Høringssvar fra Abelia
Abelias innspill til NOU 2023: 4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste
Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologibedrifter og representerer ca. 2.800 virksomheter med over 64 000 ansatte. Vår visjon er "et digitalt og bærekraftig kunnskapssamfunn". Våre medlemmer dekker blant annet IKT, rådgivning, utdanning, forskning og ideell sektor. I sum spiller disse virksomhetene sentrale roller for innovasjon og for å møte utfordringene innen helse- og omsorgssektoren.
Abelia mener Helsepersonellkommisjonens arbeid er svært viktig. NOU'en gir i all hovedsak en god og oppdatert analyse av utfordringsbildet. Utvalget setter fingeren på en gigantisk samfunnsutfordring, ved å vise hvordan Norge for første gang må håndtere en situasjon der ikke en stadig økende arbeidsstyrke kan bidra til å løse samfunnets behov og utfordringer.
Dette må lede til en endring av alle politiske debatter, fra å handle om behovet for å skape nye arbeidsplasser, til behovet for å bruke arbeidskraften mest mulig fornuftig. Alle helsepolitiske diskusjoner, på alle nivå, må ha som mål eller delmål å frigjøre verdifull arbeidskraft til de aller viktigste jobbene. De som bare mennesker kan eller bør utføre. Alle oppgaver som kan forenkles gjennom teknologi, må forenkles. Alle oppgaver som kan flyttes ut til brukeren selv, under helsepersonellets kontroll, må flyttes.
Debatten er likevel ikke ny, men utgjør en lenge varslet krise. Ulike perspektivmeldinger har de senere årene pekt på det samme. Samlet viser dette at våre helse- og omsorgstjenester på sikt ikke er bærekraftig verken for den enkelte, for helsearbeiderne eller for samfunnsøkonomien. Det haster nå med konkret oppfølging.
Svaret på problemet er ikke å utdanne og ansette flere folk. Den strategien er ikke lenger mulig. Som kommisjonen understreker, er antall ansatte i helsetjenesten allerede tredoblet fra 1970 til i dag. Norge er det OECD-landet med høyest andel av arbeidsstyrken ansatt i helsesektoren. Fortsetter vi langs samme sporet, må snart hver tredje innbygger jobbe med helse- og omsorg. Det vil ikke kunne fungere, og er heller ikke økonomisk bærekraftig for øvrige deler av norsk økonomi. Det vil ikke finnes nok leger, sykepleiere eller helsefagarbeidere til å ta unna oppgavene.
Det er bred enighet om at det økende presset på helse- og omsorgstjenesten ikke alene kan løses gjennom stadig økende bevilgninger av penger. Oppgavene må løses på nye og bedre måter. Digitale prosesser og innovasjon må derfor stå i sentrum for de fleste områder av fremtidens helsetjeneste. Men heller ikke på innovasjonssiden er debatten ny. Det er for eksempel mer enn ti år siden Hagen-utvalget la frem rapporten Innovasjon i omsorg. En av Hagen-utvalgets innsikter i 2011 var nettopp at omsorgskrisen ikke skapes av eldrebølgen, men av forestillingen om at omsorg og helsehjelp ikke kan gjøres annerledes enn det vi gjør i dag. Det er ingen grunn til å styre kommunesektoren på en slik måte at vi tillater kommunene å la være å frigjøre arbeidskraft, gjennom å drive tjenestene på samme måte som i dag.
I tillegg til å se på hvordan oppgavene kan løses på nye og bedre måter, handler utfordringene også om å legge til rette for en dypere samfunnsmessig transformasjon som i større grad fremmer forebygging fremfor behandling av sykdom i befolkningen. Ikke bare gir det bedre liv for folk, det gir også økt rom for avansert behandling til dem som virkelig trenger det.
Langs alle disse dimensjonene representerer Abelia kunnskapsmiljøer, forskningsaktører, kommersielle og ideelle virksomheter som vil være avgjørende for å møte disse utfordringene.
