Høringssvar fra Norsk Farmasøytisk Selskap

Her er høringssvaret fra Norsk Farmasøytisk Selskap (NFS, post@nfs.no):

Høringsuttalelse - NOU 23:4 Tid for handling - Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

Takk for muligheten til å svare på høringen. Norges Farmasøytiske Selskap (NFS) er en av to uavhengige fagorganisasjoner for norske farmasøyter sammen med Norges Farmaceutiske Forening (NFF). Videre følger NFSs forslag til hvordan farmasøyter kan bidra for å kunne gjøre fremtidens helse- og omsorgstjenester mer bærekraftige, og hvilke grep NFS tenker må til få at dette skal kunne iverksettes.

HVILKE EFFEKTER KAN FARMASØYTISK BIDRAG SKAPE?

Farmasøyter er legemiddeleksperter. Som eneste helseprofesjon. Tidligere har farmasøyter vært mest kjent for tilvirkning og utlevering av legemidler. De siste 20 årene har farmasøyter blitt mer og mer involvert i riktig legemiddelbruk fra et pasientperspektiv, og utøver kliniske tjenester for å fremme riktig legemiddelbruk både fra apotek, sykehus og kommunehelsetjeneste. Farmasøyten er ofte bindeleddet mellom legen (som forskriver) og pasienten, med ekspertkompetanse innenfor valg og rådgivning om riktig legemiddelbruk. Ved riktig bruk av farmasøytens legemiddelkompetanse i pasientbehandling kan man blant annet oppnå

1) Bedre oppnåelse av behandlingsmål ved flere typer sykdom (f.eks., hypertensjon, diabetes, blodfortynnende behandling, astma, KOLS), som fremmer bedre helse

2) Bedre kommunikasjon med pasienter som fremmer riktig legemiddelbruk

3) Reduksjon i feil legemiddelbruk, og dermed redusert sykelighet og sykehusinnleggelser

Alle nevnte effekter fører til reduserte kostnader. Dette er også fremmet i Oslo Economics´ rapport om oppgavedeling i helse- og omsorgssektoren[1].

Farmasøytenes legemiddelkompetanse må benyttes bedre inn i samarbeidet med leger, sykepleiere og annet helsepersonell omkring riktig forskrivning, bruk og administrering av legemiddel. Da kan de avhjelpe leger i oppfølging av legemiddelbruk, hvilket igjen vil kunne medføre reduserte kostnader. I mange sammenhenger er farmasøytene bindeleddet mellom pasienten og helsetjenesten, noe som kan utnyttes i mye større grad enn det gjør i dag.

HVA KAN VI I NORGE LÆRE FRA INTERNASJONAL ERFARING OG UTVIKLING?

På 80-tallet sto Storbritannia i en lignende situasjon som Norge står i i dag, med et overbelastet helsevesen og en enorm fastlegekrise. Ett av de regulative grepene som ble utført i Storbritannia var en lovendring om at enhver sykehusavdeling skulle ha en farmasøyt ansatt. Dette for å forebygge legemiddelfeil og sørge for riktig legemiddelbehandling og legemiddelbruk. Dette regulative grepet skulle ha store positive konsekvenser for pasientsikkerheten, og satte fart i den farmasøytiske profesjonen og utdanningssystemet – til å ta tak og bidra i helsevesenet. I dag benyttes farmasøytkompetansen i Storbritannia bredt både innen forskrivning av legemidler, valg av riktig legemiddel og oppfølging av legemiddelbruk på pasientnivå. Både i primær- og spesialisthelsetjenesten. Farmasøyter har egen forskrivningsrett, og samarbeider tett med fastleger om oppfølging av pasienter.

På verdensbasis ser vi at farmasøyter avlaster og hjelper til der det trengs i et ellers sterkt presset helsevesen. Dette er virkelig arbeidsdeling med fokus på kompetanse, noe NOUen retter fokus på. Noen eksempler fra andre land er vist under.

- I Storbritannia har farmasøyter forskrivningsrett[2], de driver egne klinikker for diverse sykdommer (f.eks. hjerte- og kar) og arbeider også tett knyttet til «primary care physicians»

- I USA jobber farmasøyter på primacy care centers[3], hvor de har ansvar for oppfølging av pasienter med stort behov for oppfølging, f.eks. diabetes, hjerte- og karlidelser. De jobber under avtale med «primary care physician», og følger selvstendig opp pasienter i forhold til justering av medisiner. Forsikringsselskaper som f.eks. MedicAid har anerkjent det farmasøytiske bidraget i så stor grad at legemidler ikke blir refundert så lenge pasienten ikke har en «pharmaceutical care plan» i regi av en farmasøyt.

- I Belgia har de innført «Familiy pharmacist»[4], som har overtatt en del av oppfølgingsansvaret for fastlegen. Dette avlaster fastlegen og reduserer pasientenes terskel for å ta kontakt ved behov.

- I Australia drar farmasøyter, etter henvisning fra fastlege, på hjemmebesøk (Home medicines review visits)[5] til pasienter for å gå gjennom legemidler, avdekke og forhindre feilbruk, samt sikre seg at pasienten har en riktig legemiddelbehandling.

HVA MÅ TIL FOR Å TA FARMASØYTENS KOMPETANSE BEDRE I BRUK OGSÅ I NORGE?

