Tid for handling NOU 2023:4

Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

Høringssvar fra Høgskolen i Innlandet

Generelle betraktninger

Høgskolen opplever at «Tid for handling» er en grundig og gjennomarbeidet utredning av dagens situasjon og utfordringer innen helse- og omsorgstjenestene. Vi syns imidlertid utredningen kunne vært noe mer ‘fremoverlent’ i hvordan vi kan møte de utfordringene vi ser vil komme. Ulike utfordringer vil kreve nye, innovative løsninger, og dette gjenspeiles i mindre grad i rapporten. Det vil også kreves mye ledelse og lederkompetanse for å få til nødvendige endringer, og dette er også et punkt som kunne vært noe grundigere behandlet i utredningen. I Norge utdanner vi mange med spesialistkompetanse, og det er et spørsmål om det i fremtiden vil være et økende behov for flere generalister i spesialhelse-tjenesten. RETHOS synes ikke å ha bidratt til mer tverrprofesjonell læring. Vi blir flere eldre i samfunnet og dette medfører flere pasienter med mer sammensatte helseutfordringer. Det vil bli viktig å ikke måtte bruke spesialistene på oppgaver hvor man ikke trenger spesialistkompetanse, og på denne måten ivareta en bedre utnyttelse av den totale kompetansen. Viktigheten av at masteroppgaver foregår i nær tilknytning til praksis blir nevnt i utredningen, men vi savner noe mer fokus på forskning og forskningsbasert undervisning for eksempel hvordan man kan få til mer forskning sammen med tjenestene.

Helse- og treningsfysiologer

Oppgaveglidning og samhandling mellom helsefagene og andre relaterte helsefag er omtalt i rapporten. I denne sammenhengen ønsker vi å trekke frem «Helse- og treningsfysiologer». Etter en langvarig prosess ble det i juni 2021 bestemt at fagpersoner med en bachelor- eller mastergrad fra norske universiteter og høyskoler, som har spesialisert seg på bruk av fysisk aktivitet for å forebygge og behandle både fysiske og psykiske helseutfordringer (aktivitetsmedisin), skal tituleres som "Helse- og treningsfysiologer". Det er utarbeidet et kompetansekrav for relevante utdanninger, slik at uteksaminerte studenter kan benytte seg av denne tittelen. Foreløpig tilbyr fem universiteter og høyskoler utdanningsprogrammer der tittelen "Helse- og treningsfysiolog" allerede er i bruk, eller vil bli tatt i bruk i nær fremtid. Årlig uteksamineres rundt 250 fagpersoner med bachelor- eller masterutdannelse som har spesialkompetanse i å bruke fysisk aktivitet i forebygging for og behandling av fysiske og psykiske helseutfordringer. «Helse- og treningsfysiologer» besitter en bred kompetanse som gjør dem egnet til å bistå andre med å endre levevaner og takle ulike helseutfordringer, med fysisk aktivitet som et sentralt virkemiddel. Denne typen kompetanse er verdifull da økt eller tilpasset fysisk aktivitet kan forbedre livskvaliteten, senke dødelighetsrisikoen og unngå eller forsinke behovet for helsetjenester hos ulike målgrupper. Det er gjort beregninger som viser at dersom en kommunalt ansatt i 100% stilling hvert år hjelper kun en inaktiv person med å bli så aktiv at vedkommende tilfredsstiller de nasjonale anbefalingene for fysisk aktivitet vil det være samfunnsøkonomisk lønnsomt (note 1). Faggruppen utnyttes dessverre i liten grad, til tross for at de kan representerer en betydelig ressurs som personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. «Helse- og treningsfysiologer» bør inkluderes som en faggruppe i vurderingen av behovene for personell og kompetanse fram mot 2040 i lys av sentrale utviklingstrekk og behovet for å ivareta en bærekraftig og sammenhengende helse- og omsorgstjeneste i hele landet.

