1. Innspill til Helsepersonellkommisjonens forslag til innsatsområder og tiltak, spesielt knyttet til UH-sektoren

Paramedisinere fikk autorisasjon først i 2022, men har utdannet kandidater på bachelornivå siden 2014. Paramedisinere er utdannet til å jobbe som helsepersonell blant annet i ambulansetjenesten, akuttmottak, legevakt, legevaktsentraler, 113-sentraler (AMK), kommunale akutte døgnenheter (KAD), og akuttavdelinger innenfor rus- og psykiatri. Paramedisin som profesjon er foreløpig lite kjent, og paramedisinerne blir derfor ofte glemt som mulig ressurs som kan supplere allerede etablerte helseprofesjoner som f.eks. sykepleiere.

Utvidet tilbud om kompletterende utdanning for personer med helseutdanning fra utenfor EØS. Støttes. En rekke land har etablert paramedisin som profesjon, og UH-sektoren bør utarbeide kompletterende utdanning slik at de med utenlandsk paramedisinutdanning kan få autorisasjon Norge

Tiltak om opptak ved høyere utdanning (y-vei). Støttes, ambulansearbeidere og helsefagarbeidere kan være aktuelle kandidater for y-vei i paramedisin. Vi må poengtere at y-vei genererer en vesentlige ekstra kostnader i forbindelse med opptak, samt kostnader til pålagt kompenserende utdanning / spesialtilpasset studieløp.

Tiltak om praksisundervisning. Simulering er en læringsform som bygger bro fra teori til praksis og kan komplementere andre læringsformer, men kan ikke erstatte praksis i seg selv. Dette fordi studentene trenger å erfare virkelige pasienter og pasientsituasjoner for å utvikle en klinisk kompetanse. Simulering benyttes allerede i stor grad i paramedisinutdanningene i Norge til å øve på ferdigheter og pasientsituasjoner. Vi anser ikke at det er mulig å erstatte mer av praksisstudier med simulering for på denne måten å kunne øke antall studieplasser. Simuleringsøvelser er dessuten ressurskrevende for utdanningen da det krever mye plass, utstyr, personell og oppfølging.

Forslaget om klinisk smågruppeveiledning støttes, og kan la seg gjennomføre ved institusjoner. En mulighet som i større grad kan brukes for paramedisinere er å streame noen av legens pasientvisitter på sykehuset til klasserom med studenter. Det ble gjort ved medisinstudiet under COVID-19 pandemien. På denne måten kan studentene få klinisk erfaring med ulike tilstander og pasientgrupper (klinisk erfaringskompetanse), uten at man legger beslag på knappe praksisplasser ved sykehus.

Når det kommer til ambulansetjenesten, er vårt forslag å vurdere muligheten for å gi paramedisinstudenter på tredjeåret studentlisens (tilsvarende midlertidig lisens som gis til medisinstudenter). Alle ambulanser er bemannet med 2 personer og per i dag må studenter i ambulansetjenesten være tredje person på bilen. Ved lisens for tredjeårsstudenter vil ambulansetjenesten kunne bemanne ambulansene med to studenter og én veileder. Dette vil gi betydelig rom for flere praksisplasser. Under COVID-19 pandemien ble enkelte tredjeårs plassert i praksis på tilsvarende måte og erfaringene viste at studentene opplevde dette som lærerikt fordi det gir en tilleggsdimensjon i form av økt ansvar, samtidig som pasientsikkerheten ivaretas fordi veileder kan se pasientsituasjonen fra utsiden som tredjeperson.

Forslaget om tiltak om samarbeid i utdanningene. Vi ser et stort potensial for tettere samarbeid mellom paramedisin og medisin-, farmakologi- og sykepleiemiljøet. Videre har vi hatt stor nytte av samarbeid med fysioterapi-, bioingeniør- og radiografiutdanningen i fagene anatomi og fysiologi, og vi har positive erfaringer med pågående samarbeid og simulering med Politihøyskolen og Brannskolen i operative emner. Det er viktig å huske på at paramedisinyrket også har en operativ del som går utover den medisinske behandlingen av pasientene, men som handler om teknisk redning, skadestedsledelse, katastrofehåndtering og håndtering av situasjoner som oppstår utenfor institusjonene.

