Høringssvar fra Universitetet i Stavanger

Universitetet i Stavanger (UiS) takker for muligheten til å gi innspill på NOU (2023:4) Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Utvalget legger frem en grundig utredning av utfordringene i helse- og omsorgstjenesten, og foreslår mange treffsikre tiltak for å bedre tjenesten i årene fremover. Rapporten gir et godt oversiktsbilde bygget opp av gode deskripsjoner.

Utdanningssystemet for helsesektoren omfatter i dag 33 autoriserte helseprofesjoner, med klare grenser for ansvar og arbeidsdeling. Systemet er preget av regelstyring og rigiditet, og er modent for revisjon. Oppmykning av regelverk og bedre oppgavedeling er trolig en del av løsningen, eksempelvis ved at sykepleiere overlater flere tradisjonelle oppgaver til helsefagarbeidere.

Men det bør også tenkes nytt om utdanning av helsepersonell, og skape mer rom for samarbeid og samhandling, innovasjon og nyskapning, teknologi og digitalisering, reorganisering og omstilling, logistikk og økonomisk motivasjon.

Det er gledelig at kommisjonen tar til orde for et krafttak for forsking med sikte på å redusere behovet for helsepersonell, og her kunne en gjerne lagt til innovasjon. Når kommisjonen foreslår 500 millioner kroner i året til dette, er det likevel ikke mer enn ti prosent av helseforskingen i dag.

Vel så viktig som et tilskudd er det at man våger å prioritere annerledes i helseforskingen i dag. For det som trengs mest nå er ikke mer klinisk forsking, men forsking på effektivisering av helsetjenestene. Og ikke minst må vi bli bedre på å ta forskingen i bruk. I dag går bare fem prosent av tildelingene ved de regionale helseforetakene til helsetjenesteforsking. For å sikre det omslaget vi trenger nå, burde nye forskingsmidler bli konkurranseutsett gjennom Forskingsrådet.

For oversiktens skyld følger detaljerte kommentarer til rapporten og tiltakene som foreslås kapittelvis.

Kapitel 1: Innledning

Kommisjonen tar som utgangspunkt at Norge ligger på topp i Europa når det gjelder ressursbruk og andel ansatte i helse- og omsorgstjenesten, og at det er økningen i høyskole og universitetsutdannet personell som har stått for veksten de siste ti-år.

Både kommuner og sykehus opplever allerede rekrutteringsproblemer, og dette problemet vil øke sterkt fremover ettersom den delen av befolkningen som står for det største forbruket av tjenester vil øke mest. Kommisjonen skriver at en vesentlig økning i den samlede arbeidsstyrken i helse- og omsorgstjenesten ikke kan eller bør skje. I sin omtale av problemets kjerne belyser ikke kommisjonen de mange årsakene til den store ressursbruken i Norge, som eksempelvis spredt bosetting og desentraliserte tjenestetilbud. Likeledes går de ikke inn på hva en «vesentlig økning» vil si i praksis. Man kan derfor få inntrykk av at kommisjonen mener det ikke skal skje noen vekst i antall ansatte de neste tiårene. Dette virker ikke realistisk. Regjeringen gir i sin Utsynsmelding publisert noen uker senere en klar beskjed om at eksempelvis sykepleieutdanningskapasiteten må økes fremover. Spørsmålet blir heller hvor stor økningen i utdanningskapasitet kan og bør bli?

Kommisjonen mener at kommunene må få en større andel av utdannet helsepersonell fremover, samtidig som kraftfulle tiltak må settes i gang for å redusere det totale behovet for arbeidskraft. Dette mener kommisjonen kan skje gjennom videre effektivisering av tjenestene, og både investering i nye bygg, mer brukervennlig medisinsk-teknologi (digitalisering), og bedre oppgavedeling og organisering nevnes som sentrale tiltak. Samtidig poengteres det at man må ta ned spriket mellom forventninger og hva som er mulig å tilby av tjenester fremover. En bærekraftig tjeneste forutsetter en felles forståelse av tjenestens realistiske omfang og kvalitet hos alt helsepersonell, men også i befolkningen og det politiske lederskap, skriver kommisjonen klokt. Kommisjonen predikerer at helsepersonell i enda større grad må ta begrensende valg for enkeltpasienter og pasientgrupper. Dette mener kommisjonen vil kreve økt lederinvolvering og samtidig politisk støtte. Dette er UiS enig i, men kommisjonen kunne i enda større grad poengtert at dette er en pedagogisk utfordring og at derfor etisk refleksjon og kommunikasjon rundt tematikken bør inn i alle helsefaglige grunn- og videreutdanninger.

