Høringssvar fra KORUS Øst

Svar på høring - Helsepersonellkommisjonens NOU 2023: 4 Tid for handling - Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

10.13 Livslang læring – kunnskap og kompetanseutvikling i helse- og omsorgstjenestene

Bistå med tjenesteutvikling

Fagutvikling synes å være en vesentlig faktor for å beholde fagpersonell ved at det er en måte å gi tjenesteytere verktøy til å møte de utfordringene de står i, i tillegg til en felles faglig plattform som kan gi en trygghet i yrkesutøvelsen, også på tvers av profesjoner.

Her synes de regionale kompetansesentrene og ha en viktig rolle ved at de i stor grad jobber med tjenesten som helhet, hvor hele tjenesten (ofte også ulike tjenester i samme kommune) samles for fagutvikling. Systematisk tjenesteutvikling vurderes som svært nyttig for at en hel tjeneste skal kunne faglig utvikle seg og drifte etter anbefalt praksis, og at det skal være en helhetlig og gjennomgående faglig praksis i en kommune. Dette vil igjen kunne stimulere til faglig utvikling hos den enkelte ansatte noe som synes vesentlig når det gjelder perspektivet livslang læring, og å beholde fagpersonell.

Vår erfaring fra arbeid i kommunene er at de selv trekker fram viktigheten av at det kommer noen «utenfra» som kan bidra til slike utviklingsprosesser og som har en oversiktskunnskap som kommunene selv i liten grad besitter (og som det heller ikke kan forventes at de besitter), og som kan bidra med kompetanseoverføring fra tilsvarende tjenester i andre kommuner som det er naturlig å sammenligne seg med eller hente erfaring fra. Dette kan også gjøre utviklingsarbeid mindre ressurskrevende for den enkelte kommunen.

Utadrettet arbeid

KORUS Øst er et kompetansesenter som i stor grad jobber utadrettet mot kommunene i den forstand at tjenesteutvikling og kompetansehevende arbeid foregår fysisk i den aktuelle kommunen. Vi ønsker å trekke frem denne arbeidsformen da dette vurderes å være en måte å jobbe på som nettopp knytter kompetansesentrene nærmere helse- og omsorgstjenesten som det etterspørres i rapporten. Dette synes å være en hensiktsmessig arbeidsform da det gir kompetansesenteret et annet innsyn i hvordan den enkelte kommune jobber, ved å være tett på den enkelte kommunen, ikke bare fysisk, men også gjennom mer omfattende arbeid med tjenesteutvikling. Dette er en måte å forebygge at det blir for lang avstand mellom kunnskap og praksis, og sikre at kunnskapen er overførbar til den kommunale praksishverdagen.

Det er også en måte å gi kompetansesenteret innsyn i hvordan ulik praksis er i kommunene, og på den måten kunne samle erfaringer og være en viktig aktør når det gjelder kompetanseoverføring på tvers av kommuner.

Det at det er rom for at de regionale kompetansesentrene kan fysisk reise ut til sine kommuner synes derfor å være vesentlig, i de tilfeller hvor digital oppfølging ikke vurderes å gi samme utbytte. Det er også en av fordelene ved å ha ansvarsområdet delt inn i geografiske regioner, slik de regionale kompetansesentrene har. Dette synes nødvendig for å kunne drive mer omfattende tjenesteutvikling da det fordrer både god kjennskap om den enkelte kommune, og en viss grad av fysisk nærhet for å forenkle et oppfølgingsarbeid.

Ved å ha et avgrenset geografisk ansvarsområde så muliggjør det også i større grad å sikre at samtlige kommuner får et reelt tilbud. Dette synes spesielt viktig med de mindre kommunene, eller kommuner som geografisk er plassert et stykke unna de større byene hvor kompetansemiljøene ofte er etablert. Å sikre tilsvarende kompetanseheving i denne typen kommuner anses som ekstra viktig med tanke på de kjente utfordringene med å beholde og rekruttere personell i distriktene, som også trekkes frem i denne rapporten.

Stimulere til samhandling mellom ulike tjenester

God samhandling mellom tjenestene vurderes å være vesentlig både for å sikre gode tjenester til pasientene, men også for å sikre gode arbeidsforhold for de ansatte. En viktig del av tjenesteutvikling som gjøres av kompetansesentrene er derfor å jobbe med samhandling internt innad i en kommune (på tvers av ulike tjenester), eller eksempelvis inn mot spesialisthelsetjenesten. Det vurderes også vesentlig å kunne bistå kommuner i å ta i bruk de ressurser som finnes i den aktuelle kommunene eller etablere interkommunale løsninger der hvor det er hensiktsmessig. Det å stimulere til bruken av frivillige kan være et eksempel på et tiltak som kan være nyttig i noen tilfeller der hvor det kan dekke et behov som ellers kan være krevende å få til med eksisterende ressurser. Denne type løsninger vil kunne være med å svare ut noe av det utfordringsbilde som forventes fremover.

Utdanning av helsepersonell

Som et grunnlag for å få til god tjenesteutvikling fordrer det at ansatte i en tjeneste har tilstrekkelig grunnutdanning (og videreutdanning der det vurderes hensiktsmessig) til å dekke behovene i tjenestene. Det at utdanningsinstitusjonene utdanner nok personell med aktuell kompetanse anses derfor som et viktig grunnfundament, i tillegg til at det tilbys relevant videreutdanning både for å sikre mer spesialisert kompetanse og for å gi den enkelte anledning til å faglig utvikle seg. Dette sett i sammenheng med tjenesteutvikling, og faglig utviklingsarbeid som gis av kompetansesentrene synes å gi grunnlaget for kompetente ansatte som er rustet til å møte arbeidshverdagen. Et godt samarbeid, og et felles faglig utgangspunkt for kompetansesentrene og utdanningsinstitusjonene synes derfor å være en viktig faktor.

Lederinvolvering

Det henvises i rapporten til at god ledelse er en forutsetning for strategisk kunnskapsutvikling. At kompetansesentrene derfor har innsatser rettet direkte mot ledere, og for øvrig sikrer ledelsesforankring i både kompetansehevende tiltak og utviklingsarbeider synes derfor å være vesentlig, og noe som er vektlagt i dagens arbeid. Det synes også vesentlig at ledere i tjenestene får tilbud om relevant utdanning for å sikre at ledere ikke «kun» har faglig kompetanse på det aktuelle fagfeltet, men også nødvendig lederkompetanse for å kunne lede utviklingsprosesser og være med å utvikle gode arbeidsplasser.