Høringssvar fra VID vitenskapelige høgskole

Høringsinnspill fra VID vitenskapelige høgskole

VID vitenskapelige høgskole takker for muligheten til å avgi høringsuttalelse til NOU 2023:4 Tid for handling: Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste.

VID som utdannings- og kompetanseaktør innenfor ulike typer helsefaglig kompetanse, ser at flere utviklingstrekk bidrar til å sette helse- og omsorgstjenestene under press framover. Som utdanningsinstitusjon innen helsefag ønsker vi å samarbeide godt for å sikre framtidige bærekraft i tjenestene og bidra med økt kompetanse og utdanning i tråd med forventninger og behov.

Helsepersonellkommisjonen legger til grunn at helsesektoren ikke skal ha noen større andel av arbeidsstyrken i fremtiden, selv om behovene for helse- og omsorgstjenester antagelig blir større. Utviklingen i antall helsepersonell vil i stor grad være avhengig av politiske beslutninger og utvikling i antall pasienter vil være avhengig av i hvor stor grad vi lykkes med forebygging. Det vil uansett ikke være realistisk med en vekst tilsvarende de behov som fremkommer i fremskrivingsmodellene. VID ønsker å påpeke viktigheten av at vi som høyere utdanningsinstitusjon har en viktig og sentral rolle i å utdanne kompetent personell i samspill med andre utdanningsaktører og yrkesgrupper (slik som fagskolen og VGS).

VID mener det er stort potensiale for en mer effektiv organisering og samhandling. Forslag fra kommisjonen om å sette ned et utvalg som skal se på en mer helhetlig organisering av helse og omsorgstjenesten er et fint innspill som støttes. Det vises til Finland som har endret organisering.

Vi har i det videre konsentrert våre tilbakemeldinger innenfor det som omhandler forskning og utdanning i rapporten.

Forskning og forskningsbasert utdanning

Kommisjonen foreslår i kapittel 12 et forskningsprogram for mer effektiv utnyttelse av arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene. Vi er ikke uenige i behovet for forskning på teknologiske løsninger, men vil også trekke frem behovet for forskning på og i helsesektoren generelt knyttet til oppgaveløsning og arbeidsdeling, uten at det nødvendigvis er knyttet til teknologiske fremskritt.

Det er behov for mer forskning i samarbeid med tjenestene, både for å utvikle tjenestene og for å gi verdifulle bidrag til innhold i utdanningene. Dette er kanskje særlig viktig i kommunale helse- og velferdstjenester, der det er lite forskningsaktivitet og lite finansiering av forskning. Spesielt vil vi vise til viktigheten av forskning innenfor velferdsteknologi og brukermedvirkning innenfor kommunal sektor. Her vil brukerperspektivet og etikk være viktige forskningsområder innenfor digitalisering.

Det er viktig å fremheve at samfunnet, av flere grunner, har behov for forskningsbasert høyere utdanning og flere med master- og doktorgrad i fremtiden. Dette handler ikke minst om

• Forskningsbasert utdanning krever vitenskapelige ansatte med høy akademisk kompetanse (førstestillinger) og klinisk kompetanse. Det er i dag et stort behov for personell som kan undervise i helsefag i UH-sektoren, og man står overfor et generasjonsskifte, noe som fordrer en særlig satsing på kombinerte stillinger, stipendiat- og rekrutteringsstillinger. Hvis ikke, vil ikke utdanningsinstitusjonene evne å etterfylle tilstrekkelig høy kompetanse, som igjen vil ramme helsetjenesten.

• Det er viktig med karriereutvikling for ansatte i tjenestene for både stimulere til rekruttering og få ansatte til å bli værende i stillinger. En kommunal sektor som nyttiggjør seg ansatte med høyere kompetanse (master/ph.d.) i tjenestene vil være attraktiv. Mulighet for videreutdanning og forskning bidrar i så måte til å beholde personell i helsetjenesten og til økt kompetanse både på UH-institusjonene og i helsetjenesten.

• Ansatte med egen erfaring fra forskning i form av en masteroppgave eller et doktorgradsarbeid vil være mer åpen for å forholde seg til forskning i sin utøvelse av oppgaver. Kompetansen er avgjørende for å utøve kunnskapsbasert praksis som er forventet av helsearbeidere. Dette inkluderer evne til å ta i bruk forskningsresultater i praksis. Vi vil i større grad bidra til økt forskningsaktivitet mellom tjenestene og våre studenter.

