Høringssvar fra Sykehuset Østfold HF

høringssvar – Helsepersonellkommisjonens rapport

Innledning

Kunnskapsgrunnlaget for rapporten oppleves som grundig og utfordringsbildet er gjenkjennelig. Flere av tiltakene som foreslås, blant annet innenfor oppgavedeling og for å fremme heltid, er allerede igangsatt. Det jobbes videre med å forbedre disse tiltakene og formulere nye tiltak for å sikre bemanning og kompetanse fremover.

Det erkjennes at veksten i antallet helsearbeidere ikke kan fortsette som tidligere. Det bør likevel presiseres at det i fremtiden vil være behov for å rekruttere et høyt antall medarbeidere til helsesektoren. Det er mange interessante jobber som skal fylles – flere som vi ikke engang har klart definert i dag. Det er viktig at dette budskapet kommer klart frem, slik at aktuelle medarbeidere får inntrykk av at det er behov for dem og at det vil være attraktive arbeidsmiljøer innenfor helsesektoren fremover. For å lykkes best mulig med å rekruttere tilstrekkelig antall medarbeidere bør helsesektoren profilere seg tydelig mot aktuelle årskull før deres valg av studier eller videregående opplæring.

Sykehuset Østfold har gjennomført en intern høringsrunde og dette høringssvaret søker å ta inn i seg de mest sentrale innspillene. Våre innspill er i all hovedsak organisert under de respektive innsatsområdene. Høringssvaret er behandlet i sykehusledelsen og i styret før oversendelse.

A. Organisering og samhandling i helse og omsorgstjenestene

Dagens deling av helsetjenesten i to forvaltningsnivåer skaper utfordringer med hensyn til pasientflyt, opplevd kvalitet og god ressursutnyttelse – både opp mot økonomiske prioriteringer og tilgjengelig kompetanse. Det er positivt at kommisjonen åpner for muligheten til å prøve ut en mer enhetlig og koordinert organisering og sett fra sykehusets side kan nye Østfold fylke være en egnet region for å prøve ut en slik modell. I dagens situasjon, med deling av helsetjenesten i to forvaltningsnivåer, bør det som et minimum sikres at det innenfor den enkelte kommunenes budsjett øremerkes tilstrekkelig finansiering for å sørge for de nødvendige ressurser til å ta imot utskrivningsklare pasienter, som i dag binder opp vesentlig med plass og ressurser i sykehuset. Ved en videreføring av dagens organisering vil helsefellesskapene ha en viktig funksjon for å sikre samhandling og felles tverrfaglig oppgaveløsning, og det bør allokeres ressurser for å videreutvikle og styrke dette samarbeidet.

Finansieringen av helsetjenestene må legge bedre til rette for samarbeide og funksjonell arbeidsdeling mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten, men også funksjonsdeling mellom sykehusene dersom dette er ønsket politikk. Flere av sykehusene har allerede tatt ut effektene av intern funksjonsfordeling. Dersom en ønsker å styrke funksjonsdelingen mellom sykehusene ytterligere bør finansieringsordningen støtte opp under dette.

Det er sannsynlig at flere aktører enn kommune- og spesialisthelsetjenesten må mobiliseres på en mer systematisk måte for å møte fremtidens pleie- og behandlingsbehov.

B. Oppgavedeling

Både oppgavedeling og kombinerte stillinger synes å være relevante tiltak for å utvikle og utnytte kompetansen bedre. Her er det ønskelig at det videre arbeidet, i noe større grad enn tidligere, baserer seg på felles anbefalinger og like løsninger på tvers av helsesektoren. Dette vil kreve noe tydeligere prioriteringer og koordinering på sentralt nivå.

Det jobbes allerede godt med oppgavedeling i helsetjenesten, men i noen tilfeller hindres dette utviklingsarbeidet av begrensninger satt i lov- og avtaleverk og/eller egne profesjonsstandarder. For å realisere potensialet som ligger i oppgavedeling er det viktig at partene i arbeidslivet, gjennom trepartssamarbeidet på hovedsammenslutning- og departementsnivå, sammen bidrar til å løse opp i slike begrensinger der dette er ønskelig og forsvarlig. For å sikre dette forslås det å etablere samarbeidsarenaer på slikt sentralt nivå.

Forslaget om kombinerte stillinger, benevnt som «hus-og-hytte, støttes. En slik innretning kan bidra til nyttig kompetansedeling, større fleksibilitet for å løse krevende perioder og bedre utnyttelse av den samlede kompetansen. Etablering av slike stillinger bør gjøres i samarbeid med tillitsvalgte, slik at dette oppfattes som et attraktivt og trygt alternativ for aktuelle medarbeidere.

