Svar på høring om NOU 2023:4 Tid for handling — Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste

Fakultet for helsevitenskap (HV) ved OsloMet - storbyuniversitetet takker HOD for muligheten til å komme med innspill til NOU 2023:4. Fakultetet ga også innspill til Helsepersonellkommisjonens arbeid høsten 2022. Vi har valgt å trekke frem og kommentere enkelte av kommisjonens anbefalinger, samt noen mer overordnede tematikker.

Samarbeid i utdanningene

Fakultet for helsevitenskap støtter økt samarbeid på tvers, både innen helsefagene, men også med profesjoner helsefagene samarbeider tett med, slik som sosialfagene, utdanning og teknologi. Det vil også være viktig å fasilitere samarbeid og deling på tvers av institusjoner i UH-sektoren og mellom UH-sektor og tjenestene, blant annet for å unngå unødvendig duplisering og fremme tverrfaglighet. En tverrprofesjonell tilnærming med pasienten i sentrum vil kunne øke kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenestene, slik OsloMet for eksempel gjør i Student BEST - Bedre og systematisk traumebehandling, der vi i samarbeid med Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo simulerer akuttsituasjoner.

Økt spesialisering innad i helsefagene, samt de nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS), skaper noen barrierer for tverrfaglig samarbeid i utdanningene. Å bruke digitale samarbeidsflater for å fremme tverrfaglig samarbeid bør prioriteres. Samtidig må tverrfaglig tankesett bygges opp gradvis igjennom studieforløpet slik at studentene får en faglig forankring i egen spesialisering før de introduseres for andre spesialiseringer og kompetanser.

Praksisveiledning

HV støtter anbefalingene om å øke veiledning i grupper, samt å digitalisere veiledning. Dette vil ikke bare kunne spare personellressurser, men også øke kvaliteten i utdanningene. Gruppene bør i tillegg være tverrprofesjonelle, slik at studentene får innsikt i de ulike helseprofesjonenes kompetanse og ansvar for forskjellige pasientgrupper. Dette stiller imidlertid høye krav til struktureringen av praksis, samt til veilederkompetanse. Det er allerede i dag sterkt press på og stor etterspørsel etter veilederutdanning, og utdanningsopplegg for veiledere bør i størst mulig grad digitaliseres. UH-sektoren og tjenestene må samarbeide tett om utvikling av praksismodeller.

Tilgang på praksisplasser er innen flere helsefag til hinder for å utvide utdanningskapasiteten. Dersom kommunehelsetjenesten får samme ansvar for utdanning og veiledning som spesialisthelsetjenesten har, vil utdanningsinstitusjonene kunne øke antall studieplasser.

I sykepleierutdanningene legger EU-direktivet hindringer for utvikling av studieprogrammet og begrensninger på studiekapasiteten. Fakultetet holder fast ved det vi tidligere har spilt inn om at Norge bør vurdere å fristille seg helt fra EU- direktivet. Direktivet er en barriere for å bruke moderne undervisningsformer som for eksempel simulering som erstatning for praksis i helsetjenesten. En fristilling vil gi nye muligheter for økt kapasitet og kvalitet i utdanningene. Å jobbe for en justering av direktivet må gå parallelt, men det vil ha et for langt perspektiv i forhold til de store endringene det er behov for på kort sikt. Fakultetet er for øvrig enig med kommisjonen i deres vurdering om at konsekvenser av å avvike fra direktivets krav må utredes.

Kompetansebehov

UH-sektoren er, og må være i løpende kontakt med helsetjenesten om innretningen på studieprogrammene som utdanner fremtidens helsepersonell. I dette arbeidet er det essensielt at helsetjenesten kommuniserer sine kompetansebehov, både for grunnutdanningene og etter- og videreutdanning (EVU), men også for forskning. Kompletterende utdanning, yrkesfaglig vei (“y-vei”) og EVU er måter utdanningssektoren kan reagere relativt raskt på behov i helsesektoren, mens forskerlinjer og doktorgradsprogrammer er mer langsiktige rekrutteringsarenaer for høyere akademisk kompetanse både i helsesektoren og ved utdanningsinstitusjonene. På samme måte som forskerlinjer er et virkemiddel for forskerrekruttering innen medisin og flere av de lange helseprofesjonsutdanningene, må forskerlinjer også innføres ved de kortere helseutdanningene. Innenfor noen fagområder, slikt som vernepleie, radiografi og spesialsykepleie, er det stort behov for mer praksisnær forskning. Det er behov for tett dialog mellom UH-sektor og helsetjenesten, samt systemer som forenkler de administrative prosessene rundt utvikling og endring i utdanningstilbudet (finansiering, opptak, innpassing, praksis, med mer), men vi vil understreke at det er UH-sektorens ansvar og rolle å bestemme opptakskrav og forvalte opptak til utdanningene i tråd med autonomi og sektoransvar for hver enkelt utdanningsinstitusjon.

