Høringssvar fra Universitetet i Oslo

Høringssvar - NOU 2023: 4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

Universitetet i Oslo (UiO) takker for anledningen til å gi innspill til overnevnte høring. UiO oppfatter at rapporten belyser viktige temaer av betydning for både UH- og helsesektoren. Rapporten har vært fremlagt til relevante enheter ved UiO.
I sitt høringssvar legger UiO vekt på sin egen utdanningsrolle innen medisin, psykologi, odontologi, farmasi, og helseteknologi, samt det tette og gode samarbeidet med Helse Sør-Øst RHF og universitetssykehusene.

1. Premiss om ikke-vekst i fremtidig helse- og omsorgstjenesteUiO opplever at premisset fra Helsepersonellkommisjonen om at det ikke skal være vekst i antall ansatte i fremtidig helse- og omsorgstjeneste ikke er tilstrekkelig godtgjort. Det foreligger politiske signaler om at fortsatt vekst er forventet, men ikke spesifisert innenfor hvilke grupper. For UiO bidrar dette til usikkerhet i arbeidet med å planlegge for vekst i utdanningene både innenfor profesjons-utdanningene og mht. utdanning av annet personell med økt betydning fremover i helsevesenet, f.eks. innenfor helseteknologi. I det følgende kapitlet vil UiO gi innspill som utfordrer premisset om en ikke-vekst i fremtidig helse- og omsorgstjeneste.

I utredningen skisseres et økende behov for helsetjenester som følge av demografiske endringer, og erfaring tilsier at utviklingen fremover vil gjøre det mulig å behandle pasienter med tilstander som ikke har et tilbud i dag. I sum vil dette øke aktiviteten i helsetjenesten samtidig som antallet ansatte ikke skal økes vesentlig. Gitt denne utsikten er det grunn til å tro at kravene til effektivitet og produktivitet for helsetjeneste som helhet og for den enkelte helsearbeider vil øke sammenlignet med
i dag. Det er ingen grunn til å tro at brukere av helsetjenesten uten videre vil akseptere et innskrenket helsetjenestetilbud i tiden fremover, ei heller en langsommere implementering av nye behandlings-muligheter.

En utvikling der andre yrkesgrupper bidrar i større grad må forventes, både ut fra mangel på de tradisjonelle helseprofesjonene og utviklingen av nye behandlingsformer og effektiviseringsbehov/ infrastruktur om krever kompetanse utenfor helseprofesjonenes kompetanse. Dette behovet er lite konkretisert i meldingen.

2. Kunnskapsgrunnlaget

2.1 Samfunnsøkonomisk vurdering av premisset
Kommisjonens utgangspunkt er at man i Norge kan gå mot en økende ressursknapphet innen helsesektoren. Selv om det ut fra demografisk utvikling og økonomiske utsikter er naturlig at utredningen har dette som utgangspunkt, oppfattes kommisjonens rapport likevel å ha betydelige svakheter. Analysen oppleves mangelfull på enkelte sentrale punkter, og kunne vært styrket ved at også fagområder som samfunnsøkonomi hadde vært inkludert i arbeidsgruppen.

En utfordring med at det offentlige tilbyr såkalt «gratis» eller «nesten gratis» helsetjenester til befolkningen, er at etterspørselen kan bli større enn det som er samfunnsøkonomisk effektivt. Etterspørselen vil ikke ta hensyn til at helsetjenester innebærer kostnader for samfunnet, selv om den tilbys nesten gratis til befolkningen. Derfor er det nødvendig med rasjonering av helsetjenester på annen måte. Det er bra at kommisjonen legger stor vekt på hvordan ressursene kan brukes bedre i helsesektoren. Men kommisjonen trekker poenget om rasjonering av helsetjenester alt for langt når den uten ordentlig analyse eller begrunnelse konkluderer (side 13) at «helse- og omsorgstjenestenes andel av samfunnets totale arbeidsstyrke ikke kan øke vesentlig.» Kommisjonen drøfter i liten grad kostnadene dersom tilbudet av helsetjenester blir kraftig begrenset. Sterkt begrenset tilbud av helsetjenester vil føre til at syke mennesker ikke får behandling. Dette innebærer et helse- og velferdstap, som må tas med i vurderingen. Det vil også innebære økonomiske kostnader, ved at syke eller skadete arbeidstakere kan bli sittende i helsekø i stedet for å være i arbeid. Mange av dem, særlig eldre, vil dessuten få omsorgshjelp fra pårørende, noe som fører til lavere velferd for disse pårørende og ofte også redusert arbeidstilbud fra dem. Redusert offentlig tilbud vil også føre til økt privat tilbud av helsetjenester. Dette tilbudet vil først og fremst betjene folk som har råd til å kjøpe helsetjenester selv, noe som innebærer økt ulikhet.