Kommisjonen mener et sentralt grep for å bøte på helsepersonellmangelen er bedre oppgavedeling og nye teknologiske løsninger hvor pasient, bruker og pårørende spiller en større rolle. Forebygging og dermed folkehelsearbeidet poengteres for å bremse etterspørselen etter tjenester. Kommisjonen legger til grunn at oppgaveløsning skal skje på laveste effektive omsorgsnivå (LEON). Dette er ikke et nytt begrep i Norge, og for at begrepet skal gi ny mening bruker kommisjonen begrepet «å bemanne tjenestene ved å bygge oppgaver nedenfra» og utvide bruken av såkalte «generalister» i helse- og omsorgstjenesten. Alt dette virker både logisk og løsningsorientert, men enda gjenstår å se hvordan man kan for eksempel vil klare å mobilisere det antall helsefag-arbeidere inn i tjenesten som det legges opp til. Det legges også opp til flere kombinerte stillinger i flere fagmiljø innen de forskjellige delene av helse- og omsorgstjenesten («hus-hytte»). Kommisjonen påpeker selv at det vil være nødvendig å bygge en ny kultur skal man lykkes med en slik omlegging. UiS mener derfor det ville vært naturlig også å trekke inn helseutdanningene som et viktig sted å forberede fremtidens helsepersonell på nye, spennende og ikke minst bærekraftige måter å jobbe på.

Kommisjonen advarer sterkt mot import av arbeidskraft for å bøte for egen mangel. Dette er det lett å være enig i, i et globalt perspektiv. Samtidig påpeker kommisjonen at man må kunne utdanne minst 80% av det antall studenter som trengs innen hver helseutdanning. Dette enkle globale solidaritetsprinsipp er påpekt av andre («Grimstad-utvalget»), og per dags dato fremstår den nasjonale medisinerutdanningen som det mest eklatante brudd på prinsippet i Norge. Det fremstår derfor som et paradoks at UiS ble møtt med stor motvilje og endelig avslag da ønske om medisinutdanning i Stavanger ble lansert. Dette ville gitt flere utdanningssteder og mulighet til å øke kapasiteten på medisinutdanningen. Det er å håpe at kommisjonens anbefaling kan sikre den nødvendige økning i antall medisinerstudenter i Norge, med involvering av alle aktuelle utdanningssteder.

Selv om kommisjonen ikke gjør konkrete vurderinger av dimensjonering av utdanningen, understreker de at riktig dimensjonering og lokalisering av utdanningene må til for å sikre den nødvendige kompetanse der folk bor. Spesielt fagskolene og relevante karriereveier via etter- og videreutdanning løftes frem, men også at kommunene må ta et større ansvar for praksis og veiledning. UiS støtter dette synet. Kommisjonen omtaler også spesifikt balansen mellom helse- og omsorgstjenestens behov for kompetanse og universitets- og høyskolesektorens tilsvarende behov. Noen ganger vil disse behovene kunne kollidere. Kommisjonen skisserer ikke en enkel løsning på denne utfordring utover å skissere at selv om oppgaver skal løses på laveste nivå vil behovet for kontinuerlig omstilling og kompetanseutvikling gjøre behovet for akademisk utdannet helsepersonell enda større fremover. Denne utfordringen vil måtte gjøre spesialisthelsetjenesten mer lydhør for behovet for bygge akademisk kompetanse rundt og i helseutdanningene.

UiS mener bruk av teknologi er en viktig del av løsningen og at tverrfaglighet er viktig for å ta teknologien i bruk på best mulig måte. UiS har blant annet et tverrfaglig bachelor-program innen medisinsk teknologi som kombinerer blant annet; avansert matematikk, fysikk, elektroteknikk og programmering med anatomi, fysiologi og medisinsk forvaltning. UiS har også en forskergruppe innen biomedisinsk dataanalyse som indentifiserer og håndterer problemer innen biologi og medisin som krever dataanalyse. Det er viktig at myndighetene tilrettelegger og stimulerer til denne viktige teknologiutviklingen og tverrfagligheten slik at akademia kan bidra med kombinasjonen av teknologi og medisinsk kunnskap.

Når ytterligere automatisering, teknologi-anvendelse og digitalisering lanseres som de sentrale tiltakene for å sikre økt produktivitet og en bærekraftig helsetjeneste, så burde de etiske utfordringer og omsorgsaspekter som dette reiser vært omtalt i tilknytning til både grunn- og videreutdanninger. Vi støtter synspunktet om å styrke den digitale kompetansen hos alle ansatte og etablere egne forskningsprogram rundt digitale løsninger, men etterspør også et fokus på hvordan man samtidig skal sikre at tjenestene forblir omsorgsfulle og forsvarlige, og med rom for etisk refleksjon.

