Høringssvar fra Helsepolitisk forum for hele Helse Sør-Øst

Uttalelse til høring om NOU 2023: 4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

Helsepersonellkommisjonen har levert en omfattende utredning, med et vidtrekkende innhold om et viktig tema.

Helsepersonellkommisjonens formål er å etablere et kunnskapsgrunnlag og foreslå treffsikre tiltak i årene fremover for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenestenesten i hele landet for møte utfordringene i helse- og omsorgstjenestene på kort og lang sikt.

Problemet med rapporten er at den på et overordnet plan ikke svarer på oppdraget.

Rapporten konkluderer med at i fremtiden må det bli færre ansatte per pasient, at det vil være så og si umulig å rekruttere nok personell hvis det ikke blir tatt kraftfulle grep for reduserer behovet for helsepersonell. Dette skal se samtidig som behovet for helsetjenester i befolkningen vil øke drastisk fordi andelen eldre i befolkningen vil øke sterkt.

Hovedbudskapet i rapporten er at andelen ansatte i helse- og omsorgstjenestene ikke kan økes fremover, da en slik vekst vil være skadelig for andre sektorer som også har behov for arbeidskraft. Imidlertid vil jo ikke behovet for gode og forsvarlige helsetjenester forsvinne, noe forsker i Statistisk sentralbyrå Erling Holmøy har påpekt i debattinnlegg og intervjuer i Dag og Tid. Holmøy som har hatt hovedansvaret for et av de viktigste grunnlagsdokumentene til Helsepersonellkommisjonen. Kommisjonen bestilte en rapport fra SSB-rapport om utviklingen i etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester. SSB-rapporten er hyppig sitert, men Holmøy mener at kommisjonen ikke har dekning for sine bastante påstander.

– Eg skjøner ikkje kor den konklusjonen kjem frå. Grunngjevingane frå kommisjonen held ikkje. Dei kolliderer med hovudprinsippa i samfunnsøkonomifaget om korleis samfunnet bør fordele knappe ressursar, seier Holmøy

– For meg ser det ut som om kommisjonen prøver å blokkere for ein fornuftig debatt. Konklusjonen om at det må bli færre tilsette per pasient, er ikkje godt grunngjeven, men blir til ein premiss for resten av utgreiinga. Det vil vere ille om dette blir knesett som prinsipp eller sanning.

Erling Holmøy blar opp på side 12 i Tid for handling og siterer: «Om kort tid vil ikke øvrige næringer og sektorer lengre akseptere en videre økning i sysselsettingen i helse- og omsorgstjenesten. Det er fordi den samtidig vil redusere tilgjengelig arbeidskraft for dem.»

– Dette skjøner eg rett og slett ikkje. Det er klart at andre næringar ikkje likar konkurranse om arbeidskrafta, men det må dei finne seg i. Om folk ønskjer å prioritere helse og omsorg, anten det er ved å betale skatt for offentlege tenester eller å betale private tilbydarar, så må økonomien elles tilpasse seg. At dei offentlege helse- og omsorgstenestene er førehandsdømde til å vike for andre omsyn og berre må ta det dei får, er heilt feil tenkt. Det ser ut som om kommisjonen berre har bestemt seg på førehand for at denne sektoren ikkje må vekse så fælt, seier Holmøy.

– Noko av det sikraste vi veit om framtida, er at etterspurnaden etter desse tenestene vil vekse. Sjølv om vi ikkje forbetrar tilbodet, gjer demografien at det blir mange fleire som vil ha det same som folk har i dag.

Fra intervju i Dag og Tid 24. februar i år. https://www.dagogtid.no/samfunn/-blokkerer-for-ein-fornuftig-debatt-6.121.28604.ba898e728f

Helsepersonellkommisjonens leder Gunnar Bovim uttalte til Dag og Tid i samme dag at «To nye sykepleiere no er to ingeniører mindre til Norsk Hydro».

https://www.dagogtid.no/samfunn/helse-og-omsorg-er-ikkje-alt-6.121.28620.70f2639811

Vi mener holdningen er dypt problematisk og kan forklare hvorfor rapporten ikke svarer på oppdraget som jo er å finne treffsikre tiltak for å sikre for å sikre nok kvalifisert helsepersonell fremover. At det ikke er mulig å øke andelen ansatte i helse- og omsorgstjenesten er en bastant konklusjon det ikke er grunnlag for som dessverre har satt sitt preg på hele rapporten.

