Høringssvar fra Råd for mennesker med funksjonsnedsettelse i Viken, (Viken fylkeskommune)

Høringsuttalelse - NOU 2023:4 Helsepersonellkommisjon - Tid for handling

RFF Viken (råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne i Viken

fylkeskommune) viser til høringen om NOU 2023:4 – «Tid for handling».

Vår visjon er likeverd og likestilling for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi ønsker å gjøre FN-konvensjonen om rettighetene for mennesker med nedsatt funksjonsevne til en realitet i Norge.

RFF Viken takker for anledningen til å gi innspill til forslaget.

RFF Viken sin høringsuttalelse – Våre krav oppsummert

Videre prosesser knyttet til helsepersonellsituasjonen i fremtiden nå:

• Inkludere utredninger og analyser om hvordan menneskerettighetene for funksjonshemmede kan sikres. Funksjonshemmedes organisasjoner må inkluderes i prosessene

• Sikre at problemstillinger knyttet til nødvendig og forsvarlig assistanse og bruk av helsepersonell når det gjelder utfordringer og menneskerettsbrudd på grunn av tvang og makt, må gjennomgås, analyseres og diskuteres

• Sikre at diskriminering knyttet til psykisk og fysisk helse ovenfor funksjonshemmede må gjennomgås, analyseres og diskuteres

• Sikre at funksjonshemmedes menneskerettigheter knyttet til et selvstendig liv, å leve og bo der man vil, med hvem man vil, og ikke tvinges inn i bestemte boformer hensyntas. Nødvendig og kvalitetsmessig god assistanse i selvvalgt bolig er en selvsagt forutsetning

Vi vil påpeke at Konvensjonen for rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse (CRPD) ble vedtatt i FN i 2006 og ratifisert av Norge i mars 2013. Regjeringen Støre har nedsatt et ekspertutvalg som skal utrede hvordan konvensjonen kan implementeres i norsk lov. På tross av dette har Helsepersonellkommisjonen i utredningen valgt å se fullstendig bort fra funksjonshemmedes menneskerettigheter og Norges forpliktelser knyttet til CRPD.

Vi vil vi minne om utredningsinstruksen hjemler minimumskrav til utredning i form av seks spørsmål, som skal besvares i alle utredningene. Et av disse spørsmålene er «Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?». Nedenfor er gjengitt et utdrag fra veilederen som omfatter hva som gjelder likestilling, diskrimineringsspørsmål og menneskerettigheter:

«Prinsippspørsmål kan for eksempel gjelde den enkeltes personvern og integritet, rettssikkerhet, samvittighets-/livssynsspørsmål eller likestillings- og diskrimineringsspørsmål eller tiltak som særskilt berører urfolk eller minoriteter.

Hvis et tiltak har virkninger som kommer i konflikt med ett eller flere prinsipper, kan utredningen måtte konkludere med at tiltaket ikke kan gjennomføres, uansett hvilken positiv verdi det ellers måtte ha. Begrensninger for tiltaksutforming vil ofte være nedfelt i de menneskerettslige forpliktelsene som Norge har påtatt seg gjennom internasjonale konvensjoner. En utredning av prinsippspørsmål vil derfor ofte bestå i en systematisk gjennomgang av slike forpliktelser, der man avklarer grensene for forpliktelsene og hvilket handlingsrom som finnes. I noen tilfeller vil ulike menneskerettslige forpliktelser kunne være i et innbyrdes spenningsforhold som må avklares og avveies på en balansert og helhetlig måte. «

I konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), i fortalen understrekes blant annet at:

«Det er viktig å ta spørsmål knyttet til funksjonshemming inn som en integrert del av relevante strategier for bærekraftig utvikling» og at det er nødvendig å fremme og verne om menneskerettighetene til «alle mennesker med nedsatt funksjonsevne, også dem som må ha mer omfattende støtte».

Vi henleder også oppmerksomheten på de generelle forpliktelsene i artikkel 4 i CRPD. I pkt. c står det at partene er forpliktet til «å ta hensyn til at menneskerettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne skal vernes om og fremmes i all politikk og alle programmer».

I samme artikkel pkt. d, er nedfelt at partene skal avstå fra alle handlinger og all praksis som er uforenlig med denne konvensjonen, og å sikre at offentlige myndigheter og offentlige institusjoner handler i tråd med denne konvensjon.»