Kommisjonen har gitt sin rapport tittelen «Tid for handling». Fremtidsutsiktene i Norge ligner de man har i alle andre vestlige land, men med vår rike økonomi og mindre kaotisk nå-situasjon står vi bedre rustet til å skape de nødvendige omstillinger i forventninger, prioriteringer og tjenestetilbud som sikrer et bærekraftig system frem mot 2040. Vi er enig i at krevende tider krever handling. UH sektoren vil måtte spille en helt sentral rolle, ikke bare med tanke på endringer i utdanningene, men også med sin forskningsinnsats. Dette understreker hvorfor bygging av akademisk kompetanse er så viktig, men også at en større del av forskningen bør rettes inn mot hvordan vi kan effektivisere helse- og omsorgstjenesten uten at befolkningen mister tilliten til tjenestetilbudet som vår velferdsstat er bygget på.

Kapitel 2: Fremtidig behov for helsepersonell, demografisk utvikling og bærekraft

Kapitlet gir en god situasjonsbeskrivelse av utfordringene helsetjenesten og samfunnet står overfor frem mot 2040. Mangel på arbeidskraft med større andel eldre som vil ha behov for helse og omsorgstjenester, særlig vil små kommuner i utkantstrøk slite med å tilby nødvendige tjenester. Et sentralt tiltak for en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste beskrives å være arbeidsgivere som tilbyr trivsel for personell i helse og omsorgstjenesten, gode betingelser for personellet og faglig og karrieremessig utvikling for alle. Rekruttere og beholde personell anses som sentralt virkemiddel. Vi vil imidlertid påpeke at rapporten med fordel kunne ha problematisert den store utfordringen helsetjenesten har med å beholde ansatte i yrket.

Når det gjelder kommisjonens framskrivning av behovet for psykologer bygger rapporten på SSB sin framskrivning av forholdet mellom etterspørsel og tilbud av psykologer i arbeidsmarkedet, og anslår 1800 overtallige psykologer i 2040. Framskrivningen er den tredje på snaut 15 år som peker på at det blir overtallighet av psykologer. I 2009 var anslaget om lag 1200 overtallige i 2019 og 1800 overtallige i 2030, mens i 2019 var anslaget 750 overtallige i 2030.

Årets rapport anslår altså 1800 overtallige i 2040. Det nye i denne rapporten er at den ser hen til NAVs årlige bedriftsundersøkelse som grunnlag for startpunktet i sin prognose i 2019. Startpunktet viser derfor en underdekning i 2019 på 450. I 2023 viser SSBs framskrivning balanse mellom tilbud og etterspørsel. Samtidig angir NAVs bedriftsundersøkelse for 2022 en underdekning på 550 psykologer. I NAVs årlige bedriftsundersøkelse helt fra 2007 er det angitt en systematisk underdekning av psykologer som svinger mellom 50 (i 2017) og 550 (i 2010, 2020 og 2022), men aldri overtallighet, til tross for at antallet psykologer i Norge i samme periode nesten er doblet. Det er altså grunn til å spørre om SSBs framskrivning av behovet for psykologer systematisk undervurderer endringer i etterspørselen av psykologer. Tilfanget av psykologer utdannet i utlandet er også stort, og utgjør i den senere tid om lag hver tredje som blir autorisert.

Kunnskapsdepartementet ser trolig til SSBs framskrivninger og til kommisjonens rapport for å vurdere dimensjonering av profesjonsstudiet i psykologi, men hvis helseforetakene og kommunale tjenester skal kunne ha en bærekraftig tilgang på psykologer i framtiden, bør altså SSB framskrivninger revideres, og konklusjonene i Helsepersonellkommisjonens ferdigstilte rapport bør nyanseres.

Kapitel 3: Organisering av helse- og omsorgstjenestene

Kapitlet gir en god oversikt og UiS har ingen merknader.

Kapitel 4: Status og utvikling for personell i helse og omsorgstjenesten

I kapitel 4.3.2. påpekes faktum at ved stor avstand til spesialisthelsetjeneste, blir oppgaveporteføljen til helsepersonell i kommunen bredere. Samt at det i mindre sentrale strøk er en større andel eldre, hvilket indikerer behov for styrket kompetanse blant helsepersonell (bred oppgaveportefølje) og høyere kostnader for å gi en tilfredsstillende tjeneste til befolkningen i kommunene. Det er grunn til å tro at denne utfordringen vil være vanskelig for distriktskommunene alene å løse.

Kapitel 4.8.2 Omtaler betydningen personell med innvandrerbakgrunn har for personellveksten i omsorgstjenesten. Som omtalt i kapitel 10.3.6, «Kompletterende utdanning», må det være ordninger som gjør at eventuell kompetanse fra hjemland blir godskrevet, og at disse også gis mulighet for faglig og karrieremessig utvikling.