Bovim forklart også i Dag og Tid bakgrunnen for kommisjonens overordnede vurdering av hvorfor andelen helsepersonell ikke kan økes slik:

Den vurderinga byggjer på to forhold. Det eine er at Noreg brukar meir ressursar på helse og omsorg enn alle andre land, kanskje bortsett frå USA. Det andre er at kommisjonen fekk mange signal undervegs, frå eit næringsliv med desperat behov for arbeidskraft og frå store samfunnsektorar som treng ein større del av arbeidsstyrken enn i dag. Lenge kunne helse og omsorg vekse fordi heile arbeidsstyrken voks så mykje. Men det tek slutt no.

I fagtidsskriftet Samfunn og økonom https://www.samfunnogokonomi.no/2023/03/helsepersonellkommisjonen/omtaler tidsskriftets redaktør, professor i samfunnsøkonomi, Bjarne Jensen rapporten og uttalelsene fra kommisjonens leder slik:

En må nesten stille spørsmålet: Er ikke lederen av utvalget klar over at helse- og omsorgstjenestene er en svært viktig del av verdiskapningen i Norge, og at de som arbeider i denne sektoren dekker helt grunnleggende behov for innbyggerne?

Bruker vi for mye ressurser?

Er det en riktig vurdering at vi bruker for store ressurser på helse- og omsorgstjenester i Norge? Svaret er nei. Norges ressursbruk på helsetjenester er ikke urimelig stor i forhold til de behovene som skal dekkes og det inntektsgrunnlaget vi har. Slike misvisende påstander ble brukt i 2000 for å få flertall i Stortinget for helseforetaksreformen i 2001 (jf. Samfunn og økonomi, 2/2021: Helseforetaksreformens mål og virkemidler). Men det kan virke som om helseforetaksreformen ikke har fått ressursbruken nok ned, for nå dukker de samme feilaktige påstandene opp og brukes som begrunnelse for at vi ikke skal skaffe oss nok helse- og omsorgspersonale i årene som kommer.

Hva er så realitetene i dette? Det har vært en kraftig vekst i sysselsettingen i helse- og omsorgstjenestene. Ifølge kommisjonen har økningen fra 1970 til i dag gått fra 7 prosent av de sysselsatte til 21 prosent. Disse tallene gjenspeiler oppbyggingen av velferdsstaten. En større del av pleie og omsorg er i dag overført fra familier til stat og kommuner, og vi har fått langt bedre helsetjenester.

Men dette er tall i antall hoder – både heltidsansatte og folk i ulike deltidsstillinger – i det som defineres som helse- og omsorgssektoren, og da er barnehager, skolefritidsordninger og en rekke andre områder med. Så dersom vi registrerer antall årsverk og holder oss til helse- og pleietjenester, blir andelen langt lavere – rundt 13 prosent og ca. 330 000 årsverk. Med dette har helse- og omsorgssektoren sysselsettingsmessig blitt vår største sektor. Det er ingen tvil om at økningen i denne sektoren må fortsette om vi skal utvikle et godt velferdssamfunn for innbyggerne også i framtida.

I denne sammenhengen må vi også huske at ressursene vi har brukt i helse- og sosialsektoren og oppvekstsektoren har tilført det norske samfunnet en kraftig økning i arbeidsstyrken. I perioden fra 1970 og utover økte yrkesaktiviteten for kvinnen fra mellom 40 og 50 prosent til dagens nærmere 80 prosent. Det var i disse yrkene mange av kvinnene fikk arbeid, og det var arbeidet i disse sektorene som gjorde det mulig for flere kvinner å bli yrkesaktive.

De to yrkesgruppene hvor det særlig er behov for å øke sysselsettingen og hvor utdanningskapasiteten er for lav, er knyttet til helsefagarbeidere og sykepleiere. Her blir underdekningen av helsefagarbeidere ca. 25 000 årsverk i 2040 og for sykepleiere ca. 30 000 årsverk. (Begge etter kommisjonens mellomalternativ.) Videre betyr dette at sysselsettingen samlet i denne sektoren må øke med 150 000 årsverk fram til 2040. Det er ca. 2 prosent per år eller 7500 årsverk i gjennomsnitt per år. Det klarer vi.

