Høringssvar fra Norsk sykepleierforbund

Høringsbrev - NOU 2023: 4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

Norsk Sykepleierforbund (NSF) er godt fornøyd med og anerkjenner utfordringsbildet som beskrives i rapporten. Behovet for helse- og omsorgstjenester vil øke betydelig fremover, særlig i kommunene, mens tilgangen på helsepersonell vil være begrenset. Ved å dreie arbeidet mot forebygging og tidlig innsats kan vi dempe den årlige veksten i helsetjenesten. Vi må benytte personell og kompetanse målrettet, uten at det går på bekostning av tilgjengelighet, kvalitet og arbeidsmiljø. Kompetansen i kommunene må styrkes og det må investeres i bygg, teknologi og utstyr. Utstrakt samarbeid innen ulike deler av helsetjenesten og teamarbeid er en forutsetning for trygge helsetjenester til befolkningen.

Norge må være selvforsynt med helsepersonell. Det må utdannes nok til å møte samfunnets behov, og ivareta beredskap. Utdanning til og arbeid i helsesektoren må fremstå som attraktive karrierevalg for unge. Medbestemmelse, gode arbeidstidsordninger, arbeidsmiljø og systematisk HMS-arbeid vil bidra til å skape attraktive arbeidsplasser som beholder, mobiliserer og rekrutterer helsepersonell.

NSF mener løsningene fremover handler om systematisk innsats på ledelse, ansvar- og oppgavedeling, samhandling, utdanning og kompetanse, prioritering, teknologi og digitalisering og på å beholde, rekruttere og utvikle helsepersonell. Dette må ivaretas i Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Ledelse, kvalitet og pasientsikkerhet

Gjennom solid faglig forankret ledelse vil helsetjenestene kunne utvikles slik helsepersonellkommisjonen mener det er behov for. Sykepleiere er naturlige ledere av faget sykepleie. De kan veilede andre og ta et helhetlig ansvar for sykepleie til den enkelte pasient. Dette er viktig for å skape attraktive og utviklende arbeidsplasser, legge til rette for samarbeid og oppgavedeling, innføre teknologi og forbedre arbeidsprosesser.

Det er et stort potensial for å øke pasientsikkerheten og oppnå bedre ressursutnyttelse. Pasientens behov må ligge til grunn for måten vi organiserer tjenestene, og fordeler og eventuelt omfordeler ansvar og oppgaver. De fleste pasientskader som oppstår i sykehus handler om uønskede hendelser som kunne vært forebygget ved god faglig ledelse og kompetent sykepleie. Tillitsvalgtes avtalerett på turnus er en avgjørende kollektiv beskyttelse mot helsebelastende arbeidstidsordninger som også har stor betydning for pasientsikkerhet og kvalitet.

Løsninger

• Redusere lederspennet for førstelinjeledere og legge til rette for faglig ledelse. Fullmakter og virkemidler må reflektere det ansvaret lederen har.
• Ivareta den langsiktige og strategiske utviklingen av sykepleietjenestene både i kommuner og spesialisthelsetjeneste.
• Legge til rette for at ledere får utviklet sin kompetanse. God teknologiforståelse og kompetanse i tverrfaglig ledelse er særlig viktig.

Ansvars- og oppgavedeling

Riktig bruk av personellressurser og kompetanse er en forutsetning for å opprettholde tilgjengelighet og kvalitet i tilbudet fremover. Oppgaver som ikke krever sykepleierkompetanse kan utføres av andre, og sykepleiere kan overta oppgaver fra leger både i sykehus og kommuner. Det er stort behov for at helsepersonell får frigjort tid og ressurser til pasientrettet arbeid. Ved å styrke stab- og støttefunksjoner som renholdere, helsesekretærer, portører og serviceverter, kan behovet for og mangelen på sykepleiere og helsefagarbeidere reduseres. Det vil også bidra til å redusere den samlede belastningen på helsepersonell og forebygge sykefravær, frafall og deltidsarbeid. Oppgavedeling i seg selv vil imidlertid ikke uten videre redusere det samlede personellbehovet i sektoren.

Oppgavedeling innebærer at oppgaver gjennomføres i samarbeid og samhandling mellom helsepersonell med ulik kompetanse. Teambaserte tjenester som tverrfaglige team er ansvar- og oppgavedeling i praksis. Kommisjonen peker på dette som et tiltak for å fremme samhandling, god organisering og oppgavedeling. Det kan bidra til bedre kvalitet og pasientsikkerhet, og at kompetanse og ressurser benyttes på en god måte. Ekspertutvalget for allmennlegetjenesten viser hvordan jordmødre og sykepleiere kan understøtte og avlaste fastlegene, og bidra til økt tilgjengelighet og bedre pasientoppfølging.

