Høringssvar fra Legemiddelindustrien

Høringssvar NOU 2023: 4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

Helsepersonellkommisjonen viser et krevende fremtidsbilde for helsetjenesten, både i form av bemanningsutfordringer og et økende gap mellom befolkningens forventninger til best mulig behandling og tilbudet tjenesten vil være i stand til å levere. LMI deler konklusjonen om at det ikke er mulig å bemanne seg ut av utfordringene fremover, og at nye satsinger må ha som hovedmålsetning å redusere arbeidskraftsbehovene.

Både legemidler og vaksiner kan bidra til å avlaste helsetjenesten. En gjennomgang av betydningen legemidler har hatt på det australske helsesystemet viser for eksempel at legemidler lansert mellom 1986-2000 førte til en reduksjon i sykehusdøgn på 7,3 % i 2015, tilsvarende 1,71 millioner dager. Dette viser oss at legemidler er en del av løsningen for å senke sykdomsbyrden og få flere til å stå i arbeid lenger, samtidig som helsetjenesten og pårørende avlastes.

Dersom legemidlene som i dag er under utvikling kan tas i bruk i fremtiden, er det et stort potensial for å avlaste helsetjenesten. I 2019 var sannsynligheten for at en pasient over 67 år som var innlagt for hjertesvikt skulle akutt re-innlegges innen 30 dager, på hele 23,1 %. Menon har estimert at reinnleggelser alene utgjør en kostnad for samfunnet på omkring 100 millioner kroner i året. Ved å unngå reinnleggelser har man dermed et stort mulighetsrom for å avlaste helsetjenesten i årene fremover. Ser vi på hjerte- og karsykdommer med høyt kolesterol, har Oslo Economics estimert at behandlingskostnadene er på 10,6 milliarder kroner, hvorav 8,4 milliarder kroner er i sykehusene. Legemidler som kan redusere sannsynligheten for re-innleggelser ved hjertesvikt og forebygge kolesterol-relaterte hjerte- og karsykdommer har derfor potensial til å gi store besparelser for helsetjenesten.

Slike estimater finnes for mange sykdommer. Ved å innføre en ny type screening av livmorhalskreft viser en Menon-rapport at helsetjenestekostnadene kan reduseres med 16 millioner kroner i året. En britisk studie viser at dersom man klarer å bremse utviklingen av demens i fem år, så vil det være behov for 550 000 færre helsepersonell i Storbritannia. For duchennes har Oslo Economics estimert at kostnadene i den norske kommunehelsetjenesten alene utgjør 70 millioner kroner i året.

Å redusere den enkeltes behov for helsetjenester er ikke bare bra for tjenesten selv, men har en stor verdi for pasientene, pårørende og samfunnet. Derfor er rask innføring av nye behandlinger både innenfor diagnostikk og legemiddelområdet et viktig tiltak for å sikre bærekraft i fremtidens helsetjeneste.

I tillegg til å ta raskt i bruk nye legemidler og diagnostikk, har LMI følgende forslag til hvordan helsetjenesten kan avlastes i årene fremover:

Vaksiner

En styrket satsing på forebygging vil bidra til å redusere behovet for helse- og omsorgstjenester, og dermed redusere behovet for helsepersonell. Vaksiner er et av de mest effektive verktøyene vi har for å forebygge sykdom. Gjennom vaksinasjon kan flere holde seg friske lenger, og flere kan jobbe lenger.

Det er en høy og stabil oppslutning om barnevaksinasjonsprogrammet i Norge, noe som bidrar til å forebygge sykdom. Før Norge startet vaksinering av spedbarn mot rotavirus, rammet rotavirusinfeksjon så å si alle barn under fem år. Da vaksinen ble innført i 2014 ble om lag 900 barn innlagt på sykehus årlig, og mellom 4500-9000 oppsøkte lege. Resultatene viser at innføringen av vaksinen har ført til en nedgang i andelen innlagte barn som får påvist rotavirussykdom med 86 % i 2016 sammenlignet med gjennomsnittet i perioden 2014-2015. Nedgangen i antall sykehusinnleggelser bidrar til å avlaste helsetjenesten, slik at det frigis tid til at ansatte kan ta seg av pasienter som rammes av sykdommer hvor det ikke finnes en like effektiv forebyggende behandling.

I tillegg til å inkludere nye vaksiner i barnevaksinasjonsprogrammet når faglige råd tilsier at dette, bør Norge innføre et vaksinasjonsprogram for voksne. LMI mener et fullfinansiert voksenvaksinasjonsprogram vil være den beste løsningen, da det vil sikre at alle, uavhengig av betalingsevne, vil kunne få anbefalte vaksiner. Samtidig kan de første stegene mot et voksenvaksinasjonsprogram iverksettes raskt gjennom å etablere en infrastruktur for både administrasjon av vaksiner og informasjon til innbyggerne. Alle aktører som kan bidra med gjennomføring av vaksinasjon bør involveres i planleggingen for å sikre et best mulig resultat. For å sikre en vellykket implementering av et voksenvaksinasjonsprogram forutsetter det god planlegging av produksjon og logistikk slik at mangelsituasjoner unngås. LMI mener også helsetjenestene kan avlastes ved å gjennomføre vaksinasjon i apotek. Det bør legges til rette for at apotek kan integreres i de offentlige vaksinasjonsprogrammene for voksne, som for eksempel kan omfatte influensavaksinering og et fremtidig voksenvaksinasjonsprogram.

Økt bruk av vaksiner vil også motvirke problemene antimikrobiell resistens utgjør. Et eksempel er vaksine mot meslinger, hvor vi vet at dersom Norge slutter å vaksinere barn mot meslinger vil 10 000 – 12 000 barn kunne få bakterielle infeksjoner som krever antibiotikabehandling årlig. Et annet eksempel på hvordan legemidler kan bidra til å motvirke antibiotikaresistens ser vi i influensavaksinering av risikogrupper. Det er omtrent 1,5 millioner mennesker i Norge i dag som har økt risiko for komplikasjoner ved influensasykdom. I et vanlig år vil 5-10 % av alle voksne, og 20-30 % av alle barn få influensa. Samtidig vet vi at 2-5 % av de i risikogruppen som får sykdommen, i etterkant får en bakteriell infeksjon som vil kreve behandling. Oftest vil den bakterielle infeksjonen være en lungebetennelse, og ved å utvikle en bedre influensavaksine som risikogruppene får tilgang til, vil man kunne redusere antibiotikabruken med 3000-4000 kurer årlig, samtidig som helsetjenesten avlastes.

Dette så vi også under pandemien, da det oppstod et økt behov for vaksinasjon mot andre infeksjonssykdommer, slik at belastningen på helsetjenesten skulle være lavest mulig. Dersom befolkningen hadde vært godt beskyttet av vaksiner i forkant av pandemien ville det vært enklere å unngå mangelsituasjonene vi opplevde våren 2020. Da FHI anbefalte pneumokokkvaksinasjon til alle over 65 år ble etterspørselen så høy at FHIs lagre raskt gikk tomme. Det tar tid å produsere vaksiner, og høy forutsigbarhet er viktig for å sikre tilgjengeligheten av legemidler.