Masterutdanning og karrierevei

Generelt er det nødvendig å arbeide for å styrke sykepleiefaget og utdanne flere sykepleiere med masterutdanning. Punkt 10.11.4 omhandler masterutdanninger for sykepleiere. Her tas det blant annet opp at nye nasjonale retningslinjer for spesialsykepleierutdanninger, utviklet gjennom RETHOS-samarbeidet, gir utdanningsinstitusjonene større handlingsrom til selv å bestemme hvorvidt de vil stille krav om yrkeserfaring før opptak til utdanningen. Vi vil gjerne bidra til å få erfaring med studenter som går direkte fra bachelor til master og gjennom dette får flere yrkesaktive år med spesialsykepleierkompetanse. Imidlertid er det slik at helseforetakene stiller krav om minimum 2 års relevant yrkeserfaring før oppstart av praksis på spesialavdelinger i sykehusene, og dermed har vi i realiteten ikke det handlingsrommet som beskrives i utredningen. For å nå målsetningen om flere studenter med masterkompetanse trengs det mer forskningsbasert kunnskap og enhetlig styring. Dette påvirker også UH-institusjonenes muligheter for å rekruttere ansatte. Vi er midt inne i et generasjonsskifte og det oppleves svært utfordrende å rekruttere vitenskapelig ansatte på førstestillingsnivå som samtidig har en nær tilknytning til praksisfeltet. Utredningen peker på at kombinerte stillinger og bistillinger kan være noe av løsningen. Vår erfaring er at dette er krevende generelt og vanskeligere jo mer spesialisert kompetanse man har behov for. Ved desentraliserte utdanninger (for eksempel bachelor i sykepleie) har det vist seg veldig krevende å rekruttere ansatte lokalt som er kvalifisert.

Rapporten peker på at Y-veien ikke ser ut til å være god og bærekraftig innen flere fagområder (s. 199-200). Dette er viktig kunnskap og ha med seg, og unntak fra kravet om generell studiekompetanse ser ikke ut til å være svaret på hvordan vi skal jobbe med mangelen på sykepleiere.

Det er også tydelig at den yngre generasjonen bioingeniører ønsker økt formell kompetanse (master og PhD). En tydeligere karrierevei for bioingeniører innad på sykehuset bør opprettes for å forhindre at bioingeniører tar irrelevante master og PhD. Det er derfor behov for nasjonale retningslinjer som kan styre utdanningenes videre planer for videreutdanninger. I Sverige peker de på en mangel på koordinert opprettelse av masterprogram som fører til at utdanningene konkurrerer heller enn å utarbeide koordinerte tiltak. I Norge har Nasjonalt fagorgan for bioingeniørfag initiert en prosess med hensikt å starte ett slik koordineringsarbeid. Dette arbeidet bør styrkes og gis mandat. Videre er det viktig at helseforetak har en plan for strategisk kompetansekartlegging og kompetanseplanlegging og kompetanseutvikling for bioingeniører.

ABIOK-utdanningene

Det oppleves veldig positivt at det er i gang en utredning om spesialistgodkjenning for ABIOK-utdanningene i regi fra Helsedirektoratet. Det er et godt innspill at grunnlaget rettes mot Master i klinisk allmennsykepleie, slik den fremstår i dag. Dette gir en mer felles forståelse av spesialistutdanningens krav og kompetansenivå.

Rapporten kunne med fordel ha utdypet noe rundt utfordringene vi opplever med sykehusenes utdanningsstillinger, og hva dette betyr for vårt opptak av studenter. Vi ser at studenter som har søkt på studieplass faller i fra studiet hvis de ikke blir tilbudt utdanningsstillinger. Dette skaper utfordringer med selve opptaket og gjør at antall tilbud og ja-svar blir lite forutsigbart.

Bioingeniører

Bioingeniøren er en relativt liten, men en avgjørende yrkesgruppe for helsetjenesten. Kompetansen som bioingeniøren har, bør utnyttes og komme helsevesenet til gode i det videre arbeidet mot ett bærekraftig helsevesen av høy kvalitet.

Helsepersonellkommisjonen påpeker at «… Selv små underskudd av disse vil derfor kunne føre til en utfordrende situasjon for tjenestene.» Dette er høgskolen enig i.

Det er mangel på bioingeniører. Noe av mangelen skyldes at bioingeniører forlater sykehuslaboratoriene. Det er viktig at helsesektoren er en attraktiv arbeidsgiver som sikrer retensjon av yrkesaktive bioingeniører. Det må satses mer på å rekruttere bioingeniører og beholde de bioingeniører som er i jobb i dag. Kompetansen som akkreditert helsepersonell må verdsettes og anerkjennes. Mangel på bioingeniører gjør det vanskelig å opprettholde flere grunnleggende tjenester på de kliniske laboratoriene. Innovasjon og videreutvikling og vedlikehold av medisinsk teknisk utstyr og teknologi innen laboratoriemedisin er utfordrende på grunn av økt arbeidsbelastning grunnet bioingeniørmangel.

