NHOs innspill til NOU 2023: 4 Tid for handling – Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

NHO takker for muligheten til å gi innspill på NOU 2023: 4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. NHO ga også innspill til Helsepersonellkommisjonens arbeid høsten 2022. Vi viser til høringsinnspill fra NHO Geneo og Abelia for ytterligere utdypning.

NHO organiserer hele verdikjeden av bedrifter innen helse- og velferdsmarkedet; legemiddelindustri, teknologi- og kunnskapsaktører, helse-IKT/medtech, klynger, industri- og utstyrsaktører, konsulenter, leverandører av bygg og installasjoner i bygg, samt tjenesteleverandører av helsetjenester i behandlingsleddet innenfor både primær og spesialisthelsetjeneste.

Helsepersonellkommisjonen gir en god beskrivelse av utfordringsbildet for både helse- og velferdssektoren og for samfunnet i sine analyser. Vi mener den tydelige oppfordringen til handling og samhandling må sette agendaen for politikken i årene fremover.

Nedenfor følger noen utdypende kommentarer når det gjelder følgende tre områder:

• Politikken må utløse mer effektiv bruk av arbeidskraften og kompetansen
• Offentlig privat samarbeid må mobiliseres for en bærekraftig helse – og omsorgstjeneste
• Helse- og omsorgssektoren må være pådriver for nødvendig omstilling og innovasjon

Et utfordringsbilde som vi ikke kan "kjøpe oss ut av"

Utviklingstrekkene som beskrives av Helsepersonellkommisjonen gir grunnlag for bekymringer. Dette er egentlig ikke ny innsikt, men et tydeligere og nærmere alvor som vi har visst vil komme i lang tid – uten at vi har rigget oss godt nok til å møte det. Derfor tid for handling!

Overordnet mener NHO at framskrivningene og virkelighetsbildet som skisseres i Helsepersonellkommisjonen stemmer godt med andre utredninger om helsesektoren i Norge. Den viser at vi ligger i toppen i Europa i ressursbruk i helse og omsorg, og har høyest andel sysselsatte. Det er til ettertanke at det har vært en kraftig økning i antallet sykepleiere, og kraftig økning i opplevd behov for sykepleiere, i en tid der det ikke har vært tegn til vesentlig aldring som kan forklare veksten, og der befolkningen er så frisk som aldri før.

Fremover vil befolkningen over 80 år øke betraktelig, mens andelen yrkesaktive går ned. Om bemanningsnormene i helse- og omsorg fortsetter å øke, vil den fremover kunne gå på bekostning av kompetansebehovet i næringer som er med å finansiere velferden. Det er en uheldig og uønsket utvikling for et samfunn.

I veikartet for fremtidens næringsliv trakk NHO opp 10 konkrete ambisjoner for å sikre et bærekraftig samfunn mot 2030. Det handler blant annet om å sikre en fornuftig balanse mellom offentlig utgifter/sysselsetting opp mot privat verdiskaping/kompetansebehov. Dersom man løser utfordringene utelukkende ved å øke bevilgningene og bemanne opp, vil dette ytterligere utfordre bærekraften i vår samfunnsmodell fremover. For det første vil økte utgifter måtte motsvares av en økt skatteinngang. I 2022 var forventet skatt som andel av bruttonasjonalprodukt i Fastlands-Norge vel 43 prosent, mens målet i NHOs veikart er på 40 prosent. En økning i offentlige utgifter og som finansieres over skatteseddelen, vil dermed trekke oss enda lengre vekk fra målet. For det andre produseres de fleste helsetjenester av offentlig sektor. Dermed blir det mer krevende å nå målet om 72 prosent privat timeverksandel. For det tredje kan det bli mer utfordrende å nå målet om å halvere kompetansegapet i næringslivet. I Norge har vi en høy sysselsettingsandel, og mer arbeidskraft i helsesektoren vil trolig føre til mindre arbeidskraft til andre næringer.

