Høringssvar fra Fagskolen Diakonova
Innspill fra Fagskolen Diakonova til Høring - NOU 2023: 4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste
Helsepersonellkommisjonen har utarbeidet en helhetlig og kunnskapsbasert vurdering av behovene for personell og kompetanse i helse- og omsorgstjenestene frem mot 2040. Den har også foreslått tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell i hele landet, for å møte utfordringene i helse- og omsorgstjenestene på kort og lang sikt.
Ett av hovedpunktene i rapporten er at det framover vil bli færre fagfolk per pasient. Behovet i helsetjenesten vil vokse samtidig som antall fagfolk ikke skal økes.
Det blir flere eldre med mer komplekse helseutfordringer i tillegg til at flere rammes av demens.
Dette medfører at helsetjenestene står ovenfor betydelige utfordringer med å møte en økende etterspørsel etter omsorgstjenester gitt tilgjengelige ressurser og kompetanse. Det vil ikke være mulig å «rekruttere seg ut av» det økende arbeidskraftsbehovet i helse- og omsorgstjenestene, og det er fremhevet at morgendagens oppgaver ikke kan løses på samme måte som i dag.
Det er gledelig å se at Helsepersonellkommisjonen peker på Høyere yrkesfaglig utdanning som en del av løsningen på det fremtidige behovet for kompetanse i tjenestene. Fagskolene innehar i dag studietilbud som samsvarer godt med kompetansebehovet i helse- og omsorgstjenestene og som er relevant karrierevei for yrkesfagutdannede.
Livslang læring og muligheter for faglig utvikling er grunnleggende for å beholde fagarbeidere som fagarbeidere gjennom hele yrkeskarrieren. Intern skolering og fagutvikling på arbeidsplassen er viktig for å bygge denne kompetansen. I tillegg er fagskolens tilbud innen helsefag i stor grad rettet mot yrkesaktive som ønsker seg faglig påfyll. (NOU 2023:4 – Tid for handling)
Oppgavedeling
Det er av avgjørende betydning for vårt velferdssamfunn at vi klarer å rekruttere og beholde kompetent personell. Kvalifisert personell utgjør den viktigste ressursen i helsetjenesten og bidrar til oppbygging av et faglig godt tilbud i helse- og omsorgstjenestene. Når etterspørselen etter helsetjenester øker mer enn tilgangen på ressurser skapes et kontinuerlig behov for effektivisering.
Oppgavedeling er et effektivt virkemiddel her og innebærer at arbeidsoppgaver som tidligere har vært tilknyttet en særskilt profesjon, også kan utføres av andre yrkesgrupper etter tilføring av ny nødvendig kunnskap og kompetanse. Dette er viktig for bedre utnyttelse av samlet kompetanse og ressurser. Helsepersonelloven åpner for dette så sant forsvarlighet, kvalitet og pasientsikkerhet er ivaretatt.
For å møte fremtidens utfordringer trengs en mer dynamisk tilnærming til kompetanse. Dette innebærer at man i større grad tar utgangspunkt i hvilken kompetanse som trengs for å kunne utføre de ulike oppgavene. Dette bør også være utgangspunktet for oppgavefordeling og -deling både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, samt i samarbeidet mellom disse.
Med bakgrunn i dette vil det være behov for utvikling av fagarbeiderkompetansen. Gjennom kompetanseutvikling og videreutdanning på fagskolenivå kan flere yrkesgrupper bidra til å redusere sykepleierbehovet og samtidig ivareta kvaliteten i helsetjenestene. Kompetansen til fagarbeidere i helsesektoren må mobiliseres, den må brukes effektivt med god oppgavedeling og organisering av arbeidet, og utvikles og foredles i takt med utvikling innenfor digitalisering, teknologi, innovasjon, og samhandling.
I dette arbeidet er det viktig med samhandling mellom utdanningsinstitusjonene, fagforeningene og sektoren selv. Uavhengig av formell kompetanse, må ansatte være villig til å lære seg nye oppgaver og tilegne seg nye ferdigheter. Hvem som skal gjøre hvilke oppgaver må ta utgangspunkt i en konkret forståelse av hva slags kompetanse en har til rådighet, hva den enkelte arbeidstaker kan og har mulighet til å tilegne seg, og ikke ta utgangspunkt i de tradisjonelle profesjonsbaserte «oppgavene».
Utvikling av nye utdanninger i samarbeid med sektoren
Samtidig blir også mer tradisjonelle fagskoleutdanninger stadig mer spesialiserte, og varigheten på enkelte fagskoleutdanninger øker i takt med behovet for ytterligere faglig fordypning. Fagskolene balanserer derfor ulike behov og forventninger i et samfunn som stadig endrer seg.