Kapitel 5: Utfordringer med å rekruttere og beholde helsepersonell

De første årene i yrkeslivet påpekes å være av betydning for om sykepleiere fortsetter å jobbe innen helse- og omsorg. Bruk av trainee-ordninger for nyutdannede sykepleiere bør styrkes for å trygge og stimulere personell i overgang fra utdanning til arbeidslivet.

Det påpekes at for rekruttering av sykepleiere er stor arbeidsbelastning, små fagmiljø, begrensede muligheter for faglig utvikling og kompetanseheving, videreutdanning og spesialisering, ledelse, lønnsforhold, utstrakt bruk av deltidsstillinger av negativ betydning, mens godt arbeidsmiljø, fleksibilitet i jobben og kort reisetid er positivt i kommunene. Her bør kommunene gis økonomiske midler som gir mulighet til faglig utvikling og kompetanseheving, tilby hele stillinger og legge til rette for fleksibilitet for å rekrutter helsepersonell. Dette må også innebære fleksible og distriktsvennlige utdanningstilbud fra fagskoler og høyere utdanning.

Videre vil helse og omsorgstjenesten vinne på å få helsepersonell til å være yrkesaktive lengre. Stor arbeidsbelastning og vaktbelastning kan medvirke til tidlig pensjonering. Det må i helse- og omsorgstjenesten sikres overgangsordninger som styrker at personell er yrkesaktive lengre enn i dag.

Kapitel 6: Helsepersonellkommisjonenes tolkning og utfordringer knyttet til fremtidig tilgang på personell i helse- og omsorgstjenesten

UiS har ingen merknader til kapitel 6.

Kapitel 7: Organisering og samhandling i helse- og omsorgstjenestene

I rapportens kapittel 7 påpeker kommisjonen at det fortsatt er store samhandlingsutfordringer (ifb med utskrivningsklare pasienter som kommunen ikke har kapasitet eller god nok kompetanse til å ta imot og reinnleggelse av pasienter) og mange strukturelle hindringer for å få til en sammenhengende og mer effektiv tjeneste. Dette på tross av en rekke helsepolitiske tiltak som er igangsatt den siste 10-års perioden for å bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenestene og de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Den kompliserte organiseringen av tjenesten som inkluderer at aktører som sykehus og kommuner har ulike rammevilkår og finansieringsordninger, er godt illustrert i Figur 3.2. Denne kompleksiteten ligger til rette for spill mellom forvaltningsnivå; svake insentiv til å finansiere tjenester som ikke umiddelbart kommer aktøren som finansierer tjenesten til gode. Dette er spesielt problematisk i et samhandlings- og forebyggingsperspektiv. Kommisjonen er enig i utfordringsbildet knyttet til samhandling i tjenestene, men er delt ift å anbefale reorganisering av tjenestene til et nivå noe som vil kreve grundige analyser og utredning. Vi foreslår at det parallelt med utredning av en ny organisasjonsmodell gjennomføres helsetjenesteforskning som vil bidra til en forskningsbasert utprøving. Dermed vil man kunne avdekke faktorer som fasiliteter, men også hindrer iverksetting, og dermed identifisere hva som må til for at man skal lykkes med ny organisering.

Vi vil også understreke at forskning gjennomført ved Universitet i Stavanger viser at samhandlingsutfordringer ikke bare oppstår i overgangen mellom forvaltningsnivåene sykehus og kommune. Utfordringer med samhandling finnes også innen det samme forvaltingsnivået for eksempel i spesialisthelsetjenesten og mellom enheter i kommunehelsetjenesten. Samhandling påvirkes av rekke forhold som kommunikasjon og informasjonsutveksling mellom involvert personell, kompetanse om samhandling, ansvar og rutiner hos ansatte, involvering av pasienten og den pårørende. Vi vil understreke viktigheten av at ansatte har kompetanse om samhandling og kritiske punkt særlig i overføringer av pasienter mellom sykehus og kommune. I denne sammenheng vise til kapittel 10 i rapporten om utdanning og kompetanse. I dette kapittelet vektlegges kunnskapsdeling som kan skje i form av hospitering og som etablering av arenaer for systematisk læring, kunnskapsdeling og refleksjon mellom personell i ulike deler av tjenestene og pasienter/brukere av helsetjenester. Det er gjennomført helsetjenesteforskning av forskere ved Universitetet i Stavanger som viser at det å etablere arenaer for læring og kunnskapsdeling (møteplasser), har bidratt til økt brukermedvirkning, innovasjon i samhandling og kvalitet i overføring av pasienter mellom spesialist- og kommunehelsetjenestene. I denne sammenhengen har helsetjenesteforskning vært viktig både for å designe og evaluere effekter av slike tiltak. Med tanke på implementering i praksis og for å bredde ut i tjenestene vil vi understreke betydningen av at man bygger på eksisterende forskning inkludert metodikk og innhold for å sikre kvalitet og kobling mellom forskning og praksis.