Helsepersonellkommisjonen påpeker at investeringer i bygg, medisinsk-teknologisk utstyr og brukervennlige digitale løsninger vil kunne øke produktivitet. Investeringer til infrastruktur trenger en kraftig økning. Investeringer i teknologi, oppgradering av utstyr og vedlikehold av bygg er nedprioritert - og her går man glipp av viktig effektivisering.

Utdanning av nye bioingeniører og utrustning av sykehuslaboratoriene kan sees i sammenheng: Her er det altså behov for store nok lokaler og trolig kan sambruk og felles innkjøp være en mulig løsning som støtter opp om drift av sykehuslaboratoriene og styrke utdanningenes mulighet for å få gjennomført praksisstudier på økt andel studenter. I Danmark er det eksempler på sykehusbygg med utstyrspark som er studentdrevet laboratorium opprettet for å avlaste rutinelaboratoriene – dette er en vinn-vinn-situasjon for praksisflaskehalsen.

Bioingeniører og utdanningene bør være en naturlig rådgiver i planleggingen av nye sykehusbygg

Effektivisering av utdanning av bioingeniører og investeringer til utdanningene og helseforetakene må økes.

Bioingeniører (for eksempel i Noklus eller som diagnostiske samarbeidspartnere) gir støtte og kompetanser til kommunehelsetjenesten. Ved å styrke bioingeniørfaglig kompetanse inn i kommunehelsetjenesten, vil man raskere kunne se på hvordan nye pasientnære teknologiske løsninger kan iverksettes. Bioingeniørkompetanse i kommuner kan inneha koordinerende funksjon (kommunebioingeniør) som bidrar til ett system for kvalitetssikring av kompetanser med tanke på preanalyse og prøvetaking, samt gi råd og opplæring, videreutvikle laboratorievirksomhet og vedlikehold av utstyr.

Høgskolen er enig i Helsepersonellkommisjonen anbefaling om at tjenestene bør gjennomgå oppgaver og nødvendig kompetanse. I dette arbeidet er det derimot viktig med transparent prosess og at i hvert prosessledd - fra bunnnivå til toppnivå – at alle relevante yrkesgrupper er representert og har medbestemmelse.

Å erstatte bioingeniøren med annet personell kan bli en merbelastning på gjenværende bioingeniører. Dette ser vi allerede eksempler på i dag. Det er essensielt å beholde autoriserte og sertifisert personell som bioingeniører. Samtidig er livslang læring og videreutdanning og tydelige karriereveier for bioingeniører innad i helseforetak/kommunehelsetjenesten viktig for å beholde bioingeniører.

Laboratoriemedisinske svar er en grunnpilar i dagens helsevesen. Det bør utdannes flere bioingeniører. Bioingeniørutdanningen favner mange fagområder og er bred og kompleks. Den er også teknologitung og 1/3 av utdanningen er praksis. I praksisstudier kreves det tett oppfølging fra ansatte og dette er ressurskrevende. Bioingeniørutdanningene må få flere studieplasser finansiert, men her må det også følge med areal, utstyr, kvalifiserte undervisningsressurser og praksisplasser.

Høgskolen støtter kommisjonens anbefalinger om kompetanseutvikling av egne ansatte. Dette må budsjetteres i både helseforetakene og på universiteter og høgskoler. Rett til fri med lønn er en viktig forutsetning for livslang læring. For bioingeniørene må karriereveien skje innenfor profesjonen, og for å beholde bioingeniører på sykehusene er karriereveier viktige.

Desentrale utdanninger

Fra regjeringens side er det mye fokus på desentral utdanning, og dette gjenspeiles i utredningen hvor desentralisert og tilgjengelig utdanning beskrives som et sentralt virkemiddel for distriktene. I denne sammenhengen trekkes også fleksible utdanningstilbud inn. En tilbakevendende problemstilling i denne sammenhengen er hva vi forstår med begreper som; desentralisert utdanning, samlingsbasert utdanning, fleksible- og nettbaserte studier, studiesentermodellen osv. Når vi fleksibiliserer legges hoveddelen av undervisningen over på digitale læringsformer hvor studenter kan studere når det passer dem innenfor gitte rammer. Er det at du kan jobbe hvor og når du vil også en form for desentralisering, eller må undervisning legges til et desentralt høgskolesenter? I dette ligger også hvordan vi tilrettelegger for digital kompetanse og tenker helhetlig rundt læring. Dette kunne med fordel rapporten ha sagt noe mer om.

