Høringssvar fra Eidsvoll kommune

Høringsinnspill fra Eidsvoll kommune

Høringsinnspill fra Eidsvoll kommune ble vedtatt i Formannskapsmøtet 25.04.23, PS 23/40.

Eidsvoll kjenner seg igjen i mange av de utfordringene som helsepersonellkommisjonen peker på, de beskriver en rekke faktorer som verken spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene kommer utenom. Vi er i hovedsak enige i de tiltakene som foreslås, mange av disse gjennomføres allerede i dag, men vi ønsker å utdype noen av punktene.

Demografiutfordringene:

Helsepersonellkommisjonen peker på et økende antall eldre, og igjen økende etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester, som den viktigste utfordringen fremover. Veldig mange kommuner erfarer likevel at det er en stor økning i helsetjenester hos yngre personer (under 67 år), hvor en stor andel av disse er særlig ressurskrevende. Denne utviklingen vil fortsette (bl.a. flere yngre med demens, økt levealder hos de med medfødt alvorlig lidelse/sykdom, flere med diagnoser innen rus/psykiatri, økning i antall brukere med BPA). Det er allerede i dag krevende for kommunene både mht. nødvendig kompetanse, personellressurser og økonomi. Denne utviklingen burde kommisjonen i større grad beskrevet i rapporten, og tatt med i sin vurdering av personellbehovet i tjenestene fremover.

Bemanning/kompetanse/oppgavedeling:

Det mest sentrale som kommisjonen peker på, er at man ikke vil ha tilgang på nok personer med nok kompetanse, om bemanningen i helsetjenestene skal fortsette å øke med samme takt som i de siste 20 årene. Det gjelder ikke minst fordi det blir stadig færre yrkesaktive, og at man også har utfordringer med å få nok arbeidskraft i andre sektorer. På bakgrunn av dette må man, slik kommisjonen peker på, finne løsninger for å greie seg med relativt mindre bemanning pr. bruker som mottar tjenester. Men knappe personellressurser må fordeles der behovet er størst, det vil si til kommunale helse- og omsorgstjenester. Siden samhandlingsreformen har veksten av oppgaver og bruker/pasienter vært større i de kommunale helse- og omsorgstjenestene enn i spesialisthelsetjenesten, men personellomfanget har ikke økt tilsvarende.

Det er ikke bare distriktskommunene som står i bemanningskrise, det er en stor utfordring i sentrale østlandsområder. Rekrutteringsutfordringene oppleves svært krevende for vernepleiere, sykepleiere og leger, men i økende grad også for helsefagarbeidere. Kommunene jobber med ulike tiltak og bruker betydelige ressurser for å rekruttere nødvendig personell og kompetanse. Det blir en usunn konkurranse mellom kommunene, mellom kommuner og helseforetak, og mellom offentlige og private helseaktører, som resulterer i at man overbyr hverandre i forhold til lønn og andre goder. Det bidrar ikke til langsiktige og bærekraftige løsninger.

Kommunen støtter helsepersonellkommisjonen i at større grad av heltidsarbeid vil utløse økt kapasitet og kvalitet i tjenestene, uten samtidig økning av antall sysselsatte. Økt andel heltid er en forutsetning for en bærekraftig utvikling fremover. Dette må tariffavtaler og lovverk bygge opp under. Det er allikevel viktig å sikre at heltidskultur må ivaretas uten omfattende kostnadsøkning for kommunene.

Helsepersonellkommisjonen er ikke enstemmig i spørsmålet rundt nødvendigheten av fastsettelse av bestemmelser om gjennomsnittsberegning av arbeidstid i sentrale tariffavtaler, alternativt justeringer i lovverket om skift/turnusarbeid. Arbeidslivets parter må sammen forsøke å finne løsninger som både ivaretar kommuners og virksomheters ansvar for å gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester, men som samtidig ikke vil svekke arbeidstakers medvirkning eller svekke rekruttering eller å beholde personell i sektoren. Like ordninger for hele sektoren er også viktig for å forhindre uheldig konkurranse om personell og kompetanse. Kommunen støtter her for øvrig flertallets vurdering, og vil påpeke at det kan bli nødvendig med lovendringer, da det erfaringsmessig er motstand fra ansatte om økt arbeid i ubekvem arbeidstid. Kommunen opplever en bekymringsfull utvikling i forhold til holdninger og ønsker rundt ubekvem arbeidstid i tjenester som krever døgnkontinuerlig drift, hvor man opplever at flere ikke ønsker å jobbe helg eller annen ubekvem arbeidstid. Samtidig er det viktig å opprettholde arbeidsmiljølovens bestemmelser som sikrer arbeidstakernes rett til et forsvarlig arbeidsmiljø. Det må være ordninger som støtter opp om mulighetene for arbeidsgiver til å gjøre individuelle tilpasninger av turnus/arbeidstid/arbeidsbelastninger der det er nødvendig (f.eks. pga. livsfase, helsesituasjon, familiesituasjon). Like ordninger for hele sektoren er også viktig for å forhindre uheldig konkurranse om personell og kompetanse.

Kommunen er enig med kommisjonen i at det ikke et godt tiltak å satse stort på personell fra utlandet, både fordi mange andre land har større knapphet på personell enn Norge, men også på grunn av språkutfordringer og stor risiko for akutt tap av arbeidskraft under pandemi o.l. Men det er viktig å satse på helsepersonell som allerede bor og jobber i Norge, men har utdanningen sin fra andre land. Det er viktig å finne effektive løsninger slik at de får godkjent utdannelsen, på for autorisasjon i Norge.