NHO deler utvalgets oppfatting av at man bør utvikle tiltak og investere i løsninger som gir lavest mulig personellvekst i helse- og omsorgstjenestene. Investeringer i helsesektoren i Norge har vært lave sett i forhold til en del andre OECD-land. Norges investeringer i maskiner (inkluderer medisinsk og IKT utstyr) og intellektuell kapital (databaser og software) ligger rett over OECD-gjennomsnittet og Sverige i perioden 2015-2019. Likevel er satsingen på denne type kapital i Norge (0,41 prosent av BNP) langt lavere enn i for eksempel Japan og Tyskland (henholdsvis 0,64 og 0,62 prosent av BNP). (Se vedlagt figur "Utvalgte OECD-land: Kapitalinvesteringer" - vårt vedlegg 1.)

Politikken må utløse mer effektiv bruk av arbeidskraften og kompetansen

Kompetansemangel

Helsepersonellkommisjonen påpeker at om kort tid vil ikke øvrige næringer og sektorer lengre akseptere en videre økning i sysselsettingen i helse- og omsorgstjenesten. NHO støtter kommisjonens klare anbefaling om at det må bli færre ansatte per pasient i helsetjenesten i årene fremover.

Ifølge NHOs Kompetansebarometer for 2022 melder to av tre av NHOs medlemmer om et udekket kompetansebehov. Videre viser en rapport fra Oslo Economics at vi står i fare for å gå glipp av store muligheter for grønn verdiskaping fordi vi mangler både kunnskap og kompetanse. Det kan være snakk om mer enn 100.000 nye jobber frem mot 2030.

Redusert verdiskaping, redusert omstillingsevne, mindre grønt skifte, redusert virksomhet - følgene av udekket kompetansebehov er alvorlige for den enkelte bedrift og for Norge som helhet. I takt med en lavere andel av befolkningen i arbeid, konkurrerer ansatte i helsetjenesten, helsefaglig personell eller ikke, med ressursbehovet i andre sektorer og næringer.

Humankapitalen – verdien av all vår fremtidige arbeidsinnsats, er det viktigste fortrinnet vi har, og hvordan vi forvalter den er essensielt. Det er, som kommisjonens rapport tydelig beskriver, viktig at en ikke binder opp for mye av begrenset og etterspurt kompetanse til arbeidsoppgaver som kan løses av andre, og kommisjonen ser oppgavedeling som et sentralt tiltak for at helsepersonellressursene skal brukes mest hensiktsmessig. NHO deler denne oppfatningen og mener samtidig at oppgavedeling ikke bare handler om hvordan oppgavene fordeles mellom profesjoner innad i den offentlige helsetjenesten, men også mellom offentlig og privat sektor, og mellom bransjer og sektorer, jf. nedenfor.

Arbeidsforhold og arbeidstid

Helsepersonellkommisjonen beskriver, i likhet med flere tidligere utredninger, utfordringene med å drive en virksomhet med varierende bemanningsbehov gjennom uken med dagens arbeidstidsbestemmelser. Kommisjonen peker blant annet på de samme problemene som Arbeidstidsutvalget (NOU 2016:1) pekte på når det gjelder å få turnusene til å gå opp og særlig dekke helgebemanningen:

Et relevant spørsmål, som også har blitt inngående drøftet og omtalt både av Arbeidstidslovutvalget i 2016 og Sysselsettingsutvalget i 2021, er om det trengs en særlig arbeidstidsregulering av helse- og omsorgssektoren. Det kan stilles spørsmål ved om arbeidsmiljøloven, slik den er utformet i dag, støtter opp om virksomhetenes behov for å ha tilstrekkelig bemanning, hele stillinger og god kvalitet på tjenesten døgnet rundt. En særlig problemstilling er utfordringen med å få tilstrekkelig og kvalifisert personell til å jobbe i helgene. Virksomhetene har også behov for å sette opp arbeidsplaner gjennom døgnet og uken som samsvarer med forventet aktivitet, og som varierer avhengig av tidspunkt. I mange virksomheter dekkes i dag helgebemanningen ofte av arbeidstakere som er ansatt i deltidsstillinger, gjennom innleie eller ved merarbeid/overtid av andre ansatte.

