Høringssvar fra Tietoevry Norway AS

Tietoevry’s høringsuttalelse til NOU 2023: 4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

Som leverandør av journalsystemer og helseapplikasjoner har vi valgt å knytte våre kommentarer til kapitel 12 «Digitalisering og teknologisk utvikling i helse- og omsorgtjenestene». Vi ønsker å sette søkelys på de muligheter som teknologien gir for en datadrevet og kunnskapsorientert helse- og omsorgstjeneste, samt hvordan innbygger selv kan være en viktig bidragsyter i å avlaste helsepersonell, både gjennom forebygging og involvering i behandlingsforløp. Norske innbyggere har høy grad av digital kompetanse og forventer at digitale tjenester skal være tilgjengelig i sitt møte med helsetjenesten, og ikke minst ønsker vi å være aktivt involvert i egen helse og ha tilgang til og kontroll på egne helsedata.

For å få fortgang i utvikling og utbredelse av digitale løsninger mener vi dessuten at det er nødvendig å se på noen rammebetingelser som dessverre kan oppleves som hindringer. Spesielt peker vi på det juridiske rammeverket og utfordringer med tolkning av regelverk, samt at vi ser behov for nye forretningsmodeller som kan gi rom for å etablere nye samarbeidsformer for utvikling og innføring av nye innovative løsninger.

At vi legger vårt hovedfokus på teknologi betyr ikke at vi ikke ser de andre områdene som Helsepersonellutredningen omhandler som relevant. Tvert imot, for at teknologien skal kunne bidra til å løse utfordringene ser vi det som hensiktsmessig at lover, organisering, finansiering og styringsmodeller tilpasses en digital virkelighet. Innovasjonen må skje gjennom «industrialisering» av helsetjenestens prosesser. Derfor mener vi det er viktig at teknologikompetanse samarbeider med klinisk kompetanse for å finne de beste løsningene.

1 Fra behandling til forebygging – en datadrevet helse- og omsorgstjeneste

Helsepersonellkommisjonen peker på de store ressursutfordringene som møter helsetjenesten i årene framover. I en tid der endring er nødvendig og trenger fart er det viktig å få et helhetlig bilde, eller kunnskap om helsetjenesten, aktørene og nivåene. Kunnskapen bør danne grunnlaget for en kontinuerlig tjenesteutvikling og organisering. Data og analyse er det teknologiske utgangspunktet som vil sette sektoren i stand til å identifisere forbedringsområder og utvikle behandlings og pleietilbud som er bærekraftige.

Ressursutfordringene vi står overfor vil ikke løses med mer penger eller personell. Forebygging må være et sentralt fokusområde for å kunne levere behandling og pleie til de som virkelig trenger det. Data & AI må utvikles i en retning som støtter opp om evnen til å forebygge sykdom og skade lengst mulig. Normaliserte data på tvers av nivåer og løsninger bør aktivt brukes for å innføre beste praksis i forebygging, for så å hjelpe fagpersoner til å prioritere de riktige innbyggerne, eller pasientene. Med nær sanntidsdata kan pasienter og fagpersoner hjelpes til å gjøre riktige prioritering og valg. Populasjonshelse må ha som mål å utsette sykdom lengst mulig for flest mulig av innbyggere, noe som igjen forskyver ressursbehovet. Dette vil ideelt sett føre til en optimalisering av de samlede ressursene i helsevesenet der innbygger og pasient blir en del av behandlings- eller forebyggingsteamet.

Tietoevry har sammen med virksomheter i Norden jobbet systematisk med å samle data fra ulike nivåer og systemer for å konsolidere og normalisere kunnskapsdata. I dag brukes dataene aktivt i forskning på sykdommer og behandlingsresultater. I fremtiden vil disse dataene også bidra til nær sanntids virksomhetsdata som gir grunnlag for kontinuerlig oppfølging av om tjenestene gir ønsket verdi for pasientene og innbyggerne.

Vi vil peke på en pilot Tietoevry gjorde i Espoo kommune i Finland. Her ble anonymiserte helsedata om alle innbyggere samlet i datasjøen gjennom automatiserte prosesser. Deretter beregnet vi fremtidig pleie og omsorgsbehov fem år fram i tid. Helsepersonell og ledere fikk enkelt tilgang til «dashboard-teknologi» fikk de et godt bilde av dagens innbyggere og deres fremtidige behov. Framskrivningen ga et godt grunnlag for å planlegge forebyggingstiltak for å redusere behovet, men også for å planlegge fremtidige tjenester og hvor disse burde plasseres. Målet var å finne tiltak som kunne gjøre det enklere å håndtere behovet i befolkningen, sikre en bedre utnyttelse av de samlede ressursene og gjøre det enklere for helsetjenesten å prioritere riktig. Det finnes også løsninger som benytter helsedata, åpne datakilder og kunstig intelligens for å fremskrive pasienttilstrømming til sykehus, ressurs, behov og kompetanse/bemanningsbehov. Slike løsninger vil gjøre det vesentlig enklere å planlegge og optimalisere pasientreisen hos den enkelte helseinstitusjon.