Avdelingen støtter kombinertstillinger for faglige ansatte. Vår erfaring er at det utløser store og positive synergieffekter eksempelvis gjennom muligheter for forskningssamarbeid, effektiv oppfølging av studenter i praksis og ved at undervisningen blir mer praksisnær når ansatte har fersk klinisk erfaring. Sykehusene/kommunene får også fordeler ved at universitetsansatte tar med seg oppdatert kunnskap tilbake til de kliniske arbeidsplassene.

Begrensende valg bør vektlegges i helsefagutdanningene. Vi foreslår at det legges inn i RETHOS-forskriften et læringsmål som går på kunnskap om prioritering av ressurser i helsetjenesten og kjennskap til kost-nytte prinsipper og pasient-utkomme. Fremtidens helsepersonell trenger å forstå behovet for å prioritere behandling, personell og oppgaver og hvordan dette kan gjøres på en rettferdig og transparent måte.

2. Innspill til Helsepersonellkommisjonens kunnskapsgrunnlag

Formålet med etableringen av bachelorutdanningen i paramedisin var å imøtekomme behovet for økt vurderingskompetanse utenfor sykehus. Behovet for transport av syke mennesker mellom helseinstitusjoner har økt betydelig de siste årene, grunnet blant annet økende grad av spesialisering og sentralisering av kompetanse. Pasientene som bor hjemme eller behandles av kommunehelsetjenesten har også blitt sykere og mer komplekse, noe som stiller store krav til vurderingsevne og kompetanse hos ambulansepersonell som blir tilkalt ved behov for akutt helsehjelp. Dette innebærer stor økning av behovet for ambulansepersonell og økt krav til kompetanse. Ambulansetjenesten håndterer imidlertid ikke bare akutte oppdrag mellom institusjoner eller fra hjemmet til spesialisthelsetjenesten. Mange oppdrag går ut på å vurdere pasientene hjemme og paramedisinere har en unik kompetanse på å vurdere hastegraden av ulike akutte tilstander. Her er det et ubrukt potensial for bruk av paramedisinere i kommunehelsetjenesten. I mange land, slik som Canada, England, Australia og Finland, er det nå etablert egne stillinger for paramedisinere i kommunehelsetjenesten, for å kunne ivareta og prioritere rett pasient til rett behandlingsnivå. Vi anbefaler at det planlegges for at paramedisinere kan ha tilsvarende stillinger i Norge. Dette vil være særlig nyttig i avsidesliggende strøk hvor reisevei til sykehus er lang.

Paramedisinere vil med sin spesialiserte utdanning langt overgå kravet til «annet helsepersonell» på legevakt i Akuttmedisinforskriften. Paramedisinere vil kunne styrke den akuttmedisinske vurderingskompetansen i kommunehelsetjenesten, i samarbeid med hjemmesykepleiere og ansatte på sykehjem blant annet. Paramedisinere vil også kunne inngå som en akuttmedisinsk grunnkompetanse i akuttmottak. Akuttmottakene har utfordringer med å beholde kompetent personell over tid. Det tar tid å utdanne spesialisert sykepleiekompetanse og det er vist at akuttmottakene er en arena hvor pasientsikkerheten er truet.

Oppgavefordeling. Foreløpig rekrutteres paramedisinerne i liten grad i primærhelsetjenesten, selv om de har utdanning til å jobbe også her. Det bør stimuleres til å benytte paramedisinkompetansen på flere områder, blant annet kommunehelsetjenesten og de andre nevnte områdene. Dermed er paramedisinerne en viktig yrkesgruppe med kompetanse som kan komplementere sykepleierkompetansen i den akutte delen av både spesialist- og kommunehelsetjenesten. Spesielt i situasjoner hvor det er behov for vurdering av hastegrad for behandling av ulike medisinske tilstander, vil samspill mellom paramedisiner og sykepleier være en styrke. Paramedisinere, som har utrykningsopplæring som en del av sin utdannelse, vil også kunne ansettes på legevaktsbil og være legevaktslegens «utstrakte hånd».