Det er et fullt mulig å organisere arbeidstiden mer rasjonelt innenfor arbeidsmiljølovens rammer. Dette vil også kunne bidra til å redusere omfanget av ufrivillig deltid. Kommisjonens flertall mener dagens system kommer i konflikt med virksomhetens ansvar for å gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester, og oppfordrer partene til å finne løsninger som støtter opp under prinsippene om virksomhetenes ansvar og myndighet. En nærliggende løsning vil være å fastsette bestemmelser om gjennomsnittsberegning av arbeidstid og eventuelt andre forhold som krever avtale i de sentrale tariffavtalene, slik det er gjort i andre sektorer.

NHO støtter flertallets vurderinger om behovet for å ta grep som sikrer at det kan etableres arbeidsplaner som muliggjør ordinær drift uten å være avhengig av lokale avtaler med tillitsvalgte. Som kommisjonen mener vi bestemmelser om gjennomsnittlig arbeidstid i sentrale tariffavtaler er et grep som har fungert i andre sektorer. Dersom partene ikke kommer frem til enighet, mener NHO, i likhet med kommisjonen, at myndighetene bør gjennomgå arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser for å sikre at arbeidsgiver har myndighet til å ivareta ansvaret for både å bemanne tjenesten og til å ivareta arbeidsmiljølovens krav om at arbeidstakerne skal ha et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. En forsiktig utvidelse av arbeidsgivers rett til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden for skift/turnusplaner innebære ikke en endring av arbeidsgivers plikt til å drøfte arbeidsplaner med de tillitsvalgte, men vil gi arbeidsgiver mulighet til å organisere virksomhetens ordinære drift uten at det krever forhandlinger, slik kommisjonen skriver. Som NHO pekte på i vårt høringssvar til Arbeidstidsutvalget (NOU 2016:1) vil det dessuten fortsatt være en ytterligere utvidet adgang til gjennomsnittsberegning gjennom avtale med tillitsvalgte, og forslaget vil dermed være “mer balansert enn dagens system der arbeidstakersiden i stor grad har “veto” hva gjelder fastsettelse av arbeidsplaner.”

NHO støtter tiltak som bidrar til å støtte opp under hovedreglene om hele, faste stillinger. Det er likevel viktig å tilrettelegge for at virksomhetene enkelt kan fylle midlertidig arbeidskraftbehov som måtte oppstå på grunn av fravær eller andre grunner. For rigide regler om hele, faste stillinger, kan virke mot sin hensikt, da det kan bli vanskelig å fylle bemanningsbehovene i det daglige.

NHO registrerer i den forbindelse at kommisjonen i flere sammenhenger viser til innleie fra bemanningsforetak som et problem og noe som må begrenses. Innleie er, og skal være, et supplement og ikke en bemanningsstrategi. Dette er også slik vi oppfatter at innleie blir benyttet i norsk helsevesen. Innleie bidrar til å få turnuser til å gå opp, håndtere sykefravær, dekke inn ferier og for å sikre tilgang på nødvendig kompetent personell i livsnødvendige roller. Under covid-19 tok også bemanningsbransjen viktige roller for å holde hjulene i gang og bidro også til testing og vaksinering. NHO mener at innleie er et legitimt og nødvendig supplement og ikke noe som i seg selv er et problem og må begrenses. Heller enn å ha strategier for å begrense innleie bør strategiene rette seg mot årsakene til at innleiebehovet vokser. Her er kommisjonens forslag til en forsiktig endring av arbeidstidsordningene et viktig forslag. Uhensiktsmessige arbeidstidsordninger, sykefravær og mangelfull tilgang på kvalifisert helsepersonellpersonell løses ikke ved å begrense innleie. Det vises i den forbindelse også til argumentasjonen som lå til grunn for at stortingsflertallet valgte å unnta helsepersonell fra innleiebegrensningene som trådte i kraft 1. april i år.

Offentlig privat samarbeid må mobiliseres for en bærekraftig helse og omsorgstjeneste

Kommisjonen slår fast at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder andel utdannet helsepersonell per pasient. For å sikre fremtidige behov for gode helse- og velferdstjenester må vi sørge for at vi utnytter ressursene bedre. Dette fordrer at offentlige og private aktører samarbeider om nye og smartere løsninger.