Accountable Care organisasjoner i USA har tatt i bruk data og analyse for å øke kvalitet og forebygging i pasientbehandlingen. Her brukes «big data» til å identifisere risikogrupper for så å innlemme innbyggere i forebyggingsplaner. Data går så hånd i hånd med konkret tjenesteutvikling. Finland har omorganisert helsetjenesten rundt samme lest som i USA i den såkalte SOTE-reformen. Her har de opprettet 22 velferdsregioner med ansvar for primær- og spesialisthelsetjeneste i tillegg til sosialtjenester og kommunehelsetjenester. Målet med reformen er å sikre likeverdige helsetjenester med samme høye kvalitet, gjennom bruk av beste og mest effektive praksis. Data og analyse er en forutsetning for å måle effekten av reformen og tjenestene som gis innbyggerne. Digitale innbyggertjenester for involvering i egen helse er viktig for opprettholdelse av likeverdige tjenester. Igjen vil Finland øke fokuset på data og analyse for å måle effekt og tilpasse de digitale innbyggertjenestene.

Helsedata vil raskt kunne gi aktørene muligheter til å forstå hvor ressursene brukes og til hvem. Dette gir et godt utgangspunkt for å identifisere tidstyver, organisatoriske svakheter, kvalitet og ikke minst utnyttelse av beste praksis. En forståelse av helsetjenesten danner grunnlag for endring og utvikling av tjenester, som i neste omgang gir data for kontinuerlig analyse og forbedring i nær sanntid.

2 Automatisering, selvbetjening & viktigheten av brukervennlighet

I kap.1.3.2 «Helsepersonellkommisjonens mandat og arbeid» påpekes det at rapporten skal vurdere nye måter å yte tjenester «..der pasienter og brukere i større grad kan delta i behandling og oppfølging av egen helse». Temaet er overordnet beskrevet i kap.8, men her mener vi rapporten generelt har et stort forbedringspotensial, sett i lys av potensialet for effektivisering vi vet ligger i slik rollefordeling og digitalisering. Selvbetjening og automatisering som konsepter har revolusjonert effektiviteten innenfor en rekke samfunnssektorer - handel, bank, reiseliv og skatt, for å trekke frem noen – samtidig som kundefornøydheten faktisk øker til tross for at kunde/innbygger gjør mer av jobben selv.

Tietoevry har gjennom de siste tiårene vært sentral i den digitale transformasjonen av nordisk bank- og finanssektor. Resultatene av denne endringsreisen ser vi har gitt høyere effektivitet og innovasjonstakt, samt mer personaliserte tjenester og fornøyde kunder. For eksempel gikk andelen elektroniske banktransaksjoner i Norge fra 10 prosent i 1988 til nær 100 prosent i 2013. Ifølge Norges Bank ble bankenes kostnader til betalingsformål i samme periode mer enn halvert som andel av BNP. Dette bør fungere som inspirasjon for helse- og omsorgsektoren; I februar 2023 ligger andelen e-konsultasjoner hos fastleger i Norge på rundt 20%. Og i den siste innbyggerundersøkelsen om e-helse svarer 1 av 3 innbyggere at de ønsker seg flere digitale helsetjenester enn de har tilgang til i dag. Her er det altså et stort, uutnyttet potensial for prosessoptimalisering og avlastning av helsepersonell.

Innbyggere, pasienter og pårørende kan være – og ønsker å være – mer direkte utøvende ressurser, slik vi for eksempel så under koronapandemien med selvtesting og rapportering av resultater. Her er det læring å hente fra håndteringen av en akutt krise til å møte den mer «sakteflytende» demografiske utfordringen som er bakteppet bak kommisjonens mandat. Mange kommuner vil nok dessuten hevde at denne fremtiden er her allerede.

Tietoevry mener innbyggers selvbetjening representerer en mulighet som burde vært utforsket langt bredere og dypere i rapporten – som det laveste effektive omsorgsnivå i LEON-prinsippet. Dette vil gi raskere effekt enn de utvalgte digitaliseringsmulighetene som er trukket frem i rapporten som «å ha potensiale»: Kunstig intelligens, Digital tvilling, Robotikk og Språkteknologi. For disse teknologiene er det mye grunnarbeid som må legges ned innen jus, etikk og teknologisk modning, samt ikke minst i forhold til samfunnsmessig akseptanse, før vi vil se reelle effekter på bemanningssituasjonen i sektoren.