Når det gjelder digital kompetanse er dette et begrep som anvendes på flere nivåer, og med forskjellige definisjoner. Det er behov for å utvide den digitale grunnkompetansen både i utdanningene og i samfunnet for øvrig, da dette er kompetanse som kan gjøre enkeltpersoner bedre i stand til å forstå og ta i bruk nye digitale verktøy. Undervisere og veiledere (og studenter) trenger kompetanse i hvordan bruke teknologi best mulig pedagogisk, forskere og gründere trenger kompetanse i hvordan utvikle nye tekniske hjelpemidler, om dette angår programvare eller andre tekniske hjelpemidler. I tillegg kommer kompetanse om etiske perspektiver og person- og datasikkerhet. Hvordan digital kompetanse skal utvikles i helsefagutdanningene vil være avhengig av det enkelte fagfelt og i hvilken grad digitalisering inngår som et naturlig element i faget. Imidlertid vil noen læringsutbytter innen digitalisering være felles på tvers av mange fagområder, og også her vil deling av ressurser være nyttig. Videre kan en konkretisering av de faktiske læringsutbyttene utarbeides i fellesskap.

Kombinerte stillinger

HV støtter økt bruk av kombinerte stillinger, da dette innebærer gjensidig kunnskapsutveksling for økt kvalitet i helsetjenesten og utdanningene. Innen medisin er det utstrakt bruk av kombinerte stillinger, men dette brukes i mindre grad i de andre helsefagene. Det er derfor spesielt viktig å utvikle praksis for kombinerte stillinger i helsefagene utover medisin. Det krever et tett samarbeid mellom UH-sektor og tjenestene, og en kultur for deling og samarbeid innen forskning og praksisutvikling. Bruk av kombinerte stillinger vil øke førstestillingskompetansen/ forskerkompetansen i tjenestene og fylle rekrutteringsbehov i utdanningssektoren. Som kommisjonen peker på er det en del utfordringer knyttet til slike ordninger, og det er behov for en standardisering og institusjonalisering for å gjøre det lettere å utnytte potensialet i disse samarbeidene, samt for å ivareta ansatte med flere arbeidsgivere.

Kompletterende utdanning

Fakultetet støtter forslaget om et utvidet tilbud om kompletterende utdanning for personer med helsefaglig utdanning fra utenfor EØS. OsloMet har i flere år tilbudt sykepleiere kompletterende utdanning med god gjennomstrømming, og har økt opptaket år for år. Ordningen bør utvides til andre profesjoner innen helse, og OsloMet tester nå dette innen bioingeniørfag. Kandidater som utdannes i kompletterende utdanning inngår imidlertid ikke i kandidattallene til institusjonen. Dette er uheldig, og ikke et sterkt nok incitament til å øke opptaket. HOD bør gjøre KD oppmerksom på dette.

Samarbeid om infrastruktur og arealer mellom UH-sektor og helsetjenestene

HV savner at Helsepersonellkommisjonen tydeligere hadde løftet behovet for samarbeid mellom UH-sektor og helsetjenesten med hensyn til deling av infrastruktur og arealer. Det vil kunne fasilitere kombinerte stillinger og bidra til tettere samarbeid om utdanning og forskning. Helsefagutdanningene har krav om ferdighetstrening, simulering og laboratoriearbeid i varierende grad. Noen av fagene, slikt som radiografi og bioingeniør, har store krav til infrastruktur, apparatur og laboratorier, mens andre har større behov for verksteder slik som ortopediingeniør, og til simulering, e.g. paramedisin. Med dagens raske teknologiske utvikling er det ressursmessig svært utfordrende å opprettholde oppdatert “maskinpark” i utdanningene. Økt samarbeid og deling av infrastruktur med helsetjenesten vil både kunne redusere kostnader og øke attraktivitet i stillinger i helsetjenesten. Det samme gjelder for samarbeid og deling av arealer til undervisning, simulering og veiledning. De fire medisinske fakultetene har lang tradisjon for å leie/dele arealer med universitetssykehusene. De nye universitetene har ikke slike muligheter, og en tilrettelegging og praksis for dette burde vært adressert i meldingen.