Norske farmasøytene er i stor grad klare, og ønsker å bidra mer. Omtrent 80% av Norges farmasøyter arbeider i apotek, hvor pasienter kommer jevnlig for å få råd om legemidler og hente ut legemidler som er forskrevet. Apotekene er et knutepunkt for legemiddelsikkerhet og bør utnyttes i mye større grad. Utdanningsinstitusjonen arbeider stadig med å gjøre utdanningen enda mer klinisk rettet, for å imøtekomme samfunnsansvaret. Men det er viktig at det legges til rette for farmasøytenes bidrag på et mer overordnet plan, og NFS ønsker å fremme følgende viktige arbeidsområder:

1. Anerkjennelse og bruk av farmasøytisk kompetanse utover produksjon og dispensering på apotek. Farmasøyter har i dag også klinisk kompetanse, og kan involveres i jobben rundt riktig legemiddelbruk på mange måter, vi foreslår blant annet følgende:

· Økt bruk av farmasøytressurser i apotek for oppfølging av legemiddelbruk. Her kan vi lære fra Storbritannia, USA, Nederland, hvor farmasøyter blant annet har forskrivningsrett på enkelte legemidler og legemiddelgrupper, og kan justere legemiddelbehandling og forskrive innenfor avtalt rammeverk med legene.

· Økt bruk av farmasøyter i kommunehelsetjenesten. Her er Tromsø kommune en foregangskommune som nå satser på ansettelse av farmasøyter. Dette kan på sikt avlaste både sykepleiere og leger. Se forbedringssprisen 2023.[6] Hvis små kommuner ikke har handlingsrom til finansiering av hele farmasøytstillinger, kan man tenke seg at apotekfarmasøytene kan bidra i større grad ut i kommunene (jmf. Hus/hytte-tenkning fra fremmet i NOUen).

· Farmasøyter i apotek kan bidra med mye mer enn bare å levere ut legemidler. Her gjelder det å identifisere problemer (som studier viser at det er mange av), løse problemer og rådgi pasienter om riktig bruk av legemidler. Her er både medisinstart, vaksinering og inhalasjonsveiledning eksempler på hva farmasøyter kan bidra med.[7],[8]

2. Lovgivning som gir hjemmel for denne typen virke. Det er i dag helt opp til det enkelte sykehus, sykehusklinikk, kommune eller fastlegekontor hvorvidt det skal være tilgang til farmasøytisk kompetanse på de ulike enheter. En nasjonal regulering, slik som i Storbritannia, vil kunne legge føringer for organisering og bruk av helsepersonell i fremtiden.

3. Digitale løsninger som gir farmasøytene oversikt over pasientenes legemiddelbruk. For at farmasøyter i apotek og primærhelsetjeneste skal kunne være mest mulig til hjelp for pasienten, trenger de oversikt over pasientenes/kundenes legemiddelbruk. Det vil være særdeles viktig at vi i fremtiden legger til rette for at digitale løsninger som gir denne oversikten også er tilgjengelig for farmasøyter, f.eks. pasientenes legemiddelliste (PLL), kjernejournal. Digitale verktøy for kommunikasjon på tvers av helseinstitusjoner er også et viktig virkemiddel for å kunne kommunisere (og dermed jobbe) mer effektivt.

4. Utdannelsessystemet må legges til rette for at farmasøyter er fullstendig i stand til å ivareta fremtidens nye oppgaver. Her har UiT Norges arktiske universitet i front, hvor Det helsefaglige fakultet i samarbeid med Universitetssykehuset Nord Norge, organiserer fast klinisk praksis for farmasistudenter, som den første farmasiutdanning i Norge[9],[10].

5. Holdningsendring må til. Det er lite kjent hvilke kompetanser en farmasøyt har, og hvordan man kan benytte denne kompetansen optimalt på ulike arenaer. For å kunne samarbeide best mulig, må man kjenne hverandre. Dette skjer allerede på utdannelsesnivå, og det bør legges til rette for samarbeidsprosjekter hvor farmasøyter og annet helsepersonell lærer hverandre å kjenne på et tidlig tidspunkt. Dette bør så følges opp i klinisk praksis og i yrkeslivet. For de som allerede er yrkesaktive, vil nasjonale føringer kunne hjelpe på å føre yrkesgrupper sammen for å lære hvordan man kan jobbe effektivt sammen.

NFS involveres gjerne i videre arbeid og tenkning omkring farmasøytens rolle i vårt fremtidige helsevesen.

Farmasøyter ønsker å bidra enda mer!
Vi har ikke råd til ikke å utnytte denne kompetansen i enda større grad!

[1] https://osloeconomics.no/publication/oppgavedeling-i-helse-og-omsorgssektoren/
[2] https://www.pharmacyregulation.org/education/pharmacist-independent-prescriber
[3] https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3058447/
[4] http://bulletin.mfd.org.mk/volumes/Volume%2068_3/68_3_002.pdf
[5] https://www.health.gov.au/our-work/home-medicines-review
[6] https://tromso.kommune.no/nyheter/2023/02/var-hjemmetjeneste-ble-hedret-med-pris
[7] https://www.apotek.no/kampanje/medisinstart/om-medisinstart
[8] https://www.apotek.no/kampanje/inhalasjonsveiledning
[9] https://www.farmatid.no/aktuelt/nyheter/article-3168?preview=true
[10] https://www.farmatid.no/aktuelt/nyheter/article-2587?preview=true