Paramedisinerne benyttes i dag også til ikke-akutte oppdrag. Eksempler på dette kan være vurdering av ikke-mobile pasienter med kroniske eller komplekse tilstander/sykdommer. I fremtiden kan det være aktuelt at paramedisinere komplementerer kommunehelsetjeneste (legevakt, fastlege, hjemmesykepleie, psykisk helsevern osv) og at det etableres egne stillinger underlagt for eksempel Responssentere og lignende.

Paramedisinerne har en spesialisert utdannelse tilpasset disse pasientene og dette samfunnsoppdraget, men det er stort behov for å ytterligere kartlegge hvordan deres kompetanse kan benyttes utover ambulansetjenesten. UH-sektoren må derfor sammen med ambulansetjenestene øke fokuset på forskning, kvalitetsforbedring og kompetanseutvikling på dette området. Per i dag er det gjort svært lite forskning og kvalitetsarbeid knyttet til ambulansetjenesten, ambulansetransport og rollen som paramedisiner eller ambulansearbeider. Det er stort behov for å utdanne paramedisinere både til klinisk arbeid, men også til videre akademisk arbeid slik at de kan utdanne fremtidens paramedisinere og forske på det som gjøres av omfattende og viktige helsetjenester utenfor sykehuset/prehospitalt/av ambulansetjenesten

3. Innspill til Helsepersonellkommisjonens tolkning av utfordringer

Utfordringer med praksisplasser støttes. Forskrift om nasjonal retningslinje for paramedisinutdanning har omfattende krav til klinisk praksis under utdanningen. Dette begrenser opptaket av studenter på studiet, men bidrar til høy kvalitet på utdanningen.

Utfordring knyttet til utrykningsopplæring er ikke nevnt i NOU 2023:4 En spesiell utfordring for bachelor i paramedisin er det forskriftfestede kravet om at studentene skal ha utrykningsopplæring. Dette er en type opplæring som krevere omfattende utdanning av utrykningsinstruktører eller at universitetet må kjøpe opplæringstjenester fra private aktører eller helseforetakene.

Denne opplæringen er meget kostbar og fordyrer utdanningen av paramedisinere betraktelig. Det forskriftfestede kravet om utrykningsopplæring er en viktig årsak til at utdanningen underfinansieres med den finansieringskategorien de per d.d er innunder. I den kommende finansieringsmodellen hvor finansieringskategoriene reduseres fra seks til tre kategorier, bør paramedisinutdanningen plasseres i samme kategori som medisin, odontologi og veterinærutdanningen grunnet de store kostnadene til utrykningsopplæring.

Det skal nevnes at paramedisinutdanningen også er dyrere enn andre helsefagutdanninger da det kreves dyrere vernebekledning til studentene, samt at det gjøres vesentlig mer simuleringsundervisning enn sammenlignbare utdanninger. For utdanningen er simulering mer ressurskrevende enn praksis, da det krever mye utstyr, fasiliteter, personell og tid, sammenlignet med å sende studenter ut i praksisfeltet for å lære av praksisveiledere.

Prioritering og reduksjon av overbehandling. Paramedisinere har god kompetanse i å vurdere akutte og kritisk syke, og med denne kompetansen tidlig i pasientforløpene kan de blant annet bidra til å redusere unødvendige sykehusinnleggelser og unødvendige ambulanseoppdrag ved at pasienten blir undersøkt, vurdert og veiledet/behandlet hjemme eller på lavere omsorgsnivåer enn i sykehusene. Paramedisinerens rolle som portvokter og sorterer til riktig effektive omsorgsnivå bør tydeliggjøres i helsetjenesten. I tillegg til at bruken av paramedisinere kan bidra til å redusere unødvendige sykehusinnleggelser og ambulanseoppdrag, kan deres kompetanse tidlig i pasientforløpet bidra til å redusere overdødelighet, og redusere funksjonstap som konsekvens av alvorlig sykdom og skade da der har høy kompetanse i å vurdere og sortere pasienter i henhold til medisinsk hastegrad.