Omfattende forskningsprogram innen digitalisering er vel og bra, men det å møte de økende utfordringene bør ha hovedfokus med mer nærliggende initiativ, i tråd med rapportens overskrift «Tid for handling» – og for å gi retning til den nye Nasjonale helse og samhandlingsplanen og Helseteknologiordningens innretning fra og med 2024.

• Det bør beskrives hvordan digitaliseringen kan akselereres (forberedes, finansieres, insentiveres og guides)
• Og hvordan vi kan få til raskere utvikling av naturlige, innbyggersentriske forløp med tjenestedesign, livshendelsesorientering og forenkling – på tvers av organisatoriske siloer
• Og hvordan innbyggere og pårørende kan bli «empowered» og motivert til å bli mer aktivt involvert (ref. bank der man skrudde opp prisen på de ineffektive, papirbaserte betalingsformene)

En kommentar fra den ovennevnte e-helse-innbyggerundersøkelsen er verdt å merke seg: «Problemet med digitale helsetjenester er mangelen på samordning. For meg som pasient er det irrelevant om det er sykehus, fastlege eller andre helseinstitusjoner jeg har kontakt med. For meg ville det beste være å ha alt på ett sted. Så lenge jeg må forholde meg til flere ulike digitale løsninger reduseres sannsynligheten for at jeg bruker dem». Her hadde vi gjerne også sett NAV, skole og sosial inkludert som naturlige samordningsparter i utviklingen av gode og helhetlige innbyggertjenester.

Dette innbyggerperspektivet uttrykker i bunn og grunn viktigheten av god brukskvalitet i de digitale tjenestene. Dette gjelder ikke bare for å gjøre innbyggere i stand til å bli aktivt involvert med selvbetjening, men vel så mye for helsepersonellet i sektoren. Slik vi har sett i flere store innføringsprosjekter innen helse, så må den nye digitale tjenesten oppleves som relevant, intuitiv og effektiviserende for å bli en suksess. I motsatt tilfelle oppleves digitaliseringen som en ekstra belastning i en allerede travel hverdag. Dette har økt i viktighet ettersom digitaliseringen gjennomsyrer stadig nye sider av hverdagen vår. Og ikke minst har brukskvalitet fått en dypere klangbunn for de såkalte «digital natives» – de yngre generasjoner innbyggere og ansatte som har vokst opp med digitale løsninger som normen, gjerne definert av internasjonalt beste-praksis-løsninger for menneske-maskin-grensesnitt og understøtting av samhandling mellom brukere i spill og metaverskonsepter.

Vi vet at «digitalt innfødte» (såkalte «millennials») har vesentlig annerledes tilnærming til informasjonstjenester - og at de tenker og prosesserer informasjon fundamentalt forskjellig enn tidligere generasjoner. Når brukergrensesnittet ikke lever opp til deres forventninger om enkelhet, så anklager denne brukergruppen sjelden seg selv – i motsetning til eldre brukere – men er raske til å kritisere tjenesten og organisasjonen bak tjenesten.

På veien mot den nødvendige selvbetjente helsemodellen, så er brukervennlighet helt sentralt, og burde vært viet mer plass i rapporten. Stadig flere sykehus og legesentra tar i bruk digitale og automatiserte løsninger for innsjekk, utsjekk, betaling, veiledning og navigering. Digital hjemmeoppfølging med selvrapportering har vært utstrakt pilotert for ulike kronikergrupper, og selv om rapportene om økonomien i dette spriker, så handler det mer om skalering. Teknologien er her allerede, men er ikke tilstrekkelig tatt i bruk – og muligheten for økt effektivisering er til stede. «Tid for handling» burde derfor i større grad utdypet to aspekter i kap.12 Digitalisering:

· Hvordan kan helse- og omsorgsektoren raskere ta i bruk de løsningene som allerede er utviklet, gjøre dem så brukervennlige som mulig og integrere dem i forenklede prosesser?

• Og hvilke andre prosesser kan automatiseres og gjøres selvbetjente på tilsvarende måte?

Disse punktene trengs det ikke et 10-årig forskningsprogram for å analysere og dokumentere. Det trengs i stedet initiativ som setter fart på implementeringen, gir rammer og anbefalinger til anskaffelser av slike løsninger og skaper nær samhandling mellom innbygger, ulike offentlige tjenestetilbydere og IT-næringen for drive videre digitalisering sammen i en stegvis utvikling der aktørene i felleskap skaper verdi fortløpende.