Kommisjonen trekker frem, i sin figur 2.20 side 51, at helseutgiftene per innbygger er høyere i Norge enn i andre europeiske land, bortsett fra Sveits. Men dette skyldes først og fremst at Norge (og Sveits) er rikere enn de andre landene i figuren. Det er naturlig at økte inntekter i et land delvis tas ut i økt forbruk, og det vil også gjelde forbruk av helsetjenester. Dermed er det normalt, og ikke oppsiktsvekkende, at et rikt land som Norge ligger i toppen i en oversikt som den i figur 2.20. Det er også verdt å merke seg at Sveits ligger høyere enn Norge på grunn av omfanget av private ordninger der. Dette kan bære bud om hvordan Norge vil utvikle seg dersom vekst i offentlig helsetjenestetilbud i Norge holdes betydelig under det innbyggerne faktisk ønsker.

Kommisjonen misforstår når den hevder at verdier kun skapes i privat virksomhet, jfr. side 117 i rapporten:

"Dersom dagens utvikling fortsetter, blir det stadig færre av de sysselsatte som arbeider i næringer som bidrar netto finansielt til fellesskapet, mens stadig flere blir sysselsatt i næringer som produserer velferdstjenester, og som dermed er netto forbrukere av fellesskapets samlede ressurser."

Samfunnet har behov for både privat og offentlig virksomhet, og det er faglig lite meningsfylt å uttrykke at næringer som produserer velferdstjenester, er netto forbrukere av fellesskapets ressurser. Både privat og offentlig virksomhet bruker samfunnets ressurser i sin produksjon, men normalt vil verdien av det som produseres, overstige verdien av ressurser som brukes i produksjonen. Det kommisjonen trolig mener, er at offentlige velferdstjenester i stor grad finansieres over offentlige budsjetter, mens private tjenester vanligvis betales av den enkelte. Det er riktig at det fremover kan bli utfordrende å finansiere økende utgifter innen helse og omsorg over offentlige budsjetter, men det er likevel feil å skrive at offentlig produksjon forbruker ressurser i motsetning til privat produksjon.

Kommisjonen hevder at andelen av sysselsettingen i helsenæringene ikke kan fortsette å øke fordi de andre næringene ikke vil akseptere en slik økning., jfr. side 12-13 hvor følgende fremkommer:

"Om kort tid vil ikke øvrige næringer og sektorer lengre akseptere en videre økning i sysselsettingen i helse- og omsorgstjenesten. Det er fordi den samtidig vil redusere tilgjengelig arbeidskraft for dem."

Kommisjonen gir ingen forklaring på hvordan øvrige næringer og sektorer skal kunne forhindre økt sysselsetting i helse- og omsorgssektoren, eller hvordan øvrige næringer skal kunne vise at de ikke vil akseptere økt sysselsetting innen helse- og omsorg. "Øvrige næringer og sektorer" vil ikke ha noen vetomakt over samfunnets prioriteringer. Dersom fremtidens innbyggere ønsker seg mer helsetjenester, være seg offentlige eller private, når inntekten stiger, vil vi få økt etterspørsel etter arbeidskraft, som driver opp lønnsnivået. Andre næringer vil redusere sin bruk av arbeidskraft når lønningene øker.