Utdanning, kompetanseutvikling og karrieremuligheter for personellet

En viktig forutsetning for å få gode og effektive helse- og omsorgstjenester, er at personellet har kvalifikasjonene og kompetansen som kreves for oppgavene. Tjenestene utvikler seg raskt og det er behov for mange forskjellige typer kompetanse for å løse dem godt. Kommisjonen gjør ikke konkrete vurderinger av dimensjoneringen av utdanningene, men understreker betydningen av riktig dimensjonering og lokalisering for å tilføre kompetent arbeidskraft til tjenestene. Kommisjonen påpeker betydningen av et godt samarbeid mellom helse- og utdanningsmyndighetene, samt et solid kunnskapsgrunnlag om fremtidige behov, som basis for dimensjonering. Utdanning av helsepersonell må likevel skje med en kapasitet som bidrar til å dekke kompetansebehovene til helse- og omsorgstjenester. Utdanningssektoren bør utvikle ordninger for å kvalifisere dem som mangler mindre deler av sine formelle utdanningsløp, og legge enda bedre til rette for etter- og videreutdanning. VID støtter denne tilnærmingen og vi vil legge til rette for en god dialog med tjenestene om hvilke kompetansebehov som tjenesten har og vil få i fremtiden. Vi tilbyr og ønsker i stor grad å tilby etter- og videreutdanninger i tråd med de behov tjenesten har. Vi ønsker samtidig å løfte opp behovet for kompetanse på master- og ph.d.-nivå. Her vil UH-sektoren ha en viktig rolle som motivator for de studenter som ønsker og evner å gå videre i et høyere utdanningsløp, men dette skal være basert på motivasjon og fleksibilitet i utdanningsporteføljen som tilbys. Tjenestene på sin side bør også se viktigheten av dette og legge til rette og tilby fleksibilitet for disse kandidatene.

Kommisjonen foreslår å utvide tilbudet for kompletterende utdanning. Dette vurderes som et svært viktig og effektivt tiltak for å klargjøre utenlandsk personell som ofte mangler lite for å oppnå grunnlag for autorisasjon. Det skrives også at Helsedirektoratet kjenner behovet best og bør koordinere slike behov for kompletterende utdanning, i tett dialog med universitets- og høyskolesektoren. Denne tilnærmingen støttes.

Helsepersonellkommisjonen er samstemte om å ikke anbefale omfattende import av helsepersonell fra utlandet for å løse utfordringene. Vi skal utdanne over 80% av våre anslåtte behov i helse og omsorgstjenesten selv. Dette støttes.

Opptak

Vi er enig med kommisjonen om at den mest effektive måten å utdanne flest mulig helsepersonell på er at helsefagarbeidere i videregående utdanning ikke prioriteres for opptak til sykepleierutdanningen. Den foretrukne veien inn i helsefaglige høyere utdanninger bør gå gjennom studieforberedende studieprogram i videregående opplæring. Men vi ønsker samtidig at det legges til rette for Y-vei for utdanninger med rekrutteringsutfordringer.

Studieplasser i hele landet

Norge må være tilstrekkelig selvforsynt med helsepersonell. Vekst i studieplasser bør legges til distrikt fremfor sentrale strøk, spesielt gjelder det å utnytte praksis i kommunene, men ha simuleringsaktiviteter og samlinger på campus.

VID har erfaringer med desentraliserte utdanninger (deltid sykepleie og vernepleierutdanning). Vi ønsker også i fremtiden, i samarbeid med tjenestene, utvikle våre utdanningsmodeller som både sørger for rekruttering til tjenestene i distriktene, men som samtidig er attraktive nok for søkerne. Det kan blant annet være en kombinasjon av campusstudier i sentrale strøk og praksis i distriktene. Slike løsninger medfører ekstra kostnader som ikke bør legges på institusjonene eller studentene, og som dermed bør finansieres av stat eller kommune.

Fellesemner

Kommisjonen foreslår flere fellesemner innenfor alle profesjonene. Det foreslås at rammeplaner gjennomgås for eventuelle revisjoner for å øke bedre samhandling i utdanningene. Det nevnes eksplisitt et felles år før studentene går i ulike retninger. Dette kan være en lavthengende frukt og er et arbeid som kan igangsettes umiddelbart. Dette er spennende og nytenkende, men vil også oppleves som radikalt for ansatte i UH-sektoren, ikke minst på bakgrunn av det fokus som i mange år gjennom RETHOS har vært på detaljerte og studiespesifikke krav til enkeltutdanninger. RETHOS bidrar etter vårt syn ikke til mer tverrfaglig samarbeid, men snarere til å befeste profesjonene og gir ikke rom for fleksibilitet i utdanningene. Det blir derfor viktig å avklare hvilke signaler man fra sentralt hold egentlig ønsker å gi. VID mener også at deler av behovene for tverrfaglighet kan møtes ved å gi utdanningsinstitusjonene større handlingsrom i utarbeidelsen av innholdet i utdanningene.

