Høringssvar fra SINTEF

En presis beskrivelse av utfordringsbildet

SINTEF mener Helsepersonellkommisjonen beskriver utfordringsbildet svært godt. Disse utfordringene er også i stor grad kjent fra andre utredninger, blant annet Regjeringens Perspektivmelding.

Vi ønsker å gi kommisjonsleder Gunnar Bovim honnør for sitt innledningsforedrag ved overlevering av NOUen: Hans innledning gjorde det klart for alle at kapasitetsutfordringene i helse- og omsorgssektoren er alvorlige, at de ikke bare påvirker helsesektoren og at bærekraften i helse- og omsorgssektoren angår hver enkelt av oss. Og, dersom vi ikke finner økonomisk bærekraftige løsninger på helsebehovet i dag, vil den økonomiske belastningen også gå ut over fremtidige generasjoners handlingsrom.

Selv om utfordringene allerede har vært kjent, så har vi som samfunn ikke enda kommet langt nok i å organisere helsetjenestene så de møter behovene som kommer. Effektene av demografiske endringer i samfunnet er ikke lenger en bølge som kommer. Dette er allerede en svært merkbar utfordring for helse- og omsorgssektor og mange innbyggere. Utfordringene vil øke i årene framover, og med økende belastning vil også sektorens kapasitet til også å gjøre systematisk endringsarbeid gå ned. Vi støtter derfor Helsepersonellkommisjonens anbefaling om raskt å sette i gang med kraftfulle tiltak. Kommisjonen har valgt en svært velvalgt tittel på sin rapport, for nå er det tid for handling!

Helsesektoren trenger en taksonomi for sitt bærekraftsarbeid

Helsepersonellkommisjonen setter helsepersonellet i sentrum som en hovedingrediens for å realisere bærekraftige helse- og omsorgstjenester, og foreslår seks tiltaksområder som til sammen gir viktige dimensjoner for et framtidig, mer systematisk bærekraftsarbeid innen sektoren.

Vi savner imidlertid fra Helsepersonellkommisjonen, og gjennomgående fra helse- og omsorgssektoren, at bærekraftsbegrepet defineres tydelig i en sektorkontekst. Dette trenger vi for å utvikle en systematikk for å jobbe i mer bærekraftig retning i sektoren. Her har andre sektorer kommet vesentlig lengre enn helsesektoren, og har utviklet relevante måltall og oppfølgingssystemer (også kjent som taksonomier eller KPI-er) for sitt bærekraftsarbeid. Mens mange industrisektorer særlig jobber med miljømessig bærekraft, har helsesektoren først og fremst sosiale og økonomiske bærekraftsutfordringer å jobbe med. Sosial bærekraft handler i stor grad om tematikken Helsepersonellkommisjonen tar opp:

Hvordan klarer vi å skape likeverdig og gode helsetjenester også i framtiden med endringer som kommer i demografi og sykdomsbyrde i befolkningen?

· Hvordan sikrer vi at helsesektoren er rustet med personell, ressurser og organisering så sektoren har nødvendig kapasitet for framtidige behov.

· Hvordan kan vi mobilisere og støtte innbyggere og pasienter så de i større grad klarer seg selv uten hjelp fra helse- og omsorgssektoren?

· Hvordan bygger vi en levedyktig leverandørindustri som bidra med løsninger som reduserer behovet for arbeidsinnsats av helsepersonell

· Hvordan sikrer vi at nok innbyggere synes det er attraktivt å bruke sitt yrkesliv på å jobbe i helsesektoren?

Økonomisk bærekraft handler om hvordan vi sikrer at samfunnet løser disse oppgavene på en måte som ikke beslaglegger så mye ressurser at samfunnets velferd og verdiskaping ellers blir skadelidende.