Det trengs nye og mer radikale grep, også ut over det Helsepersonellkommisjonen tar til orde for. Vi kommenterer videre langs følgende fire dimensjoner:
· Ny politikk for digitalisering i helse- og omsorgstjenestene
· Innovasjonsfremmende virkemidler
· Organisere på nye måter
· Kompetanse og forebygging
Ny tilnærming til digitalisering i helse
Kommisjonen anbefaler at alle oppgaver der personellet ikke har direkte kontakt med pasienter, brukere eller pårørende, automatiseres i størst mulig grad. Videre peker kommisjonen på ressursbesparelser innen helseteknologi. Vi deler disse vurderingene, men det er samtidig avgjørende at nye og mer innovasjonsfremmende virkemidler adresseres.
På digitaliseringssiden må vi løfte oss videre fra klassisk e-helsepolitikk, der fokus lenge har vært å sikre at de ulike aktørene klarer å utveksle opplysninger seg imellom, til en bredere tilnærming til helseinnovasjon og endring av arbeidsprosesser. Den nye retningen må bl.a. komme tydelig frem i arbeidet med den nye helse- og samhandlingsplanen som etter planen skal legges frem til høsten.
Abelia har, med bidrag fra det brede teknologinæringslivet – fra utdannings- og forskningsinstitusjoner til innovasjonsselskaper, entreprenører, etablerte IKT-virksomheter og rådgivningsselskaper, lansert en vekstplan for kunnskaps- og teknologinasjonen Norge. Vekstplanen ble overlevert næringsministeren i januar. Et sentralt punkt i denne planen som nå er under videreutvikling har tittelen "En innovativ og digital stat".
Samtidig er det viktig å understreke at IT-investeringene fra det offentlige til helse- og omsorgssektoren fortsatt er små, sammenlignet med andre personellintensive sektorer, og over halvparten av budsjettene er i tillegg knyttet til aktivitet i egenregi. Et tettere samspill med næringslivet må til. Slik blir det billigst for det offentlige, det gir tilgang til teknologisk innovasjon og man kan lære fra de beste.
Kommisjonen foreslår et nytt forskningsprogram for utvikling av ny teknologi og innovative arbeidsprosesser i helse- og omsorgssektoren. Abelia støtter intensjonen. Det er viktig at dette blir et åpent program hvor forskningsmiljø og bedrifter inviteres til forsknings- og innovasjonssamarbeid med virksomheter i helse- og omsorgssektoren. Nettopp for å få til teknologi- og kompetanseoverføring, skape et marked og omstille sektoren. Videre er det nødvendig å ta ut gevinstpotensialet i de IKT-investeringene som allerede er gjort og som vil bli gjort i sektoren.
Innovasjonsfremmende virkemidler
På dette området går ikke Helsepersonellkommisjonen dypt nok når det gjelder å poengtere behovet for å endre måten innovasjonsarbeidet er innrettet på i helsesektoren.
Det er velkjent at det på innovasjonsfeltet ikke har vært investert tilstrekkelig oppmerksomhet på de konkrete, kjente barrierene og problemene som myndighetene kan rydde av veien. Eksisterende insentiver og finansieringssystemer har i liten grad vært gjennomgått med sikte på å avklare om virkemidlene understøtter den innovasjon og utvikling vi er avhengige av å oppnå.
Det må gjøres lett å jobbe smart, og det må bli vondt å jobbe dumt. Det handler bl.a. om at helsetjenesten må kunne ta organisatoriske grep slik at gevinstene fra ny teknologi og nye tjenester hentes ut, i form av bedre tjenester med lavere forbruk av arbeidskraft. Alt fra endringer i innsatsstyrt finansiering og DRG-poeng til premiering av nye måter å jobbe på blant helsepersonell må vurderes.
Det er også mangel på infrastruktur for testing, design og utprøving av nye løsninger i samarbeid med helsepersonell. Slike grep må til for å få til innovasjon i måten vi utfører tjenestene på.
Effektiv innovasjon skjer når erfaring og kompetanse fra ulike miljøer møter hverandre og eksponeres for komplekse problemer. Det er i de tidlige fasene av et utviklingsløp at premissene for videre innovasjon skjer. Vi er derfor avhengig av å endre tilnærming for utredning, planlegging og gjennomføring av pågående og planlagte initiativ i helse- og omsorgssektoren.
Dernest må vi dykke dypere inn i kjernen av problemet. Det at folk lever lenger er isolert sett bra. En stor innovasjonsutfordring ligger i å bedre omsorgen inn mot de svakeste og de mest pleietrengende blant oss. Det er i denne gruppen de menneskelige kostnadene er særlig store, men det er også her samfunnskostnadene er størst. Utfordringsbildet for denne gruppen kan grovt sett deles i tre: Økende sannsynlighet for fall, kognitiv svikt, og ensomhet. Her må det rettes særlig innsats.