Når det gjelder oppgavedeling så oppfattes dette som et sentralt tiltak for å utnytte kompetansen i helsetjenesten bedre. Det forutsetter blant annet at en bedre ivaretar og styrker kompetansen til arbeidstakergrupper som i perioder har vært under press i sykehusene, slik som helsefagarbeidere og helsesekretærer. Det er imidlertid knyttet noe usikkerhet til det videre potensialet i å flytte oppgaver til et lavere kompetansenivå, begrunnet i høye krav til formell kompetanse for helsepersonell i sammenheng med behovet for fleksibilitet i oppgaveløsningen.

C. Arbeidsforhold og arbeidstid

En økning av andelen heltid er en forutsetning for tilstrekkelig bemanning og kompetanse i helsetjenesten fremover.

Det gode arbeidet som er gjort for å øke andelen heltid må videreføres. Den største utfordringen knyttet til ønsket om ytterligere økning i andelen heltid er tilstrekkelig med personell på jobb i helg og på natt. Løsningen på dette har så langt hovedsakelig vært ulike typer kombinasjonsstillinger (eks. poliklinikk – døgnområde el. døgnområde - bemanningsavdeling). Dette er grundig prøvd ut, men her ligger det noen begrensninger i det videre potensialet for å øke andelen heltid. Vi kommer ikke utenom at flere medarbeidere må jobbe noen flere timer i helgene i løpet av et år.

For arbeidsgiver er det helt sentralt å ha rammebetingelser som gjør det mulig å ivareta arbeidsgiveransvaret overfor de ansatte og lederansvaret for faglig forsvarlig drift. Rett kompetanse på rett sted er viktig, og arbeidsgiver har ansvar for at alle vaktlag er sammensatt slik at de har riktig samlet kompetanse. I en helsetjeneste som har ansvaret for å ivareta liv og helse, og har relativt lik bemanning døgnet rundt hele uken, erfarer arbeidsgiver utfordringer med å få dekket opp vakter i helg og på natt. Både arbeidsgiver og tillitsvalgte ønsker en turnus som balanserer alle driftsmessige hensyn og som fremmer heltid. Det er likevel knyttet uenighet til om dagens rammebetingelser for turnusplanlegging i tilstrekkelig grad ivaretar arbeidsgivers behov for optimal og forutsigbar ressursdisponering. Uenigheten lokalt synes å følge helsepersonellkommisjonens delte innstilling. Fra sykehusets side er det viktig å presisere et ønske om en løsning som ikke skaper tvil om hvor ansvaret for forsvarlig drift er plassert, samtidig som den støtter opp om det gode partssamarbeidet og tillitsvalgtes rett til involvering og medvirkning.

Når det gjelder helsetjenestens evne til å mobilisere eldre arbeidstakere til å stå lengre i jobb er det naturlig å se på om ordningen med «pensjonistlønn» bør oppgraderes noe. Det ligger en realiserbar kompetanse- og arbeidskraftreserve i pensjonistene, dersom de kompenseres for denne innsatsen. En kan videre vurdere om det kan være ønskelig å heve særaldersgrensene for noen av arbeidstakergruppene som omfattes av dette, dersom det er helsemessig forsvarlig. En viktig forutsetning vil måtte være at arbeidstaker kan videreføre sitt opprinnelige arbeidsforhold på samme måte som tidligere.

Et høyt sykefravær innenfor helsesektoren medfører et vesentlig tap av arbeidsdager og det skaper utfordringer for drift og forsvarlig pasientbehandling. Spesielt er det høye korttidsfraværet en utfordring, som ofte medfører økte kostnader og i enkelte tilfeller til dårligere kvalitet i pasientbehandlingen. Sykehuset følger opp sykefraværet ut fra det gjeldende kunnskapsgrunnlaget og har jevnt over høyt fokus på dette – spesielt gjelder dette den individuelle oppfølgingen av den enkelte sykemeldte. Likevel ser vi at sykefraværet varierer en del – tilsynelatende uavhengig av aktiviteten arbeidsgiver legger ned i arbeidet med å redusere fraværet. Vi mener nå det er på tide å vurdere andre virkemidler for å redusere fraværet, og da spesielt korttidsfraværet. Det bes om at partene i IA-avtalen gjør en samlet vurdering av om dagens tilgjengelige virkemidler, for å redusere sykefraværet, i tilstrekkelig grad bidrar til dette.

Mange sykehus har bygge- og utviklingsplaner, nybygg eller er i ferd med å bygge nytt. Det er verdt å presisere at riktig størrelse og funksjonalitet er viktige forutsetninger for gode arbeidsforhold, evne til å yte god pasientbehandling og attraktive arbeidsplasser. Det er også en viktig forutsetning for god utnyttelse bemanningsressursene og tilgjengelig kompetanse.

D. Utdanning og kompetanseutvikling

For å sikre riktig kompetanse fremover er det viktig med et enda tettere samarbeid mellom utdanningssektoren og helsesektoren, på alle nivåer – både når det gjelder utvikling av faglig innhold i studiene og innretning av studier og praksis. Det er også viktig at utdanningsinstitusjonene støtter opp under kontinuerlig fagutvikling og livslang læring.