Ettersom befolkningen blir eldre, bl.a. på grunn av fortsatte fremskritt i medisinsk forskning, og det blir et behov for å behandle en stadig økende befolkning av eldre med ulike sykdommer som krever behandling og tilsyn, men som de ikke dør av, er det naturlig at antallet ansatte i helsenæringene fortsetter å øke. Det er ikke slik at dette ødelegger mulighetene for fortsatt velstand i landet – snarere tvert imot - det er grunn til å anta at samfunnet vil ha høy betalingsvillighet for økt tilgang på helsetjenester.

Kommisjonen uttrykker på side 53 i rapporten:

"Det trengs også en generell styrking av næringslivet for å kunne finansiere velferden og utvikle samfunnet videre. Selv om produktiviteten i disse næringene generelt sett er høyere enn i offentlig sektor, ikke minst som følge av omfattende arbeids­besparende automatisering, vil sysselsettingen måtte øke her. Dette blir enda viktigere i takt med en gradvis fremtidig utfasing av de store inntektene fra petroleumsnæringen".

Det er uklart hva kommisjonen begrunner kravet om sysselsettingsvekst i næringslivet med. Dersom produktivitetsveksten er god i næringslivet, er det fullt mulig å se for seg at betydelig økt verdiskaping går sammen med redusert sysselsetting. Dette vil i tilfelle være helt i tråd med trenden de siste 200 år, der produktivitetsvekst i primærnæringene er tatt ut ved massiv reduksjon i sysselsettingen i disse næringene.

2.2 Fremtidig behov helsepersonell
Det er i dag en målsetning om at 80% av behovet for helseprofesjonene skal utdannes nasjonalt. Utredningen fastslår at dette målet langt fra er nådd, men går ikke videre i analysere behovet for nye kandidater og studieplasser.

Ettersom befolkningen blir eldre, bl.a. på grunn av fortsatte fremskritt i medisinsk forskning, og det blir et behov for å behandle en stadig økende befolkning av eldre med ulike sykdommer som krever behandling og tilsyn, men som de ikke dør av, er det naturlig at antallet ansatte i helsenæringene fortsetter å øke. I tillegg vil antall arbeidsføre i landet synke, slik at den utviklingen vi nå ser innenfor helseteknologi og digitalisering vil fortsette. Det er også med grunnlag i de samme driverne sannsynlig at oppgaveglidning/-deling tvinger seg fram. Dette vil ha stor betydning for utdanningsbehovet i fremtiden, noe det hadde vært interessant om utredningen hadde omhandlet mer utfyllende.

SSB-rapporten Arbeidsmarkedet for helsepersonell fram mot 2040 benyttes som et sentralt utgangspunkt for argumentasjonen rundt det totale behovet for helsepersonell gitt ulike scenarier i rapporten. Helsepersonellkommisjonen legger allikevel ikke SSB-rapportens estimater for behovet for hver av de ulike helsepersonellgruppene til grunn for sine anbefalinger.

UiO vil påpeke at det i SSB-rapporten er lagt inn noen antakelser som slår svært skjevt ut for visse helsepersonellgrupper. Et konkret eksempel på dette er omtalen av behovet for psykologer, som iflg. SSBs beregninger vil komme til å være godt dekket innen 2040. På side 17 i SSBs rapport fremkommer det at det er tatt utgangspunkt i 450 årsverks underdekning. Bare i Helse Nord er det over 100 ubesatte stillinger per nå, så dette tallet må være kraftig underestimert. I kapittel 3.3 i SSB- rapporten er det en gjennomgang av Arbeidskraftens sammensetning i de ulike helsenæringene.
Her er Psykolog kun omtalt i en egen kategori i psykisk helsevern for barn og unge/voksne, samt i tilbud for rusmisbrukere. I alle andre, inkludert somatiske tjenester, forebyggende helsearbeid, kommunale helse- og omsorgstjenester og andre helsetjenester, er psykologer inkludert i en samlekategori. Det synes derfor nødvendig å få frem det helt konkrete behovet for psykologer i Norge som helhet. Dette gjenspeiles også på SSB-rapportens side 66 -67, der det ser ut til at man ser bort fra psykologer i næringer utenom psykisk helsevern for barn og unge/voksne, samt i tilbud for rusmisbrukere. I tillegg legger man til grunn at en relativt stor andel utenlandsutdannede psykologer vil være tilgjengelig. Etter ELTE-dommen er det tvilsomt i hvor stor grad dette kan opprettholdes.