Kommunen mener det er nødvendig å øke utdanningskapasiteten. Spesielt andelen med høyskolekompetanse (sykepleiere, vernepleiere) av den totale mengden helsepersonell bør øke, selv om antallet totalt sett ikke øker. Derfor må antall studieplasser særlig for sykepleiere og vernepleiere økes, og de formelle kravene for inntak bør senkes. Det er i den sammenheng også viktig å øke antall praksisplasser i kommune- og spesialisthelsetjenesten, og få på plass tiltak som stimulerer til å ta imot studenter og legge til rette for god praksisundervisning.

I mange geografiske områder/regioner kan man med fordel etablere felles, regionale ordninger for praksisplasser, både for å sikre tilstrekkelig kapasitet, faglig bredde og bedre kompetanse. Vi støtter kommisjonen i at det må utvikles ordninger for å kvalifisere de som mangler deler av en formell utdanning, men ikke bare at utdanningsinstitusjonene bør utvikle slike ordninger – de må gjøre det, og det må være gode og fleksible ordninger (bl.a. flere deltidsstudier som kan kombineres med jobb/familie, desentraliserte utdanningstilbud). Det er et stort uutnyttet potensial i helsetjenestene, men for få muligheter for de ansatte det gjelder.

Oppgavedeling og god organisering er helt essensielt for å løse bemanningsutfordringene, øke effektiviteten og kvaliteten i tjenestene. Vi mener det må være felles tiltak samlet for sektoren (både kommuner og spesialisthelsetjenesten), og støtter derfor Helsepersonellkommisjonens anbefaling om å etablere et kvalitetsutviklingsprogram som skal fremme riktig organisering og oppgavedeling i helse- og omsorgstjenestene over hele landet. Det er nødvendig med en oppgaveforskyving slik at fagpersonell får frigjort tid til å bruke sin kompetanse og utføre sine kjerneoppgaver - fra helsepersonell til annet personell der helsefagkompetanse ikke er nødvendig, fra leger til sykepleiere, og fra sykepleiere til helsefagarbeidere. Det må også være en sterkere satsning på fagarbeidere, ikke bare i kommunene, men også i spesialisthelsetjenesten. Samtidig er det viktig å ta inn over seg at det fortsatt er profesjonskonflikter i helsesektoren, som i praksis kan gjøre oppgaveforskyvning utfordrende.

Økende sprik mellom forventninger og muligheter:

Helsepersonellkommisjonens beskrivelse av et økende sprik mellom forventningene i befolkningen knyttet til omfang, kvalitet og utbredelse av helse- og omsorgstjenestene, og tjenestenes mulighet til å møte forventningene, som følge av personellmessige og finansielle begrensninger, samsvarer med det kommunen opplever. Det er i dag høye forventninger til velferdsstaten, og det er helt nødvendig med en tydeligere, enhetligere og transparentere prioritering, samt å redusere overbehandling. Mange av disse forventningene forsterkes også gjennom rettighetsfesting av stadig flere tjenester. For å kunne balansere tilbud og etterspørsel av helsetjenester, må det derfor gjøres strengere og tydeligere prioriteringer. Kommisjonen peker på at alle aktører - politikere på alle nivå, tilsynsmyndigheter, helseforetak og kommuner, partene i arbeidslivet, personell, pasienter, brukere og pårørende - har et felles ansvar for å redusere spriket mellom forventinger og hva som er mulig fremover, og erkjenne at det er behov for begrensende valg i tjenestene.

Vi støtter kommisjonens forslag om at konsekvensene for personellbehovet innføres som krav til utredninger av foreslått politikk på helse- og omsorgsområdet. Man må i større grad lykkes med en strategi som gjør at innbyggerne tar større ansvar selv og deltar i egen behandling i større grad enn i dag. Dette forventes å ha en forventningsregulerende effekt på brukerne ved at disse i større grad får innblikk i mulighetene og begrensningene i helsevesenet og betydningen for deres individuelle behandlingsløp. Videre blir det viktig å understøtte forskning og utviklingsarbeid, herunder styrket digital kompetanse av alle parter og utvikling av brukervennlig teknologi.

Andre eksempler på tiltak:

· Gjøre velferdsteknologi kjent og mer «ufarlig» for innbyggerne gjennom kampanjer og opplysning/markedsføring på alle nivå, og spesielt i media (som er en viktig institusjon for å skape holdninger).

· Tidlig involvering av unge pensjonister, «unge eldre» og andre relevante grupper, for å forberede disse på økt egenansvar og større delaktighet i mulige senere behandlinger.

· Opplysning om teknologiske hjelpemidler og ansvar for egen alderdom.

· Aldersvennlig samfunn og lavterskeltiltak (med andre yrkesgrupper) som sikrer at eldre kan klare seg hjemme så lenge som mulig. I dette må man også få fram at man skal videreføre en god helse- og omsorgstjeneste, og at det ligger og vil ligge store muligheter for å levere faglig godt og brukervennlig i de kommunale tjenestene.

· Holdningskampanjer og tiltak for økt fokus på livslangt helsebyggende levemåte og forebyggelse av uhelse, for ungdom og alle aldersgrupper.