Ansvar- og oppgavedeling må skje med bevissthet, planlegging, system og tydelig ledelse slik at kvalitet og pasientsikkerhet ivaretas. Det må være faglig begrunnet og ta utgangspunkt i pasientenes helhetlige behov, og ta høyde for at behovene endrer seg gjennom forløpet. Det forutsetter systematisk kartlegging av arbeidsprosesser og kompetanse, samt tydelig ledelse og spesifikk kompetanse i å jobbe på denne måten. Der det ligger til rette for det kan rommet for selvstendig oppgaveløsning utvides gjennom godkjenningsordninger og fullmakter.

Løsninger:

• Utvikle og ta i bruk teambaserte og tverrfaglige tjenester som for å sikre god ansvar- og oppgavedeling mellom personellgrupper, nivåer og deltjenester.
• Gjennomføre et program for effektiv organisering og riktig ansvars- og oppgavedeling. Partssamarbeid og medvirkning må sikres på alle nivå i programmet.
• Legge til rette for en kunnskapsbasert og myndighetsstyrt utvikling i ansvar- og oppgavedeling.
• Innføre spesialistgodkjenning for utvalgte spesialsykepleiergrupper for å bidra til økt rekruttering av kritisk helsekompetanse, og for å formalisere et utvidet ansvar både klinisk og knyttet til koordinering av tjenester, samt utvikling av formålstjenlig ansvars- og oppgavedeling.

Gode pasientforløp, samarbeid og samhandling

Stadig flere pasienter vil ha behov for tjenester og tilgang til ulike typer helsekompetanse. Dersom flere skal kunne bo hjemme lengre, forutsetter det at tjenestetilbudet er organisert og koordinert slik at det gir opplevelse av trygghet, oversikt og mestring. Pasienter og pårørende etterlyser koordinatorfunksjoner som kan bidra til dette. Det må utvikles og etableres gode organisatoriske plattformer som kan understøtte samhandling og mer felles og tverrfaglig oppgaveløsning. Helsehus, familiens hus, lokalmedisinske sentre og andre typer samlokalisering av tjenester er eksempler på dette.

Gode pasientforløp forutsetter riktig kompetanse, avklarte roller, ansvars- og oppgavedeling gjennom hele forløpet. Teambaserte arbeidsmåter og tjenester kan være en nøkkel både til å oppnå trygge, integrerte pasientforløp. Det gjelder særlig i forhold til de prioriterte gruppene i helsefellesskapene med et stort behov for sammenhengende og koordinerte tjenester både innad og på tvers av kommuner og helseforetak. Teambaserte arbeidsmåter, herunder tverrfaglige team, vil kunne vil kunne gi tjenestetilbud tilpasset den enkeltes behov, basert på felles mål og ut fra et helhetlig perspektiv. Dette kan legge til rette for samarbeid både med pårørende og frivillige organisasjoner.

Helsefagarbeidere, leger, fysioterapeuter, psykologer, ergoterapeuter, kliniske ernæringsfysiologer, farmasøyter, logopeder, sosialfaglig kompetanse og sykepleiere/spesialsykepleiere, er eksempler på personellgrupper som vil kunne inngå eller knyttes til slike team. Evalueringen av piloten om primærhelseteam viste nettopp en slik effekt ved at allmennlegetjenesten ble mer tilgjengelig for hjemmetjenesten. Dette er god samfunnsøkonomi ved å gi bedre oppfølging lokalt, samt utsette økt omsorgsbehov og dempe behovet for spesialisthelsetjenester.

Avanserte kliniske allmennsykepleiere (AKS) har en svært relevant kompetanse i denne sammenheng, og rollen bør utvikles slik at de både kan inngå i og koordinere/lede tverrfaglige team og andre teambaserte tjenester. Helsepersonellkommisjonen peker på mulighetene i og behovet for å sikre tilgang til denne kompetansen både i kommuner og sykehus. Dette må følges opp i nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Sykepleiere har gjennom sin utdanning både en faglig, organisatorisk og vurderingskompetanse som tilsier at de er godt egnet til å koordinere og/eller lede slike team. Det er mange eksempler på dette i tjenestene allerede: pakkeforløpene, ACT/FACT og andre typer team innenfor psykisk helse, pasientsentrerte helsetjenesteteam, barnepalliative team, hjemmesykehus og primærhelseteam.