Selv om man skulle lykkes med å besette alle kommunepsykologstillinger på landsbasis, anses det som lite sannsynlig at dette i seg selv vil bedre befolkningens psykiske helse så mye at etterspørselen etter psykologkompetanse vil jevne seg ut og bli mettet. Snarere er det grunn til å anta at tilgang på psykologisk kompetanse både i byene og i distriktene vil bidra til å avdekke et større behov både innenfor lette og alvorligere lidelser. Mye av dette må sannsynligvis håndteres gjennom fornuftig organisering og arbeidsdeling. Men det er også klart at tilbudet til mennesker med psykiske lidelser i alle aldersgrupper er mangelfullt og forebygging har vært et underprioritert område. Det er problematisk å basere estimater om framtidens behov for psykologisk kompetanse på stillingsstruktur og kapasitet i dagens helse- og omsorgsvesen.

2.3 RETHOS

I rapporten heter det at Tjenestene må jobbe målrettet og systematisk med bemanning og deling av oppgaver, slik at personellets kompetanse og kapasitet utnyttes best mulig. I denne sammenheng kan det være relevant å vise til RETHOS-prosessen, der et tverrdepartementalt initiativ til samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og helse- og sosialsektoren har ført til et forskriftsfestet sett felles læringsmål for alle helse- og sosialutdanningene i Norge. I tillegg har man identifisert en del kjernekompetanser for hver av fagområdene. Med begge disse elementene produserer profesjons-utdanningene innenfor helse- og sosialfagene i dag nettopp den typen generalistkompetanse som rapporten anbefaler mer av, og med den fleksibilitet i oppgavedeling som rapporten etterlyser. Flere av utdanningene, blant andre medisin og psykologi, har gjennom RETHOS-prosessen implementert læringsmål som gjelder ledelse, veiledning av andre faggrupper, samt kompetanse innenfor fore-byggende helsearbeid, i tillegg til direkte behandlerkompetanse. Dette er læringsmål som vil støtte opp under prosesser for en fleksibel og optimal bruk av ulike typer kompetanse i tjenestene, slik rapporten anbefaler.

2.4 Desentralisering av profesjonsutdanningene
Det er et politisk ønske om økt desentralisering av utdanningene. Samtidig er signaler om at universitetene ikke får mer ressurser problematisk, da profesjonsutdanningene er ressurs-krevende. Rapporten mangler utredning/kunnskapsgrunnlag av andre måter å skaffe distriktene kompetanse og dagens kunnskap om effekt av desentralisering av utdanningene på volum (antall kandidater ut – og som blir i distriktene) samt kvalitet. Ressurser brukt bør veies opp mot antall kandidater som uteksamineres. Vi ser at økonomisk og demografisk nedgang også rammer UH-sektoren, som også fremover vil ha utfordringer med å rekruttere både ansatte og studenter.

2.5 Kunnskap om helseinformatikk, e-helseforskning og helsetjenesteforskning
Utredningen mangler kunnskapsgrunnlag innen helseinformatikk, e-helseforskning og helsetjenesteforskning. I disse fagfeltene finnes det innsikter (basert på forskning i helsesektoren) omkring løsningsdesign, innføringsprosesser, omorganisering, og vurdering av virkninger og side-effekter av teknologi. Også generell informatikkforskning, eksempelvis forskning på utvikling av systemer og datateknologier, brukermedvirkning, smidig utvikling, IT-arkitektur, digitalisering mm. er relevant, da man bør søke å trekke lærdom også fra andre sektorer som ligger foran helsesektoren i digitaliseringsprosessen. Et forskningsprogram bør baseres på en gjennomgang av kunnskapsstatus i disse feltene.