Kapittel 8: Oppgavedeling

1. Prinsipper for arbeidet med riktig oppgavedeling

Helsepersonellkommisjonen påpeker betydningen av å være bevisst hvilke personalet som utfører de enkelte oppgaver, spesielt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, der et flertall av personalet er ufaglærte. Større visshet omkring «rett person til rett tid og på rett sted» støttes. Her trenges forskning med bruk av sosial innovasjon for å utvikle innovative tiltak med riktig og sikker oppgavefordeling og oppgaveflyt. Samtidig må en holdningsendring blant helsepersonell, og i utdanningsinstitusjonene på plass. Vi foreslår at institusjoner som utdanner helsepersonell i større grad inkluderer temaer om organisasjon og ledelse i «en ny tid» der behovet for ny oppgavefordeling diskuteres. Slik kan fremtidige helsepersonell være bedre rustet til å forstå, initiere og lede hensiktsmessig oppgavefordeling i en presset helsetjeneste. Rapporten trekker også frem bruk av teknologiske løsninger for å løse oppgavene på en ny og mer hensiktsmessig måte. Forslaget om at utvikling av teknologiske løsninger skjer i samarbeid med sluttbrukerne av teknologien støttes fullt ut. Her kan forskning om sosiale innovasjoner bidra til å forstå hvordan slike prosesser bør foregå for å oppnå målet om nye, innovative, digitale helsetjenester. Sosial innovasjon som begrep og metode bør innarbeides i helsefaglige utdanninger, for å øke forståelse for og betydningen av brukermedvirkning i helsetjenesteutvikling.

2. Oppgavedeling fra personell til pasienter og brukere

UiS støtter helsepersonellkommisjonens vektlegging av pasient og brukers egne ressurser og kapasitet for mestring, i kombinasjon med riktig helsefaglige kompetanse som styrende for oppgavedeling mellom tjenestemottaker og tjenesteyter. Her kan digital hjemmeoppfølging være en løsning som kan gi pasient/bruker opplevelse av større medvirkning og autonomi i egen helse, samtidig som det kan forhindre belastning av helsetjenesten i form av flere friske dager hjemme for pasient/bruker. Innføring av teknologiske løsninger som muliggjør monitorering av vitale mål, symptomregistrering, og kommunikasjon med helsepersonell fra pasientens eget hjem kan også vise seg effektivt og lønnsomt, samt gi helsepersonell mulighet til å utvikle kompetanse til bruk i en ny rolle som tjenesteyter. Teknologiske løsninger har og potensiale til å øke pasient/brukers helsekompetanse ved å tilby nye måter å formidle informasjon om helsefremming, sykdomsforebygging, og oppfølging av behandling. For å akseptere teknologi og nyttiggjøre teknologien i oppgavedeling trengs digital kompetanse. Digital kompetanse kan sikres gjennom utvikling og bruk av opplæringsprogram for både pasient/bruker, pårørende og helsepersonell. I utvikling av slike program vil et samarbeid mellom brukerorganisasjoner, helsetjeneste og akademia være hensiktsmessig og nødvendig. Det vil og kreve et initiativ fra ledere i helsetjenesten for å iverksette og gjennomføre opplæringstiltak. I rapporten fremhever Helsepersonellkommisjonen en utredning av dagens lærings -og mestringstilbud som eneste forslag til løsning på oppgavedeling mellom pasient/bruker og helsepersonell. UiS foreslår at deler av finansieringen avsettes til forskning som kan utrede oppgavedeling ved bruk av teknologiske løsninger, som for eksempel digital hjemmeoppfølging. Det er nødvendig å utvikle og teste digital hjemmeoppfølging i større intervensjonsstudier, samt tilby utdanningsprogram som retter seg inn mot nye måter å levere helsetjenester på.

Kapitel 9: Arbeidsforhold og arbeidstid

UiS har ingen merknader til dette kapitlet.

