Høringssvar fra Rødt Stavanger
Rødt Stavanger - Høringssvar til “Tid for handling”
Helsepersonellkommisjonens problembeskrivelse og forslag til løsninger, byr på lite nytt, men legger seg imidlertid tett opp til det systemet som det siste tiåret har rådet i kommunale omsorgstjenester over hele landet vårt. I følge kommisjonen gjør begrensa personellmessige og økonomiske ressurser det nødvendig med en dramatisk effektivisering av helse- og omsorgstjenestene våre. Effektiviseringa skal primært skje gjennom forebygging, bedre oppgavedeling, flere pasienter per ansatt, en reduksjon av tilbudet, en omfattende satsning på teknologi, og en forskyvning av ansvar over på pasient, pårørende og frivillighet. Kommisjonen har imidlertid langt mindre tro på rekruttering og økt bemanning som et verktøy for å håndtere fremtidens demografiske utfordringer.
Vi opplever at helsepersonellkommisjonens forslag til løsninger på fremtidens utfordringer, har flere svakheter.
Et av de mest åpenbare problemene med rapporten, er at den i altfor liten grad tar opp og vektlegger de store utfordringene vi allerede sliter med i forhold til å beholde de ansatte i våre helse- og omsorgstjenester. Både spesialisthelsetjenestene og de kommunale helsetjenestene sliter med at ansatte velger å slutte tidlig i yrket da de opplever en uforholdsmessig tung arbeidsbelastning. Dette medfører at bemanningsproblemet forverres. Tjenestene har allerede blitt utsatt for årlige effektiviseringskutt, og mange ansatte opplever det vanskelig å få tid til sine lovpålagte kjerneoppgaver. Det er derfor svært vanskelig å forestille seg hvordan en skal kunne gjennomføre ytterligere effektivisering uten at enda flere ansatte velger å forlate yrkene sine.
En annen svakhet med kommisjonens forslag til løsninger, er hvordan den hviler seg tungt på bruken av teknologi for å effektivisere tjenestene. I flere kommuner har man allerede kommet langt med innføringa av velferdsteknologi i omsorgstjenestene uten at de kan vise til store besparelser hverken for de ansatte eller for økonomien. Store deler av teknologien rapporten omtaler, har enda ikke blitt utviklet. Dette er da også årsaken til at rapporten foreslår å bevilge hele 5 milliarder til forskning på personellbesparende teknologiske løsninger. Dette blir derfor i beste fall en svært usikker løsning på problemet, og teknologien kan lett vise seg å få langt mindre betydning enn hva rapporten legger opp til. Å erstatte mennesker med teknologi, har også flere potensielt negative konsekvenser det finnes for lite forskning på enda. Det finnes imidlertid flere pågående forskningsprosjekter som reiser viktige etiske problemstillinger ved en slik teknologibruk. Disse bør i lang større grad veies opp mot de økonomiske og personellmessige besparelsene.
Et svært alvorlig problem som i liten grad omtales i rapporten, er det stadig ekspanderende markedet for private helse- og omsorgstjenester. Disse private foretakene konkurrerer om den samme bemanninga som våre offentlige sykehus og omsorgstjenester. Jo viktigere rolle disse spiller i vårt helsesystem, jo mer personell vil de tappe fra våre offentlige tjenester. En har imidlertid få muligheter til å prioritere hvilke typer behandling de private skal tilby, noe som jo i følge helsepersonellkommisjonen blir helt nødvendig å gjøre i de offentlige tjenestene våre. De private kan fritt tilby tjenester vi velger å nedprioritere på offentlige sykehus med den konsekvensen at personellet blir benytta til nedprioriterte behandlinger, samtidig som det kun er personer med tilstrekkelig økonomisk handlingsrom som kan benytte seg av disse tjenestene. Uten at det settes tydelige begrensninger for veksten av private helse- og omsorgstjenster, vil disse høyst sannsynlig oppleve en kraftig vekst når det offentlige tilbudet snevres inn. Vi opplever at rapporten i stor grad unnlater å ta stilling til denne alvorlige utfordringen.
Til slutt opplever vi det problematisk at det skal foregå en ansvarsforskyvning fra det offentlige og over på brukere, pårørende og frivillighet. Rapporten foreslår både at frivillige brukerorganisasjoner kan få en mer formalisert rolle, og at bruker og pårørende skal kunne utføre flere oppgaver på egen hånd ved hjelp av teknologi. Dette er en uheldig individualisering av ansvar, og det vil dessuten variere sterkt hvor mye den enkelte pasient kan basere seg på hjelp fra pårørende og frivillighet.
Vi ser altså flere svakheter ved helsepersonellkommisjonens rapport, og stiller oss kritiske til flere av løsningene den foreslår. Vi skulle i langt større grad sett at kommisjonen svarte på hvordan vi skal løse utfordringen med å beholde flere av de ansatte i sine yrker, enten det er utmattelse eller konkurransen fra private helse- og omsorgstjenester som bidrar til at de ansatte velger å slutte i sitt yrke.