Vi ber om at:

• Videre prosesser knyttet til helsepersonellsituasjonen i fremtiden må inkludere utredninger og analyser om hvordan menneskerettighetene for funksjonshemmede kan sikres. Funksjonshemmedes organisasjoner må inkluderes i prosessene.

Nedenfor konkretiserer vi problemstillinger knyttet til noen spesielt aktuelle artikler i CRPD, hvor kommisjonen burde ha diskutert problemstillinger knyttet til funksjonshemmedes menneskerettigheter.

Bruk av tvang og makt – i strid med artikkel 14 og 15

Funksjonshemmede har rett til frihet og personlig sikkerhet, og at de ikke berøves frihet på ulovlig og vilkårlig måte eller utsettes for grusom, umenneskelig behandling, eller straff.

Kommisjonen diskuterer ikke problemstillingene knyttet til tvang som menneskerettighetsbrudd. Ei heller problematiseres det faktum at mange utviklingshemmede utsettes for tvang og makt, og frarøves muligheten til et selvstendig liv og å bestemme over eget liv. Kommisjonen nevner så vidt behovet for vernepleiere, og at denne gruppen har «god kompetanse på å forebygge unødvendig bruk av tvang og makt» , men diskuterer ikke hvordan og hvilke virkemidler som kan bidra til å sikre menneskerettighetene til utviklingshemmede/grupper med kognitive funksjonsnedsettelser på dette området.

FN-komitéen for CRPD er i sin rapport til Norge, bekymret for «bruken av tvangsmetoder, blant annet tvangsmidler, isolasjon, skjerming, ufrivillig behandling og andre inngripende metoder ovenfor mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser eller psykiske utviklingshemminger» . Komitéen anbefaler Norge å stoppe bruken av disse tvangsmetodene.

Helsepersonellkommisjonen nevner ikke disse problemstillingene knyttet til funksjonshemmedes menneskerettigheter eller CRPD-komiteens anbefalinger, eller hvordan den mener at anbefalingene fra kommisjonen skal bidra til å avhjelpe disse menneskerettighetsbruddene. Kommisjonen har tydeligvis i svært liten grad kommunisert med organisasjoner av funksjonshemmede for å innhente erfaringer om hvordan bruken av tvang og makt kan minimaliseres. Et viktig virkemiddel i så henseende er blant annet bruken av Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) – se neste avsnitt i vår høringsuttalelse.

Vi ber om at:

• Videre prosesser må sikre at problemstillinger knyttet til nødvendig og forsvarlig assistanse og bruk av helsepersonell når det gjelder utfordringer og menneskerettsbrudd på grunn av tvang og makt, må gjennomgås, analyseres og diskuteres.

Psykiske utfordringer hos personer med kognitive utfordringer/utviklingshemminger knyttes til diagnose, får ikke psykisk helsehjelp. Dette er i strid med artikkel 25 i CRPD

Nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at personer med utviklingshemming i større grad enn andre rammes av psykiske lidelser. Tallene på andel utviklingshemmede med psykiske lidelser spriker, alt etter statistikkgrunnlag og kartlegging. En rapport fra NAKU utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet refererer til undersøkelser som viser at mellom 30 og 50 % sliter. Samme rapport viser til at man i Norge, når det gjelder barn og ungdom mellom 3 og 18 år «med evnenivå tilsvarende utviklingshemming», har man funnet at mellom 15-20 % har symptomer på psykiske vansker. Dette sammenlignes med 8 % for barnebefolkningen generelt .

Samtidig refererer flere kartlegginger til at personer med utviklingshemming ikke har likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester av god kvalitet .

Symptomene på psykisk lidelse hos utviklingshemmede kan være til dels forskjellige fra symptomer hos andre. Fagkunnskapen på området er begrenset, og området er lite studert. Dette fører også til redusert fokus og forståelse i helsetjenesten, og ofte blir symptomer på psykisk lidelse hos utviklingshemmede tolket som utslag av selve utviklingshemmingen. Resultatet for mange blir manglende tilgang til helsetilbud knyttet til psykiske lidelser.

I tillegg til psykiske problemstillinger har utviklingshemmede utfordringer med gode og likeverdige helsetjenester også når det gjelder tilgang til somatiske helsetjenester.