Kapitel 10: Utdanning og kompetanseutvikling

Forslaget om å styrke helsefagarbeidet støttes. Helsefagarbeiderne vil spille en stadig viktigere rolle i helsesystemet. Når det kommer til spørsmålet om man skal igangsette nye forsøk med y-veien for helsefagutdanninger, kan man imidlertid stille spørsmål om dette er den riktige veien å gå. Erfaringer så langt, bl.a. fra OsloMet, og av grunner som kommer frem i utredningen (ikke mangel på søkere til sykepleierutdanningen), tilsier at en må stille spørsmål om graden av det hensiktsmessige ved å ta opp søkere som har høyere sannsynlighet for å ikke fullføre studiene. Hovedproblemet slik UiS ser det er gjennomstrømningsgraden i selve studiet. Denne må det jobbes systematisk med å få opp.

Kommisjonen vektlegger styrking av kompetansen innenfor eldreomsorgen og foreslår utdanningstiltak i forbindelse med karrierevei for fagarbeidere. Videre vil utvalget styrke generalistutdanning i kommunene og helseforetakene. Dette mener vi ikke tilfredsstiller det kompetansenivået som trengs for å utøve kvalifisert pleie og omsorg til eldre personer. De fleste eldre lever med svært kompliserte og sammensatte sykdommer som krever ikke bare generell kompetanse, men spesialistkompetanse innenfor geriatri og eldreomsorg. Et viktig tiltak for å heve kompetansen vil derfor være å opprette studieplasser innenfor geriatrisk sykepleie.

UiS vil støtte opp om at desentraliserte utdanninger er et viktig samfunnsoppdrag for utdanningsinstitusjonene, men som utvalget påpeker, er kostnadene for slike utdanninger høye. Et viktig tiltak for at utdanningsinstitusjonene skal opprette og opprettholde desentraliserte utdanninger er derfor at de mottar statlig støtte. Utredningen beskriver desentraliserte utdanninger kun i forhold til bachelorutdanninger. UiS vil påpeke at det er et stort behov for masterkompetanse i distriktene innenfor blant annet helsesykepleie, jordmorutdanning og rus- og psykisk helsearbeid. Et viktig tiltak vil derfor være å utvikle gode desentraliserte utdanningsmodeller på mastergradsnivå.

I punkt 10.3.2 omtales styring og finansiering av utdanning ved universitet og høyskoler. For å sikre samfunnet hensiktsmessig dimensjonering av nødvendig og kompetent helsepersonell til helse- og omsorgstjenesten, vil det også i fremtiden være behov for styring og økonomiske intensiver til høyere utdanning/utdanningsinstitusjonene. Imidlertid, er det nødvendig med samarbeid med spesialisthelse- og kommunehelsetjenesten for å sikre nødvendig kapasitet til praksisundervisning. Også disse tjenestene må inngå i forpliktene samarbeid når studieplasser tildeles høyere utdanning. Desentralisert utdanning omtales som virkemiddel for å få kompetent helsepersonell, leger og sykepleiere, master-/spesialsykepleiere over hele landet. Utdanningsinstitusjonene må styrkes for å kunne tilby fleksible og desentraliserte utdanninger, som ordinære tilbud. Og dette krever også at helse- og omsorgstjenesten har ressurser til å tilby studentene stipendordninger om de er arbeidstakere i tjenesten. Samtidig må sykepleiere eller annet helsepersonell som gir praksisveiledning i tjenesten, gis mulighet til å ta veilederutdanning arrangert av utdanningsinstitusjonene – og iht forskrifter (RETHOS). Dette vil kunne også være styrkende for eventuell veiledning av studenter i smågrupper som kommisjonen foreslår. Per i dag kan sykepleiere vegre seg til å veilede grunnet allerede stor arbeidsbelastning. Kompensasjon for veiledning til helsepersonell som veileder kan også være virkemiddel for å rekruttere flere til veiledning av studenter.

UiS støtter vurderingen av behovet for digital kompetanse, og er enig i at styrking av digital kompetanse i helsetjenesten kan tiltrekke seg flere menn og bidra til en bedre kjønnsbalanse. UiS støtter derfor opp om anbefalingen om at utdanningsinstitusjonene

stimuleres til å etablere relevante studieprogrammer på bachelor- og masternivå, og at det bør etableres et betydelig antall stipendiater innenfor helseinformatikk og digital helse.

UiS vil berømme helsekommisjonens forslag om at Norge bør intensivere arbeidet med å endre minimumskravet om varighet i praksis i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv for å kunne ta i bruk simulering som del av praksisundervisningen. Med tanke på at praksisplasser er den store flaskehalsen for å utdanne flere sykepleiere, er det også viktige å utforske handlingsrommet som foreligger innenfor dagens kvalifikasjonsdirektiv. Flere land innenfor EU tar i bruk simulering som en del av den teoretiske sykepleierutdanningen. Dette underbygger at det finnes et handlingsrom som ikke er utforsket i Norge. UiS vil derfor oppfordre til at dette handlingsrommet utforskes parallelt med at det arbeides med å endre EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv.