NHO mener det beste grunnlaget for tjenesteutvikling er at ulike aktører og leverandører trekkes inn i et offentlig privat samarbeid som utnytter hverandres kompetanse og fortrinn, og som utfordrer hverandre på bedre måter å drive helsetilbudet på. Mange private virksomheter har både kompetanse og kapasitet til å bidra til å løse helseutfordringene og forventer å bidra med kvalitet og effektivitet i leveransene. At man lærer på tvers av virksomheter og sektorer skaper godt grunnlag for å spre beste praksis for hvordan vi får mest mulig helseeffekt og omsorg for hver krone og hver hånd. Innovasjonskultur med fokus på ny teknologi og bedre organisering bør understøttes både blant offentlige og private aktører.

Mange private helsetilbydere jobber med "hus og hytte"-stillinger (slik kommisjonen beskriver det), der for eksempel leger jobber i offentlige sykehus samtidig som de har bistillinger hos private. På denne måten økes pasientkapasiteten og personalressursene utnyttes bedre. Leger i Aleris melder at de gjennomfører fem ganger mer behandling på samme tid i Aleris enn når de jobber i det offentlige. Videre er det mange gode eksempler på innovasjon i organisering hos private helsetilbydere, fra testing av forskjellige turnusordninger (medlever, nordsjøturnus), til utprøving av tiltak for lavere sykefravær, stimulering til større stillingsprosenter og oppgavedeling hvor andre yrkesgrupper overtar oppgaver (apotekene tar vaksiner istedenfor fastlegen m.m.). Potensialet er stort for å lære av hverandre og utvikle beste praksis gjennom en velfungerende velferdsmiks. Sjansen for å jobbe smartere er større hvis alle gode krefter slipper til.

Videre understreker kommisjonen de private virksomhetenes rolle i beredskapen:

"Under pandemien bidro også ideelle og private helseaktører på viktige områder for pandemihåndteringen. Med flere aktører å spille på, oppnår helse- og omsorgstjenesten fleksibilitet og mulighet til raskt å skalere opp eller ned tjenester, og å etablere nye typer av tjenester eller forsterkede tilbud lokalt. Dette har betydning for den samlede helseberedskapen."

NHO deler denne oppfatningen, og helseberedskapen vil bli stadig viktigere i fremtidsbildet som beskrives og i en stadig mer uforutsigbar verden.

NHO støtter opp om en velferdsstat der det offentlige har ansvar for at alle har tilgang på et bredt tilbud av helse- og velferdstjenester. Norge har lang tradisjon for offentlig privat samarbeid i helse- og omsorgstjenestene, og denne modellen har tjent oss godt. Befolkningen er også mer positiv til offentlig privat samarbeid i dette bildet enn hva den politiske debatten skulle tilsi. 82% av de spurte i Kantars Helsepolitisk barometer mener at den offentlige helsetjenesten må samarbeide mer med private aktører enn de gjør i dag for å gi bedre helsehjelp til befolkningen. Hele 58 prosent tror ikke at det offentlige vil være i stand til å dekke samfunnets fremtidige behov for helse- og omsorgstjenester uten hjelp fra private aktører.

Bredere mobilisering av privat sektor i oppgavedelingen

Mange oppgaver i helsetjenesten er av ikke-helsefaglig art, men som kommisjonen bekrefter, likevel tar av helsepersonellets tid og kapasitet. NHO mener det er stort og uforløst potensial for i større grad ta i bruk bredden av leverandører av tjenester, teknologi, produkter eller løsninger, for å mer effektivt fordele oppgaver og dempe bemanningsbehovet. Det gjelder eksempelvis innen renholdstjenester, vaskeri, kjøkkentjenester, vakthold, regnskap og IKT. Bransjer med spesialisert kompetanse, eksisterende infrastruktur og ny teknologi kan bidra til å effektivisere og forbedre oppgaver som ikke direkte krever helsefaglig kompetanse. Gjennom kloke, riktige og gjerne innovative anskaffelser, har staten og kommunene anledning til å kjøpe helt spesifikke tjenester fra private, med klare krav til effektivitet, kvalitet og økonomiske rammebetingelser.