Kommisjonen foreslår å øke formelt kommunalt ansvar for undervisning og veiledningsansvar. Per i dag er det gitt ulike krav til henholdsvis spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten vis-a-vis utdanningsinstitusjonene. Dette er et viktig punkt og støttes.

«Hus-og-hytte» – kombinerte stillinger

Bruk av kombinerte stillinger kan bidra til å øke fleksibiliteten og kvaliteten i tjenestene. Dette omtales av Helsepersonellkommisjonen som «hus-og-hytte»-stillinger, der den ansatte jobber i flere fagmiljøer innad i eller mellom tjeneste- og forvaltningsnivåer, men også mellom helse- og omsorgstjenestene og utdanningssektoren. Slike stillinger kan bidra til at spesialkompetanse kan komme til nytte i flere virksomheter, til bedre fordeling av vakter og større grad av heltidsstillinger. Ett forvaltningsnivå vil kunne gjøre dette arbeidet lettere. Det bør være kommunalt og nasjonalt styrt på hvordan disse stillingene skal organiseres. Vi støtter dette og har svært god erfaring med kombinerte stillinger. Men vi erfarer samtidig at det er nødvendig med en større grad av institusjonalisering av slike ordninger, som primært har basert seg på individuelt fremforhandlede avtaler og kortsiktige finansieringsmodeller slik som for eksempel samarbeidsmidler og lignende.

Økende sprik mellom forventninger og muligheter – behov for begrensende valg

Helsepersonellkommisjonen opplever et økende sprik mellom forventningene i befolkningen knyttet til omfang, kvalitet og utbredelse av helse- og omsorgstjenestene, og tjenestenes mulighet til å møte forventningene, som følge av personellmessige og finansielle begrensninger.

Knapphet på helsepersonell gjør at det er viktig å være bevisst på hva personellet skal gjøre og ivareta i løpet av en arbeidsdag. Det innebærer også å fordele oppgaver til annet personell der helsefaglig kompetanse ikke er nødvendig. Man må også vurdere om oppgaver kan løses på helt nye måter, blant annet ved bruk av teknologiske løsninger, gjerne i samarbeid med pasient, bruker eller pårørende. Oppgavedeling blir viktig, og vi støtter kommisjonen som foreslår et systematisk og forpliktende arbeid på dette.

Vi må utdanne helsepersonell som er i stand til å gjøre begrensede valg som en del av deres faglige virksomhet. Å gjøre helsepersonell bedre i stand til å vurdere prioriteringer og gjøre de i stand til vanskelige valg må tidlig inn som et tema i utdanningene. Vi er enige om at dette må løftes inn i utdanningene, men vi vil også fremheve at dette er et svært omfangsrikt og vanskelig område/tema som også må løftes opp politisk. Rettigheter, helsegevinst og uløste helsebehov må utredes. Det er en selvfølge at man må styrke nasjonale faglige nettverk for å ta disse beslutningene sammen.

Framtidens profesjoner

Ny organisering og oppgavefordeling i tjenestene vil få konsekvenser for utdanning av helsepersonell. Vi vil som utdanningsinstitusjon imøtekomme dette gjennom utvikling av utdanningene i samarbeid med tjenestene. Det er viktig at vi i samspill med tjenestene sammen har en felles forståelse av utfordringer og behov, og at klinikken signaliserer hvilke kompetansebehov de har. Ikke minst er institusjonene opptatt av hvordan endringer i oppgaver påvirker behovet for kompetanse på høyere nivå, som master og ph.d.

Endringene vil aktualisere spørsmål om nye innretninger av utdanningene med felles basis, tidligere spesialisering og eventuelle nye/færre profesjoner. Det er imidlertid få insentiver i utdanningssektoren for tverrfaglighet og teamarbeid. Diskusjonene på dette området vil være avhengig av hva som skjer med styringssystemene.

Oslo 30. april 2023

Bård Mæland

Rektor

Elisabeth Jeppesen

Dekan, Fakultet for helsefag