Til punkt 10.9. 4. - økt bruk av kombinerte stillinger. Kombinerte stillinger mellom utdanningsinstitusjoner og helseforetak, mellom ulike helseforetak eller innenfor samme foretak, men med ulik arbeidsgiver. Dette for å styrke samarbeid og fremme kvalitet i arbeidet som utføres. Samtidig viser det til utfordringer av kvalifisert vitenskapelig personell ved høyere utdanning, at eksempelvis innen sykepleiefaget kvalifiserer vitenskapelig ansatte senere, har høyere gjennomsnittsalder – og kortere forskningstradisjon. Kombinerte stillinger mellom akademia og praksis, vil kunne styrke samarbeid med praksisfeltet, men hvilke roller skal vitenskapelig ansatte ha i klinikken? Det er helsepersonell i klinikken som har høy kompetanse innen klinisk virksomhet. Vitenskapelig ansatte har annen kompetanse, som de skal fortsettes å utvikle i sin akademiske karriere, det er derfor viktig at disse havner bakpå sammenlignet med kolleger som ikke er knyttet til det kliniske arbeidet. Vitenskapelig ansatte i klinikken kan styrke utvikling og forskningsarbeid i klinikken.

Den ansatte om den skal forholde seg til to arbeidsgivere/ansvarsområder vil kunne oppleve utfortreninger. Hus og hytte metaforen vil være utfordrende å få til å fungere mellom spesialisthelsetjenesten/ utdanningsinstitusjoner og utkantkommuner. Så lenge personell må forholde seg til to arbeidsgivere vil denne også tape muligheter for økt stilling og ekstraarbeid som gir økt avlønning. Det er uro for at ‘hus og hytte’ tilknytning til helse- og omsorgstjenesten heller vil redusere trivsel, karriere enn å fremme en bærekraftig tjeneste. Utdanningsforløp til stilling i akademia må styrkes for å kunne utdanne tilstrekkelig antall helsepersonell.

I punkt 10.10 tar kommisjonen opp at helsefagutdanningene må ruste personell til å gjøre prioriteringer og begrensede valg. Dette må primært være faglig og politisk ledelses sitt ansvar. Om helsepersonell vil ved knappe ressurser og i prioritering av tilbud til tjeneste hver dag kunne kjenne på moralsk etisk ansvar overfor pasientene, dette kan medvirke til utbrente helsearbeidere. Viktig at dette ikke blir tjenesteutøvernes ansvar. Om en skal sikre bærekraftige tjenester, og tilstrekkelig helsepersonell.

Kapitel 11: Prioriteringer og reduksjon av overbehandling

Selv om ikke reduksjon av unødvendige eller lavt prioriterte helsetjenester var en del av kommisjonens mandat, har kommisjonen valgt å bruke et kapittel på temaet. Grunnen er at en reduksjon her vil gi mindre behov for helsepersonell, i denne sammenheng definert som et knapphetsgode. Som kommisjonen påpeker er det ofte vanskelig å definere og dermed operasjonalisere hva som er riktig nivå av helsetjenester, og derfor blir det ofte etterspørselen som diskuteres. UiS støtter kommisjonen i ønske om å belyse dette sentrale temaet knyttet til helsepersonell situasjonen fremover.

Selv om Norge på mange måter har vært et foregangsland i utviklingen av prioriteringskriterier, så er begreper som alternativkostnader, grense-nytte og overbehandling neppe veletablerte begreper hos det enkelte helsepersonell. Gjennom å presentere de store forskjellene i forbruksrater av utvalgte helsetjenester som eksisterer i Norge («Helseatlas»), illustreres begrepene over- og underbehandling, samt overdiagnostikk. Selv om det er krevende å definere et optimalt nivå av helse- og omsorgstjenester tyder alle undersøkelser på at overdiagnostikk og -behandling er et langt større problem enn underbehandling i Norge. Kommisjonen velger å legge til grunn at sannsynlig optimalt nivå av tjenester er identisk med de områdene som har lavest forbruksrater, uten samtidig andre tegn på utbredt underbehandling. Dette må kunne kalles en påstand mer enn et bevist faktum, og viser også hvorfor det er nødvendig med mer helsetjenesteforskning fremover. Forskning med fokus på verdibaserte valg i samfunnet og faktorer som påvirker forbruket av helse- og omsorgstjenester. Kommisjonen foreslår overordnete tiltak som kan begrense forbruket av helsetjenester, men understreker samtidig at der er behov for mer forskning («kunnskap, innsikt og informasjon om forhold som påvirker tilbudet…»). Samtidig understrekes betydningen av å «integrere kunnskap om overbehandling og evne til å ta begrensende valg i helseutdanningene». Hvilke effekter disse forslagene vil ha gjenstår å studere og evaluere. UiS mener alt dette understreker betydningen av å drive mer forskning på helsetjenestene slik de leveres i kommuner og spesialisthelsetjenesten.