2.6 Digitalisering og teknologisk utvikling i helse- og omsorgstjenestenDiskusjonen i 12.3, 12.4 og 12.5 er noe springende og ikke alltid presis (f.eks. er det uklart hva mikro og makro-nivå konkret peker på, eller hva som menes med «noen store felles IKT-systemer»).

Diskusjonen her er heller ikke godt nok koblet til sektorens egne pågående initiativer, noe som skaper utydelighet med hensyn til roller og ansvarsfordeling i de foreslåtte tiltakene mellom myndigheter, sektorens aktører og forskningsaktørene. Eksempelvis omtales ikke den nasjonale rådsstrukturen innen e-helse etablert i 2016 (som bl.a. forvalter den nasjonale prosjektporteføljen innen e-helse), det kommunale samarbeidet om Felles Kommunal Journal og de regionale helseforetakenes arbeid med egen systemlandskap.

Anbefalingen for innretning av forskningsprogram foreslått i 12.5.3 overser det store potensialet knyttet til bruk av kunstig intelligens. I tråd med den nasjonale strategien og Teknologirådets rapport nevnt i 12.1, bør programmet fremme utvikling, utprøving og tilgjengeliggjøring av teknologier basert på kunstig intelligens som har til mål å redusere behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgsektoren. Relatert forskning som gjøres i dag er i stor grad akademisk der eventuell praktisk anvendelse enten er uklar eller kan føre til forbedring, men ikke forenkling av helsetjenester. Teknologier med potensial for reduksjon av arbeidskraftbehov blir sjeldent utprøvd på en måte som reflekterer den tiltenkte regulære bruken i helsetjenesten. Pålitelig utprøving er spesielt viktig for teknologier basert på kunstig intelligens fordi slike teknologier er spesielt utsatt for å være for lite robuste til å fungere som tiltenkt i regulær bruk.

2.7 Oppgaveglidning/deling
Oppgaveglidning/deling nevnes flere steder uten at konkretiseres eller gis retning, ansvarliggjøring, pekes på hvordan dette kan oppnås. Tannhelsetjenester og kompetanse hos tannleger og tannpleiere er ikke vektlagt. Helsetiltak knyttet til munnhulen har en vesentlig rolle for ivareta best mulig helse – og livskvalitet, spesielt ved komplekse somatiske- og psykiske lidelser. Derfor må tannhelsetjenesten inkluderes i samhandling og oppgavedeling.

Under pandemien ble f.eks. farmasøytene brukt aktiv som del av førstelinje i nye oppgaver som vaksinering og sykehusapotekene var ansvarlige for distribusjon av vaksiner og tilberedning av vaksinedoser til kommunene. Rapporten mangler en nærmere beskrivelse av hvordan bedre inkludere og utnytte profesjoner og annen relevant kompetanse i førstelinje. Det samme gjelder oppgaveglidning mot teknologi.Kunnskapsgrunnlag/forskning om hvor teknologi kan avhjelpe mangler. Skal dette styres/overlates til kommersielle firmaer som lykkes med utvikling og markeds-føring, eller skal behovene i noe større grad være styrt av/samordnet med nasjonale/overnasjonale satsinger – retningslinjer. Digitalisering krever brukerkompetanse, bestillerkompetanse, oppfølging og utvikling av internkompetanse. Samhandlingsreformen nevnes og at kommunene har fått økt oppgaveansvar, men dette konkretiseres ikke. Reformen har nå virket lenge og mange har forsket på effekten, slik at mer av dette kunnskapsgrunnlaget kunne vært tatt inn og benyttet for å peke på effekt og videre retning for gode tiltaksområder, f.eks. innen oppgaveglidning. Hvordan påvirker dette behovet fremover når det gjelder kompetanse; type og antall?

3. Behovet for positiv omtale av den offentlige helse - og omsorgstjenesten
Narrativet om den krevende og utilfredsstillende situasjonen som mye helsepersonell står i er et uheldig signal å sende til de generasjonene som nå skal ta utdanningsvalg.
Det er viktig at helsevesenet fremstår fra myndighetenes side som en attraktiv karriere- og studievei også i fremtiden for unge mennesker.