Kombinerte stillinger kan være et virkemiddel for å skape helhetlige og sammenhengende pasientforløp, kompetanseoverføring og god bruk av kompetanse mellom nivåene og mellom akademia og tjenestene. Kombinerte stillinger må ha et klart formål. Dersom ansatte skal arbeide flere steder forutsetter det klare rammer, forutsigbarhet, frivillighet og at ansattes lønns- og arbeidsvilkår ivaretas. Kombinerte stillinger kan eksempelvis prøves ut for jordmødre, AKS, sykepleiere med master i psykisk helse og rus og barnesykepleiere i barnepalliative team, samt mellom tjenestene og UH-sektoren.

Løsninger

• Systematisk utvikle og ta i bruk koordinatorfunksjoner, tverrfaglige team og teambaserte arbeidsmåter for å utvikle tilpassede og helhetlige pasientforløp ut fra den enkeltes behov.
• Følge opp det regjeringsoppnevnte utvalget på allmennlegetjenesten sitt forslag om å legge til rette for utvikling av en tverrfaglig allmenhelsetjeneste, gjennom endringer i finansiering og forvaltning av fastlegeordningen.
• Utvikle og etablere organisatoriske plattformer som kan understøtte samhandling og felles, tverrfaglig oppgaveløsning.
• Utvikle teknologi, finansierings- og styringsmodeller for å understøtte teambaserte arbeidsmåter.
• Ta i bruk sykepleiernes kompetanse til å koordinere og lede ulike teambaserte tjenester.
• Utvikle og benytte avanserte kliniske allmennsykepleiere i sykehus og kommuner, gjennom en nasjonal satsing. Distriktene bør prioriteres særskilt.

Utdanning og kompetanse

Sykepleiere utgjør samlet sett den største gruppen arbeidstakere i helsesektoren. Det er allerede mangel på sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre og det fremskrevne behovet er stort. Det må sikres nødvendig oversikt over behovene nasjonalt, regionalt og lokalt, og en fortsatt opptrapping av utdanningskapasiteten i tråd med Utsynsmeldingen. Utdanningskapasitet og tilbud må utformes og fordeles for å møte behovene i ulike deler av landet. Behovet for å utdanne, beholde og rekruttere sykepleiere i distriktene må ivaretas særskilt. Nasjonalt senter for distriktsmedisin peker på følgende tiltak :

• Rekruttering fra distrikt
• Desentraliserte og fleksible sykepleierutdanninger av god kvalitet
• Utplassering i distrikt og praksisnær læring
• Distriktsrelevant læringsinnhold
• Overgang- til praksis-ordninger

Innholdet i utdanningene må tilpasses behovene i tjenestene, blant annet knyttet til klinisk ledelse, teknologi, koordinering, tverrfaglig samarbeid og samhandling. Det er et stort behov for å innlemme digitalisering og teknologi i helseutdanningene. Både ansatte i sykepleierutdanningene og bachelorstudentene i sykepleie melder om utfordringer når det gjelder kvaliteten på oppfølgingen av Læringsutbytte for kompetanseområdet teknologi og digital kompetanse. Det må settes mer kraft og ressurser inn i dette arbeidet. Også helsepersonell og teknologer i helsetjenesten må få tilført denne kompetanse på arbeidsplassen. Dette er helt nødvendig for å kunne hente ut gevinster ved innføring av ny teknologi og digitalisering.

Tilgangen til førstekompetent personell er en trussel mot utdanningskapasitet og kvalitet i utdanningene for sykepleiere og jordmødre. Dette pekes også på av helsepersonellkommisjonen. Sykepleiere med mastergrad er en forutsetning for å møte behovet.

For å øke kapasitet og relevans i praksisstudiene bør kravene til praksisstudier i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv moderniseres. Det er likevel viktig å beholde direktivet som en ramme rundt utdanningene slik kommisjonen påpeker. Det må legges til rette for flere praksisplasser ved å ta i bruk kommunene som praksisarena. Det forutsetter lovkrav, og at det praktisk og økonomisk legges til rette for dette i distriktene.