HV mener forpliktende avtaler om delte arealer er av avgjørende betydning for sektorenes evne og mulighet til mer effektiv utnyttelse av arbeidskraft i fremtiden. Når helseforetak og kommuner planlegger nybygg for helse- og omsorgstjenester, må byggene legge til rette for opplæring av studenter i praksis, mulighet for tverrprofesjonell læring for egne ansatte i samarbeid med andre, og gode støttearealer til forskning og undervisning. Dette gjøres i altfor liten grad i dag. Samtlige sektorer har behov for tydeligere og samordnede styringssignaler med føringer om deling av kostbare arealer og utstyr som også gir rom for læring og samhandling på tvers.

Små helsefag

Fakultet for helsevitenskap er opptatt av å ivareta og styrke forholdene til de små helsefagene som det bare eksisterer ett utdanningsprogram av i Norge. Det gjelder bachelorprogrammene i ortopediingeniør, tannteknikk, optometri og audiologi. De kjennetegnes alle av å være små (få studenter), utstyrstunge/teknologikrevende og derved dyre, forskningssvake, og at de utdanner til privat sektor. Utdanningene blir i stor grad kryssfinansiert i institusjonene og står i utfordrende situasjoner blant annet i forhold til teknologisk utvikling, utvikling av forskningsbasert kunnskap for å drive forskningsbasert undervisning, og i rekruttering. Det er behov for en spesiell gjennomgang av disse profesjonsfagene.

Man bør også merke seg at det finnes flere helsefag som ikke er en del av den offentlige helsetjenesten. Det er stor personellmangel innen farmasi som ikke omtales i rapporten, dette må adresseres.

Begrensende valg

Fakultetet er svært opptatt av å utvikle og ivareta kompetanse innen prioritering og begrensende valg i utdanningene. Det gjelder både hos studentene og blant ansatte. Alle må ha kunnskap om overdiagnostisering og overbehandling og inneha verktøy til å vurdere dette, blant annet via kompetanse i kunnskapsbasert praksis. Det er behov for samarbeid mellom UH-sektor og tjenestene med tanke på hvordan læringsutbytter innen begrensende valg og prioritering skal formuleres, og det er behov for konkretisering. Det er også behov for en tydeliggjøring av nivå og roller i prioriteringsarbeid; hvilke prioriteringer bør tas av den enkelte helsearbeider, og hvilke beslutninger bør hvile på ledernivå eller på helsesystemnivå/helseforvaltningsnivå. Kunnskap og begrunnelser for Kloke valg (Legeforeningen) og andre programmer og kampanjer med lignende hensikt må inn i utdanningene, og kan med hell foreslås inn som felles læringsutbytter i RETHOS. Kompetanse innen prioritering bør også inn som felles læringsmål i RETHOS.

Bedre samordning mellom Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), Kunnskapsdepartementet (KD), og Kommunal- og distriktsdepartementet (KMD)

Bedre samhandling mellom UH-sektor, helseforetakene og kommunehelsetjenesten forutsetter at de tre departementene i større grad samordner sin styring og oppfølging av institusjonene og sektorene. Fakultetet mener at det er et betydelig potensial for å utnytte samlede ressurser i sektorene mer effektivt, som krever endringer også på departementsnivå. For HV er særlig bedre samordning mellom HOD og KD avgjørende, eksempelvis slik at KDs fastsetting av forskrifter som stiller krav til opptak i utdanningene er avstemt med behov og forutsetninger i helseforetakene og kommunehelsetjenesten. Et annet område der tett dialog mellom HOD og KD er nødvendig er knyttet til kapasitetsutfordringer i utdanningene, for eksempel dagens krevende situasjon med hensyn til jordmormangel. Tett samarbeid er også nødvendig i forhold til forskning og innovasjon, der for eksempel knyttet til hvilke incitamenter UH-sektor har for forskningsaktivitet.

Program for effektiv organisering og riktig oppgavedeling

HV støtter forslaget om et forpliktende program i tjenestene knyttet til oppgavedeling, og prinsippet om å bygge nedenfra. Vi er opptatt av at programmene blir forpliktende og at dette skal fasiliteres og forventes fra ledelsesnivå, det er nemlig flere barrierer for økt oppgavedeling. Vi håper HOD på ulike måter vil fasilitere dette.