Kapitel 12: Digitalisering og teknologisk utvikling i helse og omsorgstjenestene

Helsepersonellkommisjonen anbefaler at universiteter og høyskoler fortsetter å utvikle og tilby studieprogrammer der kompetanse om helse- og teknologi/informatikk kombineres. UiS ser det som svært viktig at det legges til rette for at man kan etablere relevante studieprogrammer på bachelor- og masternivå som gir digital kompetanse nødvendig for å utvikle, men ikke minst for å kunne ta i bruk gode digitale løsninger. Dette kan gjøres ved å etablere helt nye studieprogram eller omstrukturere eksisterende studieprogram ved å øke innholdet av tema som omhandler helseteknologi/-informatikk. I denne sammenhengen er tverrfaglig/tverrfakultært samarbeid helt sentralt. Studieprogram innen medisinsk teknologi kan integreres tettere med helsefaglige studieprogram, herunder sykepleie, spesialsykepleie og paramedisin. Herunder ansees bruk av simulering som læringsmetode særskilt nødvending for å oppnå mål om økt kompetanse og forståelse for bruk av digitale helsetjenester. UiS har blant annet etablert et tverrfaglig bachelor-program innen medisinsk teknologi. Det ønskes velkommen flere stipendiatstillinger innen både helseinformatikk og helseteknologi, da med spesiell fokus på teknologibrukerens perspektiv for å øke forståelsen av hvilken rolle teknologi og informatikk spiller for utvikling av mer effektive helse- og omsorgstjenester. Livslang læring bør få enda mer oppmerksomhet og her må det tilrettelegges for at universitetene kan utvikle og tilby behovsrettede etter- og videreutdanningskurs/emner.

UiS støtter forslaget fra kommisjonen om at beslutninger knyttet til innovasjon og bruk av teknologi for automatisering anvender prinsippet om at alle oppgaver der personellet ikke har direkte kontakt med pasienter, brukere eller pårørende, automatiseres i størst mulig grad. Ulempene for personellet og de berørte ved automatisering av oppgaver må veies opp mot fordelene.

UiS støtter kommisjonens forslag om at det etableres et 10-årig forskningsprogram, i størrelsesorden kr. 500 mill. per år, som har som formål å redusere behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren. Det viktig at forskningen involverer samtlige sluttbrukere av helseteknologi; det vil si helsepersonell, pasienter, brukere og pårørende slik at det utvikles sikre og brukernære funksjonaliteter. I denne sammenhengen kan det tverrfaglige forskningsfeltet kognisjon spille en sentral rolle. Gode brukernære funksjonaliteter krever at det utvikles funksjonelle fysiske og mentale grensesnitt mellom menneske og maskin. Dette står sentralt i den kognitive vitenskapen. Tilgang til gode laboratoriefasiliteter for kognitiv forskning er en forutsetning for å kunne utforske samspillet mellom informasjonsbehandlingssystemer og mennesket. Forskning krever tilgang på alle typer helsedata. I forbindelse med automatisering, herunder bruk av kunstig intelligens, er det et særskilt behov for store mengder høykvalitets helsedata. Forskningsprogrammets målsetning om å utvikle nye arkitekturer for bærekraftig produksjon, forvaltning og bruk av alle typer helsedata er helt vesentlig for å oppnå den overordnede målsetningen om å redusere behovet for arbeidskraft, både i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Omstilling til økt bruk av helseteknologi og digitale helsetjenester vil kreve omlegging av hvordan helsetjenester leveres. Dette krever forskning på problemstillinger omkring endringer i helsepersonells rolle og arbeidsformer i utøvelse av helsehjelp. Økt forståelse av hvordan helseteknologi og informatikk kan endre måter helsehjelp leveres på vil kunne sikre implementering. Implementeringsforskning kan og bidra til evaluering av igangsatte initiativ for å spisse digitale helsetjenester for å oppnå best effekt av, og tilfredshet med slike tjenester,

Kapitel 13: Helsepersonellkommisjonens vurdering av framtidige personellbehov

Kapitlet drøfter og vurderer på en klok måte personellbehovet i framtiden.

Kapitel 14: Økonomiske og administrative konsekvenser

UiS har ingen merknader til kapitlet.

Med vennlig hilsen,

Klaus Mohn, rektor

Saksbehandler: Ole Kristian Følgesvold Bratset, tilf. 98004016