Når vi skal drive endringsarbeid for å endre helsesektoren mot mer bærekraftig retning trenger vi å evaluere tiltakene systematisk for sikre at de faktisk skaper ønskede effekter og for å kunne etablere kunnskapsbaserte anbefalinger og beste praksiser. Helse- og omsorgssektoren måler allerede svært mye, men det er grunn til å spørre om de måler og følger opp de rette tingene, særlig når det gjelder økonomisk og sosial bærekraft. En tydelig definisjon av bærekraft i helse- og omsorgstjenestene, med tilhørende måleparametere, vil være et svært nyttig arbeidsverktøy for å prioritere og styre innsatsen.

Seks velvalgte tiltaksområder der digitalisering er en viktig felles ingrediens

Helsepersonellkommisjonen har delt inn sine foreslåtte tiltak i seks tiltaksområder, som til sammen dekker store deler av utfordringsbildet på en god måte.

Organisering. Vi er enige i at det er grunn til å se på organiseringen og samhandlingsutfordringene i helse- og omsorgssektoren så den totalt sett drives mest mulig effektivt og til beste for pasientene. Sektoren bruker mye tid og krefter på avklaringer og pasientoverganger mellom ulike deler av sektoren, og vi ser mange eksempler på at de ulike aktørene i sektoren optimaliserer driften sin lokalt. Framover trenger vi å se helhetlig på organisering som gir insentiver for å bidra til god samfunnsøkonomi og effektivitet i stor skala.

Innføring av digitale samhandlingsløsninger vil være et viktig tiltak for å muliggjøre bedre og mer pasientsentrert oppfølging, og vil også muliggjøre andre organiseringsformer for helse- og omsorgstjenestene. Digitale løsninger vil både kunne hjelpe til i praksis med informasjon og kommunikasjon. Dette har en tidsbesparende egenverdi, men gevinstene blir enda større hvis vi også utnytter digital optimerte helselogistikkverktøy, som muliggjør blant annet ressurs-, aktivitets- og bemanningsplanlegging på strategisk, taktisk og operasjonelt skala både internt i en tjenesteenhet og på tvers av enheter og forvaltningsnivåer. I tillegg vil digitale verktøy kunne bidra til god arbeidsstøtte så nødvendige behandling og pleie blir planlagt, gjennomført og verifisert gjort til riktig tid.

Oppgavedeling. Den tradisjonelle oppgavedelingen i helse- og omsorgssektoren er et resultat av praksiser etablert over mange tiår. I det samme tidsrommet har det imidlertid skjedd mye når det gjelder utdannelser av de ulike helseprofesjonene, og det har kommet til mange ulike sensorer og andre teknologiske løsninger som bidrar med «innbygd kunnskap» og beslutningsstøtte som gjør det forsvarlig for personer med liten eller ingen helsefaglig kompetanse å gjøre mer enn før. Blant annet tiltak som folkehelsefremmende arbeid og arbeid med pasienters egenbehandlingsplaner, digitale hjemmeoppfølgingsløsninger og hjemmesykehusløsninger viser at også pasienten selv eller pasientens pårørende i mange tilfeller kan bidra til å redusere belastningen på helsepersonell. Det er derfor all grunn til å vurdere og, på forsvarlige måter, prøve ut tiltak som kan bidra til å flytte behandlingen til lavere omsorgsnivåer.

Vi ser ellers verdien av at helsepersonell kan ha en mer fleksibel oppgavedeling mellom ulike fagmiljøer og ulike tjenestesteder med kombinerte stillinger. Vi ser også dette i sammenheng med Helsepersonellkommisjonens forslag om å se mer helhetlig på organiseringen. Vi foreslår at en vurdering av dette tiltaket inngår som en del av mandatet for det foreslåtte utvalget som skal se på overordnet organisering av sektoren. «Hus-og-hytte» er ellers et artig begrep for delte stillingsmodeller, men åpner for mange uklarheter rundt hyttekontor, hyttekos og hytteturer. Delte stillinger fører også lett til at arbeidstakere blir presset, for eksempel ved at de kan få 10% stilling, men 100% ansvar, eller at arbeidsgiveres forventning i praksis lett kan føre til at 70% stilling + 30% stilling for arbeidstaker oppleves som 80% + 40%. Det er uheldig i en sektor som allerede sliter både med rekruttering og å beholde ansatte til pensjonsalder.