Vi er glade for at fastlegeutvalget også understreker at fastleger kan gi ifra seg oppgaver til andre yrkesgrupper. Det gjelder ikke bare overflytting av oppgaver fra leger til sykepleiere, men at man bruker den samlede kompetansen av helsepersonell som finnes. Som nevnt i tidligere innspill til kommisjonen finnes det god dokumentasjon og erfaringer fra tjenestene om at for eksempel fysioterapeuter, ergoterapeuter, vernepleiere og farmasøyter kan avlaste legene. I Storbritannia jobber man i team i kommunehelsetjenesten der for eksempel pasienter med muskelskjelettplager går direkte til undersøkelse hos en fysioterapeut.

Programmet bør vektlegge kartlegging av (overlappende) kompetanse, hvordan kompetanse kan utnyttes bedre på tvers, og muligheter for oppgavedeling på kort og lang sikt. Programmet bør også ta høyde for personell med ikke-helsefaglig kompetanse, og kompetanse i brukerorganisasjoner, og hvordan dette kan supplere helsetjenesten. I tillegg kommer viktige prinsipielle diskusjoner om hvilke oppgaver/tjenester man skal slutte med/redusere. Programmet bør også se på mulige finansieringsmodeller og felles prioriteringssystemer. Programmet vil kunne få store konsekvenser for organiseringen av helsetjenestene i landet, og for utdanningene som skal levere kompetanse til tjenestene.

Nytt forskningsprogram for mer effektiv utnyttelse av arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene

HV støtter forslaget om dette forskningsprogrammet, og at det understrekes at innovative arbeidsprosesser, i tillegg til ny teknologi, også er virkemidler for å redusere behovet for arbeidskraft. Programmet bør fokusere tydelig på å evaluere teknologiske løsninger opp mot kvalitet i tjenestene, det innebærer å finne gode løsninger som reduserer ressursbehov, men samtidig legger til rette for tjenester med høy kvalitet. Utvikling av teknologiske løsninger som faktisk kan erstatte personell er komplisert og tidkrevende, og bør utføres i nært samarbeid med brukerne og helsetjenesten. For å sikre at forskningen på ny teknologi og nye arbeidsmåter er relevant og nyttig for de utfordringer helsetjenestene står ovenfor bør det rettes økende oppmerksomhet mot at ulike brukergrupper og samfunnet som helhet skal ha større innflytelse og medvirkning. Brukere er her tenkt i bred forstand og inkluderer både sluttbrukere av tjenestene, helsepersonell og andre viktige «stakeholders». Behovsidentifisert forskning, det vil si at de involverte aktørene er med på å bestemme hva det skal forskes på, er et sentralt virkemiddel for å redusere omfanget av unødvendig eller bortkastet helseforskning.

Forskning har generelt fått liten plass i denne utredningen. Men med de store utfordringer og høye omstillingstempo som her beskrives i helsetjenestene fremover er behovet for sterke og gode forskningsmiljøer helt avgjørende. Rekruttering til forskning er nødvendig for å sikre det beste kunnskapsgrunnlaget for tjenestene, samt for mulighetene til å tilby og drifte utdanninger på master- og ph.d.-nivå for utdanningsinstitusjonene. For å opprettholde gode utdanningstilbud og tilstrekkelig utdanningskapasitet innen helsefagene må det satses på rekruttering til forskning, særlig innenfor fag som tradisjonelt er forskningssvake.

Studieplasser bør legges til distrikt

Fakultetet støtter å legge flere studieplasser til distriktene, men understreker også forutsetningene som kommisjonen trekker frem (arbeidsmarkedsbehov, opptaksgrunnlag og praksiskapasitet). Det må bli mer attraktivt å studere i distriktene, noe som henger sammen med både boligløsninger og arbeidsmarked, i tillegg til sosiale arenaer. Det kan også være behov for å kartlegge/beregne hvor mange som ønsker å studere i distrikt. Man ser at ikke alle studieplasser i distriktene fylles, og at mindre/færre fagmiljøer skaper utfordringer for både tverrfaglighet og studiemiljø. Man bør vurdere å knytte denne type campuser til eksisterende studiesentra og fagmiljøer, og ikke bygge fra bunn. Utdanningssektoren og helsetjenestene må samarbeide tett for å finne gode løsninger for å rekruttere og beholde helsepersonell i distriktene. Hele landet betyr alle distrikter, og når man skal prioritere utdanning i hele landet vil vi derfor understreke at man også må prioritere områder der det bor mye folk og der man venter stor befolkningsvekst.