Hovedmålgruppen for desentrale utdanningstilbud er søkere med en geografisk tilknytning som ikke vil være aktuelle studenter hvis de må flytte fra regionene til et studiested. Imidlertid erfarer vi at en stor andel av søkere/studenter ikke er bosatt der utdanningen tilbys. Dette skaper utfordringer blant annet i forhold til tildeling av praksisplasser.

Når nye sykehusbygg planlegges (eller gamle oppgraderes) må man dimensjonere for plass til å ha studenter i praksis, samt vurdere hvordan man kan integrere ambisjonen om desentraliserte utdanninger. Egne lokaler med digital infrastruktur for desentraliserte utdanning bør integreres.

Desentralisert utdanning kan være et virkemiddel for å sørge for god rekruttering av bioingeniører til sykehusene i distriktene. Det er flere utdanninger i Norge som kan tenke seg å arbeide frem desentralisert utdanning: Særskilt UiT og HINN. Dette ønsker vi å arbeide med. Her vil det være nyttig å se til andre land som Danmark og USA, som har tilbudt desentralisert bioingeniørutdanning i flere år. HkDir bør ha oftere utlysninger enn hvert 2. år innenfor dette satsingsområdet.

Praksis og simulert praksis

Rapporten problematiserer EU-direktivet, og utfordringene vi opplever knyttet til at sykepleieutdanningen skal ha 50% praksis. Det synliggjøres godt i rapporten at simulering kan erstatte noe av denne praksisen på en god måte og at dette ikke vil forringe kvaliteten på utdanningen. Simulering som metode er i utgangspunktet ikke mer ressurskrevende enn å følge opp sykepleierstudenter i praksis. Vi opplever betydelig lavere søkertall og gjennomstrømning på bachelorutdanning i sykepleie, og dette gjør det ekstra krevende å møte samfunnets behov for flere sykepleiere. Det er noe bedre søking til vår fleksibel deltidsutdanning. EU-direktivet gjør det imidlertid krevende med fleksible utdanninger fordi kravet knyttet til praksis er at minst halvparten av utdanningens varighet skal være i direkte kontakt med pasienter. Dette reduserer muligheten for fleksibilitet.

Praksisstudier er en flaskehals for bioingeniørutdanningene – her er det viktig å investere for å effektivisere og øke andel studenter som tas opp. Det er per i dag 2-3 førsteprioritetssøkere per studieplass i Norge – og slik sett er en fordobling av antall studenter for de fleste utdanningene i Norge oppnåelig: Men ikke uten ekstra ressurser og at flaskehalsen praksisstudier løses. Studenter som skal i praksis i distriktene må få kompensert utgifter til bolig og reise via studiestøtten. Samarbeidet mellom universiteter, høgskoler og arbeidsliv må styrkes for å sikre tilstrekkelig antall eksterne praksisplasser av god kvalitet. Praksisfeltet bør kompenseres for praksisstudier.

Veiledning

Avslutningsvis ønsker vi å påpeke betydningen av at studentene allerede under utdanning forberedes på en stressende arbeidshverdag og turnusjobbing. Vi opplever at svært mange studenter gjør lite beviste valg av utdanningsvei, og bevisstgjøring må derfor starte tidligere og allerede i videregående opplæring. Vi står foran store utfordringer med en studentgruppe som tenker annerledes rundt holdninger, arbeidskapasitet, krav og forventninger. Den krevende arbeidssituasjonen til mange sykepleiere i sykehus og kommuner påvirker også deres mulighet til å følge opp og veilede studenter i deres praksisstudier. Det er et stort behov for veiledningskompetanse på praksisstedene, samt utfordrende rammevilkår for oppfølging av studenter. Her er det behov for å utarbeide nye praksismodeller. Veiledere opplever å bli utfordret på en helt annen måte enn tidligere, og veiledning burde derfor fått en større plass i rapporten.

Note 1: Helsedirektoratet, 2019. Veileder for kommunale frisklivssentraler.