Den negative vinklingen på helsepersonell og helsevesenet, som både delvis skyldes faktiske forhold som må ryddes opp i, men som også i stor grad beror på manglende kunnskap, vil være en stor utfordring når nytt helsepersonell skal rekrutteres i tiden fremover. En mer positiv vinkling i omtalen av helse- og omsorgstjenesten er derfor av stor betydning i det videre offentlige ordskiftet.

Generasjonene som vokser opp i dag har høye forventninger til hvordan livet skal bli. De har vokst opp med mye fritid, stor grad av selvbestemmelse og gode materielle betingelser. Det er usikkert om det å være helsepersonell vil være den beste strategien for å sikre de samme godene også i fremtiden. Tradisjonelt har jobbtrygghet og mulighet for å jobbe over hele landet vært viktige argument for hvorfor man skal velge å bli helsepersonell. Vi vet at unge i dag har andre preferanser når de skal velge utdanning, og vektlegger i større grad egne interesser, mulighet for egen utvikling, variasjon i arbeidsoppgaver og autonomi. Det er derfor viktig at arbeidet i helsevesenet gir rom for utvikling, både personlig og som karriere. Videre er det viktig at ansatte i helsevesenet får gode, trygge rammer. Da må arbeidsoppgavene være varierte, utfordrende og spennende og arbeidsmiljøet må være godt, med nok kollegaer på jobb.

Det er utfordrende nok som det er å rekruttere helsepersonell til stillinger i helsevesenet i store deler av landet - dette gjelder også i Oslo og andre sentrale områder. Rekrutteringsutfordringene rammer også alle deler av helsetjenesten. Fastlegemangelen er godt kjent, men også rekruttering til spesialisthelsetjenesten er vanskelig med mange ubesatte stillinger. Helsepersonell har kompetanse som er høyt verdsatt, og konkurransen om å rekruttere helsepersonell hardner til. Eksempelvis er det store problemer med å rekruttere leger til sykehusene i Tromsø og Bodø, de to største byene i Nord-Norge

4. Utdanningskapasiteten ved UiO

Oppfølging av Helsepersonellkommisjonens rapport er av stor betydning for UiOs arbeid med ålegge til rette for gode og riktige utdanningsløp for helseprofesjonsutdanningene ved universitetet.UiO stiller seg bak uttalelsen på side 197 i rapporten

Norge bør ha et selvforsyningsprinsipp som omfatter de store helseutdanningene, som består i et mål om at 80 prosent av det personellet det er behov for i Norge, også utdannes her. Dersom det kreves betydelig økning av utdanningskapasiteten for å oppnå tilfredsstillende selvforsyningsgrad, bør det finansieres studieplasser over statsbudsjettet. Norge bør utdanne minst 80 prosent av de legene landet trenger, i tråd med Grimstadutvalgets (Kunnskapsdepartementet 2019) anbefaling. Det samme prinsippet bør gjelde for Norges utdanningskapasitet også for de andre store helsepersonellgruppene

Medisin
UiO står i en sterk posisjon til å utdanne flere leger. UiO har en sterk utdanningsorganisasjon og sterke akademiske fagmiljø innen alle deler av medisinutdanningen. UiO har også et tett og godt samarbeid med Oslo universitetssykehus HF og Akershus universitetssykehus HF om utdanning av leger, og utdanningskapasiteten på disse universitetssykehusene kan utnyttes ytterligere.

UiO har tidligere spilt inn (i brev til HOD pr. 22.juni 2021 om kostnadsberegninger for varig finansiering av økt antall studieplasser og engangsinvesteringer på bygg, samt gjennom innspill til statsbudsjettet for 2023 og 2024) at UiO er forberedt på å øke vår kapasitet vesentlig for å utdanne flere leger, i tråd med Grimstadutvalgets anbefalinger.

