Høringssvar fra Aleris

Aleris er tilhenger av en sterk offentlig helsetjeneste og støtter Helsepersonellkommisjonen hovedkonklusjon om at vi må gjøre «mer for mindre» for å sikre en bærekraftig helsetjeneste. Vi vil gi honnør til Regjeringen for å ha bestilt kunnskapsgrunnlaget som danner basis for debatt om hvordan utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell og andre grep for å sikre at befolkningen også i årene som kommer får tilgang på gode og likeverdige helsetjenester.

Kap. 2: Fremtidig behov for helsepersonell, demografisk utvikling og bærekraft
Kommisjonen er tydelig på at det ikke vil være mulig å bemanne seg ut av de store helseutfordringene vi vil møte i årene som kommer. Vi deler denne oppfatningen. I dag ligger Norge i toppsjiktet av OECD-landene i helsepersonell-dekning, men i årene som kommer vil det bli signifikant færre helsepersonell per pasient på grunn av økningen i antall eldre og nedgang i antallet i arbeidsdyktig alder. For å møte det store behovet det vil være for helsetjenester i årene som kommer og etterspørselen etter arbeidskraft, må vi benytte oss av den totale kapasiteten som finnes i samfunnet – være seg om vi er offentlige, private eller ideelle tjenesteleverandører – og bruke den fleksibelt. Det krever at vi evner å samarbeide til det beste for pasientene og samfunnet.

I dag er det eksempelvis lange ventetider innenfor en rekke områder innen spesialisthelsetjenesten. Det finnes imidlertid betydelig behandlingskapasitet hos private som Aleris som kunne blitt brukt til å ta unna køene. Paradoksalt nok kjøper det offentlige likevel mindre kapasitet nå enn for bare noen få år siden til tross for at Aleris flere ganger har vist vi kan levere helsetjenester til tilsvarende kvalitet, men lavere pris. Denne utviklingen fremskynder utviklingen mot en todelt helsetjeneste: De som ønsker og har muligheten til det kjøper privat, mens de som ikke har det blir stående i stadig lengre kø.

I våre naboland Sverige og Danmark samarbeider myndighetene i langt større grad med private tjenesteleverandører. For at vi også i fremtiden skal kunne ha en sterk offentlig helsetjeneste hvor pasienter får tilgang på rask og likeverdig behandling, bør det offentlige bruke tilgjengelig kapasitet i langt større grad enn i dag.

Kap. 5: Utfordringer med å rekruttere og beholde helsepersonell
Fortsetter vi å løse oppgavene på samme måte som før, må 1 av 3 velge helseyrkene. Det vet vi at verken er realistisk eller bærekraftig. Det betyr imidlertid ikke at arbeidet med å rekruttere og beholde helsepersonell ikke fortsatt er svært viktig.

Et stikkord er mangfold og valgfrihet. Som i de fleste andre bransjer er det viktig for helsepersonell å ha ulike karriereveier å velge mellom – og veksle mellom. At det ikke er et offentlig monopol, sikrer flere karriereveier, mangfold av arbeidsgivere og ulike læringsarenaer. Dette fører til en bedre utnyttelse av samfunnets samlede ressurser og kan motvirke lekkasje til andre bransjer.

Helsepersonell er som folk flest. De ønsker valgmuligheter, og flere karriereveier gjør det mer attraktivt å velge og å bli i yrket. Mange vil nok i en periode av sin yrkeskarriere synes det er ekstra spennende å jobbe ved et universitetssykehus. Andre vil legge vekt på muligheten til å slippe krevende vaktordninger og akuttberedskap – og til å kunne bruke mer tid på pasienter og mindre på administrasjon. Stadig flere tenker «alt til sin tid» – med en del av karrieren i det offentlige, en del i det private. Muligheten til slik valgfrihet og mobilitet kan bidra til å sikre rekruttering samtidig som viktig kompetanse blir i tjenesten.

Enkelte steder i rapporten pekes det på at det er utfordrende at personell velger å jobbe hos private aktører. Dette er imidlertid en påstand som må utfordres: Det er ikke gitt at de som jobber privat automatisk vil jobbe i det offentlige. Omfanget er også sterkt overdrevet. Selv om enkelte deler av helsetjenesten har rekrutteringsutfordringer, skyldes ikke det at en betydelig andel av helsepersonell slutter i de offentlige helsetjenestene for å ta seg jobb i det private. I Aleris, som er Norges største private helseforetak, sysselsetter vi under én prosent av antallet leger i Norge, og færre enn 0,5 prosent av alle sykepleierne. Det er en langt større utfordring at 17.000 sykepleiere har forlatt helsetjenestene og jobber i andre næringer, enn at 250 sykepleiere bidrar til god pasientbehandling i Aleris.

Utfordringen med å ha tilgang på kvalifisert helsepersonell henger også sammen med muligheten for videreutdanning. I dag står eksempelvis en rekke nyutdannede leger uten LIS-stilling. I Aleris tar vi gjerne et større ansvar for å videreutdanne helsepersonell der det er behov hvis vi får mulighet til det. Allerede bidrar vi til LIS-utdanningene innen barneanestesi, urologi, plastikkirurgi og ortopedi. Vi vil gjerne gjøre mer – og er dermed en ressurs som kunne bidratt til å redusere flaskehalsene vi ser på utdanningsområdet og bidra med nødvendig mengdetrening. Dette er noe vi har signalisert og jobbet for lenge. Sett i lys av det store behovet det er for helsepersonell bør fagkompetanse brukes fleksibelt også her.

Kap. 8: Oppgavedeling
Kommisjonen legger vekt på at effektiv bruk av personellressurser og oppgavedeling en forutsetning for å kunne tilby bærekraftige helse- og omsorgstjenester, også i fremtiden. Kommisjonen peker også på at arbeidet for å fremme effektiv organisering av arbeidsprosesser og riktig oppgavedeling må intensiveres gitt de de alvorlige utfordringene. Vi deler denne oppfatningen. Vi mener imidlertid at oppgavedelingen eller glidningen også bør skje på tvers av sektorer. Det som må være styrende for oppgavedelingen og glidningen er hva som er best for pasientene og hvordan vi hvor får vi mest igjen for fellesskapets midler. Å legge til rette for oppgavedeling gjør også at vi har nødvendig tilleggskapasitet ved kriser som vi eksempelvis så under covid 19 hvor vi koronatestet og vaksinerte på oppdrag fra kommuner over hele landet. Uten private som Aleris ville ikke kommunene kunnet stilt nødvendig kapasitet til rådighet.

Den offentlige helsetjenesten er full av dyktige helsepersonell som står på hver dag for pasientene. Leger som jobber hos oss, forteller imidlertid at de ofte opplever å gjøre eksempelvis færre operasjoner i et offentlig helseforetak enn det de gjør hos oss. Det skyldes ikke at den offentlige helsetjenesten ikke gjør en formidabel innsats. Det kommer av at vi som private helseaktører har en fordel: Vi har bare planlagt pasientbehandling og relativt enhetlig aktivitet ved små og oversiktlige enheter. Når vi ikke har ansvar for akuttfunksjoner, og heller ikke har forskning og utdanning i samme grad som offentlige institusjoner har, gir det noen driftsmessige fordeler.

Det er lang tradisjon i den norske helsetjenestene for samarbeid med private aktører. Slik bør det også være nå og i fremtiden når behovet er der.