Løsninger:

• Sikre nødvendig oversikt over behovene for sykepleiere, spesialsykepleiere og jordmødre, og en fortsatt opptrapping av utdanningskapasiteten i tråd med Utsynsmeldingen. Behovene i distriktene må ivaretas særskilt.
• Gjennomføre et distriktsløft med utgangspunkt i anbefalingene fra Nasjonalt Senter for distriktsmedisin.
• Opprettholde kapasitet og kvalitet i sykepleierutdanningene ved å innføre et krav om gjennomgående mastergrad på 120 studiepoeng for studenter som starter på en klinisk mastergradsutdanning innen anestesi-, barn-, intensiv- operasjon og kreftsykepleie (ABIOK) og helsesykepleie, fra og med 2024.
• Gi kommunene en lovpålagt plikt til å tilby praksisplasser og understøtte dette praktisk og økonomisk i distriktene.

Prioritere folkehelsearbeid, forebygging og tidlig innsats

Folkehelsearbeid, forebygging, tidlig innsats, helsefremmende arbeid og styrking av befolkningens helsekompetanse er viktig for å utsette og redusere behovet for helse- og omsorgstjenester. En helsefremmende tilnærming blant mer enn 120.000 sykepleiere, vil utgjøre en viktig forskjell. Arbeidet må gis økt prioritet gjennom en tverrfaglig tilnærming og virkemidler som understøtter en slik utvikling. Den tidlige universelle innsatsen som helsestasjon og barnehager står for er avgjørende skal vi lykkes med forebygging og styrket folkehelse.

NSF er glad for at kommisjonen peker på betydningen av utstrakt samarbeid og tverrfaglighet innen dette området, hvor ulike faggrupper har viktige funksjoner og oppgaver. Kommuneoverlegen og helsesykepleierne er et kraftfullt to-spann i det lokale folkehelsearbeidet. Hygienesykepleiere kunne tenkes å ha en større rolle i kommunalt smittevernarbeid. Våre profesjonsgrupper er også sentrale i beredskapsarbeidet, både i forbindelse med planlegging og gjennomføring ved kriser.

Løsninger:

• Ta i bruk virkemidler for å utvikle en tverrfaglig allmennhelsetjeneste med frisklivstilbud, hverdagsrehabilitering, kronikeroppfølging og veiledningsansvar inn mot andre kommunale tjenester.
• En kraftfull satsing på barn og unge – fra starten i mors liv, en særlig vekt på barnets første leveår, og videre gjennom barne- og ungdomsårene. Helsestasjon- og skolehelsetjenesten og svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen har en avgjørende rolle. Familiens hus kan være en egnet modell med forebyggende barnevern, desentralisert psykisk helsevern sammen med helsestasjon og skolehelsetjeneste
• Redusere sosial ulikhet. Regjeringens forslag om en ny strategi for å motvirke økende sosiale ulikheter må følges opp med konkrete tiltak på flere samfunnsområder.
• Økt forskning på, og utvikling av helsefremmende faktorer og tiltak gjennom hele livsløpet.
• En nasjonal strategi for redusert dødelighet og økt levealder for mennesker med psykiske lidelser og/eller rusproblematikk.

Digitalisering og teknologi

Økt bruk av teknologi er forutsetning for å dempe personellbehovet, sikre tilgang til helsetjenester og legge til rette for en trygg ansvars- og oppgavedeling og teambaserte tjenester. Manglende finansiering ved utvikling og innføring av nye digitale løsninger, standardisering og lovmessige hindringer forsinker tempoet i digitaliseringen av helsetjenesten. Samarbeidet mellom leverandører og tjenester må styrkes for å utvikle og innføre gode løsninger raskere. Nasjonal E-helsestrategi må følges opp med konkrete virkemidler.

NSF er enig i at oppgaver som kan automatiseres, må bli automatisert. Det må gjøres grundige vurderinger av når og hvor dette kan skje, avhengig av pasientenes behov, og hvilke behandlings- og omsorgstiltak som er mulige. Det ligger et stort potensial i å benytte strukturerte helsedata til å øke kvalitet og utvikle ny og viktig kunnskap innenfor helse- og omsorgtjenesten, som igjen kan bidra til tidlig innsats, og forebygge komplikasjoner. Pålitelige, entydige data og informasjon er en forutsetning for å bygge beslutningstøtte, og etter hvert ta i bruk avanserte funksjoner som kunstig intelligens (KI). Sykepleiere har bruk for og kan nyttiggjøre seg KI. Varsel om risiko for pasienter basert på registrert sykepleiediagnose er ett eksempel.