UiO og Sørlandet sykehus HF jobber med en desentralisert utdanning for medisinstudenter i Agder, kalt UiO Campus sør. Høsten 2023 vil de første medisinstudentene være på plass med undervisning fra UiO og nær praksis på Sørlandet sykehus. Med etableringen av UiO campus sør i Agder er dermed UiO på vei til å følge regjeringens satsning på desentralisert medisinutdanning. Med tildeling av ytterligere studieplasser kan kapasiteten økes. UiO jobber også med å etablere en tilsvarende Campus Innlandet

Odontologi
Odontologisk utdanning på UiO har gode søkertall, god gjennomføring, høy kvalitet og er tilpasset krav og behov i det norske samfunnet. Utdanningskapasiteten av tannleger i Norge er god og er tilpasset samfunnets behov for tannleger. Signaler tyder på at tannpleierutdanning bør øke utdannings-kapasitet, noe UiO skal ha gode muligheter for å bidra til. Det er viktig å kunne kontrollere utdanningskapasitet utfra samfunnsbehovet og derfor viktig at Norge i fremtiden utdanner den vesentlige delen av tannhelsepersonell selv. Pr. i dag har vi et system som fører til at ca. halvparten av nye tannleger som får autorisasjon kommer fra utdanninger i utlandet. Dette er i sterk kontrast til våre naboland som Sverige og Danmark der utdanning i all vesentlighet foregår nasjonalt.

Psykologi
Oppjusteringen av studieplasser for psykologer har blant annet skjedd for å svare ut behovet knyttet til de nye kommunepsykologstillingene som ble lovfestet i 2020. Fortsatt er det stor etterspørsel etter psykologer både i distriktene og i byene. Universitetene som utdanner psykologer, inkludert UiO, er i ferd med å utvikle desentraliserte modeller for psykologutdanningen slik at man øker sannsynligheten for at flere psykologer blir værende utenfor de fire byene etter endt utdanning.

UiO fortsetter arbeidet med å utvikle desentraliserte utdanningstilbud og vil sikre dette også innen psykologi. Det er vårt mål å koble dette tydelig til UiO Campus Sør og Innlandet.

Farmasi UiO har den eldste farmasøytiske utdanningen i Norge og har en sterk utdanningsorganisasjon og sterke akademiske fagmiljøer. Farmasøytisk institutt samarbeider med flere aktører innen helsevesenet spesielt i Helse Sør–Øst-området og Oslo kommune. Farmasi er tverrfaglig med innhold fra primærfagene innen naturvitenskapene, teknologi og medisinske fag, i tillegg til at det er laboratorietungt. Dette gjør utdanningen kostbar. Farmasøytisk institutt skal flytte inn i det nye livsvitenskapsbygget hvor det er økt kapasitet for antall studenter. Dette for å kunne bidra til å nå 80%-målet. Fra høsten 2023 innføres et eget studieløp for farmasøyter med masterutdannelse fra land utenfor EU som autoriseres som bachelorfarmasøyt i Norge. Dette innebærer at disse kan oppnå norsk mastergrad med autorisasjon som provisorfarmasøyt i løpet av to år. Dette er i tråd med regjerningens ønske om å legge til rette for enklere og mer tilpassete studieløp for å oppnå autorisasjon for utenlandske studenter. Farmasøytisk institutt har også en eget etter- og videreutdanning (EVU) innen klinisk farmasi.

Helseteknologi De aller fleste instituttene ved Det matematisk naturvitenskapelig fakultet bidrar med kompetanse som nyttiggjøres i helsevesenet som blir stadig mer teknologitungt. Som eksempler kan nevnes masterprogrammet Digitalisering i helsesektoren ved Institutt for Informatikk og Fysisk instituttsom tilbyr master i medisinsk fysikk. Sistnevnte har i dag det største emnetilbudet i Norge innenfor medisinsk fysikk. Fokusområder for masterutdanningen er protonbestråling av kreftceller, medisinsk avbildning, radionuklideterapi og bioimpedans, ofte i tett samarbeid med Oslo universitetssykehus HF.