Problemstillingen med ulik tilgang til helsetjenester berøres ikke i helsepersonellkommisjonen, ei heller hva helsepersonellsituasjonen nå og i fremtiden vil ha å si for disse bruddene på menneskerettighetene knyttet til helse. Artikkel 25 i CRPD erkjenner partene at: «mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til den høyeste oppnåelige helsestandard uten diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne»

• Videre prosesser må sikre at diskriminering knyttet til psykisk og fysisk helse ovenfor funksjonshemmede må gjennomgås, analyseres og diskuteres.

Funksjonshemmedes menneskerettigheter innebærer retten til et selvstendig liv og å kunne bo der man vil – CRPD artikkel 19

Artikkel 19 i funksjonshemmede-konvensjonen CRPD, slår fast at «mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke bo i en bestemt boform». I samme artikkel presiseres også retten til tilgang til ulike støttetjenester, herunder personlig bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert samfunnet og for å hindre isolasjon og segregering.

Praksis viser at mange kommuner velger å samlokalisere stadig flere funksjonshemmede i små leiligheter som plasseres nær kommunenes omsorgssenter og hjemmetjeneste. Ansatte i disse «boligene» har «vaktlister» og «vokter over» beboerne på linje med tidligere tiders institusjoner. Selvbestemmelse er i mange sammenhenger et fremmedord, og nedstengningen av slike «samlokaliserte boliger» under COVID-pandemien, hvor ansatte forbød beboere både å ha besøk, og gå på besøk, gir flashback til tidligere tiders institusjoner for funksjonshemmede, hvor respekten for beboernes selvbestemmelse var heller liten, og ansattes tro på funksjonshemmedes evne til å kunne vurdere selv, var heller fraværende.

Helsepersonellkommisjonen er på overordnet nivå opptatt av effektivisering, at store enheter gir stordriftsfordeler, bedre ressursutnyttelse og minsker det totale behovet for personell. Kommisjonen fremstiller det at unge personer med stort bistandsbehov som får assistansetjenester hjemme er ekstremt personellkrevende, og at det er krevende for personell å jobbe i et slikt miljø. Kommisjonen legger også til grunn at sentralisering i større enheter vil sikre at enhetene er mer attraktive og stabile arbeidsplasser fordi det gir «bedre muligheter for samarbeid, styrker grunnlaget for faglig støtte, kompetanseutvikling og trivsel», og at denne stabiliteten og fagligheten i sin tur kommer pasientene til gode ved at den totale kvaliteten i tjenesteytingen styrkes.

Forskningen støtter ikke kommisjonens vurderinger på området hverken når det gjelder faglighet, personellets tilfredshet eller at assistansetjenester hjemme nødvendigvis er dyrere eller mer personellkrevende. Vi vil understreke at kommisjonen overhodet ikke diskuterer funksjonshemmedes menneskerettigheter og retten til å leve et selvstendig liv på egne premisser. Kommisjonen konkluderer uten belegg for at den totale kvaliteten i tjenesteytingen styrkes og kommer «pasienten» til gode.

Vi vil understreke at kvaliteten knyttet til tjenester (assistansetjenester og eventuelle behov for helsetjenester) også handler om livskvalitet og selvbestemmelse. Vi sitter med omfattende tilbakemeldinger og erfaringer om at personer med funksjonsnedsettelse som tvinges inn i store og institusjonslignende enheter/bofellesskap mister store deler av sin selvstendighet og mistrives. Vi har også mange eksempler på at personer som får gode assistanseordninger i form av Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i et selvvalgt hjem, trives mye bedre, og i svært mange tilfeller bidrar dette også til redusert bruk av tvang og makt.

Vi vil også påpeke at personer i brukerstyrte assistanseordninger på ingen måte alltid har behov for assistanse av personer med helseutdanning som sykepleier eller vernepleier. Innenfor hjemmebaserte ordninger ovenfor personer med funksjonsnedsettelse er det ofte helt andre kvaliteter som gjelder. Det som kommisjonen kaller for «jobbglidning» kan i stor grad benyttes for å redusere behovet for utdannet helsepersonell.

• Videre prosesser må sikre at funksjonshemmedes menneskerettigheter knyttet til et selvstendig liv, å leve og bo der man vil, med hvem man vil, og ikke tvinges inn i bestemte boformer, må sikres. Nødvendig og kvalitetsmessig god assistanse i en selvvalgt bolig, er en selvsagt forutsetning.

