Høringssvar fra Universitetet i Agder

NOU 2023:4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

Høringsuttalelse fra Universitetet i Agder

Generelle kommentarer

Universitetet i Agder takker for muligheten til å uttale seg til NOU 2023:4.

Det er UiAs vurdering at kommisjonen beskriver et gjenkjennelig utfordringsbilde når det gjelder økt behov for helsepersonell framover. Det stilles imidlertid spørsmål om kommisjonen litt raskt konkluderer med at det ikke er mulig å imøtekomme behovet uten at andre sektorer tappes for krefter. Det ene er at kommisjonen da underkommuniserer at det er en reell økning i behov for å opprettholde det tjenestetilbudet vi har per i dag, og det andre er at de i mindre grad utforsker alternative løsninger. UiA stiller spørsmål om det er mulig å mobilisere ulike nettverk og frivilligheten på nye måter og om vi kan skape nye boformer som i sterkere grad ivaretar eldre menneskers behov for tilsyn og ditto trygghet.

Universitetet i Agder er enig i kommisjonens konklusjon om at det ikke er spesielt solidarisk å hente inn ferdig utdannet helsepersonell fra andre land. Kommisjonen kunne imidlertid hatt en bredere tilnærming til mangelen på arbeidskraft, for eksempel omtalt muligheten for å øke innvandringen noe og derigjennom øke andelen mennesker i arbeidsfør alder. Kommisjonen kunne også tematisert økningen i andelen unge som faller utenfor arbeidslivet og utforsket muligheten for å inkludere flere i arbeidslivet.

UiA støtter kommisjonens fokus på digitale løsninger. UiA arbeider selv aktivt med dette, blant annet gjennom Senter for e-helse og egen masterutdanning i helseinformatikk.

UiA mener det ville vært nyttig med en bredere tilnærming til det forebyggende arbeidet. Hvilke muligheter som ligger i en større satsing på folkehelse og forebygging av skader og sykdom i møte med en aldrende befolkning kunne vært bedre belyst. Med en bredere tilnærming vil også personell med ulik utdanningsbakgrunn kunne inkluderes i arbeidet, for eksempel kan personell med utdanning innenfor ernæring, folkehelse og idrett brukes i det forebyggende arbeidet i større grad. I Agder har kommunene, fylkeskommunen og universitetet sammen satt i gang et treårig prosjekt for forskning på folkehelse og levekår. Det er ønskelig at det satses mer på kunnskapsutvikling på dette feltet nasjonalt.

UiA er enig med kommisjonen i at oppgavefordeling og organisering i tjenestene vil være vesentlig framover. Kommisjonen vektlegger hovedsakelig det som kan beskrives som vertikal oppgave- og ansvarsfordeling i den forstand at de tematiserer oppgaveglidning mellom leger, sykepleiere og helsefagarbeidere. Det er bra, men det hadde vært ønskelig med flere betraktninger omkring horisontal oppgave- og ansvarfordeling gjennom å vektlegge større grad av tverrfaglighet. Som eksempel vil UiA mene at vernepleiere i noen sammenhenger kan overta oppgaver som sykepleiere har, og psykologer kan kanskje i noen tilfeller avlaste fastlegene.

Merknader til kapittel 10 Utdanning og kompetanseutvikling

Omtale av flere utdanninger

Utredningen tar kun i begrenset grad opp utfordringer knyttet til helsefaglige utdanninger på høyere nivå. UiA etterlyser for eksempel omtale av behovet for spesialsykepleiere, vernepleiere og psykologer. Inntrykket er at utredningen ikke har en helhetlig tilnærming til utdanning og kompetanseutvikling, men at man har begrenset seg til enkelte tema og forholdsvis få utdanninger.

UiA viser til at utredningen i all hovedsak omhandler yrkesgrupper som hører inn under Helse- og omsorgsdepartementet. I tillegg er sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere noe omtalt. Vernepleiere beskrives som både sosialfaglige og helsefaglige i utredningen. Vernepleiere er autoriserte helsearbeidere som kan ivareta deler av det helsefaglige arbeidet det vil være behov for i fremtiden. UiA ønsker å understreke betydningen av vernepleieres spisskompetanse innenfor miljøterapi som handler om å tilrettelegge miljøet slik at mennesker med funksjonsnedsettelser (for eksempel kognitiv svikt) kan mestre hverdagen selv i størst mulig grad. Dette er sentral kompetanse å utnytte når samfunnet skal tilrettelegge for at mennesker kan bo hjemme og for å forebygge bruk av helsetjenester til funksjoner som mennesker selv kan klare med godt tilrettelagt miljø.

Universitetet viser videre til skriftlig innspill fra Fellesorganisasjonen (FO) i vedlegg 1 der det påpekes at sosialfaglige profesjoner i større grad bør bidra inn i helsetjenestene. UiA støtter innspillene om at disse yrkesgruppene bør ha en langt større plass i helse- og omsorgstjenestene enn i dag – særlig når bemanningsutfordringene ser ut til å øke.

UiA støtter en styrking av helsearbeiderfaget, og mener utdanning på videregående skoles nivå kan bidra til å dekke behovet for helsepersonell i årene framover. Det anses også ønskelig med en økt satsing på fagskolene og økt kompetanse for fagarbeidere. UiA vil mene at dette er en bedre strategi for utnyttelse av utdanningskapasitet og støtter derfor ikke forslaget om at helsefagarbeidere prioriteres ved opptak til sykepleierutdanning.

Kjønnsbalanse

UiA er enig i at det er ønskelig med flere menn i helseyrkene. Vi registrerer at utredningen støtter Opptaksutvalgets forslag om kjønnskvoter til det underrepresenterte kjønn.

Desentralisert utdanning

I utredningen heter det: «Fleksible og desentraliserte utdanninger er et sentralt virkemiddel for å sikre helsepersonell i hele landet» (s. 206). Det kan stilles spørsmål om i hvor stor grad dette er riktig. Helsepersonell, også i distriktene, er i overveiende grad utdannet ved bynære læresteder. Desentraliserte utdanninger kan imidlertid bidra til å dekke behov for helsepersonell i regioner hvor det er et særlig behov for dette. UiA er, som kommisjonen, opptatt av at slike utdanninger må være gode nok. Distriktsvennlige utdanningstilbud må være av like god kvalitet som utdanningene på campus. Ved UiA har vi i en årrekke gjennomført distriktsvennlige utdanninger, og vi ser at dette er kostnadskrevende. Dette tilsier at ved en satsing på slike utdanninger må UH-sektoren tilføres ressurser slik at kvaliteten blir god nok.

I forbindelse med satsing på desentraliserte utdanninger er det ønskelig å unngå uforutsigbarhet knyttet til at studier driftes som prosjekt finansiert gjennom utlyste midler. Finansiering bør primært skje gjennom tildeling av faste studieplasser. Faste studieplasser bør kunne disponeres til ulike distriktsvennlige studier, avhengig av behovene i den aktuelle regionen. De bør kunne disponeres ikke bare til tradisjonelle helsefag, men også til sosialfaglige utdanninger, jf. innspillet fra Fellesorganisasjonen.

Digitalisering av undervisningen er et viktig virkemiddel for å bedre ressursutnyttelsen og tilgjengeligheten til utdanning i distriktene.

Praksis

Universitetet støtter kommisjonens fokus på praksisundervisning. Vi ser et behov for å videreutvikle innhold i og form på denne undervisningen. Samhandlingen med kommuner og spesialisthelsetjeneste om praksisplasser kan også bedres, slik at blant annet tilgangen på relevante praksisplasser blir tilstrekkelig og forutsigbar.

Vi stiller oss også bak ønsket om å bedre mulighetene for å ta i bruk simulering som læringsform, både som supplement til og erstatning for praksis. UiA støtter i utgangspunktet premisset om at det er en fordel at norsk sykepleieutdanning er godkjent i EU, men mener det kan utredes nærmere hvor viktig det er for den norske utdanningen og de norske helsetjenestene at utdanningen er godkjent i EU eller om det kan endres på disse kravene uten noen stor ulempe for tjenestene og for studentene. Endring i kravet til praksisomfang vil ha betydning for å få til større utdanningskapasitet for sykepleiere.

Forskning og forskningsbasert utdanning

UiA er enig med kommisjonen i at «[…] rekruttering til utdanningssektoren ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet i senere år» (s. 220). Vi støtter derfor kommisjonens anbefaling om at «[…] utdanning av helsepersonell bør innrettes slik at både helse- og omsorgstjenestenes og universitets- og høyskolesektorens behov for kompetanse dekkes» (s. 220). Muligheten for å avslutte utdanningen til spesialsykepleier etter tre semester («avstigning etter 90 studiepoeng»), er etter universitetets mening et eksempel på at UH-sektorens behov og behovet for økt kompetanse i tjenestene har vært for lite vektlagt. Om framtidig rekruttering til fagmiljøene skal sikres, må denne bestemmelsen endres.

Dette henger blant annet sammen med at det er behov for mer forskning i samarbeid med tjenestene, både for å utvikle tjenestene og for å gi verdifulle bidrag til innholdet i utdanningene. Dette er særlig viktig i kommunale helse- og velferdstjenester der det er lite forskningsaktivitet og lite finansiering av forskning, men også innenfor sykepleievitenskapelig forskning i spesialisthelsetjenesten, der medisinsk forskning ofte prioriteres over sykepleiefaglig forskning.

Forskningsbasert utdanning innenfor helsefagene krever vitenskapelig ansatte med høy akademisk kompetanse (førstestillinger) og klinisk kompetanse. Det er i dag et stort behov for personell som kan undervise i helsefag i UH-sektoren, og man står overfor et generasjonsskifte. Dette fordrer en særlig satsing på kombinerte stillinger, stipendiat- og rekrutteringsstillinger. Bruken av kombinerte stillinger er blant annet avhengig av at det er tilstrekkelig kompetanse i tjenestene.

Mulighet for videreutdanning og forskning kan bidra til å beholde personell i helsetjenesten og til økt kompetanse både på UH-institusjonene og i helsetjenesten.

Ansatte med egen erfaring fra forskning i form av en masteroppgave eller et doktorgradsarbeid vil være mer åpne for å forholde seg til forskning i sin utøvelse av oppgaver, samt ha bedre grunnlag for å ta i bruk forskningsresultater i praksis.

Med henvisning til NOUens omtale av tilrettelegging for en tettere kobling mellom forskning og klinisk praksis, vil Universitetet i Agder vise til det samarbeidet man har gjennom Praxis-sør (samarbeid mellom UiA og sosialt arbeid/velferdsfeltet i Agder) og OSO (Overordnet samarbeidsorgan) som kobler kommunene i Agder, sykehuset og forskningsmiljøene i en felles ambisjon om å styrke forskning, utdanning og innovasjon innenfor helsefeltet på Agder. I tillegg har UiA forskningsinfrastruktur gjennom I4Helse (test- og innovasjonssenter for bærekraftige helseteknologiske løsninger i Grimstad) som gir utdanningsmuligheter tett på praksis.

Kombinerte stillinger

Det er UiAs vurdering at kombinerte stillinger er en god måte å bidra til styrking av kompetansen i både tjenestene og utdanningsinstitusjonene på. Tilstrekkelig mange med mastergradsutdanning og ph.d.-utdanning er en forutsetning for å kunne øke bruken av kombinerte stillinger.

Rekrutteringsstillinger

Både for å sikre utdanningene og kompetansen i tjenestene er det svært viktig at det prioriteres rekrutteringsstillinger til helsefaglig forskning. Dette gjelder ikke bare helseinformatikk som nevnt i kapittel 12.