Arbeidsforhold og arbeidstid. Arbeidstidsordninger som gir god personell-utnyttelse og samtidig trivsel og kvalitet i tjenestene er viktige for å skape attraktive arbeidsplasser. Også her ønsker vi å understreke at digitaliseringstiltak kan gi viktige bidrag. I SINTEF har vi over tid initiert og deltatt i en rekke prosjekter der ulike aktører i sektoren har tatt i bruk digitale planleggingsverktøy for bemannings- og aktivitetsplanlegging, med svært gode resultater knyttet til kostnader og kapasitet, men også pasienttilfredshet, trivsel og sykefravær. Dette er publiserte resultater, som vi har arbeidet hardt med å få implementert i større skala, men sektoren har enda i svært liten grad tatt i bruk slike helselogistikkverktøy. Disse verktøyene bidrar til å skape gode, rettferdige og oppdaterte arbeidsplaner for den enkelte, og samtidig bidrar til at den enkeltes innsats er planlagt og satt inn i en større og optimalisert sammenheng. Digitale planleggingsverktøy, som kan re-planlegge aktiviteter etter hvert som uforutsette hendelser skjer gjennom dagen, frigjør dessuten manuelle planleggingsressurser, som mange steder er en fulltidsaktivitet. Vi ønsker også å trekke fram at teknologier for kontinuerlig oppfølging av pasienter kan frigjøre helsepersonellressurser som bruker mye tid på tilsyn, blant annet ved å redusere behovet for ansatte som ta nattskift for å se til sovende pasienter eller brukere.

Kompetanse. Som forskningsinstitutt er vi ikke i posisjon til å kommentere på kapasitetsbehov på og arbeidsdeling mellom de ulike helsefaglige utdanningsløpene. Vi vil imidlertid understreke at sektoren gjennomgående, for alle utdanningsløp, trenger sterke ferdigheter innen digitalisering, innovasjon og forskning. Disse ferdighetene skal styrke kapasiteten for å forstå, beskrive og videreformidle behov for digitalisering, innovasjon og forskning i eget fag og arbeidsplass. Aktiv og kompetent deltagelse av helsepersonell i digitalisering, innovasjon og forskning er en forutsetning for at tiltakene skal være relevante og bli vellykkede.

Prioriteringer. Det enkleste tiltaket for å redusere belastningen på helse- og omsorgssektoren er å slutte med overbehandling og lavt prioriterte tjenester. Dernest må sektoren prioritere tiltak for å styrke pasientsikkerhet og unngå feilbehandling; det beste er «å gjøre det riktig første gang». Dette er lettere sagt enn gjort. Heldigvis er helsesektoren gjennomsyret av en fantastisk kultur om at behandling så langt mulig skal være evidensbasert. Denne evidensen kommer dels fra norske eller internasjonale kliniske effektstudier, eller det er gjort analyser av effekter av ordinær behandling i Norge. På denne måten har vi for eksempel blitt klar over at snorkeoperasjoner og mange operasjoner i knær og skuldre for mange har liten eller ingen positiv effekt. Disse studiene av effekter bygger på gode helsedata, lagret og gjort tilgjengelig i digitalt format for analyser. Dette gode arbeidet må fortsette, men må også styrkes så vi også bygger mer kunnskap om effekter av digitale helsetiltak, der vi så langt har for liten kunnskap og infrastruktur for å analysere effekter av tiltakene

Digitalisering. Som allerede nevnt er digitalisering og teknologibruk et viktig tiltak i seg selv, men er også en helt nødvendig ingrediens i alle de andre tiltaksområdene. Effektiv bruk av teknologi og digitale løsninger er helt essensielt for å redusere arbeidsbelastning for helsepersonell. I våre egne forsknings- og innovasjonsprosjekter erfarer vi at de menneskelige dimensjonene, organiseringen, teknologien og bærekraftshensyn gjensidig påvirker hverandre. Vi vil derfor advare mot at digitalisering og teknologi i for stor grad sees på som et selvstendig tiltak. Innføring av teknologi muliggjør nye brukeropplevelser, ny arbeidshverdag og nye måter å organisere arbeid på så det er viktig at en gjør helhetsvurderinger.