Med vennlig hilsen

Råd for mennesker med funksjonsnedsettelser i Viken

Høringsuttalelse - NOU 2023:4 Helsepersonellkommisjon - Tid for handling

RFF Viken (råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne i Viken

fylkeskommune) viser til høringen om NOU 2023:4 – «Tid for handling».

Vår visjon er likeverd og likestilling for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vi ønsker å gjøre FN-konvensjonen om rettighetene for mennesker med nedsatt funksjonsevne til en realitet i Norge.

RFF Viken takker for anledningen til å gi innspill til forslaget.

RFF Viken sin høringsuttalelse – Våre krav oppsummert

Videre prosesser knyttet til helsepersonellsituasjonen i fremtiden nå:

• Inkludere utredninger og analyser om hvordan menneskerettighetene for funksjonshemmede kan sikres. Funksjonshemmedes organisasjoner må inkluderes i prosessene

• Sikre at problemstillinger knyttet til nødvendig og forsvarlig assistanse og bruk av helsepersonell når det gjelder utfordringer og menneskerettsbrudd på grunn av tvang og makt, må gjennomgås, analyseres og diskuteres

• Sikre at diskriminering knyttet til psykisk og fysisk helse ovenfor funksjonshemmede må gjennomgås, analyseres og diskuteres

• Sikre at funksjonshemmedes menneskerettigheter knyttet til et selvstendig liv, å leve og bo der man vil, med hvem man vil, og ikke tvinges inn i bestemte boformer hensyntas. Nødvendig og kvalitetsmessig god assistanse i selvvalgt bolig er en selvsagt forutsetning

Vi vil påpeke at Konvensjonen for rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse (CRPD) ble vedtatt i FN i 2006 og ratifisert av Norge i mars 2013. Regjeringen Støre har nedsatt et ekspertutvalg som skal utrede hvordan konvensjonen kan implementeres i norsk lov. På tross av dette har Helsepersonellkommisjonen i utredningen valgt å se fullstendig bort fra funksjonshemmedes menneskerettigheter og Norges forpliktelser knyttet til CRPD.

Vi vil vi minne om utredningsinstruksen hjemler minimumskrav til utredning i form av seks spørsmål, som skal besvares i alle utredningene. Et av disse spørsmålene er «Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?». Nedenfor er gjengitt et utdrag fra veilederen som omfatter hva som gjelder likestilling, diskrimineringsspørsmål og menneskerettigheter:

«Prinsippspørsmål kan for eksempel gjelde den enkeltes personvern og integritet, rettssikkerhet, samvittighets-/livssynsspørsmål eller likestillings- og diskrimineringsspørsmål eller tiltak som særskilt berører urfolk eller minoriteter.

Hvis et tiltak har virkninger som kommer i konflikt med ett eller flere prinsipper, kan utredningen måtte konkludere med at tiltaket ikke kan gjennomføres, uansett hvilken positiv verdi det ellers måtte ha. Begrensninger for tiltaksutforming vil ofte være nedfelt i de menneskerettslige forpliktelsene som Norge har påtatt seg gjennom internasjonale konvensjoner. En utredning av prinsippspørsmål vil derfor ofte bestå i en systematisk gjennomgang av slike forpliktelser, der man avklarer grensene for forpliktelsene og hvilket handlingsrom som finnes. I noen tilfeller vil ulike menneskerettslige forpliktelser kunne være i et innbyrdes spenningsforhold som må avklares og avveies på en balansert og helhetlig måte. «

I konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), i fortalen understrekes blant annet at:

«Det er viktig å ta spørsmål knyttet til funksjonshemming inn som en integrert del av relevante strategier for bærekraftig utvikling» og at det er nødvendig å fremme og verne om menneskerettighetene til «alle mennesker med nedsatt funksjonsevne, også dem som må ha mer omfattende støtte».

Vi henleder også oppmerksomheten på de generelle forpliktelsene i artikkel 4 i CRPD. I pkt. c står det at partene er forpliktet til «å ta hensyn til at menneskerettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne skal vernes om og fremmes i all politikk og alle programmer».

I samme artikkel pkt. d, er nedfelt at partene skal avstå fra alle handlinger og all praksis som er uforenlig med denne konvensjonen, og å sikre at offentlige myndigheter og offentlige institusjoner handler i tråd med denne konvensjon.»