Gjennom de siste årene er det også etablert selvstendige politiske målsetninger om å utnytte omstillingen av helsetjenesten til samtidig å utvikle en globalt konkurransedyktig helsenæring i Norge, herunder utvikle et mangfoldig marked for e-helse og helseteknologi. Dette arbeidet må forseres.
Organisere på nye måter
Vi må tenke nytt når det gjelder organisering av tjenestene. Kommisjonen peker på oppgavedeling, men det kan også være andre måter der en kan tenke nye former for organisering. For eksempel: Når flere eldre skal bo hjemme lenger og fjernoppfølges, vil behovet for døgnbemannede alarmsentraler øke. Istedenfor å bygge opp egne, døgnbemannede alarmsentraler i offentlig regi, kan en nyttiggjøre seg av eksisterende infrastruktur fra vaktselskaper.
Pårørende spiller allerede en sentral rolle i dagens velferdsmodell. Rundt 800 000 personer er til enhver tid i en situasjon der de hjelper en eller flere syke eller eldre i egen familie eller omgangskrets. Verdien av disse rundt 110 000 årsverkene er formidabel. Gjennom digitale løsninger kan vi bedre trekke på samfunnets samlede omsorgsressurser.
Et eksempel er Nyby, som utvikler en plattform for å organisere tilbud og etterspørsel etter praktisk bistand og enkle helsetjenester på nye måter. Slik kan man både løse kapasitetsskranker i de offentlige organisasjonene, og skape meningsfull hverdag for mennesker som ellers faller utenfor arbeidsmarkedet.
Frivillig sektor er en viktig innovativ kraft både i Norge og internasjonalt. Ideelle aktører driver fram innovasjon gjennom nærhet med brukere, pårørende og med frivillige bidragsytere. De har stor fleksibilitet til å teste ut løsninger og piloter kan skaleres opp gjennom en samhandlingspolitikk. De er ofte de første til å plukke opp ulike gruppers behov og utfordringer, og omsetter kunnskapen til praksis gjennom å supplere offentlige tilbud med nye løsninger, eller ved å bidra inn i prosesser hvor det offentlige utvikler nye tilbud.
Kompetanse og forebygging
Det er liten tvil om at de utfordringene vi står overfor krever kompetansebygging på nær alle nivåer og sektorer i samfunnet. Dette er en utfordring, når tilgangen på ny arbeidskraft ikke øker, og samfunnet underinvesterer i realfagskompetanse og IKT.
Mer innsats knyttet til forebygging, tidlig intervensjon og på psykisk helse er nødvendig. Mange peker på psykisk uhelse som den store bekymringen, ikke minst fordi det er sterkt økende hos barn og unge og fordi vi har så lite systematisk kunnskap om hvorfor det øker og hvordan vi kan forebygge og avhjelpe. Forskning hvor kunnskapen tas i bruk og følges av tiltak underveis, er nødvendig for å snu en veldig bekymringsfull utvikling.
Løsningen er ikke å sette inn flere psykiatere og psykologer – de finnes heller ikke – men å finne ut hvorfor sykdom oppstår og hvordan den kan forebygges, samt effektiv behandling. Det krever forskning og det krever felles satsing på tvers av sektorer og samfunnsområder. En større andel av forskning- og teknologiutvikling bør også skje utenfor og i samspill med helseforetakene, blant annet gjennom åpne konkurransearenaer som hos Forskningsrådet.
Vi trenger sykepleiere som kan kode for å løse oppgavene i helsetjenestene framover. Men like viktig vil kombinasjonen av teknologiske løsninger og fagarbeidere være. Partene må bli enige om funksjons- og oppgavedeling (oppgaveglidning) slik at vi bedre får utnyttet det store potensialet som ligger i arbeidsstyrken med bakgrunn i høyere yrkesfaglig utdanning.
En rekke utredninger (bl.a. Utsynsmeldingen) slår fast at 44 prosent av voksne som står utenfor arbeidslivet kun har grunnskoleutdanning. Her må det være et godt potensial for yrkesfagopplæringen og senere fagskolesektoren, og gode rekrutteringsmuligheter for helse- og omsorgssektoren.