Helsepersonellkommisjonen foreslår som prinsipp at oppgaver der personellet ikke har direkte kontakt med pasienter, brukere eller pårørende, bør automatiseres i størst mulig grad. Dette er et godt prinsipp, men vi trenger også å vurdere om det er oppgaver der digitalisering og teknologi kan erstatte direkte kontakt med pasienter, brukere eller pårørende. Vi mener teknologistøtte, blant annet i form av sensorteknologi, robotteknologi eller digitale assistenter (chatbot-er eller tilsvarende) i flere tilfeller kan fungere som trygge og gode alternativer til direkte pasientkontakt. Her er det imidlertid viktig at utprøving og eventuell innføring skjer varsomt og veloverveid.

Helsepersonellkommisjonen peker også på flere andre områder der teknologi og digitalisering kan gi viktige gevinster, forutsatt at det er innført på gode måter. Dette er vi helt enige i, og SINTEF har prosjekter som prøver ut ulike lovende teknologier sammen med leverandører og aktører i sektoren.

Vi trenger systematisk forsknings- og innovasjonsinnsats, for effektene kommer ikke av seg selv

Helsepersonellkommisjonen foreslår flere store utviklings- og forskningsprogrammer. Ett er et systematisk og forpliktende kvalitetsutviklingsprogram for bedre organisering av arbeidsprosesser og riktig oppgavedeling i helse- og omsorgstjenestene over hele landet (300 millioner kroner per år i ti år). De foreslår også et forskningsprogram for utvikling av nye digitale infrastrukturelle og brukervennlige løsninger, samt innovative arbeidsprosesser som har som formål å redusere behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene (500 millioner kroner per år i ti år).

SINTEF støtter det vi oppfatter som hovedbudskapet fra Helsepersonellkommisjonen fullt ut, for det trengs en svært omfattende og langvarig, systematisk innsats for å oppnå nødvendige endringer mot en mer sosialt bærekraftig helse- og omsorgssektor. Vi anbefaler at en betydelig andel av midlene til å utvikle sektoren lyses ut gjennom åpne forsknings- og innovasjonsarenaer. Vi mener også at en betydelig del av disse midlene bør allokeres til ett eller flere store forskningsprosjekter/-sentre for å få tilstrekkelig koordinering, over kritisk masse av ressurser og innsats og der ulike aktører (sektor, leverandører, forskningsaktører utenfor sektoren og bruker-/interesseorganisasjoner) kan delta. Vi minner her om at Helse og omsorgsdepartementet er det departementet som bruker klart mest ressurser på forskning, etter Kunnskapsdepartementet som finansierer universitetene, men kun cirka 6% av forskningsmidlene fra Helse- og omsorgsdepartementet i dag er åpent konkurranseutsatt gjennom Forskningsrådet. Hvis vi skal utnytte samfunnets totale innovative kraft og utnytte kompetanse og erfaring fra andre sektorer som har økt sin produktivitet betydelig, er det viktig at universiteter, forskningsinstitutter og næringsliv i større grad får mulighet til å bidra enn vi opplever i dag.

Beløpene Helsepersonellkommisjonen skisserer kan synes store, men dette er en omfattende innsats som vil kreves, og tallene bør sees i sammenheng med andre tall i sektoren: Helse og omsorgssektoren har årlige budsjetter på nærmere 400 milliarder kroner (primærhelse og spesialisthelse) til sammen, og Helse- og omsorgsdepartementet har et årlig forskningsbudsjett på nærmere 6 milliarder kroner, der klinisk forskning på sykdommer og behandling utgjør en helt dominerende del, og der det så langt har vært forholdsvis lite midler til tjenesteinnovasjon og endrede arbeidsprosesser. Nå er det tid for å prioritere investeringer for en framtidsrettet og sosialt bærekraftig helse- og omsorgstjeneste.

