omsorg og hjelp mange ganger i døgnet ville gi bedre utnyttelse av pleierne, og sannsynligvis mindre slitasje enn når de må kjøre rundt om natten og låse seg inn til gamle. Rehabiliteringsplasser må også utbygges både i sykehusene og for ulike pasientgrupper som ortopediske pasienter eller kreftpasienter.

Vi har ikke forutsetninger til å mene mye om prognosene for behov for helsepersonell, men vi mener klart at det er hensiktsmessig å organisere helsetjenesten slik at personalet får gjøre jobben og ikke bruke tid på reise mellom pasienter. Vi er også sikre på at personalet vil bli mer fornøyd med meningsfulle oppgaver i et godt faglig miljø hvor de ikke hele tiden kommer til kort. En bedre jobbhverdag kan hindre flere leger og sykepleiere å gi seg eller gå over i det private.

Spesielt for psykiatrien

Også i psykiatrien har man sett en omfattende forskyvning av pasientbehandling fra spesialisthelsetjenesten til kommunal omsorg. Vi ønsker ikke en oppbygging av psykiatriske senger til 18000 slik det var i 1960. Men den ekstreme nedbyggingen vi har hatt fra 1990 er dramatisk.

I 1990 var det 2,5 døgnplasser per 1000 innbyggere, i 2002 var det 1,6 og i 2020 var det 0,8 (SSB). Dette har resultert i at liggetiden i sykehus blir kortere og kortere og at pasienter som skrives ut til kommunene er blitt sykere og sykere. Psykiatrisk behandling er nemlig ikke blitt mer effektiv på disse tre tiårene. Psykiatrisk behandling tar tid.

Det vi ser nå er at det er vanskelig å rekruttere psykiatere og psykologer selv på attraktive sykehus. Likevel (mis)brukes fagfolkene til å skrive omstendelige vedtak, fylle ut skjema og dokumentere at de ikke gjør noe galt. Ledelsen skal ha rapporter på det meste. Vi ser at hver enkelt rapporteringsoppgave er ment som en forbedring av helsetjenesten, men når resultatet er at fagfolkene knapt har tid til å snakke med pasientene, blir resultatet galt. Vi mener at psykiatrisk behandling i stor grad dreier seg om å bygge relasjoner til mennesker som har vanskelig med å forholde seg til seg selv eller andre, og det tar tid.

Dersom man fikk vesentlig flere senger i psykiatriske sykehus, men ikke tilsvarende stor økning av pasientantallet (noe som neppe er ønskelig) vil behovet for personale kun økes noe. Man måtte vel ha flere til å vaske gulv ved flere kvadratmeter, men sykepleiere, psykologer og psykiatere kunne få mer ro i oppfølgingen av hver enkelt pasient siden det ikke gjelder å skrive ut alle så fort som råd er. Dette vil være en måte å rekruttere fagfolk til psykiatrien, fordi arbeidet blir mer meningsfylt. Kanskje helsepersonellet da ville holde ut til pensjonsalderen?

Gevinsten av dette vil også være at helsepersonell i kommunene ville få utskrevet pasienter som er noe mer stabile, og det vil være tid til å samarbeide på en konstruktiv måtte mellom helsenivåene.

Og ikke minst, pasientene ville få bedre hjelp!

I dag er det akkurat det motsatte som skjer. De psykiatriske sykehusene bygges ned og planlegges solgt, og man vil bygge nye psykiatriske avdelinger i somatiske sykehus som er beregnet på svært syke pasienter som ligger i seng, i stedet for oppegående psykiatriske som trenger meningsfylte aktiviteter sammen med kvalifisert personale. Vi ser for eksempel fra Kalnes sykehus hvor psykiatrien har fått slike arbeidsforhold at det er blitt mye mer uro og aggresjon og mindre faglig fordypning i den enkelte pasient. Dette er en oppskrift på utbrente helsearbeidere og dårlig psykiatrisk behandling.

Kommunene som får disse pasientene tilbake vet heller ikke helt hva de skal gjøre. Det sliter naturligvis på fagpersonene der.

Vi tror at dette, som jo er en tendens i hele sykehus-Norge, er spesielt ille i psykiatrien fordi man tror (?) at psykiatrisk behandling i sykehus er å medisinere og stabilisere akutt urolige og eventuelt sy kutt eller ta et røntgenbilde av hodet. Dette er helt feil. Psykiatrisk utredning og behandling kan ikke sammenlignes med å behandle hjerteinfarkt eller benbrudd.

Psykiatrisk behandling går ut på å hjelpe pasienter å leve et så godt liv som mulig med de problemene de har. Det dreier seg om hjelp til meningsfylte relasjoner, meningsfylte aktiviteter, bedre mestring i dagliglivet og kunnskap og forståelse om hvordan man best forholder seg til sin lidelse. Dette tar tid og det er umulig å skille mellom behandling (sykehus) og profesjonell omsorg (kommune).

Men alle som begynner å arbeide i psykiatrien eller i kommuner med psykiatriske pasienter gjør det fordi de er interessert i disse pasientene. Hvis de ikke får gitt god nok behandling og omsorg, kommer de til å finne seg noe annet å gjøre. Psykiatere og psykologspesialister i 50-60 års alderen søker seg i dag i mange tilfeller vekk fra det offentlige helsevesen fordi de ikke orker arbeidsforholdene

Konklusjon:

Vi ser at det kan by på problemer med et økende behov for helsehjelp i befolkningen.

Likevel, vi mener imidlertid at en bedre bruk av helsepersonell i psykiatrien ville gi bedre helsehjelp og mer arbeidsglede hos personalet. Dette fordrer mer plass til pasienter i sykehus og mer tid for hver enkelt pasient, ikke nye, trange psykiatriske avdelinger i somatiske sykehus.

Vi ser at de to nivåene i helsetjenesten har bidratt til at det spilles «svarteper-spillet» mellom sykehus og kommuner, også i somatikken. Dette er uverdig og tapper de ansatte. Vi mener at man må finne en samfunnsøkonomisk bedre organisering av helsetjenesten, noe vi ikke tror helseforetakene gir.

Randi Rosenqvist

Leder av nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene