Høringssvar fra Rødt Haugaland

Høringsuttalelse til helsepersonellkommisjonen - NOU 2023: 4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

Helsepersonellkommisjonen har valgt å kalle sin utredning «Tid for handling» - tittelen kunne heller vært «Handling på overtid». Kommisjonen diskuterer problemstillinger som har vært varslet i (mer enn) 20 år. Det er heller ikke mange nye perspektiver å finne i meldingen.

Mandatet til kommisjonen er:

Formål: Kommisjonen skal etablere et kunnskapsgrunnlag og foreslå treffsikre tiltak i årene framover for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenesten i hele landet for å møte utfordringene i helse- og omsorgstjenestene på kort og lang sikt.

Imidlertid er det store svakheter både i kunnskapsgrunnlaget og forslagene til tiltak. Helsepersonellkommisjonen har et veldig markedsliberalistisk/høyreorientert syn på hva som er «verdiskaping» og hva som er forbruk. Helse- og omsorg sysselsetter i dag omtrent 15% av arbeidstakerne – og det kan (av hensyn til «verdiskapingen») ikke påregnes at denne andelen kan bli høyere. Imidlertid har denne andelen økt jevnt og trutt siden 1970 (som er kommisjonens startpunkt for vurdering av sysselsettingsutviklingen) uten at vi har opplevd noen økonomisk katastrofe av den grunn. Kommisjonen viser til at vi har høyere andel ansatt i helse- og omsorgstjenester enn andre EØS-land – og bruker dette som argument. Samtidig viser de til at det i andre europeiske land blir gitt mer uformell omsorg enn i Norge. Her bommer kommisjonen på minst tre ting:

1. Det er ingen grunn til at dagens nivå skal utgjøre noe «tak» på andelen sysselsatte.
2. De drøfter ikke den samfunnsmessige effekten av at (kvinner) utfører ULØNNET omsorgsarbeid.
3. Å sammenligne oss med land der det utføres mye ulønnet omsorgsarbeid, og bruke det som en målestokk, kan føre til at tilgangen på helsepersonell AVTAR – ettersom en større andel kvinner (som fortsatt utgjør hovedrekrutteringen til helsepersonell) må utføre ulønnet omsorgsarbeid framfor å være yrkesaktive.

I tillegg argumenteres det med at Norge har høy dekning av helsepersonell som et argument mot at det kan skje en økning. Det er tatt noe forbehold for spredt bosetning – men ellers diskuteres det ikke hvem som har et fornuftig nivå. Der helsetjenestene i flere europeiske land er på vei mot full kollaps, har vi i Norge klart å bevare et system som kommisjonen sier har «høy kvalitet». Denne kvaliteten bør vi bevare og utvikle slik at de som trenger helsehjelp også i 2040 (kommisjonens tidshorisont) kan få tjenester av høy kvalitet.

Kommisjonen sier også at «produktivitetsveksten» i helsesektoren er lav – uten å definere begrepet klart og tydelig.

I vurderingen av framtidige behov for helse- og omsorgstjenester sier kommisjonen: Helse- og omsorgstjenestene i Norge er i hovedsak offentlig finansiert, med relativt beskjedne egenandeler. Når andre enn mottakeren av en tjeneste betaler for den, har ikke mottakeren økonomiske insentiver til å begrense etterspørselen. Under normale omstendigheter reduseres etterspørselen etter tjenester når prisene øker, men slik er det ikke for tjenester som finansieres av det offentlige. Siden prismekanismene i markedet for helsetjenester ikke påvirker etterspørselen, utløser et tilbud av helsetjenester i de fleste tilfeller tilsvarende etterspørsel. Dette legger et stort ansvar på tilbyderne, inkludert personellet innen offentlige helse- og omsorgstjenester.

Ellers i utredningen er det i svært liten grad berørt forholdet mellom private og offentlige tjenester – sjøl om det burde ha vært sagt mye om hvordan private aktører forsyner seg av offentlig utdannet helsepersonell. Det eneste konkrete forslaget er å få forbedret statistikk knyttet til private helse- og omsorgstjenester. Så hva kommisjonen har tenkt her, framstår som uklart. Mener de at egenandelene bør bli høyere for å redusere etterspørselen etter tjenester? Mener de at offentlig sektor ikke skal tilby nye tjenester? Samtidig er kommisjonen tydelig på at det ikke er realistisk eller ønskelig at kvalitet eller omfang av tjenester senkes. Konklusjonen (kompromisset?) blir at tjenestene må legges opp slik at det blir flere pasienter og brukere pr. sysselsatt enn i dag, slik at etterspørselen etter tjenestene kan håndteres.

En svakhet med kommisjonens forslag til løsninger, er hvordan den hviler seg tungt på bruken av teknologi for å effektivisere tjenestene. I flere kommuner har man allerede kommet langt med innføringa av velferdsteknologi i omsorgstjenestene uten at de kan vise til store besparelser hverken for de ansatte eller for økonomien. Ifølge siste gevinstrealiseringsrapport fra Helsedirektoratet er gjennomsnittlig gevinst pr. kommune ca. 700.000 ved innføring av velferdsteknologi (som svarer til om lag ett årsverk). Store deler av teknologien rapporten omtaler, har enda ikke blitt utviklet. Dette er da også årsaken til at rapporten foreslår å bevilge hele 5 milliarder til forskning på personellbesparende teknologiske løsninger. Dette blir derfor i beste fall en svært usikker løsning på problemet, og teknologien kan lett vise seg å få langt mindre betydning enn hva rapporten legger opp til. Behovet for personell til å montere og vedlikeholde teknologien er heller ikke berørt i kommisjonens rapport. Å erstatte mennesker med teknologi, har også flere potensielt negative konsekvenser det finnes for lite forskning på enda. Det finnes imidlertid flere pågående forskningsprosjekter som reiser viktige etiske problemstillinger ved en slik teknologibruk. Disse bør i lang større grad veies opp mot de økonomiske og personellmessige besparelsene. I tillegg gjør det tjenestene særdeles sårbare, ettersom man er avhengig av at teknologien virker 100% til enhver tid.

Manglende kjønnsperspektiv er også en stor mangel ved kommisjonens rapport. Helsesektoren er Norges største kvinnearbeidsplass som leverer tjenester av stor betydning for kvinnehelse og der pårørende, som også i stor grad er kvinner, forventes å ta et større ansvar. Dette blir i veldig liten grad drøftet – både når det gjelder arbeidsbelastning og sykefravær, bortsett fra at kommisjonen slår fast at kvinner generelt har et høyere sykefravær enn menn.

I ett kapittel berører Helsepersonellkommisjonen samhandlingsproblemer innen helsetjenesten, og slår fast at det fortsatt er betydelige samhandlingsutfordringer. Her mener flertallet av kommisjonen at det er nødvendig med en mer enhetlig organisering – fortrinnsvis på ett forvaltningsnivå. Flertallet er edruelige nok til å fastslå at det kreves grundige analyser og utredninger for å kunne gi et godt svar på om dette er en løsning. Kommisjonen unngår derimot å problematisere det store problemet med samhandling; helseforetaksmodellen – der sjukehusene skal drive etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Dermed blir målet å skyve mest mulig av behandlingen over på kommunene (samtidig som sjukehusene er underdimensjonerte). Når samhandlingen baseres på pengestrøm og ikke pasientenes reelle behov, skaper det dårlige tjenester og muligheter for «svarteperspill» mellom de ulike delene av helsevesenet. Før man kvitter seg med markedstenkningen, er det ikke mulig å få til en helsetjeneste som har en god flyt og oppleves sammenhengende av pasientene. I tillegg binder det opp (helse)personell til unødvendig og kostnadskrevende byråkrati.

Til slutt har kommisjonens flertall et merkelig forslag til bedre organisering av arbeidsforhold og arbeidstid. I dag er det tariffestet at arbeidsgiverne er avhengige av å inngå en avtale med tillitsvalgte om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden. Dette sikrer at lokale foreninger har innflytelse over medlemmenes arbeidstid og arbeidsvilkår. Flertallet foreslår å fjerne lokal drøftingsrett og flytte dette over til sentrale tariffavtaler, slik at arbeidsgiver i større grad kan planlegge økt vaktbelastning. Hvordan kommisjonen har tenkt seg at ØKT helgebelastning kombinert med flere pasienter/brukere pr. ansatt skal virke rekrutterende, redusere sykefraværet og få helsepersonell til å stå lengre i jobb framstår som relativt uklart.

Konklusjon: Helsepersonellkommisjonens utredning framstår ikke som noe egnet redskap for å rekruttere og beholde helsepersonell i framtidas Norge.