Noen eksempler som underbygger potensialet;

• Helsepersonell i Bærum ble avlastet av Oda ved at matvarer ble levert hjem istedenfor at hjemmesykepleieren eller hjemmehjelperen skulle ut og handle på vegne av pasienten. Det sparte kommunen om lag 3 mill kr på ett år. I tillegg ble brukerne mer selvhjulpne og fikk bedre mestringsfølelse.
• Når flere eldre skal bo hjemme lenger og fjernoppfølges, vil formodentlig behovet for døgnbemannede alarmsentraler øke. Istedenfor å bygge opp egne, døgnbemannede alarmsentraler, er det potensial for å nyttegjøre seg av eksisterende infrastruktur gjennom døgnbemannede tjenester i sikkerhetsbransjen.
• Behovet for oppgradering av hjem og utvikling av nye boformer som er tilrettelagt alderdommen og omsorgstjenestene som skal leveres der, vil kreve omfattende boligutvikling, ikke minst i distriktskommuner med krevende boligmarkeder. Her finnes det samarbeidsmodeller fra eksempelvis Sveriges Trygghetsboliger som man kan ta læringer fra. Teknisk tilrettelegging av boliger for velferdsteknologiske løsninger og grunnleggende trygghetsløsninger i tilfelle brann, fall eller kognitiv svikt er viktige elementer i den sammenheng.
• Forbedring av folkehelsen og forebygging av uhelse er påpekt i kommisjonen som særskilt viktige grep for lette belastningen på helsetjenesten. Treningssentre kan bidra til dette i enda større grad enn i dag, eksempelvis gjennom trening på grønn resept.
• Arbeidsmarkedsbedriftene bidrar til å få folk i arbeid, og hindrer at arbeidskraft blir stående utenfor arbeidslivet, med de helsemessige utfordringene dette bringer med seg
• Bedrifter og frivilligheten kan i enda større grad bidra til aktivisering og sosialisering av eldre og pleietrengende.

Dagens offentlige helsetjeneste kan ikke alene bære ansvaret for en bærekraftig tilnærming til de omfattende demografiske endringene som kommisjonens rapport beskriver. Hele samfunnet må tenke nytt rundt hvordan det er rigget i dette bildet. NHO mener alle gode krefter – offentlige, kommersielle og ideelle - må tas i bruk.

Prioriteringer

Kommisjonen varsler behov for strammere prioriteringer i helsetjenesten, for å unngå overbehandling, redusere lavt prioriterte oppgaver og redusere feilbehandling. NHO støtter at det gjøres gode, faglige vurderinger på hvilke tilbud som er tilgjengelig gjennom den offentlige helsetjenesten.

Samtidig peker kommisjonen på at strengere prioriteringer i den offentlige tjenesten, kan gi uønsket vekst i privatfinansierte helse- og omsorgstjenester. Vi opplever en bred enighet i det norske samfunnet om at man ikke ønsker et todelt helsevesen og NHO mener det viktigste virkemiddelet for å unngå todeling er en god felles helsetjeneste med begrensede køer og ventetider. Vi trenger en velferdsmiks, styrt av det offentlige, slik at flest mulig kan få best og raskest mulig behandling. Private tilbydere bidrar med kapasitet- og kvalitetsutvikling gjennom avtaler om leveranser gjennom den offentlige tjenesten. Tilgjengeliggjøring av tjenester fra private gjennom det offentlige, unngår skille mellom de som kan betale selv og de som ikke har den muligheten.