Regjeringens kompetansereform har som mål at ingen skal gå ut på dato som følge av manglende kompetanse, og at arbeidslivet skal få tilgang til den kompetansen det har behov for. Fagskolene leverer fleksible og desentraliserte utdanningstilbud, tilbud som er tilgjengelige for personer som på grunn av bosted, arbeid eller livssituasjon ikke kan studere heltid ved en campus. Fagskolene har vært særlig sentrale i treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling som ble satt i gang i 2019.
Vi ønsker også å fremme de allerede eksisterende nasjonale utdanningstilbudene som finnes innen helsefag på høyere yrkesfaglig nivå. Dette er relevante og aktuelle etter- og videreutdanninger som alle er utviklet i tett samarbeid med yrkesfeltet og de dekker etterspurt kompetanse. Det må være et mål at disse utdanningene får status som godkjente rammeavtaler, noe som også vil redusere NOKUTs saksbehandlingstid for akkreditering av nye studietilbud innen Høyere yrkesfaglig utdanning. I dag er NOKUT «flaskehals» for fagskolenes muligheter for å svare på samfunnsoppdraget gitt av nasjonale myndigheter.
Det må settes i verk tiltak for at høyere yrkesfaglig utdanning synliggjøres som et naturlig valg for videreutdanning for fagarbeidere i helsesektoren, som karrierevei for de som ønsker å ta en yrkesfagutdanning og som en viktig del av det norske utdanningssystemet.
Omstillingstakten i arbeidslivet fører til at arbeidstakere i helse- og omsorgssektoren må videreutvikle eller fornye kompetansen sin. Samtidig er grunnlaget for å kunne rekruttere tiltrengt kompetanse mange steder begrenset. Det viktigste kompetansepotensialet finnes derfor ofte blant dem som allerede jobber i sektoren. For det store flertallet er det mest aktuelt å heve kompetansen til dagens ansatte for å dekke manglende kompetanse.
Kvalitet i og organisering av praksisplasser
De fleste utdanninger innen helsefagene på fagskolenivå tilbyr praksis, men det stilles ikke lovpålagte krav til praksis i helseutdanningene i høyere yrkesfaglig utdanning. Praksis er en sentral og integrert del av de fleste helseutdanningene i større eller mindre grad. I noen utdanninger må studentene ha praksis for å kunne oppnå deler av læringsutbytte i utdanningen. Samtidig må det påpekes at det er for få praksisplasser for helsefagstudentene og det er svært vanskelig for utdanningsinstitusjoene å skaffe praksisavtaler med arbeidslivet. Det må derfor stilles nasjonale krav til helseinstitusjonene om å gi tilbud om praksisplasser til helsefagstudenter fra fagskolen.
Finansiering av Høyere yrkesfaglig utdanning
Det har vært en vesentlig økning i antall fagskolestudenter de siste årene. Flere fagskoler har rustet opp for å imøtekomme behovet for kompetanseutvikling i sektoren og det er derfor behov for å gjøre finansieringen til høyere yrkesfaglig utdanning både mer forutsigbar og mer oversiktlig. Fagskolene har og har alltid hatt flere ulike finansieringskilder, og det er store variasjoner i hva som er den enkelte fagskoles viktigste finansieringskilder. Den samlede finansieringen består likevel av tre hovedfinansieringskilder: statlig driftstilskudd, fylkeskommunale frie midler og studentbetaling. Sammensetningen og forholdet mellom disse varierer, blant annet avhengig av om fagskolen er offentlig eller privat og i hvilket fylke fagskolen ligger. Offentlige tilskudd er likevel ikke den eneste driveren for vekst i sektoren – det er også et økende antall studenter som tar fagskoleutdanning som er del- eller fullfinansiert av skolepenger. Antall studieplasser innen helse- og omsorgsutdanningene i fagskolesektoren må økes. Arbeidsgivere innen helsetjenestene opplyser at de ikke har midler til å frigi
Deloitte har evaluert fagskolemeldingen og viser til at det er en vesentlig hindring for utviklingen og for videre måloppnåelse, at det er en manglende forutsigbarhet med hensyn til vekst og finansiering. Dette handler i stor grad om en opplevelse fra sektoren om underfinansiering. Finansieringen av studieplassene på området må økes da det er ekstra kostnadskrevende med blant annet oppfølging av studenter i praksis, investering i simuleringsutstyr osv.
Det er også et faktum at arbeidsgivere innen helse- og omsorgssektoren ikke ser at de har økonomiske rammer som tillater at det satses på fagarbeidere når det gjelder kompetanseheving.
Mvh Gry Ulvedalen
Rektor, Fagskolen Diakonova