Vi ber om at:

• Videre prosesser knyttet til helsepersonellsituasjonen i fremtiden må inkludere utredninger og analyser om hvordan menneskerettighetene for funksjonshemmede kan sikres. Funksjonshemmedes organisasjoner må inkluderes i prosessene.

Nedenfor konkretiserer vi problemstillinger knyttet til noen spesielt aktuelle artikler i CRPD, hvor kommisjonen burde ha diskutert problemstillinger knyttet til funksjonshemmedes menneskerettigheter.

Bruk av tvang og makt – i strid med artikkel 14 og 15

Funksjonshemmede har rett til frihet og personlig sikkerhet, og at de ikke berøves frihet på ulovlig og vilkårlig måte eller utsettes for grusom, umenneskelig behandling, eller straff.

Kommisjonen diskuterer ikke problemstillingene knyttet til tvang som menneskerettighetsbrudd. Ei heller problematiseres det faktum at mange utviklingshemmede utsettes for tvang og makt, og frarøves muligheten til et selvstendig liv og å bestemme over eget liv. Kommisjonen nevner så vidt behovet for vernepleiere, og at denne gruppen har «god kompetanse på å forebygge unødvendig bruk av tvang og makt» , men diskuterer ikke hvordan og hvilke virkemidler som kan bidra til å sikre menneskerettighetene til utviklingshemmede/grupper med kognitive funksjonsnedsettelser på dette området.

FN-komitéen for CRPD er i sin rapport til Norge, bekymret for «bruken av tvangsmetoder, blant annet tvangsmidler, isolasjon, skjerming, ufrivillig behandling og andre inngripende metoder ovenfor mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser eller psykiske utviklingshemminger» . Komitéen anbefaler Norge å stoppe bruken av disse tvangsmetodene.

Helsepersonellkommisjonen nevner ikke disse problemstillingene knyttet til funksjonshemmedes menneskerettigheter eller CRPD-komiteens anbefalinger, eller hvordan den mener at anbefalingene fra kommisjonen skal bidra til å avhjelpe disse menneskerettighetsbruddene. Kommisjonen har tydeligvis i svært liten grad kommunisert med organisasjoner av funksjonshemmede for å innhente erfaringer om hvordan bruken av tvang og makt kan minimaliseres. Et viktig virkemiddel i så henseende er blant annet bruken av Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) – se neste avsnitt i vår høringsuttalelse.

Vi ber om at:

• Videre prosesser må sikre at problemstillinger knyttet til nødvendig og forsvarlig assistanse og bruk av helsepersonell når det gjelder utfordringer og menneskerettsbrudd på grunn av tvang og makt, må gjennomgås, analyseres og diskuteres.

Psykiske utfordringer hos personer med kognitive utfordringer/utviklingshemminger knyttes til diagnose, får ikke psykisk helsehjelp. Dette er i strid med artikkel 25 i CRPD

Nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at personer med utviklingshemming i større grad enn andre rammes av psykiske lidelser. Tallene på andel utviklingshemmede med psykiske lidelser spriker, alt etter statistikkgrunnlag og kartlegging. En rapport fra NAKU utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet refererer til undersøkelser som viser at mellom 30 og 50 % sliter. Samme rapport viser til at man i Norge, når det gjelder barn og ungdom mellom 3 og 18 år «med evnenivå tilsvarende utviklingshemming», har man funnet at mellom 15-20 % har symptomer på psykiske vansker. Dette sammenlignes med 8 % for barnebefolkningen generelt .

Samtidig refererer flere kartlegginger til at personer med utviklingshemming ikke har likeverdig tilgang til helse- og omsorgstjenester av god kvalitet .

Symptomene på psykisk lidelse hos utviklingshemmede kan være til dels forskjellige fra symptomer hos andre. Fagkunnskapen på området er begrenset, og området er lite studert. Dette fører også til redusert fokus og forståelse i helsetjenesten, og ofte blir symptomer på psykisk lidelse hos utviklingshemmede tolket som utslag av selve utviklingshemmingen. Resultatet for mange blir manglende tilgang til helsetilbud knyttet til psykiske lidelser.

I tillegg til psykiske problemstillinger har utviklingshemmede utfordringer med gode og likeverdige helsetjenester også når det gjelder tilgang til somatiske helsetjenester.