Helsepersonellkommisjonen beskriver godt og balansert hvordan blant annet mulighetene som ligger i velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging er løfterik, men samtidig at innføringen av teknologier samtidig fører til tap av kvalitet i tjenestene på andre områder. De få evalueringene som er gjort i regi av Nasjonalt velferdsteknologiprogram, og som Helsepersonellkommisjonen viser til, viser så langt til dels svært begrensede effekter. Dette betyr ikke at vi skal gi opp, men at det fortsatt er mye systematisk arbeid som gjenstår før pasientene og sektoren får tatt i bruk løsninger på måter og i en skala som gir nytte og effekter. Disse effektene kommer ikke av seg selv. Vi tillater oss å peke på at manglende åpne utlysninger på helseområdet i stor grad har begrenset instituttsektorens mulighet til å bidra til den validering, kvalitetssikring og industrialisering som SINTEF og andre institutter ofte bidra med på andre samfunnssektorer der rammebetingelsene ligger til rette for det.

Helsepersonellkommisjonen anbefaler å se alle oppgavene og tjenestene i sammenheng og understreker betydningen av en helhetlig plan for innføring av velferdsteknologiske løsninger i omsorgstjenesten. Dette forutsetter et systematisk forskningsarbeid der en ikke bare prøver ut nye løsninger, men også gjør tilstrekkelig analyse og sikrer at de nye løsningene virkelig gir effekter.

SINTEF støtter derfor Helsepersonellkommisjonen fullt ut i sin vektlegging av behov for mye mer forskningsinnsats når vi framover skal utvikle helse- og omsorgssektoren i mer bærekraftig retning. For mens den kliniske forskningen på effekter av behandlingsprosedyrer, legemidler og medisinsk teknisk utstyr er grundig forankret i krav til evidens, vet vi fortsatt altfor lite om hvordan digitalisering av helse- og omsorgstjenesten bidrar til bedre effektivitet og behandlingskvalitet. Direktoratet for e-helse, som fagdirektorat for innføring av IKT-teknologi i helse- og omsorgssektoren, har i sin nye nasjonale e-helsestrategi kun etablert målepunkter som måler bruk (adopsjon) av løsninger og brukertilbakemeldinger på opplevde resultater. Hvordan kan vi vite at de milliardene som brukes på digitalisering av helse- og omsorgssektoren som brukes i dag, virkelig gir nødvendige effekter, hvis vi ikke måler? Nå er det tid for handling, og nå har vi ikke tid og råd til å innføre tiltak som vi ikke kan vite at bidrar til å redusere behovet for helsepersonell. Helse- og omsorgssektoren er landets største sektor, og Norge blir ikke bærekraftig hvis ikke denne sektoren blir det.

SINTEF ønsker å bidra

SINTEF takker avslutningsvis for muligheten til å gi høringsinnspill. Som en allmennyttig stiftelse og Norges største forskningsinstitutt, jobber SINTEF for å skape kunnskap som skaper samfunnsnytte og fremmer næringslivets konkurransekraft på måter som bidrar til FNs bærekraftsmål. Helse og velferd er ett av SINTEFs strategiske områder. Siden vi er en forskningsaktør som står utenfor helsesektoren (og til tross for), kan vi jobbe aktivt med alle aktørene; myndigheter, spesialisthelsetjeneste, kommuner, pasient-/bruker-organisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner, leverandørindustri og andre forskningsaktører. Men slik den norske instituttsektoren er organisert, er vi avhengig av oppdrag, enten tildelt direkte, eller (helst) gjennom åpen konkurranse. Hvordan vi kan bidra til å skape en framtidsrettet, kunnskapsbasert og bærekraftig helse- og omsorgstjeneste harmonerer derfor svært godt med SINTEFs samfunnsoppdrag, og vi ønsker å bidra. Helse- og omsorgssektoren eller norske myndigheter er derfor svært velkomne til å diskutere med oss hvordan vi kan spille en konstruktiv rolle.