Vi registrerer at enkelte partier tar til orde for et lovforslag for å begrense nye private helsetilbud med formål om å hindre at helsepersonell går til private aktører. NHO motsetter seg ikke hensiktsmessige godkjenningsordninger som avklarer og sikrer rutiner for pasientsikkerhet og kvalitet, bemanningens kompetanse og lokalenes utforming. Kvalitetssikring er viktig ved etablering av private så vel som offentlige behandlingstilbud. Det er imidlertid en avsporing hvis formålet med denne typen godkjenningsordninger ikke er å sikre gode faglige, forsvarlige tjenester, men å hindre private etableringer. Jo mer integrert private helsevirksomheter er i vår felles helsetjeneste gjennom tjenestekjøp, jo viktigere blir disse leveransene for helsevirksomhetene, og desto større blir helsemyndighetenes mulighet til å påvirke den totale ressursbruken til helse. Dette må derfor være veien til å unngå todeling, ikke forbud mot tjenester befolkningen kan kjøpe selv eller ved hjelp av forsikring. I den grad befolkningen har vilje og evne til å bruke egne økonomiske ressurser på egen helse i tillegg til at de normalt og i hovedsak dekker sine behov gjennom tjenester som finansieres av det offentlige, vil dette også kunne betraktes som en avlastning for fellestjenestene. Vårt samfunn er åpent og folk er mobile, og dersom innbyggerne nektes å kjøpe en helsetjeneste de ønsker, men ikke får, vil det lett føre til at privatøkonomiske ressurser som kunne vært brukt på å utvikle lønnsom helsevirksomhet i Norge i stedet brukes i utlandet.

Kommisjonen trekker frem behovet for å forbedre statistikk knyttet til private helse – og omsorgstjenester. NHO stiller seg positiv til formålsnyttig statistikk som bidrar til nødvendig oversikt.

Tiltrekke, utdanne og beholde helsefaglig personell

Helsepersonellkommisjonene peker på at det private markedet kan begrense tilgangen på arbeidskraft for den offentlige helsetjenesten. NHO mener dette ikke nødvendigvis er tilfellet. Det samlede behovet for helse- og omsorgstjenester vil være lik uavhengig av om offentlig eller privat sektor leverer tjenestene på vegne av det offentlige. Kommisjonen påpeker viktigheten av at det skal være attraktivt å utdanne seg til og å stå i helsetjenesten; En levelig arbeidsbelastning, trivsel, motivasjon og faglig utvikling er viktig for å rekruttere og beholde ansatte. Det må være attraktivt og mulig å stå i arbeid gjennom et langt yrkesliv, helst i hele stillinger og med lavere sykefravær enn i dag. Muligheter for et mangfoldig karriereløp og kunne utvikle seg over tid med forskjellig erfaring fra forskjellige arbeidsgivere i forskjellige livsfaser har i seg selv verdi. Det å ha flere arbeidsgivere, ha mulighet til å investere i en bransje og skape en egen virksomhet, mener vi bidrar til å gjøre det mer attraktivt å satse på en karriere innen helse og velferd.

Jobbtilbudet i privat sektor er lite omfattende og kan ikke betraktes som en betydelig årsak til mangel på personell i offentlig helsesektor. Helsepersonellkommisjonen peker på at bemanningsutfordringene har tiltatt de senere årene, men veksten i f.eks. antall sykepleiere har vært sterkere i offentlig sektor enn privat sektor de siste åtte årene, og prosentandelen av sykepleiere i privat sektor var høyere i 2015 enn i dag. Ifølge SSB-statistikk (tabell 13164), jobber en av åtte ansatte i helse- og omsorgstjenesten i det private. Kun 1 av 10 sykepleiere i helsenæringene i Norge jobber hos private helse- og velferdsbedrifter. 9/10 sykepleiere jobber i det offentlige. Universitetet i Stavanger viser at en av fem sykepleiere forlater yrket innen 10 år etter endt utdanning av ulike grunner , og da er det overgangen til andre yrker som må håndteres – ikke at noen finner det attraktivt å jobbe med helsetilbud for en annen arbeidsgiver. Det er viktig at det fremstår som attraktivt å arbeide i helsesektoren. Slik attraktivitet oppnås bedre når det er reelle frie valg på om en ønsker å arbeide offentlig eller privat – ikke gjennom strenge reguleringer som pålegger arbeidstakerne å holde seg til offentlig sektor.

Vi registrerer at det i kjølvannet av kommisjonens lansering argumenteres med at det offentlige betaler for helsepersonells utdanning, derfor bør de jobbe i det offentlige. Dette er NHO prinsipielt uenig i. Gratis offentlig utdanning er en like sentral del av vår felles velferd som rett til helsehjelp. Vi hører aldri at bedrifter ikke skal få ansette sivilingeniører fra NTNU fordi det finnes kommuner som mangler kommuneingeniør. Helsepersonell bør som alle andre få velge hvor de vil jobbe når de er ferdige med utdannelsen.