Riktig legemiddelbruk

Helsepersonellkommisjonen trekker frem at rundt 20 % av innleggelsene på akuttmottak skyldes feil bruk av legemidler, og at det er høye kostnader knyttet til feilbehandling, komplikasjoner og andre forhold. LMI vil i den forbindelse vise til at det ved behandling av Meld. St. 28 (2014–2015) ble pekt på at den pasientrettede informasjonen om legemidler i for liten grad er tilpasset brukerne, og kan være vanskelig å forstå. I Stortingsbehandlingen av meldingen var det enighet om at det er behov for mer brukertilpasset pasientinformasjon om det aktuelle legemiddelet, og hvordan pasienten kan mestre sykdommen som legemidlet brukes mot. Et flertall av partiene ønsket at nøytral informasjon fra legemiddelprodusentene, som omtale av sykdommen og den aktuelle legemiddelbehandlingen, ikke skal regnes som reklame. Slik informasjon, som utarbeides av industrien og distribueres til pasienter etter forskrivning, tillates fortsatt ikke av norske myndigheter i dag, men tillates bl.a. i Danmark, Sverige, Finland, Nederland og Storbritannia. Innføringen av en slik ordning i Norge hadde høringsfrist i januar 2019. Arbeidet ble forsinket som følge av pandemien, men det skulle tas sikte på å få en forskriftsregulering på plass i 2022. Å utarbeide samt opprettholde oppdatert og kvalitetssikret pasientinformasjon om legemidler er ressurskrevende, og LMI anbefaler derfor at leverandørene får mulighet til å bidra med slik informasjon, etter klare rammer. Legemiddelprodusentenes informasjon kan bidra til å dyktiggjøre pasienter og pårørende slik at legemidlene blir brukt riktig. Dette kan igjen avlaste helsetjenesten. Vi kan her se hen til erfaringer med dette bl.a. fra våre nordiske naboland. Etter LMIs oppfatning bør det nå innføres en slik ordning i Norge.

Systematisk legemiddelgjennomgang gir økt kvalitet i behandlingen, økt pasientsikkerhet, bedre helse og livskvalitet, samt færre sykehusinnleggelser. Systematisk legemiddelgjennomgang kan derfor være et viktig tiltak for å avlaste helsetjenesten. Fastlegen og sykehjemslegen har et forskriftsfestet ansvar for å utføre regelmessig legemiddelgjennomgang, jf. § 25 Legemiddelforskrivning (Forskrift om fastlegeordning i kommunene) og § 5a Legemiddelgjennomgang i sykehjem (Forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp). LMI anbefaler at Helsepersonellkommisjonen ser på muligheten for at andre helsepersonellgrupper, f.eks. kliniske farmasøyter, kan få en større rolle i systematisk legemiddelgjennomgang av pasientens legemiddelliste, for å avlaste legene. Resultater fra systematiske legemiddelgjennomganger bør registreres og kobles til helseregistre, slik at de kan brukes i forskningsøyemed.

Ny prioriteringsmelding

Regjeringen har varslet at de skal komme med en ny prioriteringsmelding i løpet av 2024. I dagens prioriteringsmelding er det en avgrensning om at økt arbeidsevne som følge av behandling ikke skal vektlegges i helseøkonomiske beregninger. Dermed vektlegges ikke betydningen nye legemidler kan ha for samfunnet for øvrig som f.eks. økt deltakelse i arbeidslivet, skatteinntekter m.m., som en konsekvens av dagens prioriteringskriterier. Helsepersonellkommisjonens funn viser oss at vi fremover har behov for at flest mulig står i arbeid lengst mulig.

Prioritering av behandlinger som blant annet medfører økt arbeidsevne representerer både ønskede effekter og etiske dilemmaer. På den ene siden innebærer det flere skatteinntekter som kan brukes til samfunnsnyttige formål, bedre privatøkonomi og helsegevinster for pasienten. På den andre siden hevdes det at dette kan føre til at pasientgrupper som er mindre arbeidsdyktige enn andre pasientgrupper nedprioriteres. Samtidig foretas det ikke vurderinger eller fattes prioriteringsbeslutninger på individnivå. Dette blir gjort på gruppenivå. Innad i en og samme pasientgruppe vil arbeidsevnen for enkeltpasienter variere, men det er gjennomsnittlig arbeidsevne som legges til grunn. Vektlegging av arbeidsevne på gruppenivå kan dermed også komme mange ikke-arbeidsføre til gode i prioriteringssammenheng. I lys av Finansdepartementets Perspektivmelding, hvor det fremheves at «i tiårene som kommer, vil det stå færre i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist. Statens utgifter vil gå opp, uten at inntektene øker like mye». Derfor må vi vurdere hva konsekvensene av å ignorere produksjonseffekter knyttet til ny behandling vil være. Paradoksalt nok kan det bidra til å svekke den offentlig finansierte helsetjenesten på sikt.