NSF støtter etableringen av et forskningsprogram for utvikling av ny teknologi og innovative arbeidsprosesser. Programmet må i tillegg til effektivisering også øke kvaliteten i helse- omsorgstjenestene. Gode pasientresultat (outcome) er et resultat av gode arbeidsprosesser, der ting gjøres riktig. Det forhindrer ressurskrevende, dyre og smertefulle komplikasjoner og skader. En av de viktigste årsakene til feil og mangler i pasientbehandlingen er mangel på informasjon og kommunikasjon.

Løsninger:

• Utvikle journal- og dokumentasjonssystemer bygd på nasjonale standarder for strukturering og utveksling av data, som legger til rette for samhandling og tverrfaglig jobbing, herunder utveksling av pleieplaner.
• Legge til rette for kunnskapsbaserte, helhetlige pasientforløp og trygg ansvars- og oppgavedeling gjennom bruk av beslutningsstøtte.
• Ta i bruk av kunstig intelligens til å løse oppgaver innenfor saksbehandling, logistikk, overvåkning, opplæring, planlegging og koordinering.

o Skreddersy individuelle pleieplaner for pasienter.

o Samle inn og analysere sanntidsdata for å fange opp utviklingstrender, risikofaktorer og tegn til forverring og komplikasjoner, slik at sykepleiere kan iverksette forebyggende tiltak for å unngå komplikasjoner.

o Automatisere administrative oppgaver som pasientutredning, avtaleplanlegging, kjørelister, saksbehandling og journalføring

o Benytte AI-drevne chatbots til pasientopplæring og for å øke befolkningens tilgang til nøyaktig og pålitelig helseinformasjon.

Beholde og rekruttere personell

Det er helt avgjørende å finne tiltak som er egnet til å møte utfordringene knyttet til rekruttering, sykefravær, turnover, deltid og tidlig avgang. Det gjelder både i kommunene og deler av spesialisthelsetjenesten, herunder sengeposter i sykehus, slik kommisjonen beskriver. Forbedringer i arbeidsmiljøet er avgjørende å beholde og rekruttere arbeidskraft i helsesektoren. Forskning viser at HMS-arbeidet i helsesektoren ikke er rettet inn mot de risikofaktorene som faktisk fører til deltid, sykefravær og frafall. Potensialet for et bedre partssamarbeid om arbeidsmiljø er derfor stort.

Arbeidsmiljø handler om hvordan vi planlegger, organiserer og gjennomfører arbeid . Når vi diskuterer tiltak som endring i arbeidsorganisering og -prosesser, ansvars- og oppgavedeling, kompetanse, teknologi/digitalisering, ledelse og samhandling, må vi vurdere dette i lys av kravene til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Helsefremmende arbeidstidsordninger og en mer robust bemanning som tar høyde for fravær, er tiltak som vil gi en mer levelig arbeidsbelastning, trivsel og motivasjon. Det er nettopp dette kommisjonen beskriver som viktige faktorer for å rekruttere og beholde helsepersonell. Disse tiltakene vil også bidra til heltid, fordi de gjør det mulig å stå i denne typen arbeid gjennom et helt yrkesliv. Årsakene til deltid er sammensatte, og bærekraftige løsninger på heltid må ta tak i alle årsakene. Svært mange i helse- og omsorgssektoren jobber deltid fordi de opplever arbeidsbelastningen som krevende, særlig i kombinasjon med uhensiktsmessige turnusplaner og mye ekstraarbeid.

NSF anerkjenner at helgearbeid er en del av utfordringsbildet knyttet til heltid. Tiltakene må gjøre det mulig for arbeidsgivere å tilby hele stillinger. Samtidig handler heltid for sykepleiere og annet helsepersonell om langt mer enn en matematisk beregning av antall helger og hoder. Det hjelper ikke å lage turnuser med hele stillinger dersom ingen sykepleiere ønsker eller makter å gå i ordningene over tid, fordi de er for belastende og uforenelig med familie- og annet sosialt liv. Lokalt partsarbeid og gode prosesser er av forskere fremhevet som en suksessfaktor i arbeidet med å skape heltidskultur. NSF mener utfordringene knyttet til heltid og helgearbeid kan løses gjennom avtaler som stimulerer ansatte til å påta seg flere helgevakter eller lengre vakter i helgene.

NSF støtter Helsepersonellkommisjonens vurdering av behovet for å redusere innleie og vikarbruk. Virksomhetene må gjøre dette ved å øke andelen faste og hele stillinger, tilby rekrutterende lønns- og arbeidsvilkår og arbeide systematisk med å redusere sykefravær. Dette vil forbedre fag- og arbeidsmiljø og styrke beredskapsevnen.