Oppgavedeling. Paramedisinere har spesialisert kompetanse på akutt helsehjelp og denne kompetansen bør brukes både i og utenfor sykehusene, i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. De har bred kompetanse i å vurdere, prioritere og behandle akutt sykdom og skade og å vurdere rett omsorgsnivå for pasientene i ulike deler av landet. Paramedisinere arbeider svært selvstendig, med individuelle sertifiseringer som gjør at de blant annet kan gi behandling også med legemidler på eget initiativ, innenfor gitte rammer satt av arbeidsgiver og andre retningslinjer. I fremtiden kan det være aktuelt å etablere relevant mastergrad for paramedisinere og gi disse uteksaminerte studentene en offentlig spesialistgodkjenning tilsvarende det sykepleiere med master i Avansert klinisk allmennsykepleie (AKS) har. Det kan også være aktuelt for fremtiden at helsepersonell med spesialistgodkjenning vurderes å gis begrenset, personlig rekvireringsrett på utvalgte legemidler jmf. Forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler m.m kap. 7 Rekvirering til særlige formål. Dette vil være tilsvarende praksis som i Storbritannia hvor National Institute of Clinical Excellence (NICE) anbefaler at paramedisinere med videreutdanning på mastergradsnivå benyttes i ambulanse- og kommunehelsetjenesten for å redusere belastningen på sykehusene. NICE har konkludert med at avanserte kliniske paramedisinere kan redusere sykehusinnleggelser med 13% sammenlignet med ordinære paramedisinere (https://www.nice.org.uk/guidance/ng94).

Fordi paramedisinere er vant til å jobbe selvstendig og med begrenset støtte fra annet personell kan de med fordel benyttes i rurale områder der det er langt mellom de spesialiserte helseinstitusjonene, men hvor ambulansetjenesten er tilgjengelig med små eller store stasjoner.

Organisering og samhandling i helse- og omsorgstjenestene. Paramedisinere er trent til å gjøre vurderinger over telefon og er trent på å rykke ut med bil, båt eller andre kjøretøy for å gjøre vurderinger og beslutninger om videre behandling/undersøkelser. De er dermed godt trent på å samhandle på tvers av institusjoner og på tvers av yrkesgrupper. Denne kompetansen kan utnyttes for å effektivisere samhandlingen mellom helse- og omsorgstjenestene. Og som sagt, kan paramedisinerne redusere unødvendig ressursbruk ved at de gjør kvalifiserte vurderinger på stedet og kan henvise pasienter og veilede annet helsepersonell til rett instans i helsevesenet. Paramedisinere har en unik mulighet til å vurdere pasienter med akutte og/eller kroniske og/eller komplekse helsetilstander som ikke enkelt kan komme seg til legekontor, sykehus eller helsehus. Denne kompetansen kan avlaste både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten ved at paramedisinere kan fungere som legevaktens/fastlegens/hjemmesykepleien/sykehusets forlengede arm.

Utfordringer med rekruttering og beholde ansatte. Paramedisinere er, som nevnt over, ikke begrenset til å jobbe i ambulansetjenesten. Dette gir økt mobilitet, dvs. at det er mulig å bytte arbeidsplass i løpet av en yrkeskarriere uten å måtte tre ut av helsevesenet dersom man ønsker nye utordringer eller arbeidstider/steder. Erfaringer fra England hvor de har hatt utdannelse av paramedisinere på høgskolenivå i mange år er at personellet etter en 10 års tid går over i andre stillinger, beveger seg inn på sykehusene eller går over til forsking og/eller akademia og på den måten utvikler faget videre.

4. Andre innspill

Hus-hytte analogien har en stor svakhet ved at «hytte»-arbeidsplassen fort kan bli et sted hvor det er vanskelig å føle tilhørighet og vanskelig å opparbeide seg god kompetanse. Dersom vi skal ta vare på helsepersonell må vi legge til rette for at de skal trives i jobben. Da er tilhørighet, kompetanseutvikling og mestring viktig. Dette er vanskelig å oppnå dersom man har en liten tilknytning til en annen avdeling/arbeidsplass, men opparbeider seg en solid tilknytning til en primæravdeling.