3 Rammebetingelser

For å imøtekomme Helsepersonell kommisjonens forslag til økt effektivisering av arbeidsprosesser ved økt bruk av teknologi mener Tietoevry at det er behov for en helhetlig gjennomgang og modernisering av det juridiske rammeverket. Det er en vesentlig utfordring at dagens reguleringer ofte tolkes ulikt regionalt, sentralt av Datatilsynet og ikke minst mellom de ulike aktørene i sektoren. Det er derfor et stort behov å tilpasse lov- og forskriftsforståelse som er i tråd med det store behovet sektoren har for større grad å ta i bruk digital innovasjon. Tietoevry mener at de juridiske rammebetingelsene i langt større grad bør tilrettelegges for nødvendig tilgjengelighet til helsedata, samtidig som krav til personvern og informasjonssikkerhet ivaretas. Det vil øke mulighetsrommet for leverandørene til å utvikle digitale løsninger sammen med helsepersonell, for mer effektive og trygge helsetjenester.

Tietoevry ber derfor om at Helse- og omsorgsdepartementet, i det videre arbeidet med Helsepersonellkommisjonens rapport, legger til rette for en prosess for en helhetlig gjennomgang og modernisering av det juridiske rammeverket. Det er et stort behov i sektoren for å sikre en større grad av harmonisering av lov- og forskriftsforståelsen for å sikre mer effektive prosesser for innføring av nye digitale løsninger. Vi håper leverandørindustrien kan inviteres til et slikt arbeid der det sammen skapes et større handlingsrom.

Tietoevry ønsker en ny Stortingsmelding til erstatning for Stortingsmelding 9 (2012-2013) «En innbygger – en journal». Stortingsmeldingen bør støtte opp under Helsepersonellkommisjonens kapitel 12 Digitalisering og teknologisk utvikling i helse- og omsorgstjenestene. Den bør se på en bred utnyttelse av teknologi og ikke være bundet til journalbegrepet. Målet må være at informasjon samles fra mange kilder, tilgjengeliggjøres etter behov, og følger innbyggeren gjennom hele helse- og omsorgtjenesten.

4 Helsetjenesten trenger nye forretningsmodeller for digitalisering

Leverandørindustrien har i mange år blitt pekt på som de største bremseklossene for den digitale utviklingen i helse- og omsorgstjenesten. Lav innføringstakt av nye digitale tjenester og løsninger har blitt forklart som en konsekvens av et leverandørmarked som består av små leverandører uten tilstrekkelige muskler til å gjennomføre nødvendig utvikling.

Først i departementets arbeid med Prop. 91 L (2021-2022) Endringer i pasientjournalloven mv. (nasjonal digital samhandling) ble det lagt vekt på at «hovedutfordringene for videre vekst og utvikling i helsenæringen ligger i etterspørselssiden i det norske markedet». Videre pekte regjeringen på at «dersom de største hindrene og barrierene i dette markedet blir håndtert, vil dette styrke helsenæringens konkurransekraft. Den offentlige helse- og omsorgstjenesten skal være en krevende, men konstruktiv samarbeidspartner og kunde».

Utfordringene har ligget både på kunde og leverandørsiden. Vi mener allikevel endringen i beskrivelsen av utfordringsbildet er helt avgjørende for å se fremover, og i bedre grad lykkes med å hente ut gevinster av digitaliseringsarbeidet. Tietoevry er derfor glade for at også Helsepersonellkommisjonen i sin utredning peker på behovet for økt bestillerkompetanse i tjenesten, og nødvendigheten av å sikre bedre konkurransegrunnlag.

Helse- og omsorgsdepartementet utarbeider i 2023 en ny ordning for finansiering av digitalisering i helse- og omsorgstjenesten. Helseteknologiordningens innretning er ikke besluttet, men Tietoevry håper departementet vil benytte muligheten til også å vurdere nye forretningsmodeller for digitalisering.

Det er godt kjent at innovasjon best skjer i samarbeidet mellom kunde og leverandør. Som teknologileverandør besitter vi lang erfaring og høy kompetanse som i større grad bør komme til nytte i utvikling og innføringsarbeidet ute i tjenesten. Tietoevry ser positivt på at det i stadig større grad er etablert innkjøpssamarbeid på kommunesiden. Vi opplever allikevel at disse strukturene i stor grad handler om å forhandle fram bedre kjøpsbetingelser, og ikke så mye om å standardisere på krav og behov eller formålet med teknologien som etterspørres.

Den planlagte Helseteknologiordningen gir rom for kommunesamarbeid samtidig som det gir mulighet til å etablere nye samarbeidsmodeller for utvikling og innføring av nye innovative løsninger. Manglende ressurser til opplæring av helsepersonell går ut over evnen til å ta i bruk digitale løsninger. Det reduserer muligheter for å organisere helsetjenester og forvalte omsorgsressurser og tjenestetilbud i helse- og omsorg Tietoevry mener helseteknologiordningen også må legge til rette legge for modeller som bidrar til at næringslivets kompetanse i større grad kan utnyttes i prosessene fra behovsanalyse og tjenestedesign, til endringsledelse og gevinstrealisering.