Løsninger

• Ivareta medbestemmelse og avtalerett
• Innføre helsefremmende turnus og arbeidstidsordninger
• Utvikle helsefremmende arbeidsplasser som bidrar til redusert sykefravær og økt heltid
• En aktiv seniorpolitikk som bidrar til at seniorene klarer å stå i jobb frem til ordinær pensjonsalder
• Sikre at HMS-arbeidet rettes inn mot de arbeidsmiljøfaktorer som faktisk fører til sykdom og frafall fra yrket
• Lønn som bidrar til å rekruttere og beholde sykepleiere

Avsluttende kommentarer

Helsepersonellkommisjonens rapport har et utviklingsperspektiv frem mot 2040, og må ikke bli tatt til inntekt for akutte innsparingstiltak. Sektoren trenger stabile og forutsigbare rammevilkår, som grunnlag for sitt omstillingsarbeid. Tillitsvalgte, vernetjeneste og ansatte må tas med i utviklingsarbeidet, og oppleve eierskap til endringene. Tilliten i befolkningen må ivaretas. Det er nå tydelige tegn til at denne er fallende. Det er svært bekymringsfullt.

Enkelte forslag i helsepersonellkommisjonens rapport vil ikke bidra til en ønsket utvikling. Vi vil særlig peke på dette:

Norge bruker mer på helse og har flere sykepleiere enn andre land.

Høy sykepleiedekning er et resultat av en villet politikk. Rapporter slår fast at Norge ikke bruker spesielt mye penger på helse sammenliknet med andre rike, vestlige land. Norge har også en annen geografi, mer desentraliserte tilbud og en bedre utbygd primærhelse- og omsorgstjeneste enn mange andre land. Omfanget av pårørendearbeid er betydelig i Norge, men i andre OECD-land gjør pårørende enda mer. Det er i stor grad de samme kvinnene som både gir lønnet og ulønnet omsorg. Deres mulighet for arbeidsinnsats må ikke svekkes gjennom urealistiske forventninger til pårørendeinnsats. Eksempelvis viser EUs nye omsorgsstrategi viser at 7,7 millioner kvinner står utenfor arbeidslivet i unionen på grunn av omsorgsoppgaver.

Andel av arbeidsstyrken i helse- og omsorgstjenestene kan ikke øke vesentlig

Dagens andel på 15 prosent av arbeidsstyrken må ikke bli en absolutt grense for hvor mange som kan jobbe innenfor helse og omsorg. Det vil avhenge av behovene og utviklingen i andre sektorer, bl.a. knyttet til automatisering. Effekten av teknologi, oppgavedeling og andre antatt personellbesparende tiltak må ikke forskutteres. Det må sikres at belastningen på helsepersonell og pårørende ikke øker. Tilliten til og oppslutningen om en felleseid, offentlig helse- og omsorgstjenestene må ivaretas. Det oppnås kun gjennom å sikre nødvendig kvalitet og tilgjengelighet i tilbudet.

Arbeidstid

Flertallets forslag om å gi arbeidsgiver styringsrett på turnus er et svært lite egnet og treffsikkert tiltak. Mindre medbestemmelse og mer ubekvem arbeidstid vil ikke gjøre det lettere å rekruttere og beholde helsepersonell. Tvert imot vil det med stor sannsynlighet føre til at flere velger seg bort fra yrket.

Y-veien

Kommisjonen dokumenterer svært godt at Y-veien ikke er et effektivt tiltak for å utdanne flere sykepleiere. Det er per i dag flere søkere enn plasser til sykepleierutdanningene. En Y-vei vil derfor ikke gi flere sykepleiere, men færre helsefagarbeidere. Det er ikke i tråd med behovene fremover.

Manglende kjønnsperspektiv

Manglende kjønnsperspektiv er en stor mangel ved kommisjonens rapport. Helsesektoren er Norges største kvinnearbeidsplass som leverer tjenester av stor betydning for kvinnehelse og der pårørende, som også i stor grad er kvinner, forventes å ta et større ansvar. Kvinnehelseutvalget beskriver hvordan manglende kjønnsperspektiv får uheldige konsekvenser for politiske prioriteringer, utvikling og formidling av ny kunnskap, for hvordan kvinner blir møtt i helse- og omsorgstjenesten og hvilken behandling de får.

Med vennlig hilsen

Lill Sverresdatter Larsen

Forbundsleder