Samtidig opplever vi at de private helsevirksomhetene er positive til å bidra til utdanning- og kompetanseløp, og det er det ikke noe i veien for å stille krav i avtaler til private leverandører til det offentlige at de bidrar til utdanning, lærlinger m.v. Dette er allerede tilfellet i flere av våre medlemsbedrifter, eksempelvis gjennom LIS-utdanningsløp, mengdetrening i kirurgi og allmennlegespesialisering.

Helse- og omsorgssektoren må være pådriver for nødvendig omstilling og innovasjon

Kommisjonen anbefaler at alle oppgaver der personellet ikke har direkte kontakt med pasienter, brukere eller pårørende, automatiseres i størst mulig grad. Videre peker kommisjonen på potensialet for ressursbesparelser ved bruk av velferdsteknologi. NHO deler kommisjonens vurderinger av et større potensial for bedre utnyttelse av tilgjengelig teknologi. Norge vil ikke lykkes med den nødvendige digitale omstilling av helse- og omsorgssektoren hvis vi ikke også endrer vante arbeidsformer. Næringslivets kompetanse, ressurser, løsninger og teknologi utnyttes ikke i det omfang som er mulig og nødvendig. Det legges for lite vekt på næringslivets muliggjørende rolle, ikke bare i utvikling og gjennomføring, men også i planlegging og utforming.

Pandemien har vist oss at det er mulig å sette opp farten på utvikling og implementering av muliggjørende teknologi i sektoren. Erfaringer fra Norge og internasjonalt viser likevel at det er svært krevende å lykkes med omfattende digitalisering av helse- og omsorgssektoren.

Det har de siste ti årene vært flere politiske initiativer for å få rullet ut helse- og velferdsteknologiske løsninger. Et viktig startskudd var utvalget Innovasjon i omsorg (NOU 2011: 11). Utredningen var preget av optimisme og nytenkning om muligheter for økt bruk av teknologi og styrket samarbeid på tvers av ulike aktører. Vi må likevel erkjenne drøye ti år etter at utviklingen går for sent. Til tross for politiske initiativer, gjennomføring av mange piloter og programmer, er vi langt unna en skalering av løsninger som tar ut verdipotensialet av innovasjon og teknologi i denne sektoren.

Helsepersonellkommisjonen bekrefter dette bakteppet og det er avgjørende at ikke rapporten nå legges i en skuff, men at de nødvendige rammevilkårene og tiltakene for å få til endring, iverksettes.

NHO og Norsk Sykepleierforbund har identifisert tre viktige drivere i et felles notat;

1. Behov for samhandling og involvering
2. Behov for kompetanse og kunnskapsutvikling
3. Behov for investeringer og prioriteringer

Samhandlingsbehovet

Helsenæringen ser på tilgang til det offentlige markedet i Norge som største flaskehals for videre vekst (Menon, 2022). Manglende forankring i organisasjonene, svake insentiver for den enkelte til å ta i bruk og forstå nytten av innovasjoner og lite involvering av teknologibrukerne i utviklingsløpene er noen av barrierene.

For å lykkes med å sikre innovasjon i helsetjenesten og skalering av teknologiske løsninger, er styrket samhandling mellom de som utvikler teknologi og de som bruker teknologien avgjørende. Effektiv innovasjon skjer når erfaring og kompetanse fra ulike miljøer møter hverandre og eksponeres for komplekse problemer. Det er i de tidlige fasene av et utviklingsløp at premissene for videre innovasjon skjer. Vi er derfor avhengig av å endre tilnærming for utredning, planlegging og gjennomføring av pågående og planlagte initiativ i helse- og omsorgssektoren.

Prosedyrer for anskaffelse av innovasjon legger til rette for at utvikling av løsningen skjer gjennom samhandling og samarbeid mellom sluttbruker, helsetjenesten og leverandørene. Dette er en vinneroppskrift for å lage fremtidsrettede teknologiske løsninger alle vil ha. Det ser vi blant annet fra Sykehuset Østfold og Vestre Viken HF som begge har utviklet gode løsninger som nå spres til andre helseforetak og dermed også skaper reelt markedspotensial for leverandørene.

Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) har vært involvert i over 90 anskaffelser på helseområdet, og bidratt til innovasjon og skalering av innovative løsninger. Samhandlingsprosesser som del av offentlig innkjøp har potensial til å bli en enda kraftigere motor for innovasjon og bærekraftig utvikling i helsesektor.

NHO er opptatt av at offentlige anskaffelser løftes frem som et strategisk virkemiddel for å løse viktige samfunnsutfordringer, også innen helse – og omsorgstjenesten. Bedre bestillerkompetanse er et sentralt forbedringsområde, som også kommisjonen påpeker, og gode innkjøpsprosesser og hybrid kompetanse er avgjørende for å sikre at det anskaffes relevante løsninger.

Kompetansebehovet

Kompetanse er en tverrgående mulighet og barriere i realiseringen av gevinster knyttet til helseinnovasjon og - teknologi. Kompetansebehovet gjør seg gjeldende langs flere akser; hos ledelsen i helseinstitusjonene, innkjøpskompetansen, kunnskap hos teknologileverandører om helsetjenesten og hos sykepleierne om teknologi. Verktøyene blir kun så gode som kompetansen til brukerne av dem tillater. Mangel på kompetanse, både teknologisk og øvrig, vurderes som en stor barriere for realisering av gevinster i helsesektoren. Vi deler kommisjonens vurdering av digital kompetanse som forutsetning for utvikling og nyttiggjørelse av gode digitale løsninger. Teknologisk kompetanseutvikling vil bli sentralt, slik at helsepersonell kan ta i bruk nye løsninger, men også gi brukere god veiledning i pasientens eget bruk og valg. Samtidig er helsekompetanse hos teknologene tilsvarende viktig, og det bidrar til bedre samhandling og dialog med helsepersonellet gjennom felles språk og forståelse.

Kommisjonen foreslår omfattende forskningsmidler for digitalisering og teknologisk utvikling i helse- og omsorgstjenestene. Det foreslåtte programmet er vagt beskrevet og sier lite om hvor midlene hentes fra og hvilke eventuelle omprioriteringer som vil gjøres. NHO mener det er viktig å utvikle kunnskap som bidrar til å redusere behovet for arbeidskraft i helse – og omsorgssektoren, uten å ta stilling til programmets størrelse eller innretning spesifikt. Et eventuelt program må være konkurranseutsatt og involvere næringslivet i større grad.

Investeringsbehovet

IT-investeringene fra det offentlige til helsesektoren er fortsatt små, sammenlignet med andre sektorer, og over halvparten av budsjettene er i tillegg knyttet til aktivitet i egenregi. Tilgangen på maskinvare, med innebygd hensiktsmessig programvare, er en forutsetning for at helsepersonellet skal kunne bidra i utrulling av teknologiske hjelpemidler. Dette er mangelfullt flere steder. Videre er en robust og sikker digital infrastruktur med høy kapasitet et grunnleggende premiss for digitalisering.

Et tettere samspill med næringslivet må til. Slik blir det billigst for det offentlige, det gir tilgang til teknologisk innovasjon og man kan lære fra de beste. I dag stopper mange tiltak etter pilot-/testfasen og gode virkemidler for skalering vil være avgjørende for at potensialet som ligger i løsningene realiseres. Det må sikres gode incentiver for å satse på helse- og velferdsteknologi, for eksempel ved at deler av gevinstene tilfaller de aktørene som satser. Samtidig er tjenesten preget av siloløsninger og teknisk gjeld som skaper ytterligere barrierer. Krav til nasjonale standarder for samhandling, kommunikasjon og skalering på tvers av administrative, geografiske og forretningsmessige grenser er avgjørende.

Fremtidens helse- og velferdstjenester er summen av samspillet mellom offentlige og private, ideelle og kommersielle, frivillige og profesjonelle, små og store – som alle trekker i samme retning. Det må satses langt mer offensivt – nasjonalt og lokalt – dersom vi skal lykkes med omfattende omstilling og innovasjon i møte med de demografiske utfordringene.