Et ytterligere problem ved å ikke vektlegge produksjonseffekter er at det kan medføre underinvesteringer i helse, ettersom analyseperspektivet som legges til grunn i andre sektorer inkluderer produksjonseffekter. Dette kan slå uheldig ut for helsebudsjettet i konkurranse med andre sektorer. I arbeidet med ny prioriteringsmelding bør analyseperspektiv utvides på en nyansert måte, det bør undersøkes om det finnes måter å inkludere produksjonseffekter på som gir samfunnsøkonomisk gunstige beslutninger og samtidig bøter på eventuelle etiske dilemmaer.

Digitalisering og teknologi

LMI viser til at Helsepersonellkommisjonen foreslår at det etableres et 10-årig forskningsprogram som har som formål å redusere behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgstjenesten, og at et slikt program må utvikle kunnskap og teknologi som bidrar til effektivisering på alle systemnivåer og sparer arbeidskraft.

Den teknologiske utviklingen går raskt, og private selskaper utvikler stadig ny teknologi som kan bidra til å avlaste helsetjenesten ved riktig bruk. Men det meste av teknologien og all digitaliseringen er avhengig av data. Gjennom aktiv bruk og deling av data kan behandlere få oppdatert og riktig informasjon om pasienter og brukere på tvers av ulike omsorgsnivå, helsepersonell kan få bedre kunnskapsgrunnlag og beslutningsstøtte, myndighetene kan få innsikt om hvilke tjenester som leveres, og for hvem. Myndighetene kan også få innsikt i utkomme av ulike tiltak, og kan dermed styre ressursene slik at de gir mest mulig helse og velferd i forhold til investeringene. Prioritering av infrastruktur for innhenting, håndtering, lagring og nyttegjøring av data er derfor avgjørende.

Legemiddelindustrien er avhengig av en god digital infrastruktur, med tilgang til data om faktisk legemiddelbruk, og om ressursbruken knyttet til det aktuelle behandlingsforløpet.

Opplysningene må benyttes for å oppdatere dokumentasjonen som ligger til grunn for kost-nyttevurderingen for det gitte legemiddelet. Dette vil bidra til en effektiv og realistisk prisfastsettelse av legemiddelet, og en riktigere bruk av ressursene.

Reseptfrie legemidler

At pasienter kan kjøpe legemidler i apotek uten resept, bidrar til å avlaste helsetjenesten. I Norge ble det solgt reseptfrie legemidler for omtrent 3,5 milliarder kroner (beregnet beløp) i 2020. Riktig egenomsorg gjennom bl.a. bruk av reseptfrie legemidler er et første steg i helsetrappen og er fordelaktig for brukerne og helsetjenesten. Av den grunn bør SLV innta en aktiv rolle i veiledning og godkjenning av legemidler til reseptfri bruk.

Samtidig er det enkelte legemidler som kan kjøpes reseptfritt, men med krav til veiledning i apotek. Denne ordningen er fortsatt ny, og omfatter i dag to legemidler. LMI mener det er rom for å inkludere flere legemidler i ordningen. Det kan både dreie seg om legemidler som i dag er reseptbelagte som egner seg for egenomsorg, men der det vil være fornuftig med en veiledning før de utleveres samt at det kan oppstå tilfeller der det tilkommer ny sikkerhetsinformasjon om reseptfrie legemidler som tilsier en mer forsiktig utlevering. Da kan ordningen «reseptfritt legemiddel med veiledning» være et bedre alternativ enn at legemidlet blir reseptbelagt.

Systematisk undersøkelse av effekter

Helsepersonellkommisjonens funn viser oss at vi må bruke ressursene annerledes og tenke nytt. For å klare det må vi vite hvilke metoder og tiltak som virker. Dagens helsetjeneste måler ikke effekten av metodene som brukes på en systematisk måte. Dette gir en høy risiko for at vi ikke bruker fellesskapets midler på en måte som gir mest helse for hver krone. For å sikre en sterk offentlig helsetjeneste for fremtiden må effekten av tiltak i større grad måles, slik at tjenesten kan være bærekraftig i årene som kommer.