Kritikken av Helsepersonellkommisjonens hovedkonklusjoner er sterk og berettiget. Holmøy skriver i en kronikk 14. april i Dag og Tid rett og slett at «Helsepersonellkommisjonens konklusjon mangler begrunnelse» https://www.dagogtid.no/ordskifte/helsepersonellkommisjonens-konklusjon-mangler-begr-6.130.29081.99e72e4400

Hvis vi skal rekruttere og beholde nødvendig helsepersonell fremover og ikke minst sikre at unge vil utdanne seg til leger, sykepleiere og helsefagarbeidere er det viktig at den feilaktige hovedkonklusjonen i rapporten blir lagt død. Rapporten er snarere egnet til å skremme folk bort fra yrket.

Rapporten tegner et skremmebilde. Det er en generell antagelse at vi blir flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Vi blir flere eldre, men det blir ikke færre yrkesaktive. Det vil bli omtrent samme andel i yrkesaktiv alder og så blir det færre barn og unge. Den såkalte forsørgelsesbyrden vil ikke øke frem mot 2040. Vi må også ta i betrakting at når folk lever lengre har de også flere friske leveår og kan arbeide lenger.

Rapporten tar til orde for at effektivisering og teknologi vil redusere behovet for arbeidskraft sterkt innen helse- og omsorg, men later ikke til å ha tro på at det samme vil skje i andre sektorer - trolig i enda større grad. Helse- og omsorg en sektor der den menneskelig faktoren og nok tid er en essensiell kvalitet. I mange andre sektorer vil dette være mindre viktig slik at teknologi i langt større grad vil kunne erstatte ansatte. Det er jo et åpent spørsmål om det er arbeidskraft vi vil mangel i fremtiden eller om det er arbeidsplasser. Dette er problematisert i artikkelen «Framtidas arbeidsmarked – mangel på arbeidskraft eller mangel på arbeidsplasser?» i Samfunn og økonomi 1/2018 https://www.samfunnogokonomi.no/2018/05/framtidas-arbeidsmarked-mangel-pa-arbeidskraft-eller-pa-arbeidsplasser/

Det er like trolig at vi i fremtiden virkelig vil trenge alle arbeidsplassene i helse- og omsorg som at det vil bli stor mangel på arbeidskraft.

Import av helsepersonell

Kommisjonen avviser nokså bestemt også at vi kan importere oss ut av problemene side 280-281. Her overser rapporten at Norge er med i EØS der fri flyt av arbeidskraft jo er en av de fire frihetene. Det kommer til å komme helsepersonell fra andre land i EØS-området som vil jobbe i Norge. Begrunnelsen om helsepersonell fra våre naboland ble borte under pandemien er svak. Muligheten for at befolkningen vil øke som en følge av innvandring omtales ikke. Dette er stor mangel ved rapporten.

Rapportens hovedkonklusjon er skremmende. Vi vet at behovet for helsetjenester vil øke sterkt i årene fremover, men kommisjonen anbefaler ikke at den offentlige helsetjenesten skal ruste skikkelig for å møte behovet.

Vi er også i ferd med å bygge ned kapasiteten ved sykehusene våre dramatisk. Nye sykehus bygges for små, det planlegges med storstilt overføring av oppgaver til kommunene. Det er ikke sannsynlig at slik overføring vil redusere behovet for helsepersonell, med mindre kvalitetene og tilbudet også blir redusert kraftig.

Dermed vil behovet presse frem et stort privat marked. Helsepersonellkommisjonens rapport kan bidra til å virkelig sette fart i denne utviklingen.

I rapporten blir det også tatt til orde for å redusere kvalitetene.

Fra side 15:

Politikerne og helsepersonellet har for lite erfaring med å stå i begrensende valg, selv om det daglig prioriteres i tjenesten. Det er krevende, for alle, å begrense tilbudet til pasientene og brukerne, ikke minst for helsepersonellet som står i klinisk arbeid i møte med den enkelte pasient. Det er personellet som tar beslutninger om og som må formidle sine begrensende valg. Det er behov for større kompetanse og bevissthet rundt dette. For at personellet skal klare å stå i vanskelige begrensende valg, trengs det aktiv støtte fra alle de nevnte aktørene.

En som står i spissen for å redusere kapasiteten i spesialisthelsetjenestene våre er nettopp lederen av Helsepersonellkommisjonen, Han er styreleder i Oslo Universitetssykehus og dermed også hovedansvarlig for arbeidet med å nedlegge Norges største sykehus.

Helsepolitisk forum for hele Helse Sør-Øst

Lene Haug, leder