Det bør legges mer vekt på det praksisnære i studiene. Spesielt innenfor pleieyrkene. Erfaringene er at mange studenter ikke er forberedt på den virkeligheten som møter dem når de skal ut i jobb etter endt studie. Flere fagmiljøer mener dette skyldes en for stor vektlegging av det teoretiske i studiene. Konsekvensene av dette er blant annet lavere mestring og større frafall fra yrket. I tillegg lengre opplæringsperioder før nyansatte fungerer tilfredsstillende og kan arbeide selvstendig.

Når det gjelder etter- og videreutdanning for helsepersonell er det viktig at denne støtter direkte opp om virksomhetens behov. Det registreres et økende press, blant annet fra utdanningsinstitusjonene, for å ta ulike masterutdanninger. Ikke alle disse vil være relevante for virksomheten og vil heller ikke kunne utløse økonomisk kompensasjon fra arbeidsgiver for fullført grad. Etter- og videreutdanninger, blant annet innenfor sykepleie, bør bidra til at flere ønsker å stå i yrket over tid og videreutvikle seg innenfor eget arbeidsområde. Dette er spesielt viktig for å rekruttere og beholde sykepleiere til døgnområdene. Det bør også vurderes om en større del av spesialistutdanningen innenfor sykepleie kan foregå parallelt med arbeide i klinikken eller at utdanningen på annen måte bedre kan integreres med klinisk arbeid.

E. Prioritering og overbehandling

Brukermedvirkning og pasientrettigheter er en forutsetning for gode helse- og omsorgstjenester. Det gis støtte til helsepersonellkommisjonen om at dette er ressurskrevende, og må balanseres opp mot andre behov og prioriteringer.

Når det gjøres politiske vedtak og prioriteringer bør det sees opp mot tilgjengelige ressurser, både økonomiske og personellmessige, på det aktuelle tidspunktet og fremover. Nødvendig finansiering bør følge de mest kostbare politiske løftene.

Innenfor flere fagområder registreres en økende grad av henvisninger fra fastlegene. Det er ofte store forventninger og «krav» fra pasienter om spesifikke undersøkelser og henvisning til spesialist. Vi ser for eksempel at vi får mange henvisninger til MR av knær som hverken gir diagnostisk eller behandlingsmessige konsekvenser, men også innen psykisk helsevern med henvisinger til utredning av ADHD. Flere pasienter bør kunne avklares på et lavere nivå, og få adekvat utredning, behandling og oppfølging i kommunehelsetjenesten. Det brukes vesentlig med ressurser i sykehusene for å behandle, utrede og avklare slike tilfeller. Fastlegene er «hjørnestenen» i vår felles helsetjeneste og vi deler bekymringen rundt mangel på fastleger. En svekket fastlegeordning vil kunne føre til at tilstander som fastlegene kunne handtert går via legevakt og til akuttmottak og sykehus. Det er svært viktig at fastlegene har tid og kompetanse til å gjøre gode avklaringer og gjøre riktige henvisninger.

Rapporten kommenterer i liten grad hvem som skal stå for prioriteringene som må gjøres fremover. Det fremstår derfor som uavklart hvor og av hvem ansvaret for å ta de vanskelige prioriteringene ligger. Etter vår mening bør det komme nasjonale føringer/retningslinjer. Dette kan ikke overlates til det enkelte sykehus, kommune eller den enkelte behandler.

F. Digitalisering og teknologisk utvikling

Teknologi for å løse fremtidens bemanningsutfordringer vil sannsynligvis måtte være en del av den helhetlige løsningen. Erfaringene så langt indikerer at teknologiutvikling ofte går tregt, er ressurskrevende og at teknologi ikke alltid fører til mindre behov for bemanning, men snarere i noen grad også skaper nye behov for bemanning. Det må presiseres at initiativ for å anvende teknologi i den hensikt å redusere bemanningsbehov må sannsynliggjøre hvordan dette bidraget faktisk skal realiseres.

Fra vårt ståsted er det ønskelig at den videre teknologiutviklingen setter fokus på standardisering og nasjonale eller regionale løsninger. Digitale løsninger som sikrer god samhandling og kommunikasjon mellom sentrale aktører og ulike nivåer. For at teknologiutviklingen skal være en del av løsningen for å redusere konsekvensen ved manglende tilgang på bemanningsressurser og kompetanse bør det fokuseres på helautomatiske prosesser som frigjør tid for helsepersonell og bidrar til mer interessante jobber. Her synes økt bruk av AI å kunne være en del av løsningen fremover. I tillegg bør det fokuseres på ytterligere forbedring av systemer for optimal styring av pasientlogistikk og bemanningsressurser.