Problemstillingen med ulik tilgang til helsetjenester berøres ikke i helsepersonellkommisjonen, ei heller hva helsepersonellsituasjonen nå og i fremtiden vil ha å si for disse bruddene på menneskerettighetene knyttet til helse. Artikkel 25 i CRPD erkjenner partene at: «mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til den høyeste oppnåelige helsestandard uten diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne»

• Videre prosesser må sikre at diskriminering knyttet til psykisk og fysisk helse ovenfor funksjonshemmede må gjennomgås, analyseres og diskuteres.

Funksjonshemmedes menneskerettigheter innebærer retten til et selvstendig liv og å kunne bo der man vil – CRPD artikkel 19

Artikkel 19 i funksjonshemmede-konvensjonen CRPD, slår fast at «mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke bo i en bestemt boform». I samme artikkel presiseres også retten til tilgang til ulike støttetjenester, herunder personlig bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert samfunnet og for å hindre isolasjon og segregering.

Praksis viser at mange kommuner velger å samlokalisere stadig flere funksjonshemmede i små leiligheter som plasseres nær kommunenes omsorgssenter og hjemmetjeneste. Ansatte i disse «boligene» har «vaktlister» og «vokter over» beboerne på linje med tidligere tiders institusjoner. Selvbestemmelse er i mange sammenhenger et fremmedord, og nedstengningen av slike «samlokaliserte boliger» under COVID-pandemien, hvor ansatte forbød beboere både å ha besøk, og gå på besøk, gir flashback til tidligere tiders institusjoner for funksjonshemmede, hvor respekten for beboernes selvbestemmelse var heller liten, og ansattes tro på funksjonshemmedes evne til å kunne vurdere selv, var heller fraværende.

Helsepersonellkommisjonen er på overordnet nivå opptatt av effektivisering, at store enheter gir stordriftsfordeler, bedre ressursutnyttelse og minsker det totale behovet for personell. Kommisjonen fremstiller det at unge personer med stort bistandsbehov som får assistansetjenester hjemme er ekstremt personellkrevende, og at det er krevende for personell å jobbe i et slikt miljø. Kommisjonen legger også til grunn at sentralisering i større enheter vil sikre at enhetene er mer attraktive og stabile arbeidsplasser fordi det gir «bedre muligheter for samarbeid, styrker grunnlaget for faglig støtte, kompetanseutvikling og trivsel», og at denne stabiliteten og fagligheten i sin tur kommer pasientene til gode ved at den totale kvaliteten i tjenesteytingen styrkes.

Forskningen støtter ikke kommisjonens vurderinger på området hverken når det gjelder faglighet, personellets tilfredshet eller at assistansetjenester hjemme nødvendigvis er dyrere eller mer personellkrevende. Vi vil understreke at kommisjonen overhodet ikke diskuterer funksjonshemmedes menneskerettigheter og retten til å leve et selvstendig liv på egne premisser. Kommisjonen konkluderer uten belegg for at den totale kvaliteten i tjenesteytingen styrkes og kommer «pasienten» til gode.

Vi vil understreke at kvaliteten knyttet til tjenester (assistansetjenester og eventuelle behov for helsetjenester) også handler om livskvalitet og selvbestemmelse. Vi sitter med omfattende tilbakemeldinger og erfaringer om at personer med funksjonsnedsettelse som tvinges inn i store og institusjonslignende enheter/bofellesskap mister store deler av sin selvstendighet og mistrives. Vi har også mange eksempler på at personer som får gode assistanseordninger i form av Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i et selvvalgt hjem, trives mye bedre, og i svært mange tilfeller bidrar dette også til redusert bruk av tvang og makt.

Vi vil også påpeke at personer i brukerstyrte assistanseordninger på ingen måte alltid har behov for assistanse av personer med helseutdanning som sykepleier eller vernepleier. Innenfor hjemmebaserte ordninger ovenfor personer med funksjonsnedsettelse er det ofte helt andre kvaliteter som gjelder. Det som kommisjonen kaller for «jobbglidning» kan i stor grad benyttes for å redusere behovet for utdannet helsepersonell.

• Videre prosesser må sikre at funksjonshemmedes menneskerettigheter knyttet til et selvstendig liv, å leve og bo der man vil, med hvem man vil, og ikke tvinges inn i bestemte boformer, må sikres. Nødvendig og kvalitetsmessig god assistanse i en selvvalgt bolig, er en selvsagt forutsetning.

Med vennlig hilsen

Råd